Kategoriarkiv: bagpipe

Utvidelse av boblen min

17. mars er dagen for den store internasjonale feiringen av den irske nasjonaldagen; St. Patrick’s Day. Jeg gamblet litt og ble med på paraden i Oslo. Det er flere år siden jeg var med sist.

Det var stort! Det var gøy! Det var hardt!

Rimelig sjaber har jeg tilbragt resten av dagen og kvelden på sofaen. Det gjorde ikke så mye, jeg hadde selskap i siste episode av ‘Hver gang vi møtes’, og dessuten fikk jeg med meg Tenåringen på å se på artistgallaen til Plan Norge på tv2. Vi så egentlig på fordi både Timbuktu og Vinni skulle spille, men snart kjente jeg på hvordan jeg savnet å være Plan-fadder. Tidligere har vi vært faddere til to barn, i to ulike verdensdeler. I kveld ble vi faddere igjen, til et foreløpig ukjent barn i et ukjent land. (Ønsket vårt er ei jente fra Rwanda, men det er egentlig ikke så viktig. Det blir fint uansett.)

Det er ikke det at jeg føler vi har så enormt mye penger til overs. Likevel… 8 kroner dagen, det skal vi få til. Jeg går jo i butikken og kjøper meg en flaske pepsimax uten å tenke over det. Det koster vel omtrent det dobbelte?

Det jeg synes er så flott med Plan er hvordan de jobber. Som fadder får du kontakt med et barn, du får bilder og rapport om hvordan det går med han eller henne, samt med familien. Men pengene du betaler, går ikke kun til denne familien (det kan fort skape misunnelse), men til hele lokalsamfunnet. Plan går inn og hjelper befolkningen til å hjelpe seg selv. Det kan være å få laget en brønn, startet en klinikk eller en skole, hjelpe kvinner i gang med å skape ting de kan selge, eller noe helt annet. Når prosjektet er godt i gang og befolkningen er i stand til å drive det videre på egenhånd, trekker Plan seg ut og starter opp et nytt prosjekt et annet sted det trengs.

Jeg kjenner på at jeg går her og suller i sykdom og elende, og noen ganger får jeg så nok av meg selv. Joda, det er kjipt og sånn, men vi har et sted å bo, vi har penger nok til mat og klær. Vi bor i et land der det finnes et sikkerhetsnett som fanger opp de (fleste) som trenger hjelp. Nå har jeg sjansen til å bidra med litt av mitt, og på den måten være den bittelille dråpen som kan gjøre en forskjell for ett menneske, eller faktisk for en hel landsby.

Så – jeg utvider boblen min litt og det føles ganske fint. Sender gjerne ut en oppfordring til flere om å gjøre det samme! (Men jeg vet at ikke alle har mulighet, så det er ikke ment som noe press.)

Minnekonsert for terrorofrene

foto: AGS

I morgen, fredag 2. september kl 19.00, skal det være en privatarrangert minnekonsert på Sundvollstranda nær Utøya. Pipebandet jeg er med i; Oslo Caledonian Pipe Band er, sammen med Bergen Pipe Band, bedt om å spille der – vi skal avslutte hele konserten, om jeg har forstått det rett.

Egentlig burde jeg hvile meg opp til ferien, men akkurat dette kunne jeg ikke si nei til. Det betyr mye for meg at vi er spurt – og det betyr enda mer at jeg endelig kan være med og gjøre noe, om enn bare noe symbolsk. Jeg tror det kommer til å bli kjempesterkt, forhåpentligvis greier jeg å gjøre jobben min uten å stortute mens det står på.

Her er litt informasjon om konserten fra arrangørene:

«Vi Står Sammen ♥ Konsert For å hedre ofrene, de pårørende, de berørte, de frivillige og redningstjenesten»

Vi arrangerer konsert for å hedre
terrorofrene, de pårørende, de overlevende og alle de som hjalp til å redde liv på Utøya og i Oslo 22 juli ♥
Konserten avholdes 2 september kl 19:00 på Sundvollstranda i Hole kommune, like ved Sundvolden Hotell hvor de overlevende, de pårørende og hjelpemannskapene fra Utøya ble tatt i mot.

Alle ofrene hedres med lyssermoni.

Konserten avholdes også for å ære dem som stod midt oppi det 22.juli og som gjorde alt de kunne for å hjelpe. ♥

Representanter fra hver fylkeskommune og alle AUFs fylkeslag er invitert. I tillegg har også hjelpemannskaper og frivillige mottatt invitasjoner.

Artister som opptrer er Didrik Solli-Tangen, Sigmund Groven m/ Kåre Nordstoga, Vidar Busk & Daniel Eriksen, Susanne Rødfjell, Hansen/Randow, Rune Simonsen (Washington), Per Vollestad, Aleksander Walmann Åsgården, Oslo Caledonian Pipe Band og Bergen Pipe Band. Konserten er gratis.

Stine Sofies Stiftelse og 22 juli-fondet til gjenreising av Utøya vil være tilstede under konserten og det vil være mulig å gi et bidrag for de som ønsker ♥

Er det noen som leser her som skal dit, så si gjerne hei. :)

Dansekurs: The Slosh

Når bandet jeg er med i er på pub sammen, ender vi nesten alltid opp med å danse The Slosh. The Slosh er en line dance fra Glasgow (ifølge bandets ekspert og læremester), visstnok noe som ble/blir danset i bryllup – og da stort sett av kvinner. Det ville vært stor synd og skam om dansen kun skulle holdes innenfor disse trange rammene, og heldigvis er bandets ekspert-slosher en mann og slett ikke for opptatt av å tviholde på tradisjonene.

Dansen består av svært enkle trinn, dermed kan den læres av nesten alle. Det vanskelige er å skulle forklare den skriftlig! Men jeg gir det et forsøk.

Se for deg at du skal se på alle fire veggene i rommet du er i, før du har avsluttet. (Men kan selvsagt gjentas flere ganger, så lenge du måtte orke.) Begynn mot venstre. Du må kunne telle til fire, samt greie å bevege bena i kryss bortover (1,2,3) og på det fjerde trinnet gir du foten et slapt lite spark ut mot siden, før du gjentar det samme mot høyre, med nytt avsluttende spark på 4. Så mot venstre igjen, 1-2-3-4. Veldig enkelt, men så… blir det litt mer komplisert.

På vei mot høyre igjen tar du de tre første skrittene på samme måte som over. På det fjerde begynner du på kryss bak med venstre fot, men lar hælen fortsette oppover mot en møtende høyre hånd som klasker lett på den. Foten settes ned, samtidig som du løfter høyre kne og lar det møte høyre albu (hånden peker rett oppover). Det mest kompliserte her er å samtidig få til en vridning 90 grader mot venstre, som blir den neste retningen du skal danse i. Okay, den forklaringen tar jeg en gang til.

Here goes: 1,2,3 fot bak klask mot hånd (=4), fot ned men da snur du deg 90 grader, samtidig som du løfter høyre kne mot høyre albu (5,6). Når du setter høyre benet ned skal du altså stå slik at du har snudd deg mot venstre, klar til å danse den veien. Så løfter du venstre kne og lar hendene møtes til et klapp under kneet (7,8). Sett ned samtidig som du danser videre mot venstre (ned = første steget), og da gjentar du alt dette over. Neste gang snur du deg 90 grader til og danser i den retningen, så snur du igjen og til slutt vil du ende opp i samme retning som du begynte å danse.

Forståelig? Neppe. Men det finnes da noen videoer på nett, med litt ymse kvalitet. Ser ut som denne dansen muligens er noe som foregår på fest når folk er beruset, men det er intet must med alkohol til The Slosh.

Her er en ganske slapp versjon av The Slosh. Denne hadde neppe passert hos vår Slosh-ansvarlige, de løfter jo knapt nok beina og gidder ikke klappe. Det kan se ut som det er en litt annen variant også, der de klapper seg på kneet i stedet for å løfte det mot albuen. Ja ja, kjært barn og alt det der…

Da vi var på Otta ble det selvsagt sloshet litt på Pillarguri Kafé. Tone Damli satt i naborommet og fikk seg litt middag, og vår danseleder fikk lov til å styre musikken. Som Tone-fan måtte han sette på Butterflies, en helt perfekt sang til denne dansen! Lurer på hva Tone egentlig syntes om det hele, det må ha virket litt snodig å se en gjeng kiltkledte danse line dance til sangen hennes, samtidig som en skotte stadig roper ut: «I want to hear those claps» på skikkelig Glasgow-dialekt. Et fantastisk minne for meg, i hvert fall!

Lyst til å bli med på dansen? Vi gir deg gjerne et lynkurs om vi skulle møtes på puben. :)

P.S. Tone – hvis du leser dette… hva med litt pipes & drums på den neste plata di? Vi blir gjerne med… Mull of Kintyre?! :)

Lys i enden av tunnelen

Et ganske interessant fenomen i Otta, er alle disse som kjører opp og ned hovedgata om og om igjen. Når de blir lei av det, stopper de gjerne opp sammen med andre i samme ærend, og så sitter de der og ruser motorene sine. Om og om igjen. Leeeeenge – og selvsagt på nattestid, om det var noen tvil om det. Gjerne akkompagnert av høylydt prating og latter.

Jeg antar dette er veldig typisk helgeaktivitet, og muligens ellers også – men siden jeg kun har oppholdt meg der under festivaldagene i august, skal jeg ikke påstå noe som helst.

Det er litt vanskelig for meg å forstå at dette er helt i orden, men når man én gang i året har sekkepipeband på besøk, så er det forferdelig problematisk om disse tar seg, la oss si… en fem-minutters seanse i gangtunnelen. På Otta har de nemlig en tunnel med fantastisk akustikk. Virkelig! Når man går gjennom den, og det gjør man gjerne på vei tilbake til  hotellet, så roper den virkelig etter å bli spilt i.

Det har etter hvert blitt en tradisjon dette med tunnelspilling, og gode tradisjoner må man holde fast ved. En nesten like fast tradisjon har blitt at vi får klage fra lensmannen. Sist vi var der fikk vi beskjed om at vi ikke kunne spille etter klokken 01. I år spilte «noen» der ved midnatt. Neste dag fikk vi en oppgitt tilbakemelding fra en av arrangørene om at han hadde fått kjeft på våre vegne. «Don’t play in the bloody tunnel!»

Her er et lite opptak fra tunnelspilling, men dette er tatt på dagtid altså – så det er ikke bevismateriale om ulovlig aktivitet. :)

Nå vurderer vi en turné rundt om i landet der vi spiller i tunneler. Beware!

På tur og ikke sur

Hei hei fra Otta! Verdens navle, akkurat som før. Vi har hilst på Tone Damli, spilt i tunnellen, spilt litt her og der ellers også, drukket øl, spist elggryte og hilst på lokalbefolkningen. Dessuten har jeg fått brukt feministgenet mitt og kranglet litt med gutteklubben grei, men det ser ikke ut som det hjelper.

Jeg har det i det hele tatt innmari moro og håper resten av helgen blir like bra! :D

Blid Lothis :)

Dessuten må jeg skryte litt av Rema 1000 på Otta. De har åpent til klokka 23 og selger nikotintyggis. Hurra!

-Har nikotintyggis!

The World’s

I disse dager foregår verdensmesterskapet for pipeband på Glasgow Green. For hardcore fans er det mulig å se live stream på nettet fra Grade 1-bidragene. Grade 1 er de beste av de beste, så her er kvaliteten meget høy. (Tidene er oppgitt i britisk tid, så legg på en time for å få norsk tid.)

Takk BBC!

Bilde lånt fra Hilton Worldwide

Oppdatering: Verdens beste pipeband i 2010 ble St Laurence O’Toole Pipe Band fra Dublin, Irland. Trommeseksjonen ble også kåret til årets beste, og slett ikke uten grunn. Jeg er virkelig imponert over de elegante tenorene..! Her er video av SLOTs konkurransebidrag, de er virkelig verdige vinnere! (Min ydmyke mening…)

Post-Pipefest!

Tusen takk til dere som krysset fingre for meg, dere må ha sendt ut svært gode vibber ettersom alt gikk så bra!

Jeg har paradert på The Royal Mile, og jeg har overlevd. Ikke uten å ramle sammen utslått og i krampegråt etterpå, men herlighet, jeg greide det!

Fra oppstillingen

Det var på forhånd gitt svært lite informasjon fra arrangørenes side. Vi var 8 medlemmer fra Oslo som reiste til Edinburgh, og det eneste vi visste var at vi skulle ha oppstilling klokka 12 på en bestemt adresse. Der møtte vi opp, og etter å ha vandret opp og ned gata et par ganger, fikk vi endelig vite hvor vi hadde oppstillingsplass. Der traff vi et særdeles hyggelig pipeband fra Kilbarchan. Etter en liten prat med dem, fikk vi lov å slå oss sammen med dem – og vips sto jeg omgitt av flere damer som spiller samme instrument som meg. Det er ikke spesielt mange tenortrommiser jeg har møtt i mitt liv, faktisk bare én – og det var vår kjære trommelærer som nå bor i Canada. Jeg fant ut at tenortrommiser er ganske like uansett om de er norske eller skotske. Når vi hører sekkepiper (også om det er et annet band som spiller) så må vi bare snurre og drille litt, og kanskje tromme litt på låret hvis vi ikke har tromma tilgjengelig. Det kommer fram på begynnelsen av videoen jeg har lagt inn under her.

Etter mye venting og omrokkering, var paraden plutselig i gang. Vi sto ganske langt nede i Johnston Terrace og jeg kan love at melkesyra sprengte før jeg kom på toppen av bakken. Heldigvis var det nedoverbakke etter dette.

Så gikk jeg der da. På the Royal Mile, som er hovedgata i den eldste delen av Edinburgh. Det er turistgate nummer 1, og det sto mye folk langs med løypa vår, bak solide gjerder. Det var nesten som å gå i 17. maitog igjen. Folk tok bilder, klappet og smilte. Jeg, som hittil kun hadde vært turist i Skottland, var plutselig blitt del av en turistattraksjon selv. Det hele føltes ganske surrealistisk, det skal innrømmes. Jeg burde sikkert kløpet meg selv i armen underveis, men det rakk jeg ikke. I stedet konsentrerte jeg meg hardt om å ikke snuble i brosteinene og å gå med riktig fot på rett sted, og ellers å huske om vi var på pianodelen, eller fortedelen. Det gikk stort sett smertefritt, kun avbrutt av korte økter med forvirring. :)

Jeg hadde med meg mitt splitternye Nikon Coolpix, og innimellom dro jeg dette fram og filmet litt mens jeg gikk. Det er muligens en once-in-a-lifetime-experience jeg var med på, så her skulle det dokumenteres! Jeg har satt det sammen til en liten snutt på et par minutter om noen har lyst å se hvordan det er å være deltaker på Pipefest.

Jeg kan tenke meg at paraden var på i underkant av 2 kilometer. Jeg trodde jeg skulle ramle om mot slutten, men jeg kom meg heldigvis i mål i Holyrood Park. Der fant jeg ut at jeg hadde slitt hull på begge skoene mine!

Flaks skal man ha, da jeg sjekket på YouTube fant jeg ut at gruppa jeg marsjerte med, var blitt filmet et par ganger. Et klipp der vi spiller (og jeg kan så vidt skimte trommeklubbene mine svirre rundt ved siden av den røde og hvite stortromma 10-15 sekunder ut i opptaket. Fy søren, jeg får gåsehud når jeg ser det om igjen! Dette var stort å være med på for en liten pike fra landet… eller noe sånt. :)

Det siste opptaket spiller vi ikke på, men hvis du ser veldig godt etter så ser du kanskje meg som går lengst ut på motsatt side… og filmer. :)

Pipefest i Edinburgh

Jeg skal, hvis guder og engler og alle gode vibber vil, delta i en diger parade i Edinburgh den 7. august. (Kryss fingre for at kroppen min orker å delta, pliiiis?)

Pipefest er et arrangement som foregår i flere byer rundt om i verden – samtidig. I 2005 satte de verdensrekord for største pipeband noensinne. Det slår vi neppe i år, det er ikke mer enn rundt 3500 påmeldte. Hva sier jeg egentlig, «ikke mer enn»?!? Det er jo helt vanvittig bare det! :) Pipefest er et veldedig arrangement som samler inn penger til kreftsaken; Marie Curie Cancer Care. Målet i år er visst å skaffe 500.000 (pund, vil jeg tro). Håper de greier det! Uansett gleder jeg meg veldig til å marsjere ned The Royal Mile i Edinburgh. Lurer på om jeg greier det uten å grine…

Her kan dere se hvordan det så (og hørtes) ut i 2005. Når så mange spiller samtidig så er det ikke musikkvalitet som er målet, for å si det sånn.

I 2005 hadde de en litt annen rute enn vi skal ha (nevnte jeg The Royal Mile!?!), men vi skal ende opp samme sted som sist, nemlig i Holyrood Park med utsikt mot det stilige fjellet, Arthur’s Seat. Sjekk her:

Okay, jeg klarer ikke å holde fjortishvinet tilbake…

Wheeeeee!

Omtale av Reveljen

Gudbrandsdølen Dagningen hadde en artikkel fra Lillehammer-reveljen på trykk i går, men dessverre er den ikke lagt ut på nett. Jeg har tatt et bilde av den. Klikk på bildet for å få opp i fullformat, så er det mulig å lese teksten. Bergen og Oslo Caledonian Pipe Band er nevnt, men dessverre ikke noe bilde. Kort og god omtale, vil jeg si:

«… et sekkepipeorkester med flest nordmenn, men også en og annen skotte. Sekkepiper, skotske Highland Pipes og trommer spilt på akrobatisk vis, viste at også denne musikken egner seg som konsertmusikk!»

Jeg er selvsagt ekstra fornøyd med at vi som spiller tenortrommer er nevnt (altså den akrobatiske trommingen). :)

Artikkel fra Gudbrandsdølen Dagningen

En fantastisk opplevelse!

Jeg har spilt med Garden! Wheeee!

Tirsdag 13. april gikk Lillehammer-reveljen 2010 av stabelen og der var jeg med. Bandet jeg spiller i; Oslo Caledonian Pipe Band var tilstede med en del av sine medlemmer og i tillegg hadde vi med oss 11 personer fra The Bergen Pipe Band. Vi hadde en utrolig dag og jeg er stadig «høy» på opplevelsen!

Reveljen er en slags mini-tattoo med en del skolekorps fra Lillehammer og omegn. I tillegg deltok H.M. Kongens Garde og et marinekorps fra Danmark.

Jeg var skikkelig nervøs på forhånd, men gledet meg samtidig vanvittig til å få være med på en såpass stor happening. Jeg hadde øvd mye, men sliter med å huske ting utenat uansett hvor mange ganger jeg går gjennom det. Det løste jeg med små jukselapper på tromma. Tanken på å opptre foran kanskje flere tusen publikummere fikk jernteppet til å senke seg ekstra tungt hos meg, i tillegg til at jeg har altfor lite øving i marsjering med tromma. En ting er å gå i takt, men når jeg samtidig skal spille rytmer og gjøre bevegelser som ikke helt følger beina, så roter det seg litt til i hodet mitt. Jeg fant ut at cluet var å slutte å tenke så mye, og det hjalp. :)

De fleste av oss kjørte opp i samlet tropp i en ypperlig minibuss. Dermed ble vi enda bedre kjent med Bergensbandet som vi ikke hadde sett på lang tid. Det er virkelig en flott gjeng som jeg håper vi snart får samarbeide med igjen! Det var nok noen nerver ute og gikk, men aller mest gledet vi oss noe innmari til kveldens show.

Vel framme ble vi tildelt en garderobe der vi kunne skifte og oppbevare utstyret. Dirigenten til Garden stakk innom for å prate med lederen vår om fellesnummeret vi skulle ha i avslutningen. Vi fikk vite at vi kunne bruke hallen til å øve i, og det passet oss bra ettersom vi ikke hadde hatt sjansen til å øve med Bergen før Reveljen. Bergen og Oslo ligger igrunn litt for langt unna hverandre, synes jeg. :)

Håkonshallen er svær!

Etter å ha kikket på lokalitetene stilte vi opp og begynte øvingen på marsjering og oppstilling. Senere hadde vi øving sammen med Garden, for å forberede oss til avslutningsnummeret der vi skulle spille Highland Cathedral sammen. Det ble litt fram og tilbake når det gjaldt oppstilling, for under avslutningen skulle det være plass til alle korpsene/bandene på en gang. Løsningen ble at de fem tenortrommisene skulle stå sammen med gardistene på første rekke. Vips sto jeg mellom to av dem og følte meg skikkelig lost. Hjelpes, jeg som pleier kikke bort på naboene mine for å sjekke at jeg spiller på riktig sted, men nå var de plutselig langt unna meg. En sersjant brølte ut ordre innimellom og jeg sto så stille og stramt jeg bare greide, selv om det ikke var meg han kommanderte. Er’kke vant til sånn roping, jeg. ;) Det var tydeligvis gardistene, for de leet ikke på et øyelokk.

Bilde fra Gardens marsjering gjennom Lillehammer tidligere på dagen. Se for deg at jeg står der på første rad mellom gardist nr. to og tre fra venstre. Hoho, finn én feil, lissom. (Bildet har jeg lånt fra gd.no. Klikk for å komme til gd's bildeserie.)

Etter et par gjennomganger på låta vi skulle spille, samt inn- og utmarsjering, var øvingen over. Å herremin, nå var jeg enda mer nervøs! Kanskje derfor jeg ser så snodig ut på bildet, men her poserer jeg altså foran Håkonshallen:

Så var det i gang! Jeg fikk nervene noenlunde i sjakk med å øve på de mest problematiske drillene der jeg ventet «backstage», nesten uten å tenke på hvor mange tilskuere som satt på tribunen. Jeg har hele veien hatt skikkelig problemer med nervøsitet når vi spiller foran mye folk, noe som ikke er spesielt heldig for hukommelse og prestasjon. Men da vi marsjerte ut i hallen var det ikke så ille som jeg fryktet. Kanskje det hjalp at folk satt så langt unna? I hvert fall lot jeg være å se på tilskuerne, og med hjelp av jukselappene mine holdt jeg greit styr på hva jeg skulle gjøre når hjernen truet med å glemme alt. Det ble selvsagt noen bommerter her og der, det blir det nesten alltid, men de drillene jeg hadde forventet å bomme på, gikk overraskende greit. Hurra!

Bandet som helhet låt ganske bra, synes jeg. Slett ikke verst til å ha spilt så lite sammen, neste gang blir det nok bare enda bedre. :)

Vi hadde en ganske lang pause før avslutningsnummeret, så vi rakk å ha kaffe-, røyke- og tissepause. Da Garden kjørte showet sitt sto jeg klar for å se på. Dessverre er det litt vanskelig å ha med seg kamera på bandjobbene, så alt jeg hadde var mobilkameraet mitt. Det er ikke akkurat noe å skryte av, men jeg filmet noen snutter av Garde-drillen og disse har jeg satt sammen til en liten video.

Så var det ny oppstilling og vi marsjerte inn til avslutningsdelen. Der sto jeg da, mellom to gardister, og ventet på klarsignalet til Highland Cathedral. (Følg lenke til YouTube for å høre den flotte låta om du ikke kjenner den fra før av.) En av trommisene til Bergen hadde fått det ærefulle oppdraget å sette det hele i gang. Fy søren, jeg misunner han ikke oppgaven, men han greide det fint! Så satte resten av bandet i gang og så kom Garden inn og jeg sto der og forsøkte henge med på rytmen, mens gåsehuden min fikk gåsehud av hele settingen. Vi spilte sammen med Garden! Det var så sterkt! Og for et trøkk det var fra Gardemusikken bak oss. De folka kan virkelig spille.

Helt til slutt ble det spilt «Ja, vi elsker», mens publikum reiste seg og sang. Ny gåsehudsopplevelse!

Så var det slutt. Vi fikk pakket oss kjapt ut i bussen og stemningen var svært høy. Det hadde virkelig vært en flott opplevelse for oss som band. Jeg tror ikke vi kan oppleve noe større i norsk sammenheng. Dette var inspirerende og motiverende og skikkelig gledesfylt!

Nå skal jeg hvile kroppen min noen dager. Jeg er mørbanka og har truende kramper både i bein og armer, men det er en liten pris å betale når jeg tenker på hva jeg har fått være med på. Dette var virkelig en «højdare»! :D