Kategoriarkiv: paranoia

Hore eller madonna?

Jeg har alltid lurt litt på hvorfor så mange jenter kler seg mest mulig lettkledd når de skal på karneval. (Eller badtasteparty, for den sakens skyld). Jeg minnes den gangen i sjuende da vi hadde klassefest med karneval og nesten alle jentene var horer. Altså de kledde seg ut som horer, jeg tror ikke de var det.

Så hørte jeg nettopp at på slike dager så kler man seg ut som noe man absolutt ikke er. En slags mulighet til å utforske noe som egentlig er ganske fremmed for en.

Det er da jeg blir litt skremt. De andre jentene kledde seg ut som horer, men var det altså ikke. Selv kledde jeg meg ut som nonne…

Insomnia

Søvnen får bare ikke overtaket denne natten. Jeg ligger anspent i mørket og kjenner hvor fullt det er av inntrykk og tanker i meg. Det er ikke plass til trøttheten som jeg vet er der et sted, skjøvet inn i en krok mens nervebanene er i opprør. Jeg leser, men boken er for god og for vond på samme tid. Hvert ord drar meg med videre. Jeg blar og blar og det stedet det er naturlig å puste ut og tenke at jeg kan fortsette i morgen kommer aldri. Jeg tvinger boken igjen likevel, slår lyset av og prøver sove på nytt, uten hell.

Musklene er stramme og sammenknytte, presset slik av tankekaoset som raser rundt uten mål og mening. Ingen styrer denne skuta, minst av alt meg. Gang på gang forsøker jeg tvinge tankene over på noe godt, noe å hvile i. Hver gang spretter de som gummiballer hit og dit, virvler opp støvet fra bekymringer som lenge har fått ligge i fred.

Det er en ensomhet i våkenetter som ikke finnes på dagtid. Det er da jeg savner en trygg kropp å ligge inntil. En som kan stryke håret vekk fra pannen min, kysse den og si at alt er bra. At jeg bare skal lytte til hjerteslagene hans, så vil jeg snart få sove. At han passer på meg.

Igjen leter jeg fram gode tanker. De som roer meg og får meg til å smile. Ord og bilder hentes fram og får en bit av sjelen min til å fly ut over nattsvart hav mot et forlokkende land på den andre siden. Mot lyset fra ei fyrlykt som noen har latt brenne for min skyld denne natten. Og jeg lengter etter å fly som en møll rundt det lyset i håp om å finne varme og trøst, men i stedet tvinges jeg tilbake. Hit. Til mørket, til natteangsten, til adrenalinkjøret.

Forgjeves ser jeg etter stjernene.

Parasitter i Oslo

Om jeg ikke hadde landet etter Fish-konserten så har jeg i hvert fall gjort det nå. Kræsjlanda. I går våknet vi opp til nyheten om at det er Giardiaparasitter i Oslovannet samt at Fabian Stang har blitt ordfører i Oslo. Tilfeldig? Neppe! (Jeg digger konspirasjonsteorier, hvor er du Britt?) Når man ofrer Venstres kandidat for badeengelen kan det jo ikke gå annet enn galt.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre, men jeg hadde drukket flere liter av springvannet fra fredagen de oppdaget parasittene til de sa fra i går. Nå er det slutt på det. Jeg har kokt en masse vann, samt tilsatt Vivatap for rensing. Likevel frister det svært lite å drikke dette vannet, så det endte opp med innkjøp av diverse annen drikke. Nå leser jeg at vi må koke oppvaskvannet også. Herrrlig!

Men hva med dusjvannet? Skal vi koke det også, kanskje? Det føles unektelig litt ekkelt å dusje i vann jeg vet det er parasitter i. Det føles som de krabber rundt på kroppen min på jakt etter å lage f..skap. «Jeg er en skitten liten pike», som Rødhette sa til ulven.

Jeg har balkongen full av øl (etter vernissasjen på fotoutstillingen – siste mulighet nå i helgen, forresten), så jeg greier meg nok.

Skål!

Jeg er redd

Helt siden de åpnet salget av den siste Harry Potter-boka, har jeg beveget meg yderst forsiktig rundt på nettet. Ja, ikke bare på nettet… Jeg har vært veldig tilbakeholden med hvem jeg har snakket med og hva slags samtaler jeg har overhørt når jeg har våget meg ut. Jeg har nemlig dårlig erfaring med at noen synes det er moro å fortelle andre hva som skjer. Før jeg rakk lese bok nr. 6 ble jeg informert om hvem som kom til å dø i boka. Det har jeg ikke tenkt å la skje denne gangen.

Poden og jeg har lest alle Potter-bøkene flere ganger. Til tross for at vi egentlig er ganske hekta, har vi likevel ventet med å lese dem til de kom ut på norsk. Men denne gangen kunne jeg ikke vente. Det er siste boka og leseopplevelsen min skulle få være i fred for andres innblanding. Derfor har jeg brukt den siste tiden på å lese høyt fra den engelske utgaven for sønnen min. Det vil si at jeg bedriver en form for uproff simultanoverstting: Jeg oversetter det meste og henter ut essensen der jeg ikke greier oversette alt. Det går faktisk ganske greit, mye bedre enn fryktet. (Vi skal jo uansett lese den på nytt når den kommer i norsk utgave.)

For å unngå å få vite noe jeg ikke vil vite har jeg dermed holdt meg unna en rekke sider på nettet, blant annet tshirthell.com som tidligere solgte en t-skjorte der de røpet innholdet av bok nr. 6. De har ganske sikkert en denne gangen også, men den skal ikke jeg se før jeg velger det selv.

Vanligvis koser jeg meg med bloggelesingen, det kjennes så trygt og godt å stikke innom og besøke bloggevennene mine og se hva de har drevet med siden sist. Det må innrømmes at jeg ikke har lest så mye i det siste. Jeg tar ikke sjansen. Det gjør vondt å ikke stole på mine medmennesker, derfor er jeg svært glad for at det kun er snakk om timer før jeg igjen kan slippe meg løs på nett. Poden og jeg har ca. 50 sider igjen å lese og det aner oss hvordan historien kommer til å ende. Trolig er den ferdiglest før frokost i morgen og jeg gleder meg.

Boka er forøvrig svært spennende og ser ut til å gi en fantastisk avslutning på en av mine favorittbokserier.

I min paranoide tilstand skriver jeg dette innlegget så sent at jeg håper ingen klarer å kommentere og eventuelt røpe noe før vi er ferdiglest. Ha ha, denne gangen rekker jeg det!