Kategoriarkiv: OsLove

Nesten like ordløs

Det har gått et år. Ett år. Hver gang jeg forsøker å formulere noe rundt terrorangrepene ifjor, stopper det opp inni meg. Det er for vondt, for opprivende, for mye. Og jeg var ikke direkte berørt en gang.

Jeg forsøker meg på en oppsummering om dagen, slik jeg husker den. Det finnes tusenvis av slike historier, men det er vel noe med at vi alle har vår historie og kanskje et behov for å dele den? Her er min:

22. juli i 2011, satt jeg ved pc’en med ryggen vendt mot vinduet. Jeg vet ikke hva jeg drev med, trolig surfet jeg rundt på Facebook, eller andre sosiale medier. Plutselig smalt det så vinduene ristet. Jeg tenkte først; «tordner det mer enn dette, så går vinduene». Så; «det var igrunn et rart tordensmell».

Like etter ringte telefonen, og min yngste søster fortalte at noe var skjedd i Oslo sentrum. Et stort smell, vinduer var knust og folk løp rundt i panikk. Hun lurte på om jeg kunne finne ut hva som hadde skjedd, og hvor, så hun kunne unngå området. Alt hun ville var å komme seg vekk fra sentrum. Jeg gikk direkte til nrk.no, men det sto ingenting. Jeg forsøkte noen andre nettaviser, og plutselig begynte overskrifter dukke opp om en eksplosjon i Oslo. Nei, to eksplosjoner. Var det gasslekkasje? Terrorisme? Alt var uklart og ingen visste noe sikkert, men jeg fikk i hvert fall videreformidlet det lille jeg fant av informasjon til søsteren min, og hun begynte på sin lange omvei ut av sentrum.

Alt kjentes utrygt.

Da jeg forsto at det var regjeringskvartalet som var rammet, tenkte jeg øyeblikkelig på min andre søster. Hun jobber jo der! Jeg fikk sendt avgårde en sms med spørsmål om hun var ok. Hun svarte litt ja på en litt spørrende måte. Gudskjelov var hun syk den dagen og ikke på jobb. Det er jeg så inderlig takknemlig for, spesielt etter å ha sett bildene fra hennes arbeidsplass. Hadde hun vært der… nei, jeg vil ikke tenke på det en gang.

Langsomt gikk situasjonen opp for meg, for alle. Bilder og små videoklipp dukket opp på nett, på tv. Det så ut som bilder hentet ut fra krigsområder i helt andre deler av verden, ikke Oslo.

Så kom meldingen om skytingen på Utøya, og etter hvert at en mann var tatt. Panikkslagne ungdommer ble intervjuet på tv. De fortalte om skyting, om døde. Noen mente det var minst 30 døde. Jeg håpet i det lengste at det var en overdrivelse.

Dagen etter våknet jeg opp og leste forsiden på en nettavis: «80 døde». Det var så brutalt, så ufattelig. Selv nå har jeg problemer med å formulere noe rundt dette. Jeg merker at setningene blir korte, at ordene blir feil. Jeg skriver og visker ut, skriver og visker ut…

Så mye smerte, og det har så vidt begynt.

Ett år, det er ingenting, det. Ingenting, når man sørger over en man har mistet. Akkurat det vet jeg noe om, etter å ha begravet et barn selv. Det var en traumatisk og livsendrende opplevelse for meg, og det var ikke en gang noen sin skyld at det skjedde. Det første året var helt uvirkelig. Og når det virkelig begynte å gå opp for meg, var det over for alle andre.

Jeg tenker på alle de pårørende, på alle de overlevende… Hvordan blir årene framover for dem? Hvor mange tragedier følger i kjølvannet til denne ene, store? Hvor mange får helseproblemer på lengre sikt? Vi har trolig bare sett toppen av isfjellet, for å si det med en klisjé. Dette første året har vært viet kjærlighet og samhold. Kanskje det neste året bør være mer åpent for sinne og hat for dem som trenger det? Det er mange følelser som må få komme ut på et eller annet vis, uten at det blir sett på som galt.

Jeg avslutter med sangen som for alltid vil minne meg om 22. juli 2011; Til ungdommen.

Til kamp… med sang og roser

Utrustet med en rose i sart rosafarge, reiste jeg til Youngstorget i formiddag. Den var mitt «våpen» i Norges «hevnaksjon» mot terroristen. Den var min symbolske støtte til alle drepte og berørte etter 22/7. Rosen, samt min rustne sangstemme. Først sang jeg og alle de 40.000 andre sammen med Lillebjørn. Siden gikk vi til Tinghuset med blomstene våre. På veien var vi stille, eller vi pratet lavt sammen. Da vi kom fram til den hvite bygningen der de uhyggelige grusomhetene blir hentet fram for 9. dag nå, begynte sangen igjen. Om og om igjen sang vi «Barn av regnbuen», samtidig som vi dekorerte sperregjerdene som er satt opp utenfor rettsbygningen.

Jeg har fulgt rettssaken på tv nesten hver dag, men endelig kunne jeg være med og gjøre noe. Ikke bare sitte her med tårene og fortvilelsen over hvor mye ondskap ett menneske har utført. Da 160.000 mennesker deltok i rosemarkeringen på Rådhusplassen ifjor sommer, forsøkte jeg å være med. Dessverre måtte jeg gå før arrangementet kom ordentlig i gang, så det at jeg greide å være med på markeringen i dag føltes uendelig godt.

For et utrolig land jeg bor i..!

De som kanskje ble glemt..?

Jeg fant en link på facebook, til en liten artikkel om ti-årsdagen for 11. september-terroren. Den handler egentlig mest om alle de som ble berørt av de tragiske hendelsene uten at de egentlig var involvert. Artikkelen kan helt sikkert kobles til 22. juli-terroren her i Norge, og hvordan den indirekte har rammet mange flere enn dem som blir nevnt i media. Når hele verdenssamfunnet blir satt på vent, vil det nødvendigvis påvirke mange.

Forfatteren forteller om et par som skulle gifte seg få dager etter. De hadde planlagt og gledet seg lenge. Så krasjet flyene… og hva skulle de gjøre? Avlyse? Det ble til at de holdt bryllupet slik de hadde planlagt, men det er klart det ble en stor demper på festlighetene. En liten ting, men for dette paret og deres familie vil vel bryllupsdagen alltid bli koblet til noe forferdelig.

Hun nevner videre de som lå på sykehus og ventet på livsnødvendige operasjoner, transplantasjoner og lignende – men der alt ble utsatt fordi sykehuspersonalet ble opptatt med å hjelpe terrorofrene. Eller som ikke kunne få organer flydd inn fordi det ble flyforbud. Sannsynligvis førte det til mer lidelse og kanskje dødsfall.

Par som fikk barn på den tiden, må ha hatt det vanskelig med å glede seg og legge alt det vonde vekk.

Jeg har tenkt på det flere ganger etter 22. juli. Det kan ikke ha vært lett å miste noen av sine kjære på mer «naturlige» måter midt i alt sammen. Fordi alt blir så «lite» i forhold til det grusomme vi alle fikk med oss via media. Det var jo alt som ble pratet om på den tiden, naturlig nok.

Ethvert tap er en stor tragedie for dem det gjelder. Det er like vondt å stå i kø hos psykologer for en som er i dyp krise, som for terrorofrene – men det skaper ikke like store avisoverskrifter.

Jeg føler så intenst med alle som ble rammet av bomben i Oslo og skytingen på Utøya. Det er helt utenkelig det de har opplevd, og ingenting kan sammenlignes med det. Samtidig minnes jeg den gangen jeg mistet barnet mitt for mange år siden. Det var så rart at verden gikk videre for alle andre. For meg var det også helt utenkelig at det skulle skje, livet mitt ble snudd opp ned og ingenting ble det samme igjen. Det var mitt «før-etter», men jeg delte ikke denne opplevelsen med andre enn mine nærmeste. Psykologhjelp var nesten ikke mulig å få, og når jeg endelig fant en med ledig plass opplevde jeg at det ikke fungerte i det hele tatt.

Det er ikke lett å få hjelp når noe skjer, men kanskje kan 22. juli-hendelsene føre til at det blir gitt mer midler til oppfølging av dem som sliter? Da vil det forhåpentligvis komme alle som trenger det til gode.

Som artikkelforfatteren sender også jeg gode tanker til dem som ble rammet av terroren, både direkte og indirekte. Må de alle få den hjelp og støtte de trenger, nå og senere, hver eneste en av dem.

Minnekonsert for terrorofrene

foto: AGS

I morgen, fredag 2. september kl 19.00, skal det være en privatarrangert minnekonsert på Sundvollstranda nær Utøya. Pipebandet jeg er med i; Oslo Caledonian Pipe Band er, sammen med Bergen Pipe Band, bedt om å spille der – vi skal avslutte hele konserten, om jeg har forstått det rett.

Egentlig burde jeg hvile meg opp til ferien, men akkurat dette kunne jeg ikke si nei til. Det betyr mye for meg at vi er spurt – og det betyr enda mer at jeg endelig kan være med og gjøre noe, om enn bare noe symbolsk. Jeg tror det kommer til å bli kjempesterkt, forhåpentligvis greier jeg å gjøre jobben min uten å stortute mens det står på.

Her er litt informasjon om konserten fra arrangørene:

«Vi Står Sammen ♥ Konsert For å hedre ofrene, de pårørende, de berørte, de frivillige og redningstjenesten»

Vi arrangerer konsert for å hedre
terrorofrene, de pårørende, de overlevende og alle de som hjalp til å redde liv på Utøya og i Oslo 22 juli ♥
Konserten avholdes 2 september kl 19:00 på Sundvollstranda i Hole kommune, like ved Sundvolden Hotell hvor de overlevende, de pårørende og hjelpemannskapene fra Utøya ble tatt i mot.

Alle ofrene hedres med lyssermoni.

Konserten avholdes også for å ære dem som stod midt oppi det 22.juli og som gjorde alt de kunne for å hjelpe. ♥

Representanter fra hver fylkeskommune og alle AUFs fylkeslag er invitert. I tillegg har også hjelpemannskaper og frivillige mottatt invitasjoner.

Artister som opptrer er Didrik Solli-Tangen, Sigmund Groven m/ Kåre Nordstoga, Vidar Busk & Daniel Eriksen, Susanne Rødfjell, Hansen/Randow, Rune Simonsen (Washington), Per Vollestad, Aleksander Walmann Åsgården, Oslo Caledonian Pipe Band og Bergen Pipe Band. Konserten er gratis.

Stine Sofies Stiftelse og 22 juli-fondet til gjenreising av Utøya vil være tilstede under konserten og det vil være mulig å gi et bidrag for de som ønsker ♥

Er det noen som leser her som skal dit, så si gjerne hei. :)