Kategoriarkiv: anbefaling

How to Become Fluent in Norwegian (Or Die Trying)

Lothiane:

A Frog in the Fjord er bloggen til en fransk dame, bosatt i Norge, og handler mye om hvor vanskelig, morsomt og rart det er å bli kjent med det norske språk, og med nordmenn selv. Jeg synes det er riktig underholdende, så om du tåler å lese engelsk kan bloggen anbefales! :-)

Originally posted on A Frog in the Fjord:

chips

Unless you are some kind of language genius «What can I say, I have a good ear for languages» annoying kind of person, learning anything from Russian to Tahitian in 8 weeks, you’ll need to take Norwegian language classes.

1) Register in a language course, a.k.a norskkurs
There are many schools and institutions in Norway giving such classes. Some are public such as Rosenhoff (this is under the Oslo kommune), some are private such as Alfa Skolen, and others are something in between such as Folkeuniversitetet (subsidised by the State and available all over the country).

If you go for the public classes then be prepared for some testing. Yes, even though you tell them you don’t know a single word of Norwegian they will still test you on your level, as ironic as it sounds. The first test I had was a lady who asked me to copy a…

View original 1 348 more words

Klaustrofobisk og ulidelig spennende

Tenk deg at alt det du tar for gitt; skoger, hav, blå himmel, solskinn og grønne enger… alt dette finnes ikke. Hele din verden, hele ditt univers befinner seg i en rund bygning, en silo, under bakken, fordelt på over hundre etasjer. Du har aldri vært utenfor bygningen, men du vet at verden utenfor er gold og øde, at lufta der er giftig og at det ikke finnes noe som kan leve der. I det fjerne skimter du ruinene av høye bygninger. Grunnen til at du vet dette er at det er plassert noen kameraer over bakken, og bildene utenfra blir vist på  store skjermer inne i siloen.

Utenfor siloen er verden øde og forgiftet.

Du tør ikke snakke om «utenfor», det er tabubelagt, ulovlig og farlig. Den som våger å snakke om det som er utenfor siloen blir arrestert og dømt til å vaske. Det vil si at vedkommende får på seg en slags romdrakt, og blir sendt for å rense kameralinsene utenfor så skjermbildene blir klare å se på. Etter vaskingen vandrer personen avgårde, men velter snart overende – forgiftet av luften, og der blir vedkommende liggende. Lar du blikket sveipe over skjermen vil du se at det ligger flere urørlige kropper innpakket i romdrakter, alle sammen dømt til samme straff: Vasking, og så døden.

Ingen har latt være å vaske, og det forundrer alle som tør å tenke på det. De dødsdømte selv har skreket at de ikke kommer til å vaske, ikke tale om! Men alle som ble sendt ut har gjort det, etter at de har sett seg rundt med store øyne. De har gestikulert til dem som er innenfor, pekt rundt seg og virket opprømte og glade. Så har de vasket, gått litt – og falt om døde.

Dette er litt av handlingen i Silo-serien til Hugh Howey, en amerikansk forfatter. Serien er på 9 bøker, men disse bøkene er samlet i 3 samlinger: Wool, Shift og Dust. Så vidt jeg kan se har ikke bøkene kommet ut på norsk, men «Ull» ble nettopp gitt ut på svensk.

Boka Wool og forfatteren Hugh HoweyForfatteren Hugh Howey skrev først «Wool» som en novelle, og publiserte den selv via Amazon’s Kindle Direct Publishing system. Mange fikk øynene opp for historien. Ettersom historien ble stadig mer populær, valgte han å skrive videre på historien, og den vokste altså til 9 bøker. Kjøper du e-boksamlingene på engelsk (de 3 jeg nevner over), får du dem for en slikk og ingenting.

Jeg har vært fullstendig fengslet av denne serien den siste tida. Først fikk jeg ikke helt taket på «Wool», men et stykke ut i boka ble det så spennende at jeg fikk helt hetta. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å lese ferdig, men jeg greide jo ikke å la være heller. Det fortsatte like spennende i de to andre bøkene, og i dag leste jeg siste side. Hulk! For en verden! For en historie! Denne kommer jeg til å ha med meg videre en god stund, for selv om bøkene er ferdiglest er det vanskelig å legge fra seg personene og hendelsene.

Dette er nok en dystopisk science-fiction-serie, eller en postapokalyptisk thriller-serie. Uansett hva man kaller det, dette er virkelig bøker jeg blir fenglset av, noe jeg har skrevet om tidligere også. Av de jeg har lest hittil, så er denne på høyde med The Hunger Games, ja faktisk lurer jeg på om jeg ikke liker denne serien enda bedre. Den gir også et skremmende bilde av hva som kan skje når menneskeheten tar feil valg, og hvordan maktmennesker manipulerer og kontrollerer for å få ting som de vil.

Nå venter jeg utålmodig på at bøkene skal bli filmatisert. Filmrettighetene er solgt, og hvis ryktene stemmer så kommer det snart film. Må det være sant!

Dette er en tysk trailer fra YouTube, men jeg mistenker at den er laget i forbindelse med utgivelse av boka i Tyskland. Uansett synes jeg den er godt laget og gir et lite innblikk i en skremmende verden.

 

En marerittverden – kun for barn

gone-serienJeg har nettopp lest meg gjennom en bokserie av Michael Grant, kalt Gone-serien. Det er en serie på seks bøker; Gone, Hunger, Lies, Plague, Fear og Light. (Serien finnes også på norsk, men så vidt jeg kan se er det kun de fire første som er oversatt.) Ifølge norske Wikipedia er serien «dystopisk science-fiction», men forfatteren selv skriver på sin Facebook-side at han ikke synes historien passer helt inn i noen kategori. Min beskrivelse..? Fluenes Herre på speed, tilført ekstreme superkrefter. Det mangler ikke på ondskap, sadisme, eller egoisme. Og alt blir utført av barn. (Ja, og så noen monstrøse skapninger, da.)

I det ene øyeblikket står læreren ved tavla og underviser. I det neste er han borte. Poff. Det samme gjelder alle de andre lærerne ved skolen i Perdido Beach. Og ikke bare lærerne, men alle elever som er 15 år og eldre. Snart viser det seg at det ikke bare er på skolen folk er forsvunnet. Alle mennesker over 15 er borte, og et stort landområde er innestengt i en ugjennomtrengelig og ugjennomsiktlig sfære med en diameter på ca 3 mil. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger. Inne i sfæren befinner drøyt 300 barn seg, i alderen 0-15. For å gjøre det hele enda mer uforståelig og skremmende, har en del av disse barna utviklet evner litt utenom det vanlige. Disse evnene bryter med alt vi kjenner av fysiske lover.

Det tar tid før man får noen svar på hvorfor dette umulige har skjedd, faktisk så lang tid at jeg ble irritert av å ikke skjønne noe. Jeg liker å forstå, men det gjør sikkert disse ungene også – og de må jo forholde seg til alt dette som er hinsides enhver forståelse. Først er de mest opptatt av å tømme butikkene for snacks og godis. Etter hvert handler det bare om å overleve. Det som er felles for alle bøkene er: Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det mye, mye verre. Og enda litt til.

Første gangen jeg kom borti serien, kikket jeg gjennom hylla med ungdomslitteratur i en bokhandel på CC Vest. Jeg var sikkert der for å hjelpe Tenåringen å finne noen nye bøker, men Gone fenget ikke hans interesse. Mora hans derimot, har ikke fått serien ut av hodet. For en stund siden lastet jeg ned serien på min elskede iPad Mini, og dermed var jeg fanget i en verden, som virkelig ikke egner seg for barn, ironisk nok…

Jeg har jo lest noen bøker i kategorien «dystopi», som for eksempel Hunger Games. Det er jo heller ikke spesielt barnevennlig innhold, så jeg har skjønt at denne kategorien (dersom man kan kalle ungdomsbøker en kategori), er mye råere og mer voldelig enn de fleste bøker «for voksne». Som ungdom slukte jeg Stephen Kings bøker, men etter hvert har jeg blitt mer pinglete, og holder meg til mest krim og thrillere. Med Gone-serien fikk jeg et gjensyn med ungdommens favoritt. Herr King selv anbefaler forresten Gone-serien. Ikke så rart, den passer jo fint inn i hans gale univers. :)

For å oppsummere: Gone-serien er ikke for pingler, eller for dem som stiller krav om at det må være høyverdig litteratur. Det er ikke så dårlig skrevet, men det er jo et stykke unna Ibsen, likevel. Historien er på tilsammen ca 3000 sider, og i motsetning til en rekke amerikanske tv-serier, blir det både avslutning og svar, sånn etter hvert. Muligens blir det også en tv-serie av dette, men det vil tiden vise.

Om du orker å utsette deg for livet i The Fallout Alley Youth Zone - lykke til og velbekomme! Selv sitter jeg igjen og lurer på hva i all verden jeg skal lese nå.

Hvordan kan jeg si nei?

Den høyst ærede Dr. Borg, som er en god venninne og bandsøster gjennom mange år, ble sjokkert da det viste seg at jeg ikke har sett en av hennes favorittfilmer. Den gode doktoren har nemlig pushet på meg en rekke filmer, tv-serier (og bøker) gjennom disse årene, men på et eller annet mystisk vis har hun glemt å nevne denne ene. Det har hun bestemt seg for å gjøre noe med, og det gjennom et svært overbevisende blogginnlegg tidligere i kveld. Her brukes sterke virkemidler, som fransk sang, fremdriftsplan, bilder og 10 gode argumenter – og det er før jeg rekker å komme til traileren.

Jeg kan ikke huske at noen har jobbet så hardt for at jeg skal se en film før, så jeg føler meg svært beæret her jeg sitter og humrer for meg selv. Ikke bare er posten overbevisende; den er morsom også!

Les bare selv, og fortell meg hvordan det skulle være mulig å IKKE ville se denne filmen? Det er det selvfølgelig ikke, så jeg har lovet å se den fort som bare rakker’n, og det løftet skal jeg holde.

Så gjenstår det å se om jeg får et mer liberalt syn på bart. (Akkurat det stiller jeg meg litt tvilende til.)

Livstegn og anbefaling

Det er så mye nå. Jeg har ikke særlig overskudd til å oppdatere bloggen min. Hodet mitt vil egentlig ikke tenke, kroppen vil helst bare ligge. Jeg er ute en tur nesten hver dag, for mat må vi ha. Ellers går får jeg tiden til å gå med tv og Paradise Island.

Et nytt besøk på Lillestrøm Helseklinikk har det også blitt. Tenåringen er i gang med første behandlingsforsøk (antibiotika + probiotika). Jeg skulle gjerne gjort det samme, men først må jeg til nok en undersøkelse: Gastroskopi. Jeg gleder meg ikke akkurat til det, men vil bare ha det unna så jeg kan få svar, få behandling, gjøre noe.

Jeg blir mer og mer oppgitt over helsevesenet vårt. Joda, det er klart bedre enn de fleste andre steder, men folk kan gjerne slutte å omtale det som det beste i verden. Det at noe ikke er like ille som andre steder, behøver ikke bety at det er bra. Etter mer enn 12 år som syk, ser jeg jo at det ikke er hjelp å få, om jeg ikke betaler for det selv. Mon tro om det er noens masterplan, dette? Hvis man bare lar være å gjøre noe, lager ventelister lange som mange vonde år og ellers overser alt som går an å overse – ja, da vil forhåpentligvis mange velge å ta opp lån, eller få økonomisk hjelp fra sine nærmeste, slik at de selv kan betale seg fram i køen. Ventelistene er fryktelig lange, men har du penger kan du få time omtrent på dagen. Det gjør meg kvalm!

Det er vel best jeg slutter å skrive, det er dessverre mest klager som vil ut av tastaturet mitt akkurat nå.

Valgerd har lagt ut et særdeles velskrevet brev i bloggen sin: Åpent brev til statsministeren. Det er vel verdt å lese.

Med den anbefalingen logger jeg ut igjen og finner plassen min på sofaen. :)

I love your blog

Jeg er nede for telling bloggmessig og ellers. En feig gjeng med bakterier (eventuelt virus) har trolig party i kroppen min for tida, men jeg er ikke helt sikker. Det kan virke som de er der, men så blir jeg liksom ikke skikkelig syk – jeg bare hangler. Immunforsvaret virker kanskje litt likevel, men tydeligvis ikke godt nok. Nå har dette vart noen uker og jeg er lei!

Det er altså forklaringen på manglende blogginnlegg, jeg har nok med å holde hodet over vann her hjemme. Merkelig nok skal mat handles inn og tilberedes, oppvask må tas og klærne vasker seg ikke selv. Utrolig teit, men ikke stort å gjøre med det.

Det som har fått dratt meg litt ut av «Tause Birgitte»-moduset, er den utrolig hyggelige posten til C’est la vie! med bloggkjærlighet og tagging. Jeg føler meg beæret over å være blant de utvalgte, så jeg vil først og fremst si tusen takk! Dessuten vil jeg anbefale alle å besøke bloggen, for den er både velskreven, morsom og gir et og annet å tenke på når det gjelder det velbrukte ordet «integrering».

Reglene er:

- Lenk til den som ga deg prisen
- Besvar spørsmålene
- Gi prisen videre til ti bloggere

Jeg har lenket til C’est la vie! så da går jeg løs på spørsmålene med krum hals og nypussede fingertupper:

1. Hvorfor startet du å blogge?

Jeg har liksom alltid blogga, jeg. Det vil si, før het det ikke blogging… da skrev jeg dagbok, lagde avis, hadde 30 brevvenner og syntes det var mye lettere å uttrykke meg skriftlig enn muntlig. (Det siste stemmer i og for seg fortsatt.) Så kom Internett og jeg lærte å lage hjemmesider. Den første hadde gul bakgrunn og flere bevegelige bilder, som for eksempel en elg som kom galopperende imot deg.

Jeg måtte søke, og jaggu finnes elgen fortsatt!

Hjemmesiden handlet om meg og familien min. Etter hvert lagde jeg en ny hjemmeside, som hadde svart bakgrunn og litt færre bevegelige bilder. Da jeg hørte om blogging, prøvde jeg meg først på en blogg light inne på min egen hjemmeside. Siden opprettet jeg en ordentlig blogg (på blogger) og prøvde meg med mine første forsiktige poster. Siden gikk det slag i slag, og jeg ha’kke tenkt å gi meg ennå.

2. Hvilke blogger følger du?

Du kan finne bloggene jeg følger i bloggrullen min. Det er en del ME-blogger, naturlig nok. Ellers en del personlige blogger, en dæsj foto, litt neglelakk og ellers litt av hvert. Det er vanskelig å si noe felles for disse. Nå må det innrømmes at jeg ikke rekker gjennom hele bloggrullen min særlig ofte, det blir dessverre stadig mindre tid og ork til å følge med. Det blir gjerne til at jeg leser oftest de som «reklamerer» på Facebook og/eller Twitter.

3. Favorittmakeupmerke?

Øh. Jeg pleier handle sånt på Body Shop.

4. Favorittklesmerke?

Altså, hæ? Jeg snakker ikke dette språket, dessverre. Jeg liker best klær som passer kroppen min, og det er utfordrende nok om jeg ikke skal kreve at de er av et bestemt merke i tillegg. Etter at jeg startet «Dagens trygdeoutfit» har jeg forstått at jeg har fryktelig mye klær fra Ellos. Det betyr ikke at det er en favorittbutikk, det er bare ganske mye enklere å handle derfra enn å oppsøke de butikkene som krever at man må ut av døra for å finne dem.

5. Ditt må-ha make-up-produkt?

Eyeliner, mascara og øyeskygge. Og dekkstift. Mye dekkstift!

6. Favorittfarge?

Turkis. Gjerne kombinert med svart. Og så liker jeg rødt stadig bedre.

7. Parfyme?

Det bruker jeg ikke så mye av, tåler ikke så mye lukt lenger. Det henger sammen med formen, virker det som. Jeg får av og til lyst til å skyte folk som bruker mye parfyme. (For eksempel enkelte taxisjåfører som tydeligvis tar et bad i aftershaven sin hver morgen.)

8. Favorittfilm?

En av de siste jeg så er “The King’s Speech” og den er så ufattelig bra at jeg måtte se den en gang til. Nå fikk jeg lyst å se den enda en gang. Elsker den filmen! Vil også anbefale «Remember the Titans» samt «Pump up the volume». Begge har jeg sett utallige ganger.

9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?

Oj. Det er vanskelig å velge bare ett. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde mye bedre økonomi slik at jeg kunne besøke alle de stedene jeg ønsker meg til. Når jeg nå likevel skal svare på dette spørsmålet, må svaret bli San Francisco i USA. Det står øverst på ønskelista, men det blir nok en stund til jeg har råd til den turen. Hvorfor? Byen ser jo fantastisk ut  på TV, og de jeg kjenner som har vært der er så strålende forelska etterpå at jeg aldri har vært borti noe lignende. Det må det jo være en grunn til, og jeg vil gjerne finne ut hva som er magien med den byen.

Før den tid er planen å besøke USA, men en helt annen stat. Det får det bli mer om senere.

10. Still og besvar det siste spørsmålet selv: Hvorfor i alle dager har jeg ikke begynt å scanne inn bildene fra pre-digital tid før nå de siste ukene?

Ja, si det du. Prokrastinering er et snodig ord, som betyr at man utsetter noe til det ikke går an å utsette lenger. Jeg er ganske god på det. Imidlertid nærmer det seg konfirmasjon her i familien, og det krever at jeg samler sammen bilder fra de siste 15 år, slik at de kan brukes som a) pressmiddel mot min kjære sønn om han ikke gjør som mora hans sier (da havner de mest pinlige på facebook, nemlig!) og b) mimrealbumet jeg aldri fikk laget, men nå har bestemt meg for at jaggu skal det fikses og det på flyvende flekken!

— — —

Nå har sikkert denne blogg-leken gått noen runder på nettet, men jeg har plukket ut 10 blogger som jeg håper setter pris på at jeg setter pris på dem. Håper dessuten at de ikke alt har fått prisen, men uansett er det helt frivillig om de vil følge opp dette – ingen tvang, blogging skal være gøy:

Trips & Tics

In2orbit

Jojjas rufsete blogg

Dr. Borgs salve mot svie

Marinas Gale Verden

Corvus Corax

Frem fra skyggene

El Veras ville vurderinger

Neglelakkmani

Ann’s verden

Steng kommentarfeltene

Jakob Arvola er en oppegående blogger, om du ikke leser postene hans allerede så ta en tur innom og les Det skulle tatt seg ut.

I dag har han skrevet «Kommentarer er overflødige«, en post om de problematiske kommentarfeltene vi finner under artikler hos de ulike nettavisene.

Flere redaktører og vaktsjefer stenger kommentarfeltene om natten. Det er forståelig. For når norske familefedre og -mødre har lagt ungene for kvelden setter de seg selvtilfredse ned ved maskinen i sofakroken, tar på seg kallenavn som BGirl eller Superboy og begir seg ut på nettet på jakt etter noen å banke opp. De invaderer kommentarfelter, setter nyheter på hodet, avsporer debatter og sprer bygdesladderen sin spaltelangs.

Jeg vil tro vi etter hvert er mange som unngår å lese kommentarfeltene på slike steder. Jeg blir i dårlig humør hver gang jeg blar nedover for eksempel en dagbladet.no-side og får med meg noen av de surmaga kommentarene der, spesielt på artikler som handler om innvandring- og asylpolitikk. Det er en merkelig følelse å vite at rundt om i dette landet sitter det folk som synes det er helt greit å skjelle hverandre ut på nett, skrive de styggeste ting om andre mennesker, eller til og med komme med drapstrusler/-ønsker om folk de ikke kjenner en gang.

Ytringsfrihet er jo noe vi skal være stolte av å ha, men da må det vel tilføre oss noe mer enn at vi har lov til å skrive stygge ting anonymt?

Jeg tenker at om media-Norge bestemmer seg for å stenge alle kommentarfelt på nettavisene… hvilken forskjell vil det egentlig gjøre? Blir ytringsfriheten skadet av dette? Jeg mener nei; det gjør bare oss andre i bedre stand til å unngå møkka, for de av oss som ikke orker lese sånt grums kan da lett slette/blokke/sky vedkommendes side(r).

Så vær så snill, nettaviser… steng kommentarfeltene!