Category Archives: feelgood

Grønne fingre

Overskriften er misvisende, da mine evner når det gjelder blomster og planter er særdeles lite utviklet. De gangene jeg har grønne fingre, er det kun fordi jeg ikke har funnet hagehanskene mine, før jeg setter i gang med plenklipping og luking. Da blir man bokstavelig talt ganske grønn.

De siste dagene har jeg kviknet til såpass at jeg har hatt ork til å ordne litt på vår kaotiske tomt. I de snart 5 ukene jeg har vært ute av stand til å gjøre stort, har det grodd seg til utenfor. Bak huset hadde vi halvmeterhøyt gress/ugress, og i hundegården var det like ille. Det «morsomme» er at vi bor i en tomannsbolig, og siden naboen er supernøye med å klippe sin del av gresset, så det ekstra ille ut på vår del.

Det eneste redskapet vi har hatt til å klippe gress, er en kantklipper. Den er utrolig ubehagelig å bruke, for den vibrerer så mye at jeg ikke kan holde på lenge før armene er utslitt. Økonomien har ikke vært så grei at det gjør noe, så gressklipper lå ikke øverst på handlelista, for å si det sånn. Men o’ glede, for noen dager siden så jeg noen som solgte en brukt gressklipper, av elektrisk type. Jeg ga et bud og dagen etter fikk jeg vite at jeg kunne komme og hente den. Da vi kom hjem, gikk jeg straks i gang med å teste den i den viltvoksende hagen. Jeg ble nesten ikke sliten en gang, for en fantastisk oppfinnelse!

Se så kortklipt! Det trengs nok en runde med kantklipperen langsmed gjerdet, men hallo, hvor nøye skal man være?!
Se så kortklipt! Det trengs nok en runde med kantklipperen langsmed gjerdet, men hallo, hvor nøye skal man være?!

Hundegården er også ordnet med, så den bør være akseptabel for vår lille krølltopp når han kommer hjem. (Han har vært på feriekoloni et par uker.) I går fikk jeg nok en gang ånden over meg, så jeg skeiet såpass ut at jeg luket den delen vi har fått lagt duk og bark. Duk og bark stopper nemlig ikke ugress (eller gress). Ikke på noen måte. Det barkdekkede området er forøvrig Tenåringens skytebane, der han øver på å skyte med pil og bue.

Hundegården på venstre side, Tenåringens skytebane på høyre.
Hundegården på venstre side, Tenåringens skytebane på høyre.

Etter slike strabaser sier kroppen ganske greit ifra om at det er på tide å gi seg. «Gå og legg deg!», er beskjeden. Jeg gjorde det, men så sto jeg opp igjen, fordi jeg bare måtte få ordna noe annet jeg var halvveis i gang med. Jeg holder nemlig på å anlegge en kjøkkenhage! Det høres langt mer imponerende ut enn det er, ettersom kjøkkenhagen så langt kun består av to potter med tre ulike krydderplanter.

Kjøkkenhagen består av rosmarin, mynte og en ganske nedplukket basilikum.
Kjøkkenhagen består av rosmarin, mynte og en ganske nedplukket basilikum.

Dessverre manglet jeg jord til å få i stand den største potta – der skal jeg så plukksalat av crispy type.

I dag har jeg gangsperr av middels styrke, men det er jo av en hyggelig årsak.

Forresten – et aldri så lite tips til deg som leser. Dersom du også har hørt anbefalingen om å ta vare på vannet du koker grønnsaker i, fordi det er så fint å vanne plantene med det… ikke bruk det innendørs. Det gjorde jeg. Mine to store potteplanter fikk hver sin del av grønnsaksvannet, men dagen etter stinket det råtten mat i stua. Dermed fikk planene flytte utendørs. Jeg er ikke så sikker på at den laveste er helt fornøyd med dette, den henger litt med greinene sine, stakkar.

I går blåste det nordavind fra alle kanter, så de to tidligere stuebeboerne har fått kjørt seg...
I går blåste det nordavind fra alle kanter, så de to tidligere stuebeboerne har fått kjørt seg…

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. :)

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. :)

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. :)

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?

Harlem Shake

Dette er visst årets farsott, skal man dømme etter noen hundretusen (millioner?) YouTube-videoer. Folka i Harlem er ikke fornøyd med innsatsen og noen mener den nye trenden gjør narr av Harlem. Jeg oppfatter det ikke sånn, men nå er jeg ikke fra Harlem heller da. Etter å ha sett en video av hvordan Harlem Shake skal utføres, ser jeg jo at det ikke er helt det samme de danser i tullevideoene, men det er ikke hva jeg oppfatter som poenget heller. Det har blitt en sånn greie som sprer seg kjappere enn ild i tørt gress, og det er tydelig folk har det gøy. Som sagt, jeg er ikke fra Harlem.

Her er i hvert fall min favoritt så langt:

Nye aktiviteter

Etter å ha vært særdeles samarbeidsvillig i mer enn et halvt år nå, så har kroppen begynt å si fra litt mer. Vedlemping og snømåking, lissom. Hallo! Det får da være måte på. Sånt overlater man til friske folk, eventuelt maskiner. Og maskin skal det bli, jeg har nettopp bestilt meg en elektrisk snøfreser, så jeg kan få tømt verandaen for snø før hele greia kollapser. Vi har ikke lyst på kollaps, hverken på den ene eller andre måten, nemlig.

Nå som jeg har fått så klar beskjed, bør jeg vel bli bedre på å roe ned før det blir for mye. Det har aldri vært enkelt, og blir det sikkert ikke heller. Men øvelse gjør mester, og alt det der.

Jeg vurderer å teste ut medisiner igjen, den samme jeg brukte noen måneder ifjor: Imunovir. Jeg kan ikke si sikkert at den hjalp, faktisk trodde jeg ikke at den gjorde det. Det var først en stund etter at jeg sluttet med den (på grunn av noen bivirkninger) at jeg merket hvor mye mer jeg greide å gjøre. Den gode virkningen holdt seg gjennom måneder med oppussing, lemping av møbler og nedpakking av ting, salgsprosess på leiligheten, visningsstress, kjøpsprosess og alt som har fulgt med det å flytte til en helt ny plass. Det har vært helt utrolig å merke at kroppen tålte alt sammen. Joda, jeg ble så klart innmari sliten, fikk vondt og syntes ting var kjipt. Imidlertid greide jeg å sove om natta, og etter en dag eller to, så var jeg tilbake igjen. Jeg har altså ikke hatt en eneste lengre kræsj på den tida, enda så ekstremt mye jeg holdt på med sammenlignet med mitt ellers så rolige liv.

Til slutt greide jeg likevel å overkjøre alle signaler, og har fått min straff for det. Overmot lønner seg sjelden. Nå håper jeg å hjelpe kroppen med å komme tilbake i den gode trenden, for det har vært så utrolig gøy å kunne leve litt mer og greie så mye. :)

Jeg har lenge tenkt på å teste ut Bailine, ettersom jeg kjenner ei som driver en salong i nærheten av der jeg bor nå. Etter å ha hørt at mange har fått hjelp med smerter og energimangel, har jeg endelig hoppet i det og tatt en prøvetime. Det var faktisk ganske ålreit! Ikke vondt, som jeg trodde det skulle være, bare litt rart og egentlig ganske godt. Jeg kjente at musklene jobbet, men ikke på en sånn måte at jeg ble sliten, eller kjente ubehag – som jeg jo gjør om jeg prøver meg på normal trening. Jeg lå der og konsentrerte meg om å puste rolig og slappe av i de deler av kroppen som ikke var i bruk. Med litt meditasjon på øret samtidig, ble det en riktig «pick me up»-stund.

Bailine

I tillegg testet jeg en sånn treningsball (Pilatesball?), som jeg straks måtte ut og kjøpe meg. Kjernemuskulaturen min har nemlig begynt å streike, og dette var tydeligvis tingen. Jeg får vondt når jeg sitter i sofaen, jeg får vondt når jeg sitter ved PC, og jeg får vondt når jeg ligger i senga. Da må bare noe gjøres. Når jeg bare får pumpa opp fandenskapet (medfølgende pumpe er noe ordentlig ræl, så jeg har hentet fram en skikkelig kraftig en fra boden), så skal jeg begynne å se TV mens jeg sitter og rugger på ballen min. :)

Okay, bittelitt «høy» etter en fin dag. Det interessante blir jo å se hvordan morgendagen blir… og dagen etter der. Hvis jeg ikke får en kræsj, så er dette noe jeg skal teste ut skikkelig. Det koster noen kroner, men hvis jeg kan få bukt med smerter (og få strammet opp noen ubrukte muskler i samme slengen), så er det jaggu verdt det.

Ellers kan jeg melde at livet på landet stadig er godt! Jeg sover uten ørepropper, og det er mange år siden sist. Jeg trenger nesten ikke ta sovemedisiner lenger, og husker ikke sist gang jeg tok en sobril. Ting.Er.Bra!

Et nytt år er (nesten) over – takk for det gamle!

Jeg håper alle har hatt en koselig og fin juletid! Det har den vært her. Det var deilig med et avbrekk i flyttestyret, for det har unektelig vært en del stress og mas de siste ukene. Det verste er over, mye er på plass, og det som ikke er på plass… vel, det kommer det sikkert til å gjøre en dag. Det gjenstår utrydding og nedvasking av leiligheten, så er vi helt og fullt utflyttet fra Oslo.

Jeg har fått spørsmål om vi trives på vårt nye bosted, og det gjør vi. Det er igrunn akkurat hva jeg ønsket meg; stille, rolig og landlig. Huset har sine snodige feil, men ingenting alvorlig er avdekket (heldigvis). Uansett er standarden her så mange ganger bedre enn det vi hadde, så det er ingen anger.

Vårt nye hjem er nesten dobbelt så stort som det gamle, men likevel sliter jeg med å finne en passende plass til alle tingene. Snodig det der. Ennå står det esker her og der, og det som er plassert i skap er ikke helt ordnet og sortert. Jeg tenker jeg får ta et skap av gangen, et rom av gangen. Det årner seg! :)

Jeg flyttet fra en fantastisk utsikt, men den nye er ikke så verst den heller.

Bildet er tatt med iPhones panoramafunksjon, verandaen er egentlig ikke buet.
Bildet er tatt med iPhones panoramafunksjon, verandaen er egentlig ikke buet.

Det er litt færre naboer her, for å si det mildt. Så langt har vi ikke møtt så mange av dem, men de vi har snakket med virker veldig hyggelige. :)

Jula vår har vært fordelt mellom Oslo og Hedmark; første del ble feiret med masse familie i hovedstaden. Det var innmari koselig, rett og slett! Nå har vi fin-fint besøk i vårt nye hjem; min yngste lillesøster og kjæresten er her, og i kveld feirer vi nyttår sammen, med elggryte og masse godt. Jeg gleder meg!

Tenk det. For et år siden var det ikke engang en bitteliten tanke i hodet  mitt om at vi skulle flytte på oss. Og her sitter jeg nå, med peisvarme og lystig undulatsang i bakgrunnen, mens jeg venter på at resten av husets beboere skal våkne opp. Jeg er så utrolig glad for valget Tenåringen og jeg tok i august! Nå blir det en spennende tid når januar setter i gang og poden skal begynne på ny skole. Fingrene krysses hardt for at det går bra og at han vil finne nye kompiser og et bra miljø. ♥

Avslutningsvis vil jeg fremheve en bloggpost, som gjorde hjertet mitt varmt og håpet for menneskeheten større. Jeg håper mange vil lese den! Den passer fint i dag, synes jeg: Vi ♥ Internettmagi hos Undreverset.

Tusen takk til alle som følger meg; for alle gode ord og støtteerklæringer, for kommentarer og «likes», og for alt dere deler! 47,000 treff, da gitt! Det hadde jeg ikke trodd etter et mindre aktivt bloggår.

Her er oppsummeringen for ‘Under stjernene’ i 2012. En spesiell takk til dere som har kommentert aller mest: Dr. Borgs salve mot svie, Trips & Tics, Tankespeil og SerendipityCat. ♥♥♥

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2012 annual report for this blog.

Her er et utdrag:

4,329 films were submitted to the 2012 Cannes Film Festival. This blog had 47 000 views in 2012. If each view were a film, this blog would power 11 Film Festivals

Click here to see the complete report.

Jeg er en herre

Jeg blir stadig mer fan av Herreavdelingen, med herrene Yan Friis og Finn Bjelke. Det blir sendt på P1 hver tirsdagskveld, men jeg husker aldri å høre på det. Eventuelt så har jeg lagt meg, fordi jeg er en trøtting. :) Dermed blir det stort sett podcast på meg. Det er igrunn veldig greit, bortsett fra at da går jeg glipp av musikken de sender i programmet. Det er visst ikke lov å legge ut musikk som podcast. Eller noe sånt.

I går var det tirsdag, og som vanlig husket jeg ikke at Herreavdelingen var på. Egentlig var jeg på vei til køys, da den godeste Dr. Borg tipset meg om at herrene var godt i gang med programmet sitt. Jeg tok med meg telefonen til sengs (man har da NRK radio-app) og fikk  dermed med meg litt av musikken, til en forandring. Det er jeg glad for, ettersom jeg oppdaget denne gamle låta av The Beatles. Den er rolig og fin, og egner seg godt til å våkne til.