Category Archives: Innadvendt

17 år

For tre år siden skrev jeg at akkurat denne januardagen; 17. januar, er den mest ensomme dagen jeg opplever hvert år.

Det er fortsatt sant på en måte. Jeg er ganske alene om å minnes den lille gutten som ble født livløs, men likevel knyttet til meg for alltid.

Samtidig er jeg slett ikke ensom, i hvert fall ikke mer enn jeg gjør meg til selv. For når det nærmer seg denne årsdagen, kjenner jeg det i kroppen. Jeg blir mer tankefull, nummen, forsvinner mer innover i meg selv og trekker meg vekk fra verden utenfor. Vil bare være i fred.

Og slik hadde jeg tenkt det skulle være i dag og. Jeg ville bare være her, ikke gå ut, ikke dra på graven en gang. Et øyeblikk vurderte jeg å ta tt-drosje til og fra, men tanken på å sitte en halvtime hver vei med en ukjent sjåfør på en av mine mest sårbare dager var ikke spesielt forlokkende.

Så ble det til at jeg i stedet valgte å ta kontakt med en kjær venninne, for å spørre om hun orket å bli med meg en tur. Hun orket! Og så ble det jo slett ikke så viktig å være alene likevel. Faktisk var det veldig fint å være to! Da jeg kom hjem følte jeg meg bedre, gladere og mer på plass i meg selv.

Senere, da jeg sto midt i middagslagingen, ringte det plutselig på døra. Jeg ventet ingen, og tenkte det var noen som tulleringte, slik som innimellom skjer. Men neida. I stedet var det et bud som ringte på, og som ville inn og levere blomster til meg. Til meg!

Blomsteroverraskelse
Nydelig oppsats fra to søte venner

Jeg ble så satt ut at middagen nesten ble brent (men det gikk bra), og tårene presset på – av glede! For jeg har jo virkelig verdens fineste venner… som er der for meg, selv når jeg trekker meg vekk. Jeg føler meg så utrolig heldig og fikk lyst til å si det med en bloggpost.

Tusen takk… dere vet selv hvem dere er. ♥ Dere gjør meg så glad! Selv på en dag som denne. ♥

Godt for sjelen

Jeg er fortsatt ganske utslått etter helseministermøtet og alt det der, men er så glad og fornøyd med at vi klarte å gjennomføre det! God følelse…

Det blir mest hviling på sofaen på meg for tida, og jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke er så bra selskap for meg selv. Psyken er ikke helt som den var, jeg tror jeg bør prøve å snu litt på fokuset mitt. Da er det godt å kjenne de beste menneskene med de vakreste sjelene. Etter en telefonsamtale med et av yndlingsmenneskene mine, har jeg nå laget en slags plan for tida framover. Det er godt med planer, jeg trenger å ha mål og små prosjekter å pusle med. Det har jeg nå, og bare det får meg til å føle meg lettere.

Om få dager får jeg besøk av min yngste lillesøster, noe jeg ser veldig fram til. Og bare noen få dager etter det reiser jeg bort med familien til ei øy i Sverige. Jeg ser fram til å ha internettfri, så jeg kan få lest bøker og fokusere på andre ting. Facebook, blogg og Twitter er flotte medier når jeg ikke orker gå utenfor hjemmet mitt, men det har blitt litt mye nå. Nedtrapping og avvenning må visst til, i hvert fall for en stund. Nå ser jeg mest fram til å kunne tusle rundt med kameraet i strandkanten. :)

Jeg avslutter med en rolig og vakker låt jeg fikk tips om av fetteren min. Håper den faller i smak.

Jeg vil ikke…

Mye av mitt unge liv besto av alvor. Altfor mye, egentlig. Jeg var ennå ikke 30 da jeg følte at sjela mi var minst 20 år eldre enn kroppen min. Det ble en slags spøk, den gangen, å si jeg var 50 år. Ingen trodde meg, så klart, jeg ser jo stadig yngre ut enn jeg er, men det var slik jeg følte det.

Det endret seg sakte, men sikkert. Nå føler jeg at jeg har tatt meg selv igjen i alder. Noen ganger kjennes det mest som jeg har gått tilbake, blitt yngre (og barnsligere, kanskje?). Det kjennes godt. Livet mitt nå består stadig av alvor i form av sykdom og gamle spøkelser, men jeg tenker ikke så mye på det. Jeg går for det som er gøy, det som er liv, det som gir meg oppløft – og det føles godt og riktig. Prioriteringene mine har blitt tydeligere, og bedre, synes jeg selv.

Noen ganger rotes det i gammelt støv og det føles ubehagelig en stund. Jeg vil ikke! Ikke. Dit. Igjen.

Jeg gråter sjelden lenger. Tårene mine sparer jeg til triste filmer, til vonde eller rørende fortellinger og gode bøker. Det er stadig tårer nok til uendelig med historier, og historier nok til å gråte en brønn av tårer. Det er igrunn litt godt å vite.

Dårlig karma

I mitt forrige liv tror jeg at jeg må ha vært en skikkelig Maneater, som forførte og utnyttet menn, lokket dem til meg og utnyttet dem det jeg kunne for siden dumpe dem uten anger. Jeg håper jeg hadde det moro.

Det må være det som er forklaringen siden jeg i dette livet stadig har troen på kjærligheten, for så å ende opp i tårer etter en tid, med følelsen av at hjertet mitt har blitt kjørt i kjøttkverna.

Eller ikke.

Den ensomste dagen

I desember hører vi ofte om ensomme mennesker som sitter alene på høytidsdagene når andre feirer med familiene sine. Det er neppe noen tid på året som er så vond for dem som er alene, enn nettopp jula, i hvert fall hvis man ikke selv har valgt å sitte alene. Selv har jeg aldri opplevd det, annet enn noen timer en julaftens kveld for en del år siden.

Jeg har mine ensomme dager i januar. Tre dager, hvorav den siste er den verste. I denne perioden føler jeg meg tom mye av tida og gråten ligger på lur. Det skal bare en liten tanke til, så renner tårene.

Denne ensomheten er ikke fordi jeg ikke har folk rundt meg, for det vet jeg jo at jeg har. Ensomheten sitter inni meg, fordi jeg er alene om å ha akkurat den erfaringen jeg har. Det er mange som har opplevd det samme, men akkurat min opplevelse – min sorg, er det bare jeg som kjenner.

Den femtende januar er det 14 år siden jeg fikk beskjed om at babyen jeg hadde i magen var død. Den sekstende januar var termindagen hans, og den søttende januar ble han født. Tre dager med sterke minner og bilder som trenger seg på og krever plass. Det har gått mange år og vanligvis tenker jeg ikke så mye på det lenger. Jeg bærer det hele med meg, men det gjør ikke like vondt mer. Jeg kan tenke på min førstefødte med vemod og kjærlighet, uten at sorgen er så sterkt tilstede.

Men ikke disse tre dagene.

Det føles sårt å kjenne på denne ensomheten i sorgen, men kanskje er sorg ensomhet for alle? Den gang jeg var gift med faren til barna mine, markerte vi dagen sammen, men jeg vet jeg var mye i meg selv da også. Det er musikk jeg må høre og tårer som skal ut. Jeg blir rett og slett innadvendt, og jeg tror jeg trenger det. Det er ikke mange mennesker jeg kunne tenke meg å ha rundt meg i akkurat dette, selv om jeg ellers er glad i å ha selskap. Faktisk er det begrenset til så få at de kan telles på en hånd, men akkurat i år er det ikke mulig å få til. Heldigvis skal verdens fineste venninne bli med meg på graven på formiddagen (takk!), for dit må jeg bare. Jeg tenne lys og legge ned en liten gravbukett eller krans, ellers blir dagen helt feil. Utenom det tror jeg sofa, pledd og gin tonic skal være mitt selskap. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Det blir ikke lettere med årene dette her, selv om jeg kanskje hadde trodd og håpet det.

For meg er ensomhet å sørge over et lite menneske som bare levde inni meg og som ingen rakk å bli kjent med.

Tilbake til normalen

Jeg liker hverdager. Det er ingenting som er bedre enn når ferien er over og hverdagene begynner igjen. Når folk er tilbake i jobb og skole så jeg vet hvor jeg har dem. Når jeg kan stikke i butikken og handle fordi den er åpen på normale tider og det ikke er utsolgt for det jeg ønsker.

Da kan vi ta ferie, jeg og hodet mitt.

Nattdikt

Berceuse

Sov, sov, lille mann.
Livet er en drøm.
Over mørke morildvann
seiler du mot nattens land.
Alle er alene.

Bølger nynner mot din båt:
Livet er en drøm.
Dyp er sjøen, salt og våt
som av mange øynes gråt.
Alle er alene.

Natten er så lang, så lang.
Livet er en drøm.
Synk i søvnens myke fang,
drøm at det blir dag en gang.
Alle er alene.

Bare synke, synke ned!
Livet er en drøm.
Der i søvnens sjø et sted
vil vår uro finne fred.
Alle er alene.

Ensomt suser vår planet.
Livet er en drøm.
Intet vet vi. Det vi vet
er at alt er ensomhet.
Alle er alene.

Lev, lev, lille gutt.
Livet er en drøm.
Før du aner, er det slutt.
Snart er alle broer brutt.
Alle er alene.

Drøm, drøm, lille vår.
Livet er en drøm.
Hvor vi kom fra, hvor vi går,
er det ingen som forstår.
Alle er alene.

Gro, gro, lille frø.
Livet er en drøm.
Mørket mumler om vår ø:
Kanskje skal vi aldri dø?
Alle er alene.

~André Bjerke

(Ordet berceuse kommer fra fransk og betyr godnattsang.)

Heseblesende

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne være et sted langt, langt unna alt og alle. Kanskje dette fyret hadde vært det rette stedet? Tenk å sitte der og kikke utover et endeløst hav og følge bølgene innover mot stranden. Jeg innbiller meg at tankene ville flytt lettere der, pusten ville gått roligere og sjelen min kunne komme på plass igjen. For det er den virkelig ikke nå.

Jeg er så sliten. Det har vært så mye i det siste, og det sier jeg uten å klage altså. Det har jo for det meste vært hyggelige, sosiale ting. Det er kjempefint, jeg setter så stor pris på vennene mine og synes det er flott å treffe dem når muligheten er der. Men så er det dette med balanse. Jeg har et eller annet inni meg nå som skriker etter å få være innadvendt og lukket. Jeg må hvile, rekke å puste og tenke, ja til og med blogge. Dette bestemmer jeg meg for, men så dukker det opp en nabovenninne på døra som inviterer på besøk, og vips har jeg oversett behovene mine. Det er jo så hyggelig!

I dag var siste skoledag før høstferien her hos oss og jeg har sett fram til å virkelig få en pause til å sove ut og la sjelen få ta igjen resten av meg. Det er ikke første gang jeg har hatt det «prosjektet», men kjenner jo meg selv etter alle disse årene. Allerede har jeg blitt «kapret» til å være med på noe i morgen formiddag, noe som betyr at jeg kan glemme dette med å sove lenge og ha en rolig formiddag. (Snakker litt strengt til meg selv; Dette var ikke helt planen, var det vel?!)

Det er for dumt. Jeg må jo klare å si nei takk til invitasjoner og fortelle at det ikke passer. Det er ikke en eneste av mine venner som ikke ville hatt forståelse for det. Likevel hiver jeg meg utpå gang etter gang, fordi det er så hyggelig, fordi jeg setter sånn pris på latter og skravling og gode vennskap. Det går jo ikke fra meg om jeg sier nei, men likevel skjer det sjelden.

Kanskje jeg bare er livredd for å gå glipp av noe?