Jeg er sikker på at alle, eller i hvert fall de fleste mennesker har et punkt i livet de tenker tilbake på innimellom og lurer på hva som ville skjedd hvis de hadde valgt annerledes. Tatt en annen vei, som Robert Frost skriver om i “The road not taken” (som forøvrig er et av de fineste diktene jeg vet om). Hvordan ville livet vært i dag hvis…?
For min del begynte det med tysk.
Tysken var mitt første aktive valg som jeg kan lede “alt” tilbake til. Tysken har skylda, eventuelt æren for hvordan jeg har det i dag.
Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen hadde jeg valget; ville jeg ta tysk eller fransk som annet fremmedspråk? Vi snakket selvsagt om det hjemme og jeg husker at moren min sa at jeg burde velge fransk. “Tysk er mye lettere å lære senere”, mente hun. (Jeg er ikke sikker på at alle er enige i det, men det er en helt annen sak.) Og ettersom jeg var i opposisjon valgte jeg selvsagt tysk! Eh… neida, det er ikke sant. Jeg husker ikke helt, men jeg tror rett og slett jeg valgte tysk fordi det var det de fleste andre valgte, eller at en eller annen venninne valgte det. Samme kan det være i dag, det ble tysk på meg og fransk ble min “road not taken”.
Da jeg begynte på videregående ble jeg nemlig plassert i klasse etter hvilket fremmedspråk jeg hadde hatt på ungdomsskolen. Dermed havnet jeg i A-klassen sammen med de andre “tyskerne”. Absolutt ingen problemer med det, det var en kjempefin klasse og jeg blomstret opp etter mobbingen i ungdomsskolen.
I klassen ble jeg bestevenninne med ei jente som etterhvert introduserte meg for noen av vennene sine fra gamleklassen, og dermed traff jeg han som ble min første ordentlige kjæreste. Det var ikke akkurat et drømmeforhold, det skal sies. Det var nå likevel det som gjorde at jeg begynte i Røde Kors Hjelpekorps, der jeg senere traff han som jeg giftet meg med. Det ekteskapet gikk ikke akkurat veien det heller, men det gjorde jo at jeg fikk barna mine. Hadde jeg ikke valgt tysk, ville jeg ikke gått gjennom tapet av mitt første barn – som trolig er hovedårsaken til at jeg sitter her med kronisk sykdom i dag. Men da hadde jeg heller ikke fått Poden min, som jo gjør at jeg ikke ønsker noe annerledes likevel.
See… tysken startet det hele! En slags sommerfugleffekt?
Filmen “The Butterfly Effect” handler på en måte om dette, men med mye mer dramatisk innhold. Det er ingen ny film, så du har kanskje sett den. Jeg skal likevel forsøke å unngå å lage spoilere her. Hovedpersonen Evan har evnen til å gå tilbake til visse punkter i livet sitt som var viktige vendepunkter for både ham selv og de han bryr seg om. I håp om å hjelpe vennene sine finner han en måte å gå tilbake til seg selv som barn og foretar noen endringer han anser som nødvendige. Dessverre viser det seg å gi større ringvirkninger enn han klarte forestille seg, og dessverre ikke bare av de gode.
Da jeg så filmen for første gang for noen år siden, visste jeg ikke at filmen var laget med to ulike slutter. Den jeg så var tydeligvis med den ikke-amerikanske slutten, den sluttet i hvert fall ikke særlig godt. Nå har jeg sett den “lykkelige” slutten og blir ikke helt enig med meg selv om hvilken jeg liker best. Poden foretrekker den lykkelige så da får jeg kanskje velge den jeg og. Uansett, det er en film som alltid gir meg mye å tenke på. Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og rote til historien min. For det er nå en gang det livet jeg kjenner og det som har formet meg til den jeg er i dag.
Men tysken husker jeg ikke stort av lenger…
*Bildet er fra Sommerfuglparken på Forus, som jeg besøkte i fjor.
