For en del år siden, i tiden før jeg ble utredet og diagnostisert med ME, hadde jeg en fastlege som ikke var riktig navla. For å si det mildt. H*n kom med de merkeligste uttalelser, husket aldri hvem jeg var og stilte de samme spørsmålene hver gang. Dessuten hadde h*n en formening om at det var veldig dumt å eie leilighet, så jeg burde selge min og heller leie. Eh… ja, det er jo så klart et råd jeg fulgte, etter at jeg hadde greid å karre meg inn på boligmarkedet med et skrik. (Sarkastisk drypp der, om noen lurte.)

I hvert fall, hos denne fastlegen ble det tatt en del blodprøver, som seg hør og bør. En av prøvene var de ikke fornøyde med der, jeg fikk beskjed om å komme tilbake og ta den gang på gang. Noe ble alltid feil, så vidt jeg husker sa legen noe om at blodet levret seg så de ikke fikk målt det de skulle. Hva de skulle måle, husker jeg ikke – eller så fikk jeg aldri vite det. Det jeg husker er at jeg spurte hva det kunne komme av. Fastlegen min kom med den beroligende meldingen om at det muligens var en dødelig sykdom. (Jeg har glemt hvilken.) Den dagen gikk jeg gråtende hjem og planla å skrive testamentet mitt…

Til slutt ble jeg sendt til nærmeste sykehus, for å ta prøvene der. En kjempefin overlege ringte meg opp etterpå og fortalte at alt var fint. Hurra!

Jeg har nevnt dette for senere fastlege, uten at denne skjønte noe av det. Og så har jeg ikke tenkt så mye mer på det. Inntil nå.

Nå har jeg heldigvis bedre leger i mitt liv, både en super privatlege og en super fastlege. Privatlegen min har fulgt meg opp i det siste, fordi blodplatetallet mitt har blitt veldig lavt. Jeg måtte derfor slutte på medisinen jeg gikk på, sånn for sikkerhets skyld. I tillegg ble jeg bedt om å kontakte lege øyeblikkelig om jeg fikk blødninger, blåmerker eller røde prikker i huden. I et par-tre måneder har trombocyttallet vært på 86, men da jeg var og kontrollerte det sist for et par dager siden, greide de ikke måle det i det hele tatt. Dermed fikk jeg en telefon fra legen min på morgenkvisten, som ønsker jeg skal tilbake og ta nye prøver. Denne gangen i annen type blodprøveglass. Det er visstnok noe med at serumet de bruker i den vanlige prøven, kan reagere med blodplatene slik at det levrer seg – og da får man ikke målt.

Så – historien gjentar seg, og nå fikk jeg endelig en forklaring på hva som trolig skjedde sist.

I morgen skal jeg ta nye prøver, forhåpentligvis er ting normalt da. Hvis ikke vet jeg at jeg er i gode hender. Kroppen min er i hvert fall fri for petekkier, blåmerker og blødninger. Da satser jeg på at dagen blir god!

• Idiopatisk trombocytopenisk purpura

Snø i håret… i mai.

Helgen 11.-14. mai var Tenåringen og jeg på besøk i en av de fineste byene Norge har å by på. I hvert fall er det en av mine favoritter! Det er noe med landskapet langt mot nord, som tiltaler meg så veldig. Det er vilt og vakkert, men samtidig så åpent og luftig. Tromsø er omringet av fjell, men de er stort sett fine og avrundede og såpass langt unna at jeg føler jeg puster godt. (I motsetning til da jeg var på slektstevne i Høyanger for mange år siden. Der husker jeg fjellene som svært bratte og høye, og det ga meg en litt klaustrofobisk følelse, selv om det også var vakkert.)

Jeg har vært i Tromsø flere ganger, men det begynner å bli mange år siden sist. Tenåringen har kun vært der en gang før; da han var omkring et halvt år. Naturlig nok husker han ikke noe av det, så det var gøy å ta han med dit på nytt og se at han falt veldig for byen han og.

Vi har mange gode venner, samt en del familie nordpå, så helgen gikk ganske i ett med mye hyggelig sosialt samvær, men også litt sightseeing. Søndagen deltok vi i konfirmasjon; en utrolig flott feiring der vi traff både kjente og ukjente venner. Det ga meg et utrolig kick å få være med på alt sammen, selv om vi selvsagt ramlet sammen da vi kom hjem igjen. Betalingen må alltid tas, men jeg er takknemlig for at vi greide å delta så mye som vi gjorde.

Med på turen hadde jeg selvsagt kameraet mitt; jeg gledet meg til å få noe annet å ta bilder av enn det jeg ser her hjemme. Det er noe som gjør meg utrolig glad, når jeg kommer hjem og tømmer kameraet og får harddisken full av nye bilder jeg kan leke meg med. Det ble en lett blanding av vær, både regn, snø og sol. Faktisk alt sammen i løpet av én dag!

Her er et knippe bilder fra turen. Nå gleder jeg meg bare veldig til neste gang vi får sjansen til å besøke Tromsø! ♥

Regn og gråvær ved Ishavskatedralen

Dagen etter skiftet været hele tida. Et øyeblikk var det ganske klart…

Snøvær ved den katolske kirka (Vår Frue kirke).

Så klarnet det opp igjen. (Fra Storgata)

Utsikt fra Torget mot Tromsdalen.

Kaiområdet ved Polaria

Takket være oppklarningen, fikk jeg se litt av Tromsdalstinden stikke ut gjennom skyene.

Siste kvelden gikk vi en liten tur i vakre Telegrafbukta.

Også fra Telegrafbukta. ♥

For en flott avslutning på en fantastisk helg!

Jeg meldte meg inn og begynte å motta eposter med tilbud. Det første jeg reagerte på er den ufattelig fjollete tonen de har i sine tilbud. Ønsker jeg å lese om et tilbud og finne ut hva som ligger i det, må jeg først lese meg gjennom barnslige, dumme ordspill. Det går til nød an. Det som derimot ikke er ok, er at man ikke får det man bestiller.

I siste uke av februar bestilte jeg to par London øreplugger til kr 179,- per par. I annonsen sto det at varene skulle sendes ut innen 3 uker. Pengene ble trukket med en gang, slik det alltid blir på Groupon.

Ukene gikk og jeg så ingenting til varene. 10. april sendte jeg en klagemail til Groupon. Da hadde jeg i mellomtiden etterlyst dem på facebooksiden deres, men det er helt håpløst å få svar der. Det var da jeg oppdaget at jeg ikke er den eneste misfornøyde kunden. Under omtrent hver eneste post de legger ut på facebooksidene til enten Groupon Norge, eller Groupon Oslo, finnes det en mengde kommentarer fra misfornøyde kunder. De aller fleste etterlyser varer de har betalt for og blitt lovet, men som ikke kommer i tide. Det er altså ikke noe spesielt for akkurat de ørepluggene jeg har bestilt – det gjelder mange av varene Groupon formidler.

23. april mottok jeg svar fra kundeservice. TRETTEN DAGER tok det altså! Svaret var at jeg skulle motta varene i posten innen en uke. Det skjedde selvsagt ikke, jeg har stadig ikke sett noe til ørepluggene, og nå snakker vi 18. mai.

Jeg kan egentlig ikke se en eneste grunn til å handle med Groupon mer. Om du ønsker å være kunde hos dem vil jeg sterkt anbefale å lese alt med “liten skrift”. Et ferietilbud som ser helt fantastisk ut, kan vise seg å kun gjelde noen dager i en bestemt måned – og da selvsagt utenom feriesesong. Det er jo en grunn til at de kan sette prisene så lavt. Mange som kjøper kupong på hud-/kroppspleie får aldri time fordi firmaet har solgt for mange kuponger, uten å ha kapasitet til å ta imot alle kundene.

Et annet tips; google varene som blir tilbudt. Jeg har fått tilbud på flere varer, som jeg har funnet negativ omtale om på utenlandske websider.

En grei huskeregel; Om noe virker for godt til å være sant, så er det gjerne det.

Tillegg: Etter litt googling, ser jeg at det er mange som klager – også til Forbrukerrådet:

• Klagestorm mot Groupon
• “Ser nok ikke mer til de pengene”
• Dårlig behandlet med Groupon-kupong
• Advarer mot Groupon
• Groupons norske kunder sliter

Og så videre, og så videre… Jeg skal slette meg som kunde bare jeg får ordnet opp i saken min.

Og jaggu passet tida bra, for vips leste jeg på nettet om en fullmåne som var nære jorda og dermed ville se større ut enn normalt.

Da var det på tide å heise opp persiennene, gitt! Den første kvelden var jeg for sent ute, så månen sto ganske høyt oppe. Det var fint uansett, men jeg synes ikke den så spesielt stor ut. Derimot lyste den opp indre del av Oslofjord, så det minnet om sølvvann.

Neste kveld var jeg tidligere ute, og fikk med meg at månen kom opp bak Ekebergåsen. Herlighet, så fint det var! Og stativet gjorde jobben sin, så vi skal nok bli gode venner.

Månen henger lavt over Sjømannsskolen.

Det er vanskelig å si, men kan det være to unger, tro?

Litt senere kom uglemor tilbake, jeg regner med hun hadde med seg middag.

Jeg måtte innom og sjekke i dag også, og da så jeg jammen meg en liten tass som stakk hodet ut, og som helst ville flakse litt med vingene sine også. Dette er bedre enn Big Brother!

Mååå bare strekke vingene litt!

Etter dette har jeg stadig sett at det er livat i kassa, jeg tror ikke det blir så mye ro for Fru Ugle framover.

Så flott med natur man kan få rett inn i stua si, altså! En stor takk til Natur og Fritid!

Jeg har ingen fuglekasse å koble opp utstyr i, det er så liten plass til trær på balkongen min. I stedet følger jeg med på en live-overføring fra en ukjent ugles bolig et sted på Nesodden.

Link til live ugle-kamera

I dag har jeg vært på deler av en konferanse om ‘Barn på flukt’, arrangert av Støttegruppa for Yalda og Allan (Tromsø), NOAS, Antirasistisk senter, Norsk folkehjelp og Fagforbundet. Det var både interessant, lærerikt og gripende. Blant annet var Marie Amelie der og leste fra boka si ‘Ulovlig norsk‘.

Marie Amelie leser fra boka si.

Det handler om de ca 450 “asylbarna” som sikkert de fleste har fått meg seg i nyhetene. Bak overskrifter og tørre tall, skjuler det seg familier med sine egne, personlige historier. Det er historier om krig, overgrep, tortur og trusler. En rekke mennesker flykter fra hjemlandene sine, i håp om å få en trygg og god tilværelse for sine barn. På en eller annen måte havnet de i Norge, og søker asyl. De bor på mottak og lever hver dag i usikkerhet. Når de får avslag på sine søknader om hjelp og trygghet, er det mange som blir her likevel, i håp om at et under skal skje. Livet på mottak er forferdelig tung, både for voksne og barn. Mange av barna får store psykiske problemer av å leve i slik utrygghet. Det blir sjelden tatt hensyn til av norske myndigheter.

Jeg har lest og hørt at noen mener disse menneskene kan skylde seg selv. At det er foreldrene som er ansvarlige for den vanskelige situasjonen barna deres har havnet i. Det synes jeg er umenneskelig, men også historieløst. Som en av talerne sa på konferansen: For hundre år siden var Norge det fattigste landet i Europa, og 1 million nordmenn dro ut i verden for å få bedre levevilkår. Kanskje er det sant at “alt er glemt om hundre år”? Nå er i hvert fall situasjonen en helt annen; Norge er et av de rikeste landene, men blir strengere og strengere når det gjelder hvem som får lov til å komme hit.

Når jeg hørte om barnas liv, hva de går igjennom hver dag, så fikk jeg små gjenkjennelser av deler av mitt eget liv, der jeg har levd i usikkerhet når det gjelder helse og økonomi. Jeg føler meg til tider traumatisert av mine møter med Nav og helsevesen. Likevel, det jeg har erfart er kun en liten promille av en promille av de traumene asylsøkere opplever. Og da tenker jeg på deres erfaringer på norsk jord, og ikke alt det jævlige de har gjennomlevd før de kom hit.

Jeg kan ikke så mye om dette temaet, jeg har ikke hundrevis av argumenter. Jeg kan ikke lover og regler fullt ut. Men jeg reagerer som et medmenneske, fordi jeg synes det er grusomt når jeg hører om hvor dårlig mennesker blir behandlet i Norge. Når det gjelder “våre egne”, som ble rammet av terror den 22/7, så er alle enige om at de må få hjelp og støtte, og bli ivaretatt. Men de såkalte asylbarna er også våre, i den forstand at de har bodd hele, eller mesteparten av livene sine i Norge. De går i barnehager, på skoler, de har venner og er med på fritidsaktiviteter. De snakker norsk og føler seg norske. Blir de sendt ut, blir mange av dem sendt til land der de ikke kjenner kulturen og språket, og der både de selv og foreldrene vil være i fare for å bli utsatt for terror og overgrep.

Andre land har ordninger der slike lengeværende barn (og voksne) får lov til å bli. Der har mange fått amnesti, og sluppet å leve ulovlig lenger. Der får de lov til å bli ressurser, delta i samfunnet, jobbe, ta seg en utdanning. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor vi ikke kan gjøre det samme her.

Fritt fra husken, noe som ble sagt på konferansen i dag: Stoltenberg mener at hvis vi lar disse familiene bli så er det urettferdig mot de som har blitt sendt ut tidligere. Tenk om vi skulle si det samme om kreftbehandling; nei, du kan ikke få denne nye behandlingen, for det er urettferdig mot de som døde før behandlingen kom.

Yalda er et av de barna saken gjelder. Hun fylte nylig 10 år, hun bor i Tromsø med foreldrene sine. Faren er fra Afghanistan, moren fra Moldova. De har fått avslag på søknaden sin, og risikerer hver dag å bli tvangsutsendt. I så fall blir familien splittet, foreldrene blir sendt til hvert sitt land og Yalda følger moren. Det betyr at hun trolig aldri får se faren sin igjen. I årets 1. maitog i Tromsø gikk 1000 mennesker, svært mange av dem gikk under parolen for å la Yalda bli. Kommunestyret i Tromsø vedtok for få dager siden å støtte Yalda og familien hennes, og de ber om at saken hennes skal behandles på nytt i UNE, denne gang på individuelt grunnlag og at Barnekonvensjonen legges til grunn ved behandlingen. Jeg håper virkelig politikerne tar til vettet, eller aller helst at de slipper hjertet sitt fram også.

Vær så snill og signer dette oppropet for at Yalda skal få bli.

Her er en liten videosnutt med Yalda:

Jeg har fulgt rettssaken på tv nesten hver dag, men endelig kunne jeg være med og gjøre noe. Ikke bare sitte her med tårene og fortvilelsen over hvor mye ondskap ett menneske har utført. Da 160.000 mennesker deltok i rosemarkeringen på Rådhusplassen ifjor sommer, forsøkte jeg å være med. Dessverre måtte jeg gå før arrangementet kom ordentlig i gang, så det at jeg greide å være med på markeringen i dag føltes uendelig godt.

For et utrolig land jeg bor i..!

Det er ganske kult å komme inn i Oslo Spektrum og høre lyden av alle menneskene. På vår vandring mot riktig område, fikk jeg et første, imponerende syn av salen. Omtrent i midten der, under et svart felt, tror jeg det var vi hadde setene våre.

Det var Tenåringens første konsert, så da vi hadde funnet plassene våre og satt oss ned, fikk jeg et øyeblikk av intens rørthet (snufs, snufs), fordi jeg synes det var så stor stas å være der sammen med 16-åringen min. (Jada, jeg er litt rar sånn, men bær over med meg, det er ikke så ofte vi er ute i verden.)

Oppvarmingsbandet var Naturally 7, en a capella-gruppe fra New York. De var både dyktige og morsomme, og etter konserten sto de klare til å signere plater. Jeg tok noen bilder med mobilen min, de ble dødsdårlige, men jeg har i hvert fall bilde!

Han unge i den lyse genseren hadde en ufattelig mørk stemme; det var han som sang bassgitar. Naturally 7 var veldig glade for å være i Oslo, og kunne fortelle at de snart kommer tilbake (i juni, mener jeg det var) og da skal de spille i Harstad. Så alle som er i området kan glede seg!

Etter oppvarmingen ble det litt venting før selveste Michael Bublé kom på scenen, men det er jo sånn det skal være på konsert. Jeg hadde satt i ørepropper under oppvarmingen, og det gjorde at hele opplevelsen ble behagelig dempet. Tenåringen syntes Spektrums gratis-ørepropper var de beste han hadde prøvd, og det var jo bra.

Under de første sangene var det ganske rolig i salen. Jeg tenkte for meg selv at det var andre tider den gang jeg var frisk og var på rockekonserter. Egentlig er det helt ålreit å kunne sitte og høre på musikk, bortsett fra at ryggmusklene mine ikke var særlig happy. Det fikk vi en endring på senere! Men først dro Michael igjennom en presentasjon av bandet han hadde med seg. Dette er menn han har jobbet med lenge, noen i 10 år. Det er tydelig de har en intern humorgreie på gang, for presentasjonen av de enkelte stemte neppe med virkeligheten. Det var morsomt, men helt umulig å gjenfortelle. Du skulle ha vært der!

Etter en rolig låt jeg ikke kjente fra før, sier Michael; “just admit it, you don’t know half the shit I’m playing. So I decided to share some native shit with you”, eller noe i den duren. Og vips strøymet det på med bunadskledde småjenter og ungjenter. Bublé greide til og med å uttale navnet ganske bra: Trefoldighet Jentekor, et kor med ca. 20 jenter i alderen 10 til 18, ifølge denne siden. De fikk trampeklapp fra salen og sang et par typisk nasjonalromantiske sanger. Jeg vet ikke hva det var, men de sang mye “dam-dira-dam-dira-du” og det syntes Michael var et bevis på at norsk er et kjempeenkelt språk.

Ikke så lett å se koret, men de synes på storskjermene

Michael påsto at han og pianisten pleide å varme opp før konserter på en litt spesiell måte; De spiller og synger “badass”-sanger sammen. Nå skulle vi få lov til å høre litt hvordan det var. De dro i gang starten på Journeys ‘Don’t stop believing’, men i mer Glee-stil for dem som kjenner det programmet. Ikke så veldig badass, liksom. Videre sang de starten på flere kjente, og veldig lite badass-aktige låter, alt til mye latter fra oss i salen. “Men jeg er veldig macho, altså”, påsto Bublé-mannen, og vi trodde ham så klart.

Et stykke ut i showet, gikk plutselig Michael ut blant publikum. Mange fikk tatt ham i hånda, og vi sto der oppe på område 109 og var litt misunnelige (selv om jeg er ganske sikker på at vi hadde bedre stoler). Men – jaggu gikk mannen opp på en liten scene (tror jeg) rett nedenfor område 109. Ungjentene strøymet på og stilte seg opp for å filme og ta bilder. Vi så ikke så veldig mye til mannen, selv om han altså befant seg kun noen få metere fra der vi satt. Samtidig ble det sendt ut gigantiske, hvite “badeballer” som publikum dyttet opp i luften. Michael Bublé forsøkte å få en av dem opp til oss som satt oppe i høyden, men den ble dessverre fort dyttet ned igjen. Så fikk han med seg Naturally 7 (tror jeg) på å synge en låt til bestefaren hans, som visstnok så hele konserten via Skype. Noe av dette fikk jeg filmet, men dessverre er mobiltelefonen min skikkelig dust og opptakene gjort med den er helt borte. Jeg hadde iPoden min med meg og filmet heldigvis litt med den og. Du ser ham som en lysende, omvendt silhuett midt inni alt menneskekaoset. (Og litt på skjermen bak.)

Så nærmet det seg slutten, Michael takket for seg og vi klappet og trampet for å få ham tilbake. Det gjorde han så klart, for han hadde ikke sunget ‘Feeling good’ ennå, og det måtte han jo! Det ble helt mørkt og vips satte han i gang med nettopp denne låta, og jubelen sto i taket. Det er forresten et veldig rart uttrykk, at den står i taket. Jubelen, altså. Jeg er litt usikker på om det egentlig stemmer, men folk ble i hvert fall hørbart glade.

En låt eller to til, og så var det slutt på en fantastisk, flott kveld. Tusen takk til Michael Bublé, må han leve lenge og vel og beholde både humøret og stemmen!

Ettersom mine amatøropptak ikke er særlig gode, legger jeg inn en skikkelig konsertvideo hentet direkte fra YouTube. Her får du nok et bedre inntrykk av mannen.

Nå var ikke eposten egentlig fra de som lager QI, men fra et marketing-firma som jobber med BBC. Samme det, jeg ble glad uansett! De hadde tydeligvis lagt merke til at jeg har sansen for programmet og har skrevet om det i bloggen min. Hun som skrev beklaget til og med at hun skrev på engelsk, fordi de kunne så dårlig norsk i firmaet. Humor, altså – åh, jeg liker!

Jeg ble fortalt at BBC Entertainment snart skulle starte opp med sendinger av QI sesong 4 i Norge, og om jeg ønsket det kunne jeg gjerne dele det med mine lesere. Og det vil jeg jo!

Det er bare det at programserien startet 11. april. I dag er det 16. april. Nå ja, det får gå likevel. Sånn er det jo i ME-land, her går ikke ting så fort.

BBC Entertainment har en Facebook-side også, for folk som liker sånt. Jeg vet ikke noe om sendetider, annet enn at det startet onsdag 11. april kl 22.00. Heldiggriser som har den kanalen, de får jo se QI med norsk tekst! Nå fikk jeg nesten lyst til å skaffe meg sånn boks til tv’en og bestille pakka med akkurat denne kanalen i, men bare nesten. Enda mer ønsker jeg at BBC skal gi ut alle sesonger av QI med tekst. Engelsk går fint, bare det er tekst. Det skal jeg jammen skrive tilbake til damen i eposten og si.

Her er en liten YouTube-sak også, med klipp fra 4. sesong. Herlige programmet, det er virkelig til å bli glad av! (og litt klok også)