Tag Archives: Michael Bublé

Michael Bublé i Oslo Spektrum

I går var Tenåringen og jeg i Spektrum, for å høre og se den kanadiske artisten Michael Bublé. Han blir ofte kalt «den nye Sinatra», men jeg tenker heller jeg kaller Sinatra for «den forrige Bublé».

Det er ganske kult å komme inn i Oslo Spektrum og høre lyden av alle menneskene. På vår vandring mot riktig område, fikk jeg et første, imponerende syn av salen. Omtrent i midten der, under et svart felt, tror jeg det var vi hadde setene våre.

Det var Tenåringens første konsert, så da vi hadde funnet plassene våre og satt oss ned, fikk jeg et øyeblikk av intens rørthet (snufs, snufs), fordi jeg synes det var så stor stas å være der sammen med 16-åringen min. (Jada, jeg er litt rar sånn, men bær over med meg, det er ikke så ofte vi er ute i verden.)

Oppvarmingsbandet var Naturally 7, en a capella-gruppe fra New York. De var både dyktige og morsomme, og etter konserten sto de klare til å signere plater. Jeg tok noen bilder med mobilen min, de ble dødsdårlige, men jeg har i hvert fall bilde!

Han unge i den lyse genseren hadde en ufattelig mørk stemme; det var han som sang bassgitar. :) Naturally 7 var veldig glade for å være i Oslo, og kunne fortelle at de snart kommer tilbake (i juni, mener jeg det var) og da skal de spille i Harstad. Så alle som er i området kan glede seg!

Etter oppvarmingen ble det litt venting før selveste Michael Bublé kom på scenen, men det er jo sånn det skal være på konsert. Jeg hadde satt i ørepropper under oppvarmingen, og det gjorde at hele opplevelsen ble behagelig dempet. Tenåringen syntes Spektrums gratis-ørepropper var de beste han hadde prøvd, og det var jo bra.

Under de første sangene var det ganske rolig i salen. Jeg tenkte for meg selv at det var andre tider den gang jeg var frisk og var på rockekonserter. Egentlig er det helt ålreit å kunne sitte og høre på musikk, bortsett fra at ryggmusklene mine ikke var særlig happy. Det fikk vi en endring på senere! Men først dro Michael igjennom en presentasjon av bandet han hadde med seg. Dette er menn han har jobbet med lenge, noen i 10 år. Det er tydelig de har en intern humorgreie på gang, for presentasjonen av de enkelte stemte neppe med virkeligheten. Det var morsomt, men helt umulig å gjenfortelle. Du skulle ha vært der!

Etter en rolig låt jeg ikke kjente fra før, sier Michael; «just admit it, you don’t know half the shit I’m playing. So I decided to share some native shit with you», eller noe i den duren. Og vips strøymet det på med bunadskledde småjenter og ungjenter. Bublé greide til og med å uttale navnet ganske bra: Trefoldighet Jentekor, et kor med ca. 20 jenter i alderen 10 til 18, ifølge denne siden. De fikk trampeklapp fra salen og sang et par typisk nasjonalromantiske sanger. Jeg vet ikke hva det var, men de sang mye «dam-dira-dam-dira-du» og det syntes Michael var et bevis på at norsk er et kjempeenkelt språk.

Ikke så lett å se koret, men de synes på storskjermene

Michael påsto at han og pianisten pleide å varme opp før konserter på en litt spesiell måte; De spiller og synger «badass»-sanger sammen. Nå skulle vi få lov til å høre litt hvordan det var. De dro i gang starten på Journeys ‘Don’t stop believing’, men i mer Glee-stil for dem som kjenner det programmet. Ikke så veldig badass, liksom. Videre sang de starten på flere kjente, og veldig lite badass-aktige låter, alt til mye latter fra oss i salen. «Men jeg er veldig macho, altså», påsto Bublé-mannen, og vi trodde ham så klart.

Et stykke ut i showet, gikk plutselig Michael ut blant publikum. Mange fikk tatt ham i hånda, og vi sto der oppe på område 109 og var litt misunnelige (selv om jeg er ganske sikker på at vi hadde bedre stoler). Men – jaggu gikk mannen opp på en liten scene (tror jeg) rett nedenfor område 109. Ungjentene strøymet på og stilte seg opp for å filme og ta bilder. Vi så ikke så veldig mye til mannen, selv om han altså befant seg kun noen få metere fra der vi satt. Samtidig ble det sendt ut gigantiske, hvite «badeballer» som publikum dyttet opp i luften. Michael Bublé forsøkte å få en av dem opp til oss som satt oppe i høyden, men den ble dessverre fort dyttet ned igjen. Så fikk han med seg Naturally 7 (tror jeg) på å synge en låt til bestefaren hans, som visstnok så hele konserten via Skype. Noe av dette fikk jeg filmet, men dessverre er mobiltelefonen min skikkelig dust og opptakene gjort med den er helt borte. Jeg hadde iPoden min med meg og filmet heldigvis litt med den og. Du ser ham som en lysende, omvendt silhuett midt inni alt menneskekaoset. (Og litt på skjermen bak.)

Så nærmet det seg slutten, Michael takket for seg og vi klappet og trampet for å få ham tilbake. Det gjorde han så klart, for han hadde ikke sunget ‘Feeling good’ ennå, og det måtte han jo! Det ble helt mørkt og vips satte han i gang med nettopp denne låta, og jubelen sto i taket. Det er forresten et veldig rart uttrykk, at den står i taket. Jubelen, altså. Jeg er litt usikker på om det egentlig stemmer, men folk ble i hvert fall hørbart glade.

En låt eller to til, og så var det slutt på en fantastisk, flott kveld. Tusen takk til Michael Bublé, må han leve lenge og vel og beholde både humøret og stemmen!

Ettersom mine amatøropptak ikke er særlig gode, legger jeg inn en skikkelig konsertvideo hentet direkte fra YouTube. Her får du nok et bedre inntrykk av mannen.