Kategoriarkiv: anbefaling

Tidsreiser er konge!

Jeg har fått dilla på ebøker – og for bare et par måneder siden ble biblioteket jeg hører til koblet til eBokBib; et elektronisk bibliotek der du kan låne bøker til ditt nettbrett/din smartphone. Selv har jeg en bestevenn i min iPad Mini, og den er ypperlig å lese bøker på. Ikke er den særlig tung og den er lett å få med seg i veska.

Leserne-i-Broken-WheelJeg har allerede lest en rekke bøker fra ebokbiblioteket, blant annet den kjempesøte, morsomme og ganske snodige «Leserne i Broken Wheel anbefaler«, debutboka til svenske Katarina Bivald. Feelgood-elskere bør kaste seg over denne!

Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm er en litt «grå mus» som elsker bøker. Hun brevveksler med den mye eldre, amerikanske Amy Harris og blir etter hvert invitert til å besøke henne i Broken Wheel; et småsted i Iowa. Sara, som nylig mistet jobben i en bokhandel, reiser avgårde – men da hun ankommer er Amy Harris død. Innbyggerne i Broken Wheel bestemmer seg for å ta seg av den ensomme turisten på Amys vegne. Det fører blant annet til flere nye vennskap, noen kjærlighetshistorier og at den halvdøde byen får sin helt egen bokhandel, men hva skal de gjøre når Saras turistvisum snart går ut?

Tilfeldigvis har jeg også kommet over to bøker som begge handler om tidsreiser. Det er to svært ulike bøker, for å si det mildt.

den_tidsreisendes_kvinne-niffenegger_audreyDen første jeg leste er «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Dette er en kjærlighetshistorie som strekker seg over lang tid. Henry treffer Clare første gang da hun er 6 år. Selv er han godt voksen og på en av sine ufrivillige tidsreiser. Han ankommer kliss naken, uten å vite hvor eller når han er. Clare tar dette pent, og ordner siden at det alltid ligger klær og sko og venter på Henry. For dette er bare det første av en lang rekke besøk til engen nær der Clare bor. Når Clare blir voksen treffes de i begges nåtid, og gifter seg. Men livet sammen er ikke enkelt når den ene personen stadig blir kastet avgårde til for- eller fremtid, uten å vite når han kommer tilbake og i hvilken tilstand.

Boka er også filmatisert, og jeg valgte å se filmen etter at jeg var ferdig med boka, til tross for at jeg pleier å bli skuffet. Forberedt på at filmen ville måtte mangle en rekke elementer fra boka, ble det en helt ålreit opplevelse å se den likevel.

Det var deilig å lese bøker utenom krimsjangeren. Det er jo ellers det jeg pleier å lese mest av, men etter å ha lest noen Jo Nesbø-bøker nylig, fikk jeg brått nok av vold og jævelskap. Jo Nesbø er bra, altså, men skildringene hans er noen ganger så grusomme at jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest dem. Jeg skal ha en lengre pause før jeg eventuelt vender tilbake til Harry Hole-bøkene, siden jeg liker å fullføre en serie. Får se om jeg har mage til det.

En dag jeg bladde rundt i eBokBib på leting etter interessante bøker, kom jeg plutselig over en gammel helt; Stephen King. Som ung slukte jeg bøkene hans, og elsket dem høyt og inderlig. Favorittene mine var «It» og «The Stand», og sistnevnte har jeg lest flere ganger, samt sett tv-serien som bygger på boka. King sine bøker inneholder som oftest et eller annet overnaturlig tema, og er ofte så nervepirrende spennende at det er vanskelig å legge historiene vekk. Men på et eller annet tidspunkt mistet jeg interessen og har dermed ikke fulgt særlig godt med på King sine utgivelser de siste 18-20 åra. Jeg fikk med meg «Insomnia» og «Hearts in Atlantis», men ingen av dem gjorde særlig inntrykk. Jeg sviktet kongen og gikk videre på leting etter leseropplevelser andre steder.

stephen_king_221163Inntil nylig, da jeg altså kom over en nyere bok av Stephen King: «22.11.63«. Tittelen sa meg ingenting; jeg fattet ikke at det var en dato med en gang. Så leste jeg omtalen, og satte meg straks opp på venteliste. I natt ble jeg ferdig med de nærmere 900 sidene  (King gir deg virkelig mye lesing for pengene!), og for en historie det var!

Jake Epping er en ganske vanlig mann, en fraskilt, 35-årig high school-lærer, som bor i en liten by i Maine, USA. Kompisen hans, Al, driver en lokal kafé der han selger innmari billige burgere. Så billige at det går rykter om at innholdet må være noe annet enn oksekjøtt. En dag forteller Al at det finnes en portal i kafeen hans, der man blir tatt tilbake i tid, nærmere bestemt til 9. september 1958, presis klokken 11:58. Hver gang man passerer gjennom portalen vil man alltid havne på samme sted og tid. Når man drar tilbake, uansett hvor mange timer, dager, uker man har vært i fortiden, vil det aldri ha gått mer enn 2 minutter i vår tid. Returnerer man til fortiden vil alt som skjedde forrige gang man var der bli visket ut.

Jake tviler sterkt på historien han blir fortalt, men hva skal han tenke om at Al over natten har blitt eldre og er på et sent stadie av en dødelig kreftsykdom? Han var frisk og fin forrige gang Jake traff ham.

Al greier å overtale Jake til å forsøke portalen, og når han selv opplever å havne i 1958 blir han overbevist. Han overtar et oppdrag Al hadde gitt seg selv, men ikke greid å fullføre fordi han ble alvorlig syk: Han skal stanse attentatet på John F. Kennedy, 22. november 1963. Men er det mulig når fortida jobber så sterkt imot endringer, og hvilke uforutsigbare konsekvenser vil det gi for menneskeheten dersom han lykkes?

Mer om handlingen vil jeg ikke røpe, annet enn å si at det er en intenst spennende historie, krydret med detaljerte beskrivelser av livet i USA på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Bare det synes jeg gjorde boka verdt å lese! Som leser får man også med seg livet til Lee Harvey Oswald de siste årene av hans liv. Her har forfatteren gjort et glitrende stykke arbeid, og heldigvis har han unngått å havne i konspirasjonsfella. Jeg googlet L.H. Oswald, samt en del andre navn som dukker opp i historien,  og det virker som King har holdt seg til fakta hele veien. Stephen King skriver selv i etterordet at han gjennom flere års studier kom fram til at han anser det som høyst sannsynlig at Oswald opererte på egenhånd.

Boka er absolutt lesverdig, og om du vanligvis ikke er så betatt av tidsreiseaspektet, så er det så mye i denne boka som gjør det til en stor leseopplevelse likevel. Jeg anbefaler den varmt, og håper det er mange der ute som får en like fin lesestund som meg!

How to Become Fluent in Norwegian (Or Die Trying)

Lothiane:

A Frog in the Fjord er bloggen til en fransk dame, bosatt i Norge, og handler mye om hvor vanskelig, morsomt og rart det er å bli kjent med det norske språk, og med nordmenn selv. Jeg synes det er riktig underholdende, så om du tåler å lese engelsk kan bloggen anbefales! :-)

Originally posted on A Frog in the Fjord:

chips

Unless you are some kind of language genius «What can I say, I have a good ear for languages» annoying kind of person, learning anything from Russian to Tahitian in 8 weeks, you’ll need to take Norwegian language classes.

1) Register in a language course, a.k.a norskkurs
There are many schools and institutions in Norway giving such classes. Some are public such as Rosenhoff (this is under the Oslo kommune), some are private such as Alfa Skolen, and others are something in between such as Folkeuniversitetet (subsidised by the State and available all over the country).

If you go for the public classes then be prepared for some testing. Yes, even though you tell them you don’t know a single word of Norwegian they will still test you on your level, as ironic as it sounds. The first test I had was a lady who asked me to copy a…

View original 1 348 more words

Klaustrofobisk og ulidelig spennende

Tenk deg at alt det du tar for gitt; skoger, hav, blå himmel, solskinn og grønne enger… alt dette finnes ikke. Hele din verden, hele ditt univers befinner seg i en rund bygning, en silo, under bakken, fordelt på over hundre etasjer. Du har aldri vært utenfor bygningen, men du vet at verden utenfor er gold og øde, at lufta der er giftig og at det ikke finnes noe som kan leve der. I det fjerne skimter du ruinene av høye bygninger. Grunnen til at du vet dette er at det er plassert noen kameraer over bakken, og bildene utenfra blir vist på  store skjermer inne i siloen.

Utenfor siloen er verden øde og forgiftet.

Du tør ikke snakke om «utenfor», det er tabubelagt, ulovlig og farlig. Den som våger å snakke om det som er utenfor siloen blir arrestert og dømt til å vaske. Det vil si at vedkommende får på seg en slags romdrakt, og blir sendt for å rense kameralinsene utenfor så skjermbildene blir klare å se på. Etter vaskingen vandrer personen avgårde, men velter snart overende – forgiftet av luften, og der blir vedkommende liggende. Lar du blikket sveipe over skjermen vil du se at det ligger flere urørlige kropper innpakket i romdrakter, alle sammen dømt til samme straff: Vasking, og så døden.

Ingen har latt være å vaske, og det forundrer alle som tør å tenke på det. De dødsdømte selv har skreket at de ikke kommer til å vaske, ikke tale om! Men alle som ble sendt ut har gjort det, etter at de har sett seg rundt med store øyne. De har gestikulert til dem som er innenfor, pekt rundt seg og virket opprømte og glade. Så har de vasket, gått litt – og falt om døde.

Dette er litt av handlingen i Silo-serien til Hugh Howey, en amerikansk forfatter. Serien er på 9 bøker, men disse bøkene er samlet i 3 samlinger: Wool, Shift og Dust. Så vidt jeg kan se har ikke bøkene kommet ut på norsk, men «Ull» ble nettopp gitt ut på svensk.

Boka Wool og forfatteren Hugh HoweyForfatteren Hugh Howey skrev først «Wool» som en novelle, og publiserte den selv via Amazon’s Kindle Direct Publishing system. Mange fikk øynene opp for historien. Ettersom historien ble stadig mer populær, valgte han å skrive videre på historien, og den vokste altså til 9 bøker. Kjøper du e-boksamlingene på engelsk (de 3 jeg nevner over), får du dem for en slikk og ingenting.

Jeg har vært fullstendig fengslet av denne serien den siste tida. Først fikk jeg ikke helt taket på «Wool», men et stykke ut i boka ble det så spennende at jeg fikk helt hetta. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie å lese ferdig, men jeg greide jo ikke å la være heller. Det fortsatte like spennende i de to andre bøkene, og i dag leste jeg siste side. Hulk! For en verden! For en historie! Denne kommer jeg til å ha med meg videre en god stund, for selv om bøkene er ferdiglest er det vanskelig å legge fra seg personene og hendelsene.

Dette er nok en dystopisk science-fiction-serie, eller en postapokalyptisk thriller-serie. Uansett hva man kaller det, dette er virkelig bøker jeg blir fenglset av, noe jeg har skrevet om tidligere også. Av de jeg har lest hittil, så er denne på høyde med The Hunger Games, ja faktisk lurer jeg på om jeg ikke liker denne serien enda bedre. Den gir også et skremmende bilde av hva som kan skje når menneskeheten tar feil valg, og hvordan maktmennesker manipulerer og kontrollerer for å få ting som de vil.

Nå venter jeg utålmodig på at bøkene skal bli filmatisert. Filmrettighetene er solgt, og hvis ryktene stemmer så kommer det snart film. Må det være sant!

Dette er en tysk trailer fra YouTube, men jeg mistenker at den er laget i forbindelse med utgivelse av boka i Tyskland. Uansett synes jeg den er godt laget og gir et lite innblikk i en skremmende verden.

 

En marerittverden – kun for barn

gone-serienJeg har nettopp lest meg gjennom en bokserie av Michael Grant, kalt Gone-serien. Det er en serie på seks bøker; Gone, Hunger, Lies, Plague, Fear og Light. (Serien finnes også på norsk, men så vidt jeg kan se er det kun de fire første som er oversatt.) Ifølge norske Wikipedia er serien «dystopisk science-fiction», men forfatteren selv skriver på sin Facebook-side at han ikke synes historien passer helt inn i noen kategori. Min beskrivelse..? Fluenes Herre på speed, tilført ekstreme superkrefter. Det mangler ikke på ondskap, sadisme, eller egoisme. Og alt blir utført av barn. (Ja, og så noen monstrøse skapninger, da.)

I det ene øyeblikket står læreren ved tavla og underviser. I det neste er han borte. Poff. Det samme gjelder alle de andre lærerne ved skolen i Perdido Beach. Og ikke bare lærerne, men alle elever som er 15 år og eldre. Snart viser det seg at det ikke bare er på skolen folk er forsvunnet. Alle mennesker over 15 er borte, og et stort landområde er innestengt i en ugjennomtrengelig og ugjennomsiktlig sfære med en diameter på ca 3 mil. Telefoner, Internett og tv virker ikke lenger. Inne i sfæren befinner drøyt 300 barn seg, i alderen 0-15. For å gjøre det hele enda mer uforståelig og skremmende, har en del av disse barna utviklet evner litt utenom det vanlige. Disse evnene bryter med alt vi kjenner av fysiske lover.

Det tar tid før man får noen svar på hvorfor dette umulige har skjedd, faktisk så lang tid at jeg ble irritert av å ikke skjønne noe. Jeg liker å forstå, men det gjør sikkert disse ungene også – og de må jo forholde seg til alt dette som er hinsides enhver forståelse. Først er de mest opptatt av å tømme butikkene for snacks og godis. Etter hvert handler det bare om å overleve. Det som er felles for alle bøkene er: Når du tror det ikke kan bli verre, så blir det mye, mye verre. Og enda litt til.

Første gangen jeg kom borti serien, kikket jeg gjennom hylla med ungdomslitteratur i en bokhandel på CC Vest. Jeg var sikkert der for å hjelpe Tenåringen å finne noen nye bøker, men Gone fenget ikke hans interesse. Mora hans derimot, har ikke fått serien ut av hodet. For en stund siden lastet jeg ned serien på min elskede iPad Mini, og dermed var jeg fanget i en verden, som virkelig ikke egner seg for barn, ironisk nok…

Jeg har jo lest noen bøker i kategorien «dystopi», som for eksempel Hunger Games. Det er jo heller ikke spesielt barnevennlig innhold, så jeg har skjønt at denne kategorien (dersom man kan kalle ungdomsbøker en kategori), er mye råere og mer voldelig enn de fleste bøker «for voksne». Som ungdom slukte jeg Stephen Kings bøker, men etter hvert har jeg blitt mer pinglete, og holder meg til mest krim og thrillere. Med Gone-serien fikk jeg et gjensyn med ungdommens favoritt. Herr King selv anbefaler forresten Gone-serien. Ikke så rart, den passer jo fint inn i hans gale univers. :)

For å oppsummere: Gone-serien er ikke for pingler, eller for dem som stiller krav om at det må være høyverdig litteratur. Det er ikke så dårlig skrevet, men det er jo et stykke unna Ibsen, likevel. Historien er på tilsammen ca 3000 sider, og i motsetning til en rekke amerikanske tv-serier, blir det både avslutning og svar, sånn etter hvert. Muligens blir det også en tv-serie av dette, men det vil tiden vise.

Om du orker å utsette deg for livet i The Fallout Alley Youth Zone - lykke til og velbekomme! Selv sitter jeg igjen og lurer på hva i all verden jeg skal lese nå.

Hvordan kan jeg si nei?

Den høyst ærede Dr. Borg, som er en god venninne og bandsøster gjennom mange år, ble sjokkert da det viste seg at jeg ikke har sett en av hennes favorittfilmer. Den gode doktoren har nemlig pushet på meg en rekke filmer, tv-serier (og bøker) gjennom disse årene, men på et eller annet mystisk vis har hun glemt å nevne denne ene. Det har hun bestemt seg for å gjøre noe med, og det gjennom et svært overbevisende blogginnlegg tidligere i kveld. Her brukes sterke virkemidler, som fransk sang, fremdriftsplan, bilder og 10 gode argumenter – og det er før jeg rekker å komme til traileren.

Jeg kan ikke huske at noen har jobbet så hardt for at jeg skal se en film før, så jeg føler meg svært beæret her jeg sitter og humrer for meg selv. Ikke bare er posten overbevisende; den er morsom også!

Les bare selv, og fortell meg hvordan det skulle være mulig å IKKE ville se denne filmen? Det er det selvfølgelig ikke, så jeg har lovet å se den fort som bare rakker’n, og det løftet skal jeg holde.

Så gjenstår det å se om jeg får et mer liberalt syn på bart. (Akkurat det stiller jeg meg litt tvilende til.)

Livstegn og anbefaling

Det er så mye nå. Jeg har ikke særlig overskudd til å oppdatere bloggen min. Hodet mitt vil egentlig ikke tenke, kroppen vil helst bare ligge. Jeg er ute en tur nesten hver dag, for mat må vi ha. Ellers går får jeg tiden til å gå med tv og Paradise Island.

Et nytt besøk på Lillestrøm Helseklinikk har det også blitt. Tenåringen er i gang med første behandlingsforsøk (antibiotika + probiotika). Jeg skulle gjerne gjort det samme, men først må jeg til nok en undersøkelse: Gastroskopi. Jeg gleder meg ikke akkurat til det, men vil bare ha det unna så jeg kan få svar, få behandling, gjøre noe.

Jeg blir mer og mer oppgitt over helsevesenet vårt. Joda, det er klart bedre enn de fleste andre steder, men folk kan gjerne slutte å omtale det som det beste i verden. Det at noe ikke er like ille som andre steder, behøver ikke bety at det er bra. Etter mer enn 12 år som syk, ser jeg jo at det ikke er hjelp å få, om jeg ikke betaler for det selv. Mon tro om det er noens masterplan, dette? Hvis man bare lar være å gjøre noe, lager ventelister lange som mange vonde år og ellers overser alt som går an å overse – ja, da vil forhåpentligvis mange velge å ta opp lån, eller få økonomisk hjelp fra sine nærmeste, slik at de selv kan betale seg fram i køen. Ventelistene er fryktelig lange, men har du penger kan du få time omtrent på dagen. Det gjør meg kvalm!

Det er vel best jeg slutter å skrive, det er dessverre mest klager som vil ut av tastaturet mitt akkurat nå.

Valgerd har lagt ut et særdeles velskrevet brev i bloggen sin: Åpent brev til statsministeren. Det er vel verdt å lese.

Med den anbefalingen logger jeg ut igjen og finner plassen min på sofaen. :)