Category Archives: mimring

En gang spilte jeg i jentekorps

Det korpset finnes ikke lenger. Det ble etter hvert slått sammen med guttekorpset på skolen min. Årsaken er først og fremst dalende interesse blant god, norsk ungdom; å spille i korps er visst ikke regnet som like kult lenger. Stakkars små, de vet ikke hva de går glipp av.

Selv spilte jeg bare et par år, men jeg har tatt igjen i voksen alder og joinet sekkepipeband. Der spiller vi litt og har mange pauser. Det er sosialt og morsomt og dessuten ganske lærerikt. Det ligner ikke spesielt mye på jentekorps, annet enn at det er sosialt og morsomt, spesielt på tur. Også trommet jeg den gangen og, om enn på annen måte. Når jeg tenker meg om var det et annet likhetstrekk også: Antrekket var og er foldeskjørt.

I Bergen trommer buekorpsene, men neppe i foldeskjørt. Buekorpsene består stort sett kun av gutter, men det er ikke bra, det gjør dem nemlig til buekorpstaliban*, ifølge SV-politiker Amir Payan. Ja, så klart. Det er skikkelig talibansk å ha kjønnssegregering i buekorpsene, det stiller i samme klasse som å nekte kvinner å gå på skolen eller la dem sulte heller enn å tjene penger. Det minner faktisk altfor mye om steining av utro kvinner, burkatvang og straffeamputasjoner. Gi dem deng! Kanskje vi bør kalle inn noen amerikanske styrker for å rydde opp i rotet?

Nå finnes det altså et buekorps som både jenter og gutter kan spille i, i tilegg til egne jentekorps. Det er visst like talibansk at jentene er for seg selv…

Ergo kan jeg slutte at jeg har spilt i et talibankorps. Det forklarer mye.

(Når vi snakker om taliban, så har jeg stor sans for Potentillas saltvannshage og hennes hagetaliban.)

*Husk ordet, det dukker sikkert opp på Nytt på nytt en kveld.

Hore eller madonna?

Jeg har alltid lurt litt på hvorfor så mange jenter kler seg mest mulig lettkledd når de skal på karneval. (Eller badtasteparty, for den sakens skyld). Jeg minnes den gangen i sjuende da vi hadde klassefest med karneval og nesten alle jentene var horer. Altså de kledde seg ut som horer, jeg tror ikke de var det.

Så hørte jeg nettopp at på slike dager så kler man seg ut som noe man absolutt ikke er. En slags mulighet til å utforske noe som egentlig er ganske fremmed for en.

Det er da jeg blir litt skremt. De andre jentene kledde seg ut som horer, men var det altså ikke. Selv kledde jeg meg ut som nonne…

Luringer på nett

Jeg kom tilfeldigvis over en blogg jeg ikke har besøkt før og et blogginnlegg som fenget. Ogjegbare forteller om en bekjent som traff drømmemannen på nett, men det gikk ikke helt som hun ønsket. Faktisk endte det riktig ille, men vi som leser skjønner jo at dama ble lurt.

Det minner meg om noe som skjedde meg på nettet for en del år siden. Det var da jeg var syk og trodde det var psykisk. Jeg fant et lukket treffsted for andre «psykiske» og ble kjent med en rekke nye, stort sett hyggelige mennesker. Spesielt var det ei dame (xx) som jeg fant tonen med og som jeg etter hvert hadde mye kommunikasjon med. Jeg følte jeg hadde fått en ny venninne og syntes det var strålende. Damen fortalte at hun var gift med en riking og bodde på beste kant av Oslo. Bildet vi fikk se var av ei vakker, utenlandsk dame, noe som bekreftet historien hun fortalte om at hun hadde flyttet hit fra sydligere strøk.

Vi snakket på telefon flere ganger og jeg tvilte ikke et øyeblikk på at hun var den hun sa hun var. Vi avtalte møter et par ganger, men det ble avlyst på kort varsel. Hun ble plutselig syk eller det dukket opp noe annet.

Så kom det inn ei dame til (yy) i denne gruppa, ei som var totalt ulik fra denne første damen – på alle måter. Utseende, bosted, bakgrunn, alt. Men de to var venner fra før av, sa de. De likte samme fotballag og var svorne tilhengere.

Denne nye damen virket som hun gjerne ville ha kontakt med meg. Det ble til at vi skulle treffes i byen en dag og da hun åpnet munnen, utbrøt jeg med en gang «jøss, du høres jo akkurat ut som xx!» Hun kunne ikke skjønne det, og jeg tenkte ikke mer på det akkurat da.

Men senere tenkte jeg mye på det. Det var vi flere som gjorde og til slutt ble til og med folkeregisteret koblet inn, uten at det var mulig å finne fram til xx. Ikke så rart, kanskje. Fantasifostre blir som oftest ikke tatt med i offentlige registre. Husker jeg opplevde en slags sorg da jeg endelig forsto sammenhengen, for jeg følte at jeg mista ei god venninne.

Så jeg kjenner at jeg føler litt med Amélie, selv om hun burde ha luktet lunta for lengst. Den hodeløse motorsykkellegen er nok bare en dust som gjemmer seg bak dataskjermen og ikke greier opprette forhold i den virkelige verden. Sånne er det jo egentlig synd på.

Sjappas!

Noen som husker sjappas? Jeg sitter her og småmimrer, og det hele ble satt i gang da jeg leste Dr. Borgs Flashback/Backflash. Hun har helt rett i at dette er salve mot svie, men det hjelper lite mot støle lattermuskler. I går fikk jeg kjeft av Poden fordi jeg lo så høyt. Ja ja… Han skal bare være glad til for at jeg ikke gråter.

Andre «morsomme» barndomsminner må være da de dynket folk i vannfontenen. Hvorfor skulle ellers skolen ha satt opp en slik fontene? Noen ble stengt inne på guttedoen og måtte bade i tisserenna, men akkurat det slapp jeg.

En litt hyggeligere lek vi drev med på skolen var sanglek med håndklask og -klapp. På lørdag prøvde jeg huske hvordan Anneliane gikk, men jeg sliter med hukommelsen på dette feltet. Dr. Borg husket mer enn meg, men jeg er ikke sikker på at vi har den helt inne. Husker du teksten og bevegelsene? Skynd deg å taste dem ned til meg!

Ellers finner jeg den kanskje på YouTube? :)

Edit: Jeg har satt i gang litt styr på Facebook og har blant annet fått tips om denne siden. Sangteksten finnes tydeligvis i utallige varianter, men denne stemmer best med det jeg husker fra skolen:

Anneliane
Anne mashi bom bom bom
Anne mashi my darling
Anne mashi my darling
clap for you
clap for me
Anneliane
si-si bom bom

…men jeg ble rettet på og fikk høre at slutten skal være «kiss me, goodbye». Jeg tror vi må konkludere med at ingen egentlig vet, men jeg kan tenke meg at «kiss me, goodbye» var utgangspunktet og at de andre variantene er tøyseengelsk fordi ungene ikke har ant hva de har sunget.

Blafringen av sommerfuglvinger…

Jeg er sikker på at alle, eller i hvert fall de fleste mennesker har et punkt i livet de tenker tilbake på innimellom og lurer på hva som ville skjedd hvis de hadde valgt annerledes. Tatt en annen vei, som Robert Frost skriver om i «The road not taken» (som forøvrig er et av de fineste diktene jeg vet om). Hvordan ville livet vært i dag hvis…?

For min del begynte det med tysk.

Tysken var mitt første aktive valg som jeg kan lede «alt» tilbake til. Tysken har skylda, eventuelt æren for hvordan jeg har det i dag.

Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen hadde jeg valget; ville jeg ta tysk eller fransk som annet fremmedspråk? Vi snakket selvsagt om det hjemme og jeg husker at moren min sa at jeg burde velge fransk. «Tysk er mye lettere å lære senere», mente hun. (Jeg er ikke sikker på at alle er enige i det, men det er en helt annen sak.) Og ettersom jeg var i opposisjon valgte jeg selvsagt tysk! Eh… neida, det er ikke sant. Jeg husker ikke helt, men jeg tror rett og slett jeg valgte tysk fordi det var det de fleste andre valgte, eller at en eller annen venninne valgte det. Samme kan det være i dag, det ble tysk på meg og fransk ble min «road not taken».

Da jeg begynte på videregående ble jeg nemlig plassert i klasse etter hvilket fremmedspråk jeg hadde hatt på ungdomsskolen. Dermed havnet jeg i A-klassen sammen med de andre «tyskerne». Absolutt ingen problemer med det, det var en kjempefin klasse og jeg blomstret opp etter mobbingen i ungdomsskolen.

I klassen ble jeg bestevenninne med ei jente som etterhvert introduserte meg for noen av vennene sine fra gamleklassen, og dermed traff jeg han som ble min første ordentlige kjæreste. Det var ikke akkurat et drømmeforhold, det skal sies. Det var nå likevel det som gjorde at jeg begynte i Røde Kors Hjelpekorps, der jeg senere traff han som jeg giftet meg med. Det ekteskapet gikk ikke akkurat veien det heller, men det gjorde jo at jeg fikk barna mine. Hadde jeg ikke valgt tysk, ville jeg ikke gått gjennom tapet av mitt første barn – som trolig er hovedårsaken til at jeg sitter her med kronisk sykdom i dag. Men da hadde jeg heller ikke fått Poden min, som jo gjør at jeg ikke ønsker noe annerledes likevel.

See… tysken startet det hele! En slags sommerfugleffekt?

Filmen «The Butterfly Effect» handler på en måte om dette, men med mye mer dramatisk innhold. Det er ingen ny film, så du har kanskje sett den. Jeg skal likevel forsøke å unngå å lage spoilere her. Hovedpersonen Evan har evnen til å gå tilbake til visse punkter i livet sitt som var viktige vendepunkter for både ham selv og de han bryr seg om. I håp om å hjelpe vennene sine finner han en måte å gå tilbake til seg selv som barn og foretar noen endringer han anser som nødvendige. Dessverre viser det seg å gi større ringvirkninger enn han klarte forestille seg, og dessverre ikke bare av de gode.

Da jeg så filmen for første gang for noen år siden, visste jeg ikke at filmen var laget med to ulike slutter. Den jeg så var tydeligvis med den ikke-amerikanske slutten, den sluttet i hvert fall ikke særlig godt. Nå har jeg sett den «lykkelige» slutten og blir ikke helt enig med meg selv om hvilken jeg liker best. Poden foretrekker den lykkelige så da får jeg kanskje velge den jeg og. Uansett, det er en film som alltid gir meg mye å tenke på. Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og rote til historien min. For det er nå en gang det livet jeg kjenner og det som har formet meg til den jeg er i dag.

Men tysken husker jeg ikke stort av lenger…


*Bildet er fra Sommerfuglparken på Forus, som jeg besøkte i fjor.

Da jeg var ung…

Jeg ble inspirert av mimringen til el Vera. Dermed ble denne posten født.

En gang i tiden (jeg var sikkert rundt 12 år, altså for ca. 25 år siden) kom fatter’n hjem med noe helt nytt og (for meg) ukjent; en datamaskin. Den lød navnet Tiki 100, men skulle egentlig hete Kontiki. Det fikk ikke firmaet lov til, så dermed forkortet de det litt. Jeg husker dessverre ikke spesifikasjoner og sånt, men fant en liten notis om Tiki 100 på Wikipedia.

Det tok ikke lange stunden før jeg var bestevenn med «boksen». Dette var morsommere enn det meste annet. Jeg lærte meg Basic fra en bok og brukte det blant annet til å få pc’en til å spille små melodier. Ellers spilte jeg Snake, som nå følger med selv den enkleste mobiltelefon, samt sjakk. Det siste fikk jeg egentlig aldri helt til, men min biologiske far banka maskinen en gang han var på besøk. Jeg var dypt imponert!

Det var nok på disse tider min avhengighet av pc som hjelpemiddel og leketøy begynte. Det var kanskje også her bloggingen startet? På bildet under ser dere noe som sikkert var en typisk ettermiddag hjemme hos oss. (Vennligst ikke mobb 70-tallsgardinene.) Jeg sitter dypt konsentrert og bedriver muligens noe programmering eller annen inntasting. Søsteren min virker mer fornuftig der hun øver på klarinetten, men la dere ikke lure! Egentlig satt hun klar til sprang i tilfelle jeg ble nødt til å gå et nødvendig ærend. Nå spiller hun ikke klarinett lenger og har blitt minst like pc-avhengig som meg. (Men det er ikke min skyld, altså!) :)

Treskaller og pannekaker

Salige er de med treskaller…, sier faren min.

Jeg har lært mye fint av faren min, blant annet denne lille snutten fra Vika IF der han var aktiv svømmer i mange år:

Da jeg kom til verda
sa mora mi til meg
Åh, meld deg inn i Vika, gutt
så blir det mann av deg

Ja. Noe sånt.

Moren min pleide synge fine, «ordentlige» nattasanger for meg. Når jeg ba faren min synge, var det enten Vikasangen, eller en norsk versjon av «Clementine». Den hadde han lært seg etter å ha hørt et revyinnslag fra et departementskor kalt «Kor-i-doren», en gang for leeenge siden. En dag skal jeg sette inn teksten til den i bloggen. Den er verdt å bringe videre til andre, til tross for at den er på samnorsk. Noe annet som var samnorsk var «Robinson Krusoo-e». (Den het selvsagt Robinson Crusoe, men da jeg var liten uttalte jeg det akkurat som det ble skrevet.) Hver kveld leste faren min for meg, men ettersom jeg kunne lese allerede, hadde jeg smuglest i boka og visste hva som kom. Prøvde han å hoppe over et avsnitt var jeg kjapp med å arrestere ham. Slik oppførsel var ikke godtatt! Høytlesningen tok dermed raskt slutt, men det hender fortsatt vi synger Clementine sammen.

I anledning fridagen i dag, fant faren min ut at han ville ta med seg døtre og barnebarn på en liten utflukt. Vi endte opp på Bærums verk i Lommedalen, der vi så glassblåsere in action og spiste på det hollandske pannekakehuset. Det siste var skikkelig godt! Vi kunne velge fra en meny med både middager og desserter, det meste basert på pannekaker med ulikt fyll.

Mens fire av oss valgte å spise middag, gikk poden min rett løs på desserten. Etter å ha vaklet litt mellom hva han skulle velge på sett-sammen-din-egen-pannekake («jeg vil ha jordbæris, sjokoladeis, tutti frutti-strø og hvitløsdressing!»), endte han opp med et noget mindre originalt, men trolig bedre valg.

Så spurte servitøren hva vi ønsket å drikke. «Jeg tar hvitvin, takk», svarte poden kjapt. Hmm, hvor er det han plukker opp dette, tro? (Jeg liker jo ikke hvitvin en gang.) Ettersom han ikke hadde id-kort med seg, måtte han nøye seg med eplemost.

Det var første gang jeg spiste pannekaker på denne måten, og det frister til gjentakelse. Faktisk tror jeg at jeg skal prøve dette selv hjemme. Jeg valgte Den flyvende hollender, som var fylt med bacon, paprika og løk. Skikkelig nam!

Den snille pappa’n vår spanderte gildet, noe som settes stor pris på av oss arme alenemødre. ;)

Og slik får man servert regningen på et ekte hollandsk pannekakehus:

Etterpå vandret vi litt rundt på området. Bærums verk har industritradisjon helt tilbake til 1600-tallet, og inneholder en rekke koselige trehus, der ulike håndtverkere holder til. Du finner også flere kafeer, gallerier og museer. Det er salg av glasskunst/brukskunst og tradisjonelle norske matvarer. Blant annet. Skulpturer og andre kunstverk preger området, noe som fotografen i meg liker godt.

Har du ikke vært på Bærums verk, anbefaler jeg gjerne et besøk på stedet. Det er fint der om vinteren også, men jeg tror nok våren og sommeren er den tiden jeg liker aller best å være her.

Og så bar det hjemover, og av en eller annen grunn hender det at bilkjøring får fram noen gullkorn fra min faders munn.

Salige er de med treskaller, for de drukner ikke.