Kategoriarkiv: mimring

Sjappas!

Noen som husker sjappas? Jeg sitter her og småmimrer, og det hele ble satt i gang da jeg leste Dr. Borgs Flashback/Backflash. Hun har helt rett i at dette er salve mot svie, men det hjelper lite mot støle lattermuskler. I går fikk jeg kjeft av Poden fordi jeg lo så høyt. Ja ja… Han skal bare være glad til for at jeg ikke gråter.

Andre «morsomme» barndomsminner må være da de dynket folk i vannfontenen. Hvorfor skulle ellers skolen ha satt opp en slik fontene? Noen ble stengt inne på guttedoen og måtte bade i tisserenna, men akkurat det slapp jeg.

En litt hyggeligere lek vi drev med på skolen var sanglek med håndklask og -klapp. På lørdag prøvde jeg huske hvordan Anneliane gikk, men jeg sliter med hukommelsen på dette feltet. Dr. Borg husket mer enn meg, men jeg er ikke sikker på at vi har den helt inne. Husker du teksten og bevegelsene? Skynd deg å taste dem ned til meg!

Ellers finner jeg den kanskje på YouTube? :)

Edit: Jeg har satt i gang litt styr på Facebook og har blant annet fått tips om denne siden. Sangteksten finnes tydeligvis i utallige varianter, men denne stemmer best med det jeg husker fra skolen:

Anneliane
Anne mashi bom bom bom
Anne mashi my darling
Anne mashi my darling
clap for you
clap for me
Anneliane
si-si bom bom

…men jeg ble rettet på og fikk høre at slutten skal være «kiss me, goodbye». Jeg tror vi må konkludere med at ingen egentlig vet, men jeg kan tenke meg at «kiss me, goodbye» var utgangspunktet og at de andre variantene er tøyseengelsk fordi ungene ikke har ant hva de har sunget.

Blafringen av sommerfuglvinger…

Jeg er sikker på at alle, eller i hvert fall de fleste mennesker har et punkt i livet de tenker tilbake på innimellom og lurer på hva som ville skjedd hvis de hadde valgt annerledes. Tatt en annen vei, som Robert Frost skriver om i «The road not taken» (som forøvrig er et av de fineste diktene jeg vet om). Hvordan ville livet vært i dag hvis…?

For min del begynte det med tysk.

Tysken var mitt første aktive valg som jeg kan lede «alt» tilbake til. Tysken har skylda, eventuelt æren for hvordan jeg har det i dag.

Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen hadde jeg valget; ville jeg ta tysk eller fransk som annet fremmedspråk? Vi snakket selvsagt om det hjemme og jeg husker at moren min sa at jeg burde velge fransk. «Tysk er mye lettere å lære senere», mente hun. (Jeg er ikke sikker på at alle er enige i det, men det er en helt annen sak.) Og ettersom jeg var i opposisjon valgte jeg selvsagt tysk! Eh… neida, det er ikke sant. Jeg husker ikke helt, men jeg tror rett og slett jeg valgte tysk fordi det var det de fleste andre valgte, eller at en eller annen venninne valgte det. Samme kan det være i dag, det ble tysk på meg og fransk ble min «road not taken».

Da jeg begynte på videregående ble jeg nemlig plassert i klasse etter hvilket fremmedspråk jeg hadde hatt på ungdomsskolen. Dermed havnet jeg i A-klassen sammen med de andre «tyskerne». Absolutt ingen problemer med det, det var en kjempefin klasse og jeg blomstret opp etter mobbingen i ungdomsskolen.

I klassen ble jeg bestevenninne med ei jente som etterhvert introduserte meg for noen av vennene sine fra gamleklassen, og dermed traff jeg han som ble min første ordentlige kjæreste. Det var ikke akkurat et drømmeforhold, det skal sies. Det var nå likevel det som gjorde at jeg begynte i Røde Kors Hjelpekorps, der jeg senere traff han som jeg giftet meg med. Det ekteskapet gikk ikke akkurat veien det heller, men det gjorde jo at jeg fikk barna mine. Hadde jeg ikke valgt tysk, ville jeg ikke gått gjennom tapet av mitt første barn – som trolig er hovedårsaken til at jeg sitter her med kronisk sykdom i dag. Men da hadde jeg heller ikke fått Poden min, som jo gjør at jeg ikke ønsker noe annerledes likevel.

See… tysken startet det hele! En slags sommerfugleffekt?

Filmen «The Butterfly Effect» handler på en måte om dette, men med mye mer dramatisk innhold. Det er ingen ny film, så du har kanskje sett den. Jeg skal likevel forsøke å unngå å lage spoilere her. Hovedpersonen Evan har evnen til å gå tilbake til visse punkter i livet sitt som var viktige vendepunkter for både ham selv og de han bryr seg om. I håp om å hjelpe vennene sine finner han en måte å gå tilbake til seg selv som barn og foretar noen endringer han anser som nødvendige. Dessverre viser det seg å gi større ringvirkninger enn han klarte forestille seg, og dessverre ikke bare av de gode.

Da jeg så filmen for første gang for noen år siden, visste jeg ikke at filmen var laget med to ulike slutter. Den jeg så var tydeligvis med den ikke-amerikanske slutten, den sluttet i hvert fall ikke særlig godt. Nå har jeg sett den «lykkelige» slutten og blir ikke helt enig med meg selv om hvilken jeg liker best. Poden foretrekker den lykkelige så da får jeg kanskje velge den jeg og. Uansett, det er en film som alltid gir meg mye å tenke på. Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke har muligheten til å gå tilbake og rote til historien min. For det er nå en gang det livet jeg kjenner og det som har formet meg til den jeg er i dag.

Men tysken husker jeg ikke stort av lenger…


*Bildet er fra Sommerfuglparken på Forus, som jeg besøkte i fjor.

Da jeg var ung…

Jeg ble inspirert av mimringen til el Vera. Dermed ble denne posten født.

En gang i tiden (jeg var sikkert rundt 12 år, altså for ca. 25 år siden) kom fatter’n hjem med noe helt nytt og (for meg) ukjent; en datamaskin. Den lød navnet Tiki 100, men skulle egentlig hete Kontiki. Det fikk ikke firmaet lov til, så dermed forkortet de det litt. Jeg husker dessverre ikke spesifikasjoner og sånt, men fant en liten notis om Tiki 100 på Wikipedia.

Det tok ikke lange stunden før jeg var bestevenn med «boksen». Dette var morsommere enn det meste annet. Jeg lærte meg Basic fra en bok og brukte det blant annet til å få pc’en til å spille små melodier. Ellers spilte jeg Snake, som nå følger med selv den enkleste mobiltelefon, samt sjakk. Det siste fikk jeg egentlig aldri helt til, men min biologiske far banka maskinen en gang han var på besøk. Jeg var dypt imponert!

Det var nok på disse tider min avhengighet av pc som hjelpemiddel og leketøy begynte. Det var kanskje også her bloggingen startet? På bildet under ser dere noe som sikkert var en typisk ettermiddag hjemme hos oss. (Vennligst ikke mobb 70-tallsgardinene.) Jeg sitter dypt konsentrert og bedriver muligens noe programmering eller annen inntasting. Søsteren min virker mer fornuftig der hun øver på klarinetten, men la dere ikke lure! Egentlig satt hun klar til sprang i tilfelle jeg ble nødt til å gå et nødvendig ærend. Nå spiller hun ikke klarinett lenger og har blitt minst like pc-avhengig som meg. (Men det er ikke min skyld, altså!) :)

Treskaller og pannekaker

Salige er de med treskaller…, sier faren min.

Jeg har lært mye fint av faren min, blant annet denne lille snutten fra Vika IF der han var aktiv svømmer i mange år:

Da jeg kom til verda
sa mora mi til meg
Åh, meld deg inn i Vika, gutt
så blir det mann av deg

Ja. Noe sånt.

Moren min pleide synge fine, «ordentlige» nattasanger for meg. Når jeg ba faren min synge, var det enten Vikasangen, eller en norsk versjon av «Clementine». Den hadde han lært seg etter å ha hørt et revyinnslag fra et departementskor kalt «Kor-i-doren», en gang for leeenge siden. En dag skal jeg sette inn teksten til den i bloggen. Den er verdt å bringe videre til andre, til tross for at den er på samnorsk. Noe annet som var samnorsk var «Robinson Krusoo-e». (Den het selvsagt Robinson Crusoe, men da jeg var liten uttalte jeg det akkurat som det ble skrevet.) Hver kveld leste faren min for meg, men ettersom jeg kunne lese allerede, hadde jeg smuglest i boka og visste hva som kom. Prøvde han å hoppe over et avsnitt var jeg kjapp med å arrestere ham. Slik oppførsel var ikke godtatt! Høytlesningen tok dermed raskt slutt, men det hender fortsatt vi synger Clementine sammen.

I anledning fridagen i dag, fant faren min ut at han ville ta med seg døtre og barnebarn på en liten utflukt. Vi endte opp på Bærums verk i Lommedalen, der vi så glassblåsere in action og spiste på det hollandske pannekakehuset. Det siste var skikkelig godt! Vi kunne velge fra en meny med både middager og desserter, det meste basert på pannekaker med ulikt fyll.

Mens fire av oss valgte å spise middag, gikk poden min rett løs på desserten. Etter å ha vaklet litt mellom hva han skulle velge på sett-sammen-din-egen-pannekake («jeg vil ha jordbæris, sjokoladeis, tutti frutti-strø og hvitløsdressing!»), endte han opp med et noget mindre originalt, men trolig bedre valg.

Så spurte servitøren hva vi ønsket å drikke. «Jeg tar hvitvin, takk», svarte poden kjapt. Hmm, hvor er det han plukker opp dette, tro? (Jeg liker jo ikke hvitvin en gang.) Ettersom han ikke hadde id-kort med seg, måtte han nøye seg med eplemost.

Det var første gang jeg spiste pannekaker på denne måten, og det frister til gjentakelse. Faktisk tror jeg at jeg skal prøve dette selv hjemme. Jeg valgte Den flyvende hollender, som var fylt med bacon, paprika og løk. Skikkelig nam!

Den snille pappa’n vår spanderte gildet, noe som settes stor pris på av oss arme alenemødre. ;)

Og slik får man servert regningen på et ekte hollandsk pannekakehus:

Etterpå vandret vi litt rundt på området. Bærums verk har industritradisjon helt tilbake til 1600-tallet, og inneholder en rekke koselige trehus, der ulike håndtverkere holder til. Du finner også flere kafeer, gallerier og museer. Det er salg av glasskunst/brukskunst og tradisjonelle norske matvarer. Blant annet. Skulpturer og andre kunstverk preger området, noe som fotografen i meg liker godt.

Har du ikke vært på Bærums verk, anbefaler jeg gjerne et besøk på stedet. Det er fint der om vinteren også, men jeg tror nok våren og sommeren er den tiden jeg liker aller best å være her.

Og så bar det hjemover, og av en eller annen grunn hender det at bilkjøring får fram noen gullkorn fra min faders munn.

Salige er de med treskaller, for de drukner ikke.

Musikk te arbe’

Onsdag er den store vaskedagen her i heimen. Hjemmehjelpen tar seg av gulvene mine og jeg får tatt knekken på en del skittentøy. Av en eller annen grunn kom en gammel Springsteenlåt tilbake til meg mens jeg holdt på. Forhåpentligvis ingen naboer som fikk med seg at jeg gikk og småsang i gangene her.

You sit and wonder just who’s gonna stop the rain
Who’ll ease the sadness, who’s gonna quiet the pain
It’s a long dark highway and a thin white line
Connecting baby, your heart to mine

Springsteen har vært en av mine favoritter siden jeg hørte Born to run første gang. Etter det gravde jeg meg bakover i tid og må si at jeg foretrekker den gamle musikken hans fremfor den nye. Sånn har jeg det med mange artister. De er best når de er unge og lidende. Når de blir eldre, roer seg med familie og barn og har drøssevis med penger, blir stort sett musikken dritkjedelig. ;)

Musikk jeg aldri glemmer

På 80-tallet ble jeg tenåring og musikk var en av hovedinteressene (da som nå). På Arkaden nede i sentrum fant jeg singler og LP’er og favorittene den gang var Bruce Springsteen og Michael Jackson, men jeg hørte på mye annet også. En del av det som var stort på den tiden, er nå mer eller mindre glemt – og det er sikkert med god grunn. Da jeg rotet rundt på YouTube i dag fant jeg igjen en sang jeg virkelig elsket den gangen den kom. På pikerommet ble singelen spilt om og om igjen.

Sangen heter «When the rain begins to fall» med Jermaine Jackson og Pia Zadora. Hvem, spør du kanskje? Da har du gått glipp av noe, men gråt ikke… her får du sjansen til å gjenoppleve en (glemt) bit av 80-tallet. Sjekk antrekkene, da! De hvite og sorte solbrillene er jo til å dø for!

«When the rain begins to fall» Jermaine Jackson (bror av Michael J.) og Pia Zadora (sukkersøt dukke som aldri slo helt igjennom).

Gamle helter

Det er så spennende for tida at jeg nesten ikke klarer å tenke på å blogge. Eller… jo, jeg tenker på det, men det er verre å gjøre tankene til handling. I stedet surrer jeg litt rundt på nett og leser blogger her og der. Og hos Goodwill fant jeg et innlegg om NRKs planer om å sende gamle barne TV-serier i reprise – på natten. I kommentarfeltet haglet det inn med mimring om de gode (?), gamle seriene og jeg begynte å tenke på Colargol.

Så mye har jeg tenkt på Colargol i kveld at jeg måtte lete litt på YouTube, samtidig som jeg tenkte på den fine Colargol-bamsen og -boken jeg hadde som liten. Jeg var nok kjempefan. Den som leter skal finne… her er en halv episode (på norsk) med Colargol. Er det ikke koselig, kanskje!?

Rrrrrrrød

Det er ingenting som tyder på at noen vil skrive biografier om meg noen gang. Og det er visst ikke før man blir gammel og grå at man skriver sine memoarer. Hvorfor det egentlig? Når den tiden kommer er det ikke sikkert jeg husker stort, derfor mimrer jeg litt heller litt nå.

Selv om jeg har vært Oslojente i mange år nå, begynte livet mitt på andre kanten av landet, nemlig i Bergen. Mine røde studentforeldre var mest opptatt av væpna revvolusjon og demonstrasjonstog på den tiden, men de hadde heldigvis tid til å få meg likevel. Så, i mine første leveår var jeg bergenser og det har satt spor. Dialekten ble kjapt lagt vekk da jeg senere flyttet til Østlandet, men skarringen blir aldri borte.

Da jeg var rundt 3 år, ble jeg tatt med på hotell. Og når man skal spise på hotell er det ofte buffét med alskens godsaker av varme og kalde retter – og desserter så klart. Du vet, alt sånt som amerikanske turister liker å blande, ifølge mytene.

For meg må dette ha vært veldig eksotisk, jeg var jo stort sett vant til å bli servert hvalkjøtt, lever, blodpudding og ulike typer fisk. Studenter har det ikke alltid så romslig økonomisk, så hos oss spiste vi det som var billigst. (Nå er hvalkjøtt blitt en dyr delikatesse, men den gang var det noe av det billigste man kunne spise.)

Vel, der sto jeg da – og beundret bordene med mat – og det var da jeg så det. Noe så rart hadde jeg aldri sett før, så jeg pekte og ropte høyt på klingende bergensk:

«Se, mamma! De har rrrrrød fiskepudding!»

Jeg hadde akkurat oppdaget geleen på dessertbordet.