Stikkordarkiv: Hjelp til selvhjelp

Hjelp til selvhjelp

I kveld ( 8. januar) så jeg NRK-programmet om norsk bistandshistorie. Det var interessant og til tider beklemmende å se på. På den ene siden synes jeg det er utrolig verdifullt, det å ville hjelpe andre til å få det bedre. På den annen side er det pinlig når hjelpen blir gitt på en slik måte at den blir ubrukelig, eller at den gjør folk avhengige av videre hjelp.

Gjennom flere år har jeg hatt fadderbarn gjennom organisasjonen Plan. Jeg har stor sans for måten de jobber på; det at de går inn og bistår i oppstarten av prosjekter, de lærer opp folk til å greie arbeidet selv og så trekker de seg ut. Det å styrke noen så de kan hjelpe seg selv må da være noe av det mest verdifulle vi kan gjøre?

Etter andre verdenskrig mottok Norge vanvittig mye penger, tilsvarende nesten 50 milliarder kroner, via Marshallplanen. Det gjorde at vi fikk bygget opp Norge igjen, vi kom oss på beina etter en tøff tid. Norge ble sterkere enn vi hadde vært før krigen, så fant vi oljen og resten er en gullkantet historie. Okay, det er så klart en svært forenklet og sikkert mangelfull fremstilling, men at Marshallhjelpen hjalp folk på fote igjen er det vel ingen tvil om.

I dag nyter vi alle godt av det; velferdssamfunnet gjør Norge til et tryggere og bedre land å bo i, for de aller fleste av oss. Selv fikk jeg hjelp den gangen jeg var nyskilt og lavtlønnet alenemor. Jeg oppsøkte først vanlige banker, men gikk stort sett ut derfra med gråten i halsen, bærende på nok en dose ydmykelse. Det hjalp ikke at jeg kunne vise til de høye leieutgiftene jeg hadde klart å betjene; noe lån til å kjøpe egen bolig fikk jeg ikke.

Det som reddet meg den gang var at jeg fikk kommunalt lån, det jeg tror de kaller Startlån i dag. Med det fikk jeg kjøpt en enkel, liten leilighet i en høyblokk i Oslo. Leiligheten hadde oppussingsbehov, men var fullt beboelig. Plassen var liten, men utsikten desto større. I dag ser jeg på denne starthjelpen som noe nær å vinne en stor Lotto-premie.

Takket være pengene jeg fikk låne, samt et boligmarked i sterk vekst, sitter jeg i dag med nesten dobbelt så mye plass. Vel måtte jeg et godt stykke vekk fra Oslo for å få råd til dette, men i min situasjon er ikke dette noe minus.

Ikke bare har jeg fått større plass og bedre bostandard; jeg sitter også igjen med en følelse av at jeg har greid dette selv. Det er en god følelse! Selvsagt vet jeg at det startet med det kommunale lånet, uten det hadde jeg ikke hatt noen egenkapital. Men likevel… Det hadde ikke vært det samme om noen hadde kommet til meg og sagt: Her, du skal få dette huset av oss, vær så god. Det hadde selvsagt gitt oss det samme resultatet; større plass/bedre standard, men det hadde ikke vært min innsats som lå bak.

Jeg vet ikke hvordan andre tenker og føler rundt dette, men jeg gjetter at de aller fleste mennesker ønsker å greie seg mest mulig selv. Litt starthjelp, god veiledning og noen forhold lagt til rette, så er man langt på vei. Det er det jeg ønsker norsk bistand skal handle om i tida fremover.

Programmet på NRK i dag gjør at jeg frykter det vil føre til at nordmenn ikke lenger vil hjelpe folk i nød. Jeg håper det ikke blir slik at bistandsarbeid stopper helt opp, men heller at man kan se på hvordan dette arbeidet kan gjøres bedre; hvordan vi kan hjelpe folk i gang så de noen år fra nå kan si: Dette har jeg gjort. Dette har jeg klart. Det føles godt!

Krabbekur?

Jeg leser Merete Sparres «Balansenøkler» og kjenner jeg blir ivrig. Har testet noen øvelser fra boka og synes dette virker veldig fornuftig. Et av kapitlene omhandler diagonaltrening og krabbing, for at venstre og høyre hjernehalvdeler skal komme mer i takt med hverandre. Merete Sparre forteller om en kvinne hun møtte, som hadde blitt rammet av hjerneblødning og våknet opp uten språk og evne til å røre seg. Hun hadde tidligere lært om sammenhengen mellom diagonalitet og hjernens funksjon, så mens hun lå der uten å kunne røre seg, begynte hun å tenke seg en forbindelse mellom høyre skulder og venstre hofte, og motsatt. Senere klarte hun å gjøre små bevegelser og etterhvert flere typer diagonale øvelser. Knapt to år etter kunne hun fungere godt igjen, blant annet kjøre bil. Bak rattet trente hun stadig diagonaler, ved å stramme det ene låret og den motsatte armen, fordi hun følte det gjorde henne mer fokusert og utholdende.

Det står mye mer i kapitlet også, om hvordan mennesker har fulgt hennes «krabbekurs» for å bedre hukommelse m.m. Mye spennende skjer visstnok under slik trening, så nå tenker jeg begynne med dette selv. Når jeg orker skal jeg krabbe på en matte jeg har. Orker jeg ikke, skal jeg gjøre øvelsene i form av tanker. Såpass har jeg fått med meg fra den kognitive terapien, at tankeøvelser også kan gjøre noe positivt.

Jeg testet nettopp meg selv når det gjelder krabbing og merket at jeg egentlig helst vil krabbe i passgang, altså bevege arm og ben på samme side samtidig. Interessant! Så jeg tvang meg selv til å konsentrere og bevege venstre arm og høyre ben samtidig.

Forhåpentligvis har ikke Merete Sparre noe imot at jeg siterer fra krabbekuren hennes. Kanskje det er flere som vil prøve? Jeg må skaffe meg knebeskyttere!

Krabbing. Stå på alle fire. Legg kroppstyngden bakover så baken er like over hælene. Hendene skal være rett under skuldrene. Rett ut ryggen og se fremover. Krabb med bittesmå, langsomme, smygende skritt. Sjekk at bevegelsen er helt diagonal, det vil si at høyre hånd og venstre kne løftes og lander samtidig. Pust! En krabbekur med garantert effekt er på syv minutter hver dag i syv uker. Kanskje må du begynne med en mye mindre dose og eventuelt investere i et par knebeskyttere.

Boken «Balansenøkler» anbefales!

Det som forresten også er svært interessant for meg i forhold til trening av diagonaler, er at det blir nevnt at sjonglering og tromming er bra for det samme. Jeg tenker at tenortrommingen min er en slik form for diagonaltrening, og der har jeg enkelte ting jeg sliter veldig med å få til likt på venstre og høyre side. Kanskje dette kan hjelpe?