Engang kretse jorden. Komme frisk hjem.

Kategoriarkiv: hverdagsglimt

Okay, så var kanskje ikke snøfreseren jeg kjøpte den aller beste i verden. Den sliter i hvert fall med snø i større mengder, og er ganske kresen på konsistens. Klumper..? Nei takk! Tung, våt snø? Isj. Ifølge butikken jeg kjøpte den i, så trenger motoren å kjøres inn, derfor tar jeg det litt pent med stakkaren. Enn så lenge.

Verandaen er likevel fri for snø, takket være helgebesøk med dugnadsånd. Det feiret vi med tre ganger tre hurra! (Samt litt rødvin.)

IMG_1036

IMG_1034

Vi har noen ganske enorme mengder snø rundt oss nå, og Tenåringen har funnet tilbake til sitt indre barn; han har baset og rullet, laget snølykt og andre kunstverk av snø og is. Jeg tror jeg må avgårde på Europris og kjøpe meg en sånn parkdress for voksne, for jeg vil også være med!

DSCF2267

Tenåringens selvkomponerte snølykt, hvor blant annet “lokket” er et isflak hentet fra vannavløpet fra varmepumpa. Gjenbruk altså.

Jeg fant fram et kubbelys fra skapet til podens lykt, og jaggu… dagen etter brant det fremdeles!

DSCF2273

Soloppgang i bakgrunnen, men ser du snølykta der lyset stadig brenner?

Vinter kan altså være fint også, selv om det var litt sjokk å våkne opp i dag og finne ut at gradestokken har gått ned til nesten minus 15 i løpet av natta. Kroppen liker ikke sånne brå skiftninger, så her var det full rulle med influensasymptomer på morgenkvisten. Etter å ha fått fyr i peisen (man har da fått teken), spist en god porsjon havregrøt og en boks med blåbær, sett de to siste episodene av “Hvem tror du at du er”, samt intens sofaligging, kjennes det hele noe bedre. Jeg tittet nettopp ut døra til verandaen, og der varmer faktisk sola nå! Jeg fikk nesten lyst til å sette meg ut i solveggen, men jeg tror jeg utsetter det litt. (Forhåpentligvis blir det noen flere soldager i år.)

Det har dukket opp noen svarte skyer på horisonten, i form av uønskede stressmomenter i vår nye tilværelse, men de tror jeg at skal få ligge inntil videre. I stedet avslutter jeg med en gledelig nyhet: Vi skal få et nytt familiemedlem! Vi lot oss nemlig forføre av uendelige mengder søthet, det så omtrent ut som dette her, bortsett fra at det ikke var musikk, og at valpene var i ekstase over å få besøk. Det var piping, sklitaklinger, sokkebiting, litt tissing og enorme mengder glede. *smelt*


Jeg er ikke sikker på hvor mange kvadratmeter veranda vi har, men det er relativt god plass der ute. Ettersom vi bor i innlandet, har det også falt ned en god del snø denne vinteren. Mye av det har landet på verandaen, ja faktisk tror jeg det meste har landet der. Det har etter hvert blitt så mye at jeg har fryktet at hele greia skal kollapse, så jeg gikk i gang med spade og snøskuffe. Det gikk heller dårlig, og formkurven gikk brått nedover.

Ettersom det fortsatt er vinter, og det stadig kommer mer hvitt dalende ned fra himmelen, fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe. Jeg vurderte å finne noen å betale for å måke der ute, men så fikk jeg vite at det går an å bruke snøfreser på verandaer også. Jeg trodde det ville ødelegge gulvet, men etter å ha sjekket med fagfolk (og det skal man alltid gjøre), skjønte jeg at en snøfreser er løsningen for meg. Imidlertid koster de jeg har sett skjorta, og enda litt til. Så leste jeg på nett at det finnes rimeligere snøfresere,  hvorav noen er elektrisk drevne. Jeg tok diverse telefoner rundt om til lokale bedrifter, men fant ingen som solgte en slik jeg ønsket.

Etter litt mer googling fant jeg denne snasne saken!

IKRA Elektrisk Snøfreser

Så jeg bestilte den på tirsdag og allerede i går fikk jeg melding om at den hadde ankommet postkontoret. Snakker om kjapp service!

I dag dro Tenåringen og jeg for å hente vidunderet. Den kom i en diger eske, som vi fikk baksert inn i baksetet på den bittelille bilen vår. (Den er bare ørlite granne større en snøfreseren, egentlig.)

Her er freser’n pakket ut og klar til å monteres:

DSCF2253

Bruksanvisningen var et lite helvete, det må jeg si. Man burde helst hatt lupe, for å tyde de stusselige tegningene. Det ble litt fresing på meg og, for å si det sånn, men omsider var den ferdig og klar til bruk. Da var det imidlertid godt over middagstid, så jeg måtte utsette testkjøringen. Vi spiste hjemmelagde (glutenfrie) seibiffer og slappet av med en episode Graham Norton show (en favoritt i vår familie). Men så var det tid for å frese litt utendørs!

Motoren startet, men den gjorde jo ingenting. Pokker, tenkte jeg, er den ødelagt alt? Det viste seg at jeg hadde glemt å fjerne noen plastdingser, som holdt rotorbladene fast… Okay, jeg bomma litt der, men jeg skylder på den elendige bruksanvisningen. Jeg fjernet plastdingsene (etter å ha koblet fra strømmen, selvfølgelig), og så prøvde jeg den igjen. Hallelujah, den virket!

Maskinen har begrensninger på hvor høy snøen kan være, og snøen på vår veranda er definitivt høyere enn de 20 cm den skal klare. Jeg vippet den opp og startet fra toppen, og selv om den da blåste mye av snøen bakover mot mine bukseben, så jeg at den blåste masse snø ut av “pustehullet” på toppen også. Hurra hurra! Jeg er ikke helt imponert over hvor langt den blåser snøen, men det er uansett ikke noe problem å fjerne det som lander på verandaen etterpå. Det kommer til å ta tid, men en dag er det snøfritt der ute. Og det før våren kommer, banna bein!

Se så mye den har fjernet!

Se så mye den har fjernet!

Enda er det nok igjen, men det får bli en annen dag.

Enda er det nok igjen, men det får bli en annen dag.

Dette kan virkelig anbefales! Det er jo faktisk moro, det her. :)


peisJeg er ikke lenger Hedmarks dårligste peisfyrer! Trolig er jeg Hedmarks nest-nest dårligste peisfyrer, men jeg er altså ikke helt på bånn lenger. Når det starter med besøk av tre brannmenn, kan det bare krabbe oppover, eller hva?!

Øvelse gjør mester, sies det. Jeg tror jeg er langt unna medaljeplass, men jeg ser da en rivende utvikling. I går tok det meg et par timer før jeg var fornøyd med brenningen. I dag: Vosj! Så var det i gang. Og alle hjerter gleder seg.

Egentlig burde peisfyring blitt en OL-gren, så vanskelig virker det for en noob som meg.

Brannvesenbesøket var forresten ikke så dramatisk som det muligens virker. Peisen min begynte å sende røyken ut i rommet, til tross for åpent spjeld (eller hva det kalles). Jeg fikk litt panikk, evakuerte undulatene til soverommet og satte opp vinduer og dører. I tillegg satte jeg på kjøkkenvifta. Det siste er veldig dumt å gjøre, det lærte jeg da. Røyken fortsatte å komme ut i rommet, i stedet for opp pipa. Jeg ringte den lokale brannvakta og ba om råd. Han sendte en brannbil med tre trivelige brannmenn hit. Dermed fikk jeg opplæring i vedfyring i moderne ovn (ViMo), noe jeg absolutt trengte. Jaggu greie folk her i Hedmark, det får’n si!

Det viste seg at det ikke kun dreide seg om dårlig peisfyrer (altså meg), men at det satt en metallgreie oppi begynnelsen på pipa (noe de kalte “potte”). Denne er der for å beskytte når feieren gjør jobben sin, men den gjorde også at det ble litt for tett slik at røyken ikke så lett fant veien opp og ut. Kombinert med moderne, altfor tett hus, samt en kjøkkenvifte som lager undertrykk, valgte røyken enkleste vei ut… i stua.

Potta ble røsket ut med beskjed om at den kunne jeg bare kaste. Så fikk jeg beskjed om å ha vinduet åpent når jeg tenner opp i peisen, samt aldri aldri aldri sette på kjøkkenvifta når det fyres. Yes, Sir!

Da er det bare å bestille inn et lass med ved og sette i gang med treningen. Samt studere denne siden nøye.


Gjenblogget fra Undreverset:

Click to visit the original post

Der ute på det store Internettet foregår det et opprop for å få Ronny Edry, Michal Tamir og Israel Loves Iran nominert til Nobels fredspris. Om du ikke har hørt om Israel Loves Iran les om prosjektet her i bloggposten "Vi ♡ Internettmagi".

Som Internettianer så gjør dette prosjektet meg varm om hjerterøttene. Prosjektet viser hvilket potensial som ligger i Internett, hvor mange bra folk som finnes her og hvilke positive krefter som faktisk kan igangsettes med et tastetrykk.

Les mer… 638 more words

Dette vil jeg gjerne være med på å spre videre, og jeg håper dere som leser blir med på jobben! ♥ Les resten av bloggposten hos Undre, legg lenken ut på blogg og sosiale medier - og ikke minst; signer kampanjen om du støtter budskapet.

Jeg er på plass! Ikke helt og fullt, enn så lenge er det stadig noen ugjorte oppgaver i Oslo. Men de aller største, tyngste og fleste tingene våre er forflyttet via 20 kubikks lastebil (den holdt akkurat) og båret på plass i vårt nye hjem. Jeg kjørte egen bil, sammen med de to kvitrende, fjærkledte. De skjønte ingenting, men tålte turen greit. Nå har de så smått begynt å venne seg til vårt nye hjem.

flyttefolka

Flyttebilen ankommer.

esker

Kjøkkenet ble fylt med et berg av esker.

Fuglene har fått utsikt.

Fuglene har fått utsikt.

De siste par dagene har jeg pakket ut en drøss med esker, satt sammen skrivebordet mitt og satt opp pc’en min. Nettilgangen var klar allerede tirsdag, men jeg manglet en adsl-boks… og den ble selvsagt sendt til adressa mi i Oslo. En telefonsamtale senere, så var det ordnet. Ny boks ble sendt til ny adresse, og ankom i dag. Dermed kan jeg blogge og være sosial igjen. :)

Skrivebord og pc er kjekt å ha på plass. Æresplass på kjøkkenet. Den infame varmepumpa i bakgrunnen.

Skrivebord og pc er kjekt å ha på plass. De har fått æresplass på kjøkkenet.

Det er mye nytt å venne seg til her; varmepumpe for eksempel. Det har jeg aldri hatt før. Denne har fungert fint og holdt god lunk i huset, før vi flyttet inn. I går gikk den helt bananas og jeg skjønte ikke bæret. Det ble varmere og varmere, og selv om jeg skrudde den ned så sluttet den ikke å blåse mer varmluft ut i rommet. Til slutt måtte jeg trekke ut støpselet, for å få den til å holde opp. En god lufterunde etterpå, og temperaturen var gått ned fra 25 til 20. Puh..! Jeg fikk et tips om å skifte batterier i fjernkontrollen (som er eneste måte å styre varmepumpa på, så vidt jeg kan se), og omsider testet jeg det. Det funka bra. Jeg fikk i hvert fall slått av fandenskapet, men på igjen ville den ikke. Bruksanvisningen hadde jeg lagt på et så lurt sted at jeg ikke fant den igjen, og uansett hvor mye jeg trykket på fjernkontrollen, så skjedde det ingenting. Ikke før jeg løsnet på batterilokket og snurret batteriene rundt et par ganger. Dårlig kontakt, kanskje? Nå virker det i hvert fall fint, så hvis jeg bare lar den være i fred nå… så kanskje?! (Noen timer senere; eh.. nei. Den er stadig like koko.)

Den infame varmepumpa ses under vinduet. I vinduet henger den eneste julepynten så langt. :)

Den infame varmepumpa ses under vinduet. I vinduet henger den eneste julepynten så langt. :)

Om varmepumpa skulle svikte totalt, så har jeg en peis. Det har jeg heller aldri hatt før. Foreløpig har jeg ikke fått tak i ved, men jeg har noen firkanta greier laget av sagflis (tror jeg). De får jeg sånn noenlunde fyr på. I tillegg har jeg kjøpt noen ferdige kubber, men de soter til glasset så ekstremt at det ikke går an å se inn i ovnen etterpå. Nåja, sot, eller ikke sot… vi skal ikke fryse ihjel med det aller første.

Det er forresten interessant det med kulde. Her har det stort sett vært mellom -10 og -14 i den tida jeg har vært her. I Oslo føles dette smertefullt kaldt, på grunn av den rå lufta. Her er det tørr og fin innlandsvinter (i hvert fall så langt), og jeg har kunnet oppholde meg utendørs uten at det gjør så vondt. Jeg håper det fortsetter sånn.

Det har tatt noen timer å fullføre denne posten, i mellomtida har Bring vært her og levert en haug med varer fra Ikea. Det er mye å ta tak i, og i dag skal jeg ikke gjøre noe som helst mer nå etter at jeg pakket ut senga mi. Det måtte jeg bare, jeg er inderlig lei av å sove på oppblåsbar madrass.

seng

Foreløpig benløs seng, i påvente av en hjelpende hånd (eller to).

Nå er jeg noe så innmari sliten, jeg er stølere enn jeg kan huske å ha vært noen gang, og armene er totalt kraftløse. Tok jeg for mye Møllers tran, tro?


I dag har jeg blitt fortalt hva fremtiden min består i. Helt uten å betale for det! Tenk det.

Noen er redde for at verden går under mot slutten av 2012 (og i så fall nærmer det seg stygt), men det kan jo ikke stemme, for etter orakeluttalelsene jeg fikk i dag, så kommer verden ganske sikkert til å bestå i hvert fall to-tre år til.

Det hele skjedde i dag morges. Jeg fikk tak i en drosje fra et respektabelt drosjefirma, som akkurat nå skal få være anonyme. Turen gikk til et bilfirma, og da sjåføren hørte det lurte han på om jeg skulle hente bil. Det kunne jeg svare bekreftende på.

“Nå mister dere meg snart som tt-kunde”, sa jeg. Med et smil, altså. Jeg har jo stort sett bare vært fornøyd med drosjeordningen.

Og det var da jeg fikk første spådom servert. Hå, nei, jeg kom nok snart tilbake. Det er nemlig noe som heter parkeringsproblemer i denne byen. Og dessuten er det dyrt å ha bil!

Ja, da så.

Jeg fortalte den skråsikre sjåføren om den forestående flyttingen ut av byen, og at det dermed er ganske skråsikkert at jeg kommer til å beholde bilen. Det vil dermed være omtrent like skråsikkert at jeg ikke lenger forblir en tt-kunde, i hvert fall ikke i denne byen.

Spådom nummer to kom ganske snart.

“Du flytter nok tilbake til Oslo innen et par-tre år. Bare vent!”

Det er altså utrolig hva denne drosjenæringen tilbyr (for en latterlig lav egenandel av kroner 35,- for oss med tt-kort). Om jeg lurer på noe mer om fremtiden min, så trenger jeg bare ringe etter en bil – og så får jeg beskjed om alt jeg ønsker å vite, og mere til.

Det er ikke rart jeg snart kommer flyttende tilbake!


Det er jammen godt jeg ikke evner å bli helt manisk når jeg er opptatt av noe.

Husleting har virkelig åpnet opp noen sider av meg, som jeg tidligere kun har hatt mistanke om. Når dagen begynner på finn.nos eiendomssider, og slutter på samme sted, selvsagt med et utall besøk i timene mellom også, da er det muligens på tide å finne seg et nytt hjem fort som pokker’n? Det er nå i hvert fall det jeg gjorde. Vi har faktisk funnet oss et krypinn!

Jeg var veldig spent på hvordan hjernen min ville reagere nå som jeg ikke lenger behøver å lete mer på finn, men det har gått forbausende fint. Jeg unngår alle nye hus i området vi skal flytte til. Det er av største nødvendighet, ellers kan jeg jo plutselig oppdage at jeg har gjort en stor feil, og ramle hulkende sammen på gulvet. I stedet holder jeg nå et våkent øye med alle mine “konkurrenter” i nærområdet jeg stadig bor i. Leiligheten min skal jo selges, og jeg bruker nesten ikke tid på å tenke over alle mulige (og umulige) scenarioer i den forbindelse. Det går fra skinnende optimisme (“vi selger sikkert til 200.000 over takst!”) til bunnløs fortvilelse (“ingen vil kjøpe her, jeg kommer til å havne i gjeldsfengsel”) – alt i løpet av nanosekunder. Om du tror det er en behagelig tilstand å være i; gjett en gang til.

Det er ikke stort å gjøre noe med, jeg må bare sitte her en stund til, med is i magen og stål i ben og armer. Isen i magen smeltet forresten før den kom dit.

Fortsettelse følger…

Hvor vi skal flytte, og hvor vi bor nå, er informasjon forbeholdt kontakter på mer lukkede fora enn denne bloggen. Så om du kommenterer – vennligst ikke legg ut detaljer, linker og så videre. Det kan vi heller snakke om på Facebook. :-)  


Jeg sjekker stort sett epost og Facebook på iPoden min når jeg våkner om morgenen. Det er en fin måte å våkne rolig på. Men for 12 dager siden fant jeg en epost som virkelig fikk meg til å bråvåkne. Jeg hadde fått mail fra QI! (QI er et av mine favoritt-tv-program, og har vært omtalt på bloggen flere ganger før.)

Nå var ikke eposten egentlig fra de som lager QI, men fra et marketing-firma som jobber med BBC. Samme det, jeg ble glad uansett! De hadde tydeligvis lagt merke til at jeg har sansen for programmet og har skrevet om det i bloggen min. Hun som skrev beklaget til og med at hun skrev på engelsk, fordi de kunne så dårlig norsk i firmaet. Humor, altså – åh, jeg liker!

Jeg ble fortalt at BBC Entertainment snart skulle starte opp med sendinger av QI sesong 4 i Norge, og om jeg ønsket det kunne jeg gjerne dele det med mine lesere. Og det vil jeg jo!

Det er bare det at programserien startet 11. april. I dag er det 16. april. Nå ja, det får gå likevel. Sånn er det jo i ME-land, her går ikke ting så fort. :)

BBC Entertainment har en Facebook-side også, for folk som liker sånt. Jeg vet ikke noe om sendetider, annet enn at det startet onsdag 11. april kl 22.00. Heldiggriser som har den kanalen, de får jo se QI med norsk tekst! Nå fikk jeg nesten lyst til å skaffe meg sånn boks til tv’en og bestille pakka med akkurat denne kanalen i, men bare nesten. Enda mer ønsker jeg at BBC skal gi ut alle sesonger av QI med tekst. Engelsk går fint, bare det er tekst. Det skal jeg jammen skrive tilbake til damen i eposten og si.

Her er en liten YouTube-sak også, med klipp fra 4. sesong. Herlige programmet, det er virkelig til å bli glad av! (og litt klok også)


Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om den siste tiden. Nok en gang er trygdedebatten i gang igjen. Det er utrolig hvor enkelt mange politikere synes det er, å hakke løs på de svakeste i samfunnet vårt. Maria har heldigvis sagt klart ifra om hvilket lavmål debatten befinner seg på. Flere har blogget om dette, og kommet med fornuftige svar og innspill. Jeg er så glad for dette, og forsøker å spre det videre på sosiale medier så godt jeg kan.

Selv har jeg begynt å blogge om temaet, men hodet vil ikke samarbeide. Formen har vært laber en god stund, og påsken ble litt mer sosial enn jeg hadde kapasitet til (men hyggelig var det!). I tillegg virker det som jeg har greid å gjøre det samme med hjernen min, som jeg tidligere har klart med kroppen min; Jeg har jobbet den nedover.

Det jeg mener er at jo mer jeg bruker huet, desto dårligere funker det. Akkurat som kroppen min. Nå er jeg på et nivå der jeg kjenner angsten banke på, fordi jeg ikke greier å huske ting. “Har jeg ikke snakket om akkurat dette før?” Det er vanskelig å forklare, men det kjennes veldig skummelt. Det handler om viktige temaer som jeg virkelig BURDE greie å erindre, men det nytter ikke.

Noe mer håndfast – og muligens en årsak til at hjernen funker så dårlig; Det startet med Sudoku. Jeg fant en kjekk gratis-app til iPoden min, og siden Sudoku er noe jeg virkelig liker å bryne meg på, så har jeg spilt det altfor mye. En periode løste jeg oppgaver på nivå “Hard”. Ikke at jeg greide alle oppgavene, men jeg løste i hvert fall over halvparten av dem. Så plutselig var det stopp. Det gikk ikke lenger. Jeg kommer et stykke på vei, men så nytter det ikke å vri hjernen mer. Jeg måtte gi opp og gå ned et hakk, til “Medium”. Det løste jeg kjapt og greit før, nå må jeg virkelig tenke og ta pauser.

Det er nesten verre når hjernen skrur seg av, enn når kroppen gjør det. Jeg føler jeg beveger meg nedover mot et slags huleboernivå, derav overskriften fra en av de mange episodene av Buffy the vampire slayer.

Heldigvis greide jeg å gjøre ferdig selvangivelsen i tide, før hjernen brekker helt og må legges i gips. Takk og lov for små gleder!



Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 84 andre følgere