Hjernen er alene – i Operaen

Som Oslo-boer gjennom noen og tredve år har jeg selvfølgelig fått med meg musikken til deLillos, men det var faktisk først for et par-tre måneder siden at de virkelig nådde inn hos meg. (Er nok litt treig.) Før det syntes jeg de hadde noen kule låter, men stort sett at tekstene var noen snodige greier og hva i alle dager var poenget med falsettstemmen til Lars Lillo? Etter en anbefaling om å lytte til ‘Fullstendig oppslukt av frykt‘, skjønte jeg plutselig at jeg måtte gi deLillos en ny sjanse. Jeg kjøpte ‘Festen er ikke over… Det er kake igjen‘ og spilte den om og om igjen. Snart hadde jeg flere favoritter jeg ikke kunne greie meg en dag uten, for eksempel ‘Den feite mannen’, ‘Nitten åttifire’ og ‘Finnes det en kvinne’.

Som ny-fan hadde jeg ikke sett deLillos live før. Da passet det flott at deLillos skulle feire 20-årsjubileet for ‘Hjernen er alene’ med en festopptreden i Operaen. Jeg fikk tak i to billetter i siste liten, kjøpte inn cd med ‘Hjernen er alene’ samt konsert-dvd’en ‘Enda mere’. Her var det bare å sette av tid til å forberede seg!

‘Hjernen er alene’ er, såvidt jeg har skjønt, det tredje albumet deLillos ga ut. Det skal innrømmes at dette materialet var litt vanskeligere tilgjengelig for meg ved de første spillingene enn storfavorittene mine fra ‘Festen er ikke over…’, men absolutt fengende.

6. desember møtte jeg spent opp i Operaen, ifølge med en som har vært blodfan i mange år. (Man skal ikke legge ut på slike ekspedisjoner uten erfarne folk, vettu.) Dette ble en dobbelt-premiere for meg: første konsertopplevelse i det nye operahuset, samt første gang jeg skulle høre deLillos live. Litt merkelig å skulle sitte stille på en rockekonsert, men det var nok egentlig det beste for min del, med tanke på at konserten varte i to og en halv time.

Foto: Mimsy Møller. Lånt fra Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article456914.ece

Da sceneteppet ble trukket vekk, åpenbarte det seg et slags coctailselskap fra beste vestkant på scenen. I tillegg til musikkinstrumenter, sto det sofaer og stoler fordelt utover et stort, gulmalt “rom” og det var folk overalt. Litt forvirrende, men det viste seg snart at dette var musikerne som bidro i tillegg til deLillos selv. Og for en gjeng – for et lydbilde! Arrangementene var til tider langt bedre enn plata (men det kan strengt tatt skyldes at jeg ikke har godt nok anlegg hjemme). Spesielt ‘Hjernen alene’ ga meg en sterk gåsehudopplevelse av det positive slaget. Mørk og dyster og ettertenksom.

Musikerne byttet litt på, og når de ikke spilte satt de i sofaen og koste seg med et glass (vann?). Vi var riktig heldige og fikk Ingrid Olava som “bonus”, hun var med og koret samt spilte piano på noen av sangene. Ingeborg Mohn må også nevnes. Hun både koret, spilte fiolin, samt kontrabass på noen låter. Fantastisk bra, fy søren som det svingte av den lille dama med det digre instrumentet!

Lars Lillo hadde visst glemt et vers av ‘Hjernen er alene’ på ettermiddags-forestillingen. Det tror jeg ikke han gjentok på kveldsforestillingen. Derimot stoppet han seg selv da de spilte låta som i sin tid ble skrevet av en tidligere kjæreste, nemlig ‘Snill og smart‘. Ettersom dette ikke er en sang han regnet med de kom til å spille live igjen, måtte de pent begynne på nytt slik at han kunne synge den riktig. Det var bare morsomt og gjorde slett ingenting. (Det bør vel forresten nevnes at Lars Lillo nå liker oliven, det ble nemlig poengtert før ‘Soppesmørbrød‘.)

Det var også kult å få med både “gammel” og “ny” trommeslager. Rune Lindstrøm (som forlot bandet til fordel for Hare Krishna for mange år siden) var der, han sang blant annet Hare Krishna-mantra for oss sammen med sin 11 år gamle datter. Han byttet på å spille trommer med Øystein Paasche – på noen låter spilte de også samtidig. Jeg er veldig fornøyd med å ha fått oppleve dem begge to.

Jeg kunne bare fortsatt her, men hva skal jeg egentlig si for å formidle hvor bra jeg syntes dette var? Ordene mangler, dessverre. Jeg er bare innmari glad for å ha oppdaget dette bandet og for at jeg fikk med meg konserten i Operaen. Det var folk som filmet konserten for NRK, så håpet mitt er at dette kommer ut på dvd etter hvert. Den skal i så fall rett i hylla mi. Festen er definitivt ikke over!

—

Andre som har skrevet om konserten:

• Anmeldelse i Dagsavisen
• Åfyttikatta! er Alt godts reaksjon.
• Bach og Bee Gees (Glamourbibliotekaren) omtale av konserten.

deLillos.no

Forhåndsomtale av konserten og intervju med bandet

Keops pyramid

Noen sanger treffer meg som en murvegg fra første “lytt”. I dag oppdaget jeg denne med Joakim Thåström. ♥

Så det verkar som om det i varje tid,
och i alla sorters folk,
finns några som vill bygga pyramider.
Där dem själva sitter överst,
och har makten i sin hand,
medans dem som lever nedanför de lider.

Om dem där uppe i det blå inte längre vill förstå,
utan föraktar alla de som ger dem mat,
ska pyramiderna tillsist bli deras grav.

Hele teksten.
Link til videoen på YouTube.

Rammstein i Hundremeterskogen

Jeg har visst en del irritasjon i meg, etter en ukes influensahelvete og nikotinsug. Når jeg i tillegg har en tunghørt, gammel dame over meg som nekter å tro meg når jeg sier at jeg hører hvert eneste pokkers skritt hun tar fordi hun insisterer på å tusle rundt i sko – også hver eneste natt når hun må opp og tisse.

DA er det fint å kunne sette Rammstein på rimelig høy guffe før klokka 8 om morran. I denne versjonen er den jo også ganske søt, eller hva? Husk å sette opp volumet. *gomler nikotintyggis*

Pausemusikk

Jeg er stadig syk og har igrunn ikke særlig mye positivt å komme med for tida, men denne her må jeg bare dele med dere. Et lite pusterom av positivitet. Den sender jeg ut til alle dere som betyr så mye for meg. Takk for at dere er her!

The Otta Experience

Otta er stedet (unnskyld… byen) som stadig er stuck i den mest harry delen av the 80’s, der mannfolka har lange barter og går med skinnvest, der damene har munnspill i veska og amcarinteresserte ikke tør lukke øynene i frykt for å gå glipp av noe eyecandy.

Otta er kanskje ikke så vakker i seg selv, men omgivelsene er fantastiske. Rett ved renner turkist brevann i elva og fjellsidene reiser seg bratte og tredekte. Det er mye flott natur i Norge og Gudbrandsdalen er absolutt ikke det verste vi har. En kjøretur på litt over ei mil opp fra E6′en tar deg til Mysusæter; starten på Rondane. For et par år siden overnattet vi i hytte der og jeg fikk oppleve soloppgangen over Rondane. Det var så vakkert at det tok pusten fra meg.

Otta er byen som hvert år feirer Pillarguridågå (=dagene) for å minnes Pillarguris varsling med luren, som var oppstarten til slaget ved Kringen. Årets Pillarguri er Wenche Myhre. Jeg tror ikke det er fordi hun har forårsaket noen nedslaktning av skotske soldater, slik som 1600-tallets Pillarguri. I disse dager er skotter heldigvis velkomne på Otta, og hovedgata er pyntet med norske og skotske flagg.

Otta har hotellet med to og en halv stjerne og innmari hyggelig betjening. Utenfor kan du sitte stille med kaffekoppen og en røyk etter frokosten, og nyte synet av sola som jager vekk tåkedottene rundt Pillarguritoppen.

Otta har Pillarguri Cafe, som egentlig er en pub, med entusiastisk betjening som tydelig setter pris på en gjeng sultne musikanter, spesielt når vi varter opp med en trall eller fem etter maten. De vet ikke nødvendigvis hva en gin fizz er, men ølet er kaldt og gyllent og tar aldri slutt. Dessuten spiller de gamle Marillionlåter på anlegget. Dette er puben jeg skulle ønske vi kunne flyttet nærmere Oslo, for her er vi så velkomne at det nesten er rørende. I dokøen får jeg en klem av ei dame jeg aldri har snakket med før, bare fordi hun er glad for at vi er der.

Otta har undergangen som bare ber om å bli spilt i, uansett hvilken tid på døgnet det er. (Akustikken er fantastisk, vi burde egentlig satset på konserter i undergangen i stedet for i parken.)

På Otta tror alle vi er skotske og prater i vei til oss på engelsk. Jeg skuffer ingen, sier ikke noe om at jeg er norsk om jeg ikke får direkte spørsmål. Vi er uansett språkforvirra i bandet allerede.

Som alltid er jeg totalt gåen etter Otta-helga, men det er verdt det. (Noen ganger er det ganske greit at de verste ME-symptomene først kommer etter et par dager.) Det blir nok rolige dager fremover, mens jeg gleder meg til neste gang.

Takk, Otta, for at dere nok en gang tok imot oss med åpne armer! Vi håper å se dere igjen neste år. Hilsen en av de kiltkledde.

• Min første Otta – Pipers in the wood, “Ekte” skotter på Otta.
• Min andre Otta – Otta Revisited, Pillarguri anno 2007

Musikalsk start på uka

Okay, jeg sliter litt med å få kroppen til å våkne i dag. Det er jammen godt jeg ikke skal på jobb… Men i sympati og solidaritet med dere som faktisk må være på jobb, har jeg funnet en sang jeg håper gjør mandagen litt lettere. Værsågod, litt 1984-musikk med Donna Summer:

Men… ikke alle er på jobb i dag, noen har ferie, andre snylter på statskassa sånn som meg. Det er stadig litt antydning til sommer der ute, så jeg legger inn en av mine favorittgladlåter “Voilà l’été” (som skulle bety noe sånt som “sommer’n er her!”). Denne har jeg Dr. Borg å takke for, hun har innmari mye kul musikk. Sangen er med Les Negresses Vertes (de grønne negressene). Ganske fantastisk!

Om jeg skulle føle at verden går imot meg…

(og det vil sikkert skje igjen…)

…så skal jeg ta fram denne posten og sette lyden litt høyere på enn jeg pleier, før jeg kjører i gang denne herlige, morsomme og, i hvert fall for meg, rørende YouTube-videoen jeg ble tipset om av Curly og Tor-Arne på PhotoChallengen i Middelalderparken i dag. Fantastisk start på et bryllup, håper paret har det like morsomt sammen videre også!

Dagen har vært innmari fin – håper det fører til mange, flotte bilder til boka til Curly! Etter å ha fulgt prosjektet i mange uker, føler jeg meg litt delaktig. Tror nok det er mange som har det på den måten, og heldigvis var det flere som trosset gråværet og møtte opp i Middelalderparken. (Det tok ikke så lang tid før været bedret seg veldig.) Jeg traff både kjente og ukjente og hadde det utrolig hyggelig. Sjekk Tor-Arnes post her og få et visst inntrykk av hvordan vi hadde det.

Jeg smiler ennå, det er virkelig deilig å være skikkelig glad igjen. Takk til fineste Trips & Tics som dro meg med!

(Selvsagt har jeg tiaraen på når jeg skriver denne posten.)

Godt for sjelen

Jeg er fortsatt ganske utslått etter helseministermøtet og alt det der, men er så glad og fornøyd med at vi klarte å gjennomføre det! God følelse…

Det blir mest hviling på sofaen på meg for tida, og jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke er så bra selskap for meg selv. Psyken er ikke helt som den var, jeg tror jeg bør prøve å snu litt på fokuset mitt. Da er det godt å kjenne de beste menneskene med de vakreste sjelene. Etter en telefonsamtale med et av yndlingsmenneskene mine, har jeg nå laget en slags plan for tida framover. Det er godt med planer, jeg trenger å ha mål og små prosjekter å pusle med. Det har jeg nå, og bare det får meg til å føle meg lettere.

Om få dager får jeg besøk av min yngste lillesøster, noe jeg ser veldig fram til. Og bare noen få dager etter det reiser jeg bort med familien til ei øy i Sverige. Jeg ser fram til å ha internettfri, så jeg kan få lest bøker og fokusere på andre ting. Facebook, blogg og Twitter er flotte medier når jeg ikke orker gå utenfor hjemmet mitt, men det har blitt litt mye nå. Nedtrapping og avvenning må visst til, i hvert fall for en stund. Nå ser jeg mest fram til å kunne tusle rundt med kameraet i strandkanten.

Jeg avslutter med en rolig og vakker låt jeg fikk tips om av fetteren min. Håper den faller i smak.

Vil du høre sekkepiper?

I morgen, fredag den 26. juni, skal Oslo Caledonian Pipe Band lage litt (mye) lyd i Oslo sentrum. Vi kommer til å spille i området Vestbanen/Aker brygge fra ca. kl. 18.00.

Slikt skjer ikke så ofte, så om du vil se og høre oss bør du ta turen dit!

Jeg har ikke vært særlig i form i de siste ukene, men akkurat dette VIL jeg ha med meg. Det er jo noe av det morsomste jeg vet om, dessuten har jeg ikke fått trommet på leeeenge. Er nok litt rusten på grunn av manglende øving, men det får bli som det blir. Kan sikkert være underholdende nok bare å se meg gjøre feil. (Det er god reklame, vettu: “kom og se meg kløne det til”.)

Så, imorra kveld får sofaen greie seg selv, her skal det trommes!

Og, bare sånn for å reklamere litt; er det noen der ute som har spilt skarptromme og kunne tenke seg å lære den skotske måten å spille på? Eventuelt noen som ikke har erfaring, men som har innmari lyst å bli trommis i et sekkepipeband? I så fall kan du ta kontakt, enten med meg (epost under Om Lothiane), eller via websidene til bandet. (Eller stikk ned og hør oss spille, og ta en prat med oss der.) Vi trenger (veldig) trommiser! Det er superdupermorsomt å spille i dette bandet, dessuten er det jo verdens beste gjeng med raringer (hehe).

Stem i kveld?!

For de som følger med på Norske Talenter på TV2: I kveld skal kusina mi, Marika Lejon, være med i semifinalen. Trips og jeg skal være med blant publikum, det blir nok moro!

Marika har en spesiell og veldig kul stemme, så dersom du liker det hun gjør håper jeg du vil gi henne en stemme (eller flere).

Marikas hjemmeside

TV2 om Marika