Category Archives: Ferie

Jeg lengter tilbake… til Puerto de Mogan!

Det er så lenge siden jeg har reist til sydlige strøk om vinteren at jeg nesten hadde glemt hvordan det føles å forlate kaldt vær og snøslaps, for så å ankomme et sted der sola skinner og det kjennes ut som sommer. For et lite mirakel! Vi kom nettopp hjem fra en fantastisk fin uke på Gran Canaria, nærmere bestemt i Puerto de Mogán. ♥

Kong Vinter bestemte seg visst for å virkelig sette alle kluter til for å gi oss en skikkelig avskjed. Rett før vi skulle gå ombord i flyet lavet det plutselig ned masse snø, så jeg begynte å bekymre meg over om flyet ville få lov å ta av i det hele tatt. Det gjorde det heldigvis, etter at flyet fikk seg en skikkelig dusj med avvisningsvæske. Artig, artig. Jeg satt ved vingen og fikk med meg hele prosedyren, der flyet ble omringet av noen snodige biler med et førerhus som kan heves og senkes, og som sprøytet vekk is og snø. 

Flyturen gikk greit, selv om det ble flybytte på grunn av noen tekniske problemer. Uansett, vi ankom et solfylt, men forblåst Las Palmas, noe som ikke er helt uvanlig etter det jeg har hørt. Men åh… sola skinte! Og til tross for vinden kunne jeg kjenne at den varmet!

Charterselskapets representanter sto klare til å samle oss og få oss plassert i en buss. Vi fikk omtrent en times tur innom flere turiststeder. Første stopp var Puerto Rico, der det var hektisk trafikk og mye folk. En litt masete småby, fikk jeg inntrykk av. Der slapp vi av en del folk, før vi kjørte videre til Taurito. Der var det fint! Stille og rolig, lekre hoteller. Men vi skulle kjøre enda litt til. Etter en tur på smale, svingete veier med havsutsikt, der bussjåføren lå på hornet før de verste svingene slik at vi ikke skulle treffe på noen intetanende bilister (det gjorde vi nesten likevel, men det gikk heldigvis bra), var vi endelig framme i Puerto de Mogán. Omkranset av klipper og åser, med mange små, hvite murhus kantet med blå, gul eller rød maling, og en innbydende sandstrand med fargerike parasoller, samt en sjarmerende båthavn full av seilbåter og katamaraner. En tidligere fiskerlandsby, nå dominert av turisme, men likevel med sjarm og atmosfære!

Puerto de Mogan, sett fra oven.
Puerto de Mogan, sett fra oven.

Vi ble sluppet av bussen et lite stykke fra hotellet, ettersom det ikke var mulig å kjøre helt fram. Vi visste ikke helt hvor vi skulle, men etter litt surring fant vi hotellet vårt på brygga. I resepsjonen sto en hollandsk matrone og tok oss imot, blid og hyggelig, ikledd noe som minnet meg om antrekket til de ølserverende, storbrystede damene på oktoberfestivalen i Tyskland.

Vår favorittresepsjonist!
Vår favorittresepsjonist!

Hun bød ikke på øl, men kunne derimot gi oss en masse informasjon, hyggelig prat – og til slutt nøkkelkortene våre. Søsteren min og jeg fikk et rom med utsikt utover havet og badeanlegget. Faren min og de to barnebarna hans hadde et rom med utsikt motsatte vei, mot seilbåtene i den livlige båthavna.

Vår utsikt - ut mot havet
Vår utsikt – ut mot havet

De andre turistene på hotellet kom fra de skandinaviske landene, fra Tyskland, Storbritannia og sikkert noen fra Spania også. En grei blanding, og alle virket som hyggelige folk. De fleste var godt voksne, men etter noen dager kom det også noen familier med små barn. Ettersom de fleste hadde halvpensjon (frokost- og middagsbuffet), kom vi stadig i prat med flere av gjestene alt ettersom hvem vi ble plassert sammen med ved bordet. Jeg fikk frisket opp litt tysk (det er ikke så mye igjen, dessverre) og engelsk, men stort sett var det andre skandinaver vi pratet med. Det er i det hele tatt innmari mange skandinaviske turister der, og spesielt norske fikk vi inntrykk av.

Når man spiser på hotellet to ganger per dag (ja, bortsett fra et par kvelder der vi valgte å ta middagen andre steder), blir man også ganske godt kjent med personalet. De som jobber i restauranten er virkelig hyggelige og humoristiske folk! En av de første dagene var det tilbud om et lunsjmåltid bestående av sangria og paella. Det måtte vi jo ha! Porsjonene var store, men maten ble servert på bittesmå plasttallerkener. Servitøren som kom med maten var så uheldig at den ene plasttallerken brettet seg sammen under tyngden av all maten, og plutselig hadde en del av den havnet på duken og noe i sangriaglasset som sto nærmest. Det ble tatt med stor humor av oss alle sammen, og han fikk tørket opp og gitt oss ny mat og drikke. Null problem. Etter dette hoiet vi «Paella! Sangria!» til hverandre hver gang vi møttes, med påfølgende glis og god latter. Herlig fyr!

DSCN0570
To av servitørene og en kokk. Paella-mannen i midten. :)

En kveld var det Day of Andalucia (Día de Andalucia) og ei av servitørene stilte opp i flott kjole og danset for middagsgjestene.

IMG_3545

Det er rart med det, men jeg synes alltid at ferie handler veldig mye om (god og mye) mat. Noen som kjenner seg igjen i det? Vi hadde nok av restauranter og kafeer i området, og rakk ikke å teste mer enn en håndfull av dem. Jeg reiste ned dit med en overbevisning om at jeg skulle leve sunt og asketisk, men det ramla litt sammen innen kort tid. Jeg skeiet ut, men slett ikke så mye som jeg kunne ha gjort. Det var jo så mye godt jeg bare måtte smake på! :) Dessuten er det tydelig en forskjell på Norge og Gran Canaria når det gjelder porsjonsstørrelser. En liten likør til kaffen, for eksempel, er et ukjent begrep:

Kaffe og likør på kanarisk vis.
Kaffe og likør på kanarisk vis.

Anledningen for å reise til GC var at faren vår fylte 70 og ønsket å feire med en skikkelig tur sammen med barn og barnebarn. Selve dagen ble vi anbefalt å feire på en restaurant like utenfor landsbyen Mogan, som ligger ca 8 kilometer fra Puerto de Mogán. Restauranten heter Acaymo og kan anbefales til alle som måtte befinne seg i nærheten. En ting vi ikke visste på forhånd, men som jeg gjerne bringer videre, er at porsjonene på denne restauranten er enorme! Jeg ble nesten mett av forretten (en nydelig carpaccio av tunfisk), og måtte virkelig kjempe med å få i meg hovedretten. Det var ingen av oss som greide å spise opp alt, ja kanskje bortsett fra nevøen min, som var lur nok til å ikke bestille forrett. :) Etter middagen var vi blitt anbefalt å prøve oss på Mexican Coffee, som minner litt om Irish Coffee, men som blir tilberedt på en ganske annen måte. Det innebar flammer og mye fancy opptreden.

Mexican Coffe
Mexican Coffee

En uke går fort, så vi var ikke så mye på farten, men holdt oss stort sett på/nær hotellet. Der var det et ypperlig bassengområde, samt en steintrapp ned i havet. Temperaturen i vannet lå på 18-20 grader, noe som føltes innmari kaldt med en gang, men kom man seg først uti var det helt nydelig. Vi fant imidlertid ut på den tøffe måten at det lønte seg å vente med badingen til sola hadde fått varmet litt. ;)

Badetrappa
Badetrappa

Selv om vi stort sett var i Puerto de Mogán, ble vi overtalt til å reise til en annen ferieby i nærheten, nemlig Anfi. Det skal jeg komme tilbake til i en egen post. :)

Jeg var på forhånd spent på hvordan kroppen ville reagere på varmere klima. Generelt er jeg jo bedre om sommeren her i Norge, og jeg har lenge drømt om å finne ut hvordan det er å oppsøke sommerlige land i vintersesongen. Selv om jeg ikke følte meg frisk, så ble jeg i ganske god form kort tid etter ankomst. Gjorde jeg for mye kjente jeg det, men jeg tålte å gå en del, og jeg tålte også å oppholde meg i sola lenger enn jeg har gjort på alle de årene jeg har vært syk. Temperaturene lå stort sett på 20-22 i skyggen. I sola var det selvsagt mye varmere, og flere av oss ble solbrent på områder vi glemte å smøre.

Tenåringen var nok den som merket mest til formøkning der nede, og det var utrolig godt å se han kose seg! Fra vi landet i Norge igjen, gikk det knappe to timer før jeg fikk tilbake sår hals og influensasymptomene. Jeg har brukt noen dager på å komme meg til hektene igjen, men det skal ikke mye aktivitet til før jeg må legge meg nedpå igjen. Det samme gjelder sønnen, dessverre. I kveld skulle vi egentlig vært på et seminar, men måtte begge melde avbud. Forhåpentligvis greier Tenåringen å dra på skolen noen timer i morgen, men det er slett ikke sikkert.

Vi får bare håpe på en tidlig og varm vår, og passe varm og god sommer, så vi kan komme oss mer ut av huset. En uke i sommertemperatur viste oss at det virkelig gjør oss godt! Drømmen er å få til lengre vinteropphold på Gran Canaria i årene framover, det hadde vært fantastisk! Noen som vil være med og starte ME-koloni? :)

Gate i Puerto de Mogán
Gate i Puerto de Mogán

Ferieprat del 2: Ned i dypet

Jeg fortsetter der jeg sluttet sist; i en hotellseng i Kristiansund, omringet av undervannstunneler, og med et stort spørsmål. Hvordan lure hjernen til å glemme igangsetting av panikkanfall?

Hjernen min kan være ganske slitsom. Den jobber og styrer, skravler uavbrutt og kommer ofte opp med de verste scenarioer, gjerne helt uoppfordret og i ganske upassende settinger. Det har til tider forstyrret såpass at det har vært vanskelig å sovne, så jeg har måttet finne metoder for å skaffe meg nattero inni min egen hjerne. I årenes løp har jeg lært meg flere metoder; for eksempel å telle baklengs fra 1000, ulike pusteteknikker og avslappingsøvelser med Andrew Johnson, for å nevne noen. Kunne jeg kanskje bruke noe av dette?

Når man er på biltur med andre, snakker man gjerne om løst og fast, og i løpet av de siste dagene hadde vi blant annet vært innom det fonetiske alfabetet. For lenge, lenge siden var jeg med i et av landets hjelpekorps, og der måtte vi pugge dette alfabetet utenat slik at vi enklere kunne kommunisere via radio. At det også kunne brukes til andre formål var ikke i mine tanker den gangen, men nå slo det meg at det var verdt et forsøk. Neste morgen googlet jeg alfabetet fram på min smarte telefon, og fikk frisket opp de bokstavene jeg hadde glemt siden tidlig 90-tall.

På vei mot undervannstunnelen innlemmet jeg Tenåringen i planen min, og han forberedte seg på å være støttende suflør fra nabosetet. Idet vi kjørte ned i dypet, begynte jeg med oppramsingen; Alfa, bravo, charlie, delta, ekko, foxtrot… og så videre. Stoppet jeg opp et øyeblikk, ble jeg straks pisket videre av sidemannen. Da jeg avsluttet med «Ærlig, Østen, Åse», var det bare å begynne forfra igjen… og slik fortsatte det til vi igjen kunne se dagslys. Det funka! Ikke helt uten at jeg kjente på panikken, men den fikk ikke tatt overhånd.

Senere måtte vi faktisk gjennom enda en slik undersjøisk skrekkhule, men da var det ikke like skremmende. Jeg ga blaffen i radioalfabetet og sang heller med på Bare Egils «E39» av full hals. Eksponeringsterapi kan altså ha noe for seg, og metoden anbefales derfor videre, om det er noen andre som skulle ha behov for det.

Denne dagens etappe var lang. Vi kjørte blant annet et stykke på Atlanterhavsveien, noe jeg har hatt ønske om lenge. Det var en flott opplevelse!

Atlanterhavsveien
Atlanterhavsveien

Det ble noen stopp, og et ukjent antall megabytes med bilder, før vi forlot kystlandskapet og reiste mot Åndalsnes. Nok en vakker plass jeg ikke hadde besøkt før! Etter en god lunsj, kjørte vi mot det som (for meg) var turens høydepunkt: Trollstigen.

Vi tok en kjapp stopp i bunnen, for å ta innover oss hva vi skulle gjennom. Plutselig kom det to mannfolk dalende fra himmelen! Det vil si, de hadde hoppet fra en 1250 meter høy fjelltopp over oss. En av dem landet i et tre, bare noen meter fra oss. Det gikk bra med begge to, og de virket særdeles fornøyde med gjennomføringen. Det viste seg at de var fra Frankrike, og hadde hoppet her flere ganger før. Jeg lot meg imponere.

"It's raining men"
«It’s raining men»
Vellykket landing på veien.
Vellykket landing på veien.
Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!
Ikke like vellykket landing i et tre, men fornøyd likevel!

Så satte vi i gang; de 11 hårnålssvingene skulle forseres, og det hele måtte selvfølgelig filmes. NB: Kan føre til svimmelhet:

Resten av turen får komme i egen post, for nå er jaggu denne blitt lang nok. :)

Ferieprat del 1: Høsten er visst her…

I hvert fall hvis man skal dømme etter været. Det regner og blåser, og den deilige sommertemperaturen har forlatt oss, bare en ti-tolv etternølere er igjen.

Det er jo sånt som gjør at man kan bli litt molefonken, men siden sommeren har vært så fin, skal jeg heller tenke på den. Jeg har satt meg et mål om å få bloggen i gang igjen, og da er det vel greit å dele noen sommerminner med den som stadig er innom her (om det er noen). Det er merkelig hvor vanskelig det har vært å sette av tid til blogging etter at vi fikk hund i huset. Det har kanskje også en sammenheng med at det meste virker å skje på Facebook? Likevel, jeg gir bloggingen en sjanse likevel, denne siden er ikke død, selv om den har ligget i koma en god stund. :)

Det var ytterst deilig da sommerferien var i gang, for siste del av vårsemesteret ble tøff for både Tenåringen og meg. Vi blir ofte sjukere om våren, så også i år.

Tenåringen tok forkjølelsen sin og dro avgårde til Spania, for å besøke besteforeldre, mens Teemo og jeg ble igjen hjemme og passet huset. Det blir alltid litt stille og rart når Tenåringen reiser bort, og det skjer jo også ganske sjeldent, men det gikk da greit. Nå som han begynner å bli voksen, kjenner jeg en del på hvor rart det blir når han en dag flytter hjemmefra. Det ligger ennå noen år frem i tid (håper jeg).

Jeg møtte Tenåringen da han kom tilbake fra utenlandsturen, og neste morgen fløy vi sammen til Stavanger, hvor vi feiret diverse fødselsdager – blant annet min fars 70-årsdag. Stor stas! Teemo hadde også «ferie», og det var ganske tøft for meg å levere han fra meg. Heldigvis slapp han kennel (det er vel også litt tidlig for en liten valp), han fikk bo privat hos en veldig grei dame med flere egne pudler. Gjett om det var koselig å hente han igjen!

Etter litt tid hjemme, dro vi avgårde på årets familietur, Teemo inkludert. Det ble en skikkelig roadtrip!

Dovrefjell
Dovrefjell

Først kjørte vi over vakre og ville Dovrefjell, til Oppdal der vi bodde en natt på Rica Skifer hotell. Det er et flott hotell, synes jeg. Det var tunge, gode dører, som lydisolerte godt. Jeg tror knapt jeg hørte noen lyder fra andre gjester, noe som er ganske uvanlig på hoteller. Rommet var veldig ok, maten var også bra. I resepsjonen står en utstoppet moskus, og denne måtte Teemo bjeffe på hver gang vi passerte. Sånne skumlinger må jo skremmes bort! (Selv synes jeg det er ganske pinlig med den bjeffinga, og ikke er det lett å få han til å slutte med det heller.)

En moskus til besvær
En moskus til besvær

Dagen etter kjørte vi videre til Trondheim, en by jeg ikke har besøkt på over 20 år. Vi fikk med oss Nidarosdomen, og Tenåringen fikk oppfylt ønsket sitt om å klatre opp alle trappene til toppen av katedralen. Der tok han mange, flotte utsiktsbilder, så jeg også fikk sett. :)

Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.
Et av Tenåringens mange utsiktsbilder.

Planen var at vi skulle ha to overnattinger i Trondheim, men jeg kjente fort at det ikke gikk særlig bra. Jeg blir ufattelig sliten av å være i «store» byer, og av å gå på asfalt. Etter en prat med resten av familien, samt avklaring med hotellet om at det gikk bra å kansellere den siste natten uten at det kostet noe, fant Tenåringe, Teemo og jeg oss et sted å overnatte i Møre og Romsdal. Neste stopp for hele familien var nemlig Kristiansund, så vi leide oss inn på en gård i nærheten av fergeleiet i Halsa kommune. Det var en lise for sjelen å komme seg ut av byen, og ut på landet igjen. Det har blitt så merkbart for meg etter flyttingen, at jeg ikke tåler byer lenger.

Gøy på landet!
Gøy på landet!

Neste morgen møtte vi resten av familien på fergeleiet, og kom oss videre på turen slik den var planlagt.

Det er jo ingen hemmelighet at det er mye tunneler på det norske Vestlandet. Da vi nærmet oss Kristiansund, bar det nok en gang inn i en tunnel. Imidlertid var det noe ved denne tunnelen, som skilte den fra de andre jeg hadde kjørt gjennom. Denne gikk bratt nedover! Jeg fikk fullstendig panikk da jeg forsto at det var en undersjøisk tunnel, noe jeg har sverget på at jeg skal holde meg langt unna. Jeg har ikke særlig problemer med vanlige tunneler (selv om jeg ikke er spesielt glad for å bli stående stille i dem), men en tunnel under vann..! Nei, fytti – der går grensa!

I og med at jeg kjørte bilen, måtte jeg bare forsøke å komme meg gjennom dette på en tryggest mulig måte. Det skjedde imidlertid med angst, tårer og heftig hyperventilering, og med en gang vi kom oss ut, ble det stopp på første og beste sted. Resten av familien så på i undring, mens jeg grein og styrte litt. Faren min trøstet, så det gikk da over etter hvert, og vi kom oss videre.

Kristiansund fikk jeg ikke sett særlig mye av, ettersom jeg var skikkelig sliten og ikke orket å tråkke meg rundt for å finne et spisested. Jeg ble heller igjen på hotellet mens de andre gikk ut. Det var egentlig for tidlig med roomservice, men Rica Hotel Kristiansund ordnet likevel så jeg fikk meg mat. Og for en snadder lunsj jeg fikk! Dette hotellet anbefales til alle som er innom byen, for der har de virkelig en fantastisk bra restaurant. Vi spiste middag her senere på kvelden, og da fikk jeg smake den prisbelønte  bacalaoen deres. Herreman, så godt!

Om kvelden ble jeg liggende og bekymre meg for veien videre neste dag. Vi måtte nok en gang gjennom en undervannstunnel, fikk jeg vite. Det var ikke tid for å gå flere måneder i terapi, så her var gode råd dyre. Jeg kom fram til at jeg måtte lure hjernen min, og klekket ut en liten plan.

Den skal jeg fortelle mer om senere, i Ferieprat del 2. :)

Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?
Eksempel på tunnel (ikke undervanns-), men er det lys i enden av den..?

Helgetur til Tromsø

Snø i håret… i mai.

Helgen 11.-14. mai var Tenåringen og jeg på besøk i en av de fineste byene Norge har å by på. I hvert fall er det en av mine favoritter! Det er noe med landskapet langt mot nord, som tiltaler meg så veldig. Det er vilt og vakkert, men samtidig så åpent og luftig. Tromsø er omringet av fjell, men de er stort sett fine og avrundede og såpass langt unna at jeg føler jeg puster godt. (I motsetning til da jeg var på slektstevne i Høyanger for mange år siden. Der husker jeg fjellene som svært bratte og høye, og det ga meg en litt klaustrofobisk følelse, selv om det også var vakkert.)

Jeg har vært i Tromsø flere ganger, men det begynner å bli mange år siden sist. Tenåringen har kun vært der en gang før; da han var omkring et halvt år. Naturlig nok husker han ikke noe av det, så det var gøy å ta han med dit på nytt og se at han falt veldig for byen han og. :)

Vi har mange gode venner, samt en del familie nordpå, så helgen gikk ganske i ett med mye hyggelig sosialt samvær, men også litt sightseeing. Søndagen deltok vi i konfirmasjon; en utrolig flott feiring der vi traff både kjente og ukjente venner. Det ga meg et utrolig kick å få være med på alt sammen, selv om vi selvsagt ramlet sammen da vi kom hjem igjen. Betalingen må alltid tas, men jeg er takknemlig for at vi greide å delta så mye som vi gjorde.

Med på turen hadde jeg selvsagt kameraet mitt; jeg gledet meg til å få noe annet å ta bilder av enn det jeg ser her hjemme. Det er noe som gjør meg utrolig glad, når jeg kommer hjem og tømmer kameraet og får harddisken full av nye bilder jeg kan leke meg med. Det ble en lett blanding av vær, både regn, snø og sol. Faktisk alt sammen i løpet av én dag!

Her er et knippe bilder fra turen. Nå gleder jeg meg bare veldig til neste gang vi får sjansen til å besøke Tromsø! ♥

Regn og gråvær ved Ishavskatedralen
Dagen etter skiftet været hele tida. Et øyeblikk var det ganske klart…
Snøvær ved den katolske kirka (Vår Frue kirke).
Så klarnet det opp igjen. (Fra Storgata)
Utsikt fra Torget mot Tromsdalen.

Kaiområdet ved Polaria
Takket være oppklarningen, fikk jeg se litt av Tromsdalstinden stikke ut gjennom skyene.
Siste kvelden gikk vi en liten tur i vakre Telegrafbukta.
Også fra Telegrafbukta. ♥
For en flott avslutning på en fantastisk helg!