onsdag, 13 februar, 2013
Etter å ha vært særdeles samarbeidsvillig i mer enn et halvt år nå, så har kroppen begynt å si fra litt mer. Vedlemping og snømåking, lissom. Hallo! Det får da være måte på. Sånt overlater man til friske folk, eventuelt maskiner. Og maskin skal det bli, jeg har nettopp bestilt meg en elektrisk snøfreser, så jeg kan få tømt verandaen for snø før hele greia kollapser. Vi har ikke lyst på kollaps, hverken på den ene eller andre måten, nemlig.
Nå som jeg har fått så klar beskjed, bør jeg vel bli bedre på å roe ned før det blir for mye. Det har aldri vært enkelt, og blir det sikkert ikke heller. Men øvelse gjør mester, og alt det der.
Jeg vurderer å teste ut medisiner igjen, den samme jeg brukte noen måneder ifjor: Imunovir. Jeg kan ikke si sikkert at den hjalp, faktisk trodde jeg ikke at den gjorde det. Det var først en stund etter at jeg sluttet med den (på grunn av noen bivirkninger) at jeg merket hvor mye mer jeg greide å gjøre. Den gode virkningen holdt seg gjennom måneder med oppussing, lemping av møbler og nedpakking av ting, salgsprosess på leiligheten, visningsstress, kjøpsprosess og alt som har fulgt med det å flytte til en helt ny plass. Det har vært helt utrolig å merke at kroppen tålte alt sammen. Joda, jeg ble så klart innmari sliten, fikk vondt og syntes ting var kjipt. Imidlertid greide jeg å sove om natta, og etter en dag eller to, så var jeg tilbake igjen. Jeg har altså ikke hatt en eneste lengre kræsj på den tida, enda så ekstremt mye jeg holdt på med sammenlignet med mitt ellers så rolige liv.
Til slutt greide jeg likevel å overkjøre alle signaler, og har fått min straff for det. Overmot lønner seg sjelden. Nå håper jeg å hjelpe kroppen med å komme tilbake i den gode trenden, for det har vært så utrolig gøy å kunne leve litt mer og greie så mye. 
Jeg har lenge tenkt på å teste ut Bailine, ettersom jeg kjenner ei som driver en salong i nærheten av der jeg bor nå. Etter å ha hørt at mange har fått hjelp med smerter og energimangel, har jeg endelig hoppet i det og tatt en prøvetime. Det var faktisk ganske ålreit! Ikke vondt, som jeg trodde det skulle være, bare litt rart og egentlig ganske godt. Jeg kjente at musklene jobbet, men ikke på en sånn måte at jeg ble sliten, eller kjente ubehag – som jeg jo gjør om jeg prøver meg på normal trening. Jeg lå der og konsentrerte meg om å puste rolig og slappe av i de deler av kroppen som ikke var i bruk. Med litt meditasjon på øret samtidig, ble det en riktig “pick me up”-stund.
I tillegg testet jeg en sånn treningsball (Pilatesball?), som jeg straks måtte ut og kjøpe meg. Kjernemuskulaturen min har nemlig begynt å streike, og dette var tydeligvis tingen. Jeg får vondt når jeg sitter i sofaen, jeg får vondt når jeg sitter ved PC, og jeg får vondt når jeg ligger i senga. Da må bare noe gjøres. Når jeg bare får pumpa opp fandenskapet (medfølgende pumpe er noe ordentlig ræl, så jeg har hentet fram en skikkelig kraftig en fra boden), så skal jeg begynne å se TV mens jeg sitter og rugger på ballen min.
Okay, bittelitt “høy” etter en fin dag. Det interessante blir jo å se hvordan morgendagen blir… og dagen etter der. Hvis jeg ikke får en kræsj, så er dette noe jeg skal teste ut skikkelig. Det koster noen kroner, men hvis jeg kan få bukt med smerter (og få strammet opp noen ubrukte muskler i samme slengen), så er det jaggu verdt det.
Ellers kan jeg melde at livet på landet stadig er godt! Jeg sover uten ørepropper, og det er mange år siden sist. Jeg trenger nesten ikke ta sovemedisiner lenger, og husker ikke sist gang jeg tok en sobril. Ting.Er.Bra!
Skrevet av Lothiane i feelgood, Fine ting Stikkord: Bailine, ME
