Category Archives: Den lange reisen

Slaget ved Chickamauga – på P2

Takket være radiolyttende familiemedlemmer, har jeg fått nyss om at NRK P2 har sendt en radioreportasje om slaget ved Chickamauga. Denne lille biten av historien var jo nettopp årsaken til at Tenåringen og jeg reiste til Georgia i september. (Den lange reisen)

Slaget ved Chickamauga var en av de blodigste kampene i den amerikanske borgerkrigen, og snart 150 år senere er det fortsatt et aktuelt tema for historisk interesserte. Ettersom det deltok mer enn 6000 nordmenn i denne krigen, har radioprogrammet Museum tatt turen til samme sted som vi var: Chickamauga Battlefield.

Dette området er stort, og det er bevart omtrent slik det så ut den gangen slaget sto i september 1863. Jeg fikk lyst til å dele noen bilder herfra med dere, som et lite følge til radioprogrammet som kan høres via podcast eller nettradio. Jeg har litt problemer med å linke direkte til programmet, men du finner det på denne siden: Museum – et program om norsk historie. (Programmet ble sendt 26.11. med reprise 27.11. Om jeg har forstått det rett så kommer det en del til neste helg.)

Da vi besøkte området, traff vi en meget hjelpsom og hyggelig frivillig som fortalte oss om slaget. Det var spesielt å stå på sletta der så mange menn kjempet og falt, blant annet oberst Hans Christian Heg fra Lier utenfor Drammen. Ifølge vår guide, var sletten dekket med lik etterpå – så mange at man ikke kunne unngå å tråkke på dem om man hadde forsøkt å ta seg fram der. De falne ble liggende der i 1-2 år før noen tok ansvaret for å få dem gravlagt. Det må ha vært helt ubeboelig i området, spesielt med tanke på hvor varmt det blir der om sommeren. Grusomt…

Men altså, her er noen av bildene våre fra stedet der de rundt 900 nordmennene i 15. Wisconsin Frivillige Infanteriregiment kjempet for Nordstatene. (Klikk for å få større bilder.)

Chickamauga Battlefield
Besøkssenter og museum
Utsikt fra Wilder Tower over en del av området, som er beholdt omtrent slik det så ut for 150 år siden.
På denne sletten kjempet det norske regimentet.
Dette minnesmerket av kanonkuler er satt opp på stedet Oberst Heg ble skutt og dødelig såret den 19. september 1863. Stedet ble pekt ut av overlevende etter slaget.

Minnesmerke for 15th Wisconsin Volunteer Regiment

Dersom du vil se film fra området kan du se et innslag på Georgia Traveler.

Da vi besøkte Chickamauga Battlefield fikk vi se demonstrasjon av artilleri brukt under borgerkrigen, som du kan se og høre her. Obs: Det smeller! :)

Kjenner du Cheeses?

Da Tenåringen og jeg var i det store utland, traff vi mange hyggelige folk som lurte på hvor vi kom fram. Hyppigste gjetninger var enten Russland eller Tyskland. Nuvel. Vi fikk rettet opp i misforståelsene, og så kom samtalene over på hvor utrolig rart det var at vi var norske og oppholdt oss på odde steder i sørlige USA.

En slik samtale hadde vi blant annet på en parkeringsplass utenfor Greenlife i Chattanooga, Tennesse. Jeg spurte et eldre ektepar om reglene for parkering der (trenger jeg lapp i vinduet?), og de svarte meg på dette. Så gikk samtalen videre slik den pleide; hvor var nå vi fra som hadde så morsom aksent? Nei, vi er ikke fra Russland, ei heller Tyskland. Og så videre, og så videre. Det var en ganske trivelig samtale med et ganske trivelig ektepar fra bøgda i USA.

Så sier plutselig mannen: Kan jeg stille deg et spørsmål?

Ja, så klart, svarte jeg, og ventet meg noe om Norge.

«Do you know Jesus Christ?» sier mannen, og stirrer forventningsfullt på meg.

På dette tidspunktet knakk Tenåringen sammen i latterkrampe og måtte snu seg bort. Han er ikke vant til slike samtaleemner, stakkars, hedningoppdratt som han er.

«Eh, I know of him», svarer jeg på en så høflig måte jeg kan. Det var nok dessverre ikke nok for disse to, og etter litt mer samtaling fram og tilbake endte det hele med at vi ble fortalt – med et stort smil så klart – at vi kom til å havne i helvete.

Jeg burde kanskje fortalt dem at det finnes folk innenfor kirka som er i ferd med å legge ned helvete, men vi kom liksom ikke så langt.

Jeg fant et herlig bilde på Facebook som jeg håper det går bra å legge ut her, med link til han det kommer fra; Griff Jim Griffith. (Om han er tegneren aner jeg ikke.) Bildet ligger offentlig, så jeg må bare dele med dere:

Film fra Georgia

Jeg kom tilfeldigvis over en webside kalt Georgia Traveler, med små reklamefilmer for turisme i staten Georgia. Der fant jeg noen innslag fra enkelte steder Tenåringen og jeg besøkte i september. Jeg fikk så lyst til å legge det ut her for dem som måtte være interessert i å se profesjonell filming fra akkurat der hvor vi har vært. Det var jo dessuten moro for meg å se dette også, så jeg fikk mimret litt fra turen. Det er litt masete kommentarer, synes jeg, så det kan være greit å skru ned/av volumet.

Det første innslaget er fra den lille byen Americus og det flotte, historiske Hotel Windsor. Der bodde vi i to døgn.

Det andre innslaget fra et av «våre» steder, er fra Chickamauga Battlefield, et av de fineste stedene vi var. Det lille steintårnet de viser der har jeg faktisk slitt meg opp alle trappene i, så jeg kunne skue utover området der borgerkrigen raste for snart 150 år siden.

Jeg fant også et annet innslag om spøkelser på Chickamauga Battlefield. Litt tullete, synes jeg, men med over 34.000 drepte på et såpass lite sted, er det vel ikke til å komme bort fra at noen vil mene det er et hjemsøkt område. Vi var der flere ganger, både på dag- og kveldstid, men vi traff ikke på et eneste spøkelse. Derimot så vi en flokk med hjort, og var fornøyde med det. En liten kuriositet – de intervjuer Mr. Culpepper tidlig i innslaget, og han hadde jeg både mail- og telefonkontakt med før besøket vårt der.

Jeg fant enda et klipp fra et av våre favorittsteder; Georgia Aquarium i sentrum av Atlanta. Det kommer som første innslag i denne episoden, og det viser seg at det går an å både dykke i det store hav-tanken med hvalhaier og manta rays – og er man barn kan man faktisk få være på overnattingsbesøk i Georgia Aquarium. Utrolig stilig!

Tenk, for bare noen uker siden var vi der..!

Den ekstra lange reisen – hjem

Da jeg bestilte flybillettene til og fra USA, forsøkte jeg å legge opp til en tur som ikke skulle bli mer slitsom enn den måtte bli. Dessverre er det ikke alltid sånn at ting blir som planlagt.

Første flytur (fra Chattanooga, TN til Detroit, MI) gikk som planlagt. På flyplassen i Detroit hadde vi ganske god tid, nok til å shoppe litt, spise og gjøre unna nødvendige ærend. Vi gikk ombord i det digre flyet og var noenlunde psykisk forberedt på nesten 8 timers flytur til Amsterdam.

Flyet taxet ut til rullebanen, og der ble vi stående en stund før kapteinens stemme kom over høyttaleranlegget. Det var noen problemer de forsøkte å fikse, men de håpet det bare skulle ta et kvarters tid. Jeg tenkte på det neste flyet vi skulle ta, det siste før vi var hjemme. Vi hadde ca. en time fra landing til neste flyavgang, og det skulle holde ifølge flyselskapet.

Utenfor flyvinduene silte regnet ned. Så begynte det å lyne.

Etter en stund kom kapteinen på linja igjen, de greide ikke fikse problemene på egenhånd – vi måtte taxe tilbake til der vi gikk ombord. Der skulle det komme noen teknikere ombord, i håp om at de ville ordne problemet. Det var noe galt med motor 2, mener jeg han sa. Passasjerene måtte bare bli sittende så lenge.

Så gikk det enda en stund, før vi fikk ny beskjed. Problemet var ordnet opp i, men vi trengte påfyll av drivstoff. Dessverre kunne de ikke fylle opp så lenge det lynte ute. Flere av passasjerene var nå begynt å bli rimelig tissetrengte, tørste og utålmodige. De av oss som trengte, fikk lov til å gå på do og få vann.

Vi satt der enda en stund, men så endelig fikk de fylt opp og vi taxet ut igjen og ventet på klarsignal. Da vi endelig var i lufta hadde det gått over to timer.

Mange ombord hadde nye fly å rekke i Amsterdam, men vi ble beroliget over høyttalerne om at flyselskapet allerede var i gang med å ordne ombookninger. Alt i orden.

Etter mange, lange, vonde timer, landet vi endelig i Amsterdam. Nesten 10 timer i et trangt fly er nesten ikke til å bære, men jeg forsøkte å tenke på alle som hadde det verre, og da gikk det visst likevel. Jeg så noen filmer, var oppe og strakk på beina, drakk mye vann og forsøkte å snakke litt med min indiske nabo. (Dessverre hører jeg ikke så godt når det er flystøy, og dessuten hadde jeg begynt å tetne til så proppene i ørene forhindret at jeg forsto særlig mye av hva hun sa. Men hyggelig, det var hun! Den stakkars damen hadde enda 9 timers flytur å se frem til, før hun var fremme i India.)

I Amsterdam skulle vi henvende oss i Transit 2. Jepp, vi trasket avgårde og fulgte skiltene. Det viste seg at på veien skulle vi gjennom pass- og sikkerhetskontroll og enda skulle vi gå et langt stykke til, før vi var framme. Der fikk vi vite at vårt neste fly gikk 11.40. Vi hadde landet omtrent litt over sju på morgenen, så det ble noen timer å slå ihjel. På denne tiden var vi utslitte, for ingen av oss greide å sove ombord på forrige fly. Forkjølelsessymptomer hadde begynt å dukke opp et par dager før hjemturen, og nå hadde de virkelig satt i gang festen. Jeg hatet verden, og aller mest hatet jeg flyplassen i Amsterdam og alle de stressa, sure folkene der. Jeg savnet USA og de høflige menneskene som ber om unnskyldning bare de går i nærheten av deg, og ingen sniker foran deg i køen. Møkka-europeere!

Etter å ha sittet på rumpa i nesten et døgn, var setemuskulaturen min så øm og vond at jeg følte for å skrike hver gang jeg rørte på meg. Men en flytur til måtte jeg nødvendigvis holde ut – for på flyplassen orket jeg i hvert fall ikke å bli. Hjemover sov vi litt, bare avbrutt av sparkende drittunger. (Hvorfor pokker kan ikke foreldre passe på?) Og endelig, etter over et døgn på reisefot, landet vi på Gardermoen. TT-taxien kom på sekundet, og vi sov oss gjennom det meste av bilturen hjem.

Jetlag og forkjølelse preger tiden vi har hatt så langt i Oslo. I hodet mitt har jeg fått et bilde av hvor mye bedre alt er «over there», så jeg bestemte meg for å lage en liste over hva som gjør at hjemme er aller best:

  • Det er aldri tornadoer i Oslo. (Der vi var, så vi flere steder store ødeleggelser fra tornadoen i april, samt etter Irene nå nylig. Flere vi snakket med hadde fått ødelagt deler av huset sitt, eller garasjen pga veltede trær.)
  • Jeg kjenner til det meste her, jeg vet hvordan ting funker og trenger ikke spørre om hjelp og forklaringer på ting som alle mener burde være opplagt.
  • Jeg kan lage mat igjen. Ordentlig, sunn og riktig mat.
  • Fuglene våre er her og sier «pju-pju» til oss stadig vekk.
  • Jeg er i samme tidssone som de fleste av mine nærmeste. Det hjelper når man ønsker å kommunisere.
  • Jeg kjenner myntene her, og trenger ikke slenge ut en håndfull og si «please, take what you need, I don’t understand these coins at all».
  • Jeg trenger ikke lure på om jeg skal tipse noen, eller om det jeg gir i tips er nok.
  • Klærne mine ligger ikke i en koffert, og jeg vet stort sett hvor jeg har det meste.
  • Vi har vaskemaskin på badet.
  • Matbutikkene ligger rett i nærheten – det er flere av dem, og de selger det vi trenger.
  • Senga mi. ♥
  • PC’en min. ♥
  • Og… det som gjør det aller finest å være hjemme igjen, er at de aller fleste vennene mine og mye av familien er i relativ nærhet. ♥
Så, da har jeg bare bestemt meg for at hjemme er aller best! Og, hvis vi noen gang reiser til USA igjen så deler vi opp reisen til og fra i flere biter. Ikke søren om jeg orker døgnlange reiser igjen!
Håper dere tåler om det kommer mer bilder, fortellinger og videoklipp fra reisen vår. Jeg har tenkt å leve på dette en stund. :)

Den lange reisen – del 4

Siste kveld i USA for denne gang. Vi er tilbake i Chattanooga, denne gangen på et ganske vanlig hotell. Standarden er som den pleier på de amerikanske hotellene vi har bodd på: Romslig, store senger, teppe på gulvet, aircondition, kjøleskap og mikrobølgeovn. For ikke å glemme kaffemaskinen!

Hotellrom på Wingate by Wyndham, Chattanooga, Tennessee

Etter Atlanta kjørte vi et par timer til Ringgold, nord i Georgia stat. Hvis du lurer på om det er et sted du burde dra til kan jeg sitere en liten samtale med en kassadame på den lokale super’n:

Damen: Where are y’all from?
Meg: Norway
Damen: What are y’all doing in Ringgold?!

Hun mente det ikke var noe å se der, og det er det jo strengt tatt ikke heller – bortsett fra at det ligger under en halvtime fra et viktig stopp på turen vår; Chickamauga battlefield. For borgerkrigsinteresserte er dette et «må se». Her sto et av krigens mest blodige slag, hvor blant annet et skandinavisk regiment (ca 90 % skandinaver) deltok: 15th Wisconsin Volunteers Infantry, ledet av oberst Heg. Han var fra Lier utenfor Oslo. Heg ble hardt såret i det slaget og døde like etter. Det var han ikke alene om, ifølge en av guidene der var hele slagmarken dekket av lik etter at slaget var over. Det var helt grusomme tilstander – og ingen hadde egentlig vunnet noe som helst etterpå. A total waste…

I battlefield-parken er det lagt opp til flotte ruter du enten kan sykle, eller kjøre bil, og hele veien er det markert med store monumenter der det sto hvilke regimenter som hadde kjempet på de ulike stedene. Området er stort – og ser hovedsaklig ut som det gjorde den gangen i september 1863.

Dessuten så vi en drøss med hjort (deer). Vi var jo helt salige der vi kom på nært hold, for de virket ikke spesielt redde. Kanskje ikke så rart, siden de er fredet og egentlig blir regnet som et slags «skadedyr» fordi det er så mange av dem.

Etter parkbesøket var vi i den lille byen Chickamauga, som ligger like ved. Der var vi på omvisning i et gammelt herskapshus som kalles Gordon-Lee Mansion. Det ble bygget på midten av 1800-tallet, etter at de hvite tvangsflyttet Cherokee-indianerne vekk fra området sitt. (Trail of Tears)

Gordon-Lee Mansion, Chickamauga (Georgia)

Da vi hadde fått nok borgerkrig og «gamle dager», kjørte vi opp i fjellene på grensa Georgia/Tennessee til Lookout Mountain og Rock City. Der er det en utrolig utsikt (sjekk linken, fine bilder der) – og på klarværsdager kan man se 7 stater herfra! Det er gjort slik at man er nødt til å betale relativt heftig for å komme inn på området, men når vi først var der så valgte vi det. Utsikten var flott, den – så det var verdt det.

Lookout Mountain, Rock City.

Den siste dagen vår dro vi altså tilbake til Chattanooga, TN. Vi spiste på et av favorittstedene våre her; Genghis Grill. Vi har også besøkt ei jeg kjenner litt fra et ME-forum på nett, og ellers har vi pakket ferdig og ryddet bilen. I morgen tidlig starter vi den lange reisen hjem igjen. Det er både fint og trist på en gang, akkurat som det skal være.

For et fantastisk eventyr dette har vært! ♥

Takk for følget, det var hyggelig å skrive reisebrev til dere. Det kommer sikkert mer bilder og film når vi kommer hjem igjen og jeg får igjen den gode pc’en og superkjapp internettlinje. :)

Den lange reisen – del 3

Her er en liten rapport igjen fra tante reisende pc. :)

Atlanta er en utrolig by, men den er slett ikke ME-vennlig. Ikke på noen som helst måte. Det er enormt mye å se og gjøre her, vi har ikke fått med oss en brøkdel en gang – men det får så være. Det viktigste var shopping og Georgia Aquarium, og begge deler er i boks.

Første shoppingsenter vi besøkte, var Lenox Square Mall. Flott sted, men butikkutvalget var nok for folk med tjukkere lommebok enn osss. Macy’s, Bloomingdale’s og lignende butikker. Dyrt, men service-nivået var enormt! Jeg har aldri opplevd maken, noe som muligens kommer av at jeg vanligvis kjøper klær på Kappahl.

I dag valgte vi å reise til Atlantic Station, som er et handleområde mer enn et kjøpesenter. Alt var pent og rent, og ifølge taxisjåføren er området nytt. Det var en del klesbutikker der, blant annet H&M hvor vi kjøpte litt klær. Etterpå spiste vi lunsj på Fishook Grille, skikkelig nam-nam. Og.. endelig fant jeg en matbutikk med glutenfrie produkter igjen! Vi har ikke sett en siden Greenlife i Chattanooga. Publix heter butikken, den kan varmt anbefales andre som reiser hit.

Hjemme er vi vant til å finne flere matbutikker rett i nærheten av der vi bor, og alle har i hvert fall et minimum av allergiprodukter. Her virker det som alt er «sentralisert», slik at man må kjøre noen kilometer til store matvarehus, som Target og Walmart. De minner om Obs, med både mat, klær, interiør m.m. under samme tak. Vi likte ingen av dem spesielt godt, matutvalget var stort – men ikke noe vi kan spise. Jeg spurte etter glutenfrie produkter, uten at det så ut til å ringe noen bjeller for de ansatte. Men altså, Publix… der var det massevis av sunne matvarer, ferskvaredisk, grønnsaker og sushi. Samt altså en hel hyllerad med «GreenWise«, der de har organisk mat og mat for allergikere. Vi fikk bunkret opp litt igjen, så vi har til de siste dagene.

Byen er som nevnt ikke spesielt ME-vennlig, men for den som finner veien hit er et besøk på Georgia Aquarium nesten et must! Våre favorittopplevelser der var oterne. De har to typer; asiatiske (small-clawed) og sjøotere (regner jeg med det blir på norsk); Southern sea otters. Jeg synes otere er noe av det nydeligste som finnes i dyreverdenen, og de sistnevnte ga oss virkelig valuta for pengene: De lekte, hentet ting på bunnen, kysset ruta for å hilse på oss og var i det hele tatt i full aktivitet. Da vi var på akvariet i Chattanooga, lå oterne dessverre inne i en hule og sov. Sånt kan man jo ikke styre, men vi er kjempeglade for at vi fikk se otere i våken tilstand her i Atlanta. Her er en liten videosnutt:

Neste store opplevelse var da vi kom inn i tunnelen under et av verdens største akvarier: Ocean Voyager. Tenk deg at du plutselig på magisk vis kan gå på bunnen av havet. Ved siden av og over deg, svømmer det stim med små fisk, store fisk, haier, rokker og hvaler. Det var skikkelig WOW å komme inn der. Du kan velge om du vil gå gjennom, eller om du vil stille deg på et «rullebånd» som sakte lar deg gli framover. Jeg vil tilbake, bare for å se dette igjen!

Og ikke nok med det..! Da vi var ute av tunnelen, kom vi inn i en stor sal – med et digert vindu inn til det enorme karet. Det er på over 6 millioner gallons, som blir så mange millioner liter vann at jeg ikke helt greier å regne det ut. Plutselig ser vi tre dykkere som beveger seg nær bunnen. Den ene av dem har mikrofon i masken sin, og han snakker med publikum, svarer på spørsmål og forteller om fiskene som svømmer rundt ham. For en drømmejobb!

Nå er vi rimelig slitne og mette av inntrykk. Selv med hvilepauser på mørkt hotellrom, koster det mye krefter å være her. I morgen skal vi reise videre nordover – ut av Atlanta og vekk fra den hektiske trafikken og folkelivet. Det ser jeg igrunn fram til. :)

Den lange reisen – del 2

Atlanta… med trafikken som vår voksne menn til å gråte. Neida. Joda.

Vi har akkurat ankommet hotellet vårt her i Atlanta, bare 35 minutter på overtid. Hvorfor? Selv med GPS og medhjelper greide jeg å rote meg i feil fil, gang på gang. Jeg kom ut av telling på hvor mange ganger damen i boksen sa «recalculating», for å få oss på rett vei igjen. Puh, jeg ble varm og svett, bannet sikkert tre ganger – og forbannet byen circa fire. Herregud!!!

Nå er vi framme, og herfra kommer vi til å holde oss til taxi så lenge vi skal rundt i denne byen. Men for et sted! Skyline med høøøøyyyye hus og haugevis av motorveier på kryss og tvers.

Til tross for at jeg rotet fælt en stund, så opplevde jeg ikke at en eneste bil tutet på oss. I det hele tatt har ingen tutet på oss hele turen, bortsett fra en gang jeg skulle svinge til høyre og det var rødt lys… Jeg glemte at det gikk an å svinge likevel, men et ørlite «tut» minnet meg på det. Folk er så høflige og greie, og rimelig laidback selv her i storbytrafikken.

De siste par dagene har vi vært ca 3 timer sør for Atlanta, i en liten by som heter Americus. Der bor det omtrent 18.000 sjeler, og veisystemet besto stort sett av enveiskjørte gater.

Vi bodde på nydelige, ærverdige Windsor hotel (sjekk bildene på siden der). Om du noen gang finner veien til disse kanter, så bo der! Det koster ikke særlig mer enn andre hoteller, og du får deg en tur tilbake til 1800-tallet. Rommet vårt var digert, vi fikk hver vår store dobbeltseng og masse gulvplass, samt et romslig bad med alt vi trengte.

Hotellrommene vi har hatt har stort sett vært romslige overalt, bortsett fra på Delta Queen, men det er jo en båt så det regnes ikke.

I Americus besøkte vi Andersonville National Park, der det lå en fangeleir under den amerikanske borgerkrigen. Nå har de laget et museum der, som omhandlet både borgerkrigen, men også POW (prisoner of war)-museet. I alle kriger blir soldater tatt til fange, og selv om vi har Genevekonvensjonen, blir fangene behandlet rimelig grusomt.

Vi var i Andersonville to ganger, det er et sted verdt å besøke.

Kirkegården i Andersonville; her ligger ca 14.000 krigsfanger og veteraner begravet.

Her i Atlanta er det shopping som er planen, samt et besøk på Georgia Aquarium. Vi har allerede bestemt oss for å ta kostnaden med å frakte med oss ekstra bag/koffert hjem. :)

En liten filmsnutt Tenåringen lagde mens jeg svetta på forrige tur gjennom Atlanta: