Kategoriarkiv: Ferie

Da jeg bestilte flybillettene til og fra USA, forsøkte jeg å legge opp til en tur som ikke skulle bli mer slitsom enn den måtte bli. Dessverre er det ikke alltid sånn at ting blir som planlagt.

Første flytur (fra Chattanooga, TN til Detroit, MI) gikk som planlagt. På flyplassen i Detroit hadde vi ganske god tid, nok til å shoppe litt, spise og gjøre unna nødvendige ærend. Vi gikk ombord i det digre flyet og var noenlunde psykisk forberedt på nesten 8 timers flytur til Amsterdam.

Flyet taxet ut til rullebanen, og der ble vi stående en stund før kapteinens stemme kom over høyttaleranlegget. Det var noen problemer de forsøkte å fikse, men de håpet det bare skulle ta et kvarters tid. Jeg tenkte på det neste flyet vi skulle ta, det siste før vi var hjemme. Vi hadde ca. en time fra landing til neste flyavgang, og det skulle holde ifølge flyselskapet.

Utenfor flyvinduene silte regnet ned. Så begynte det å lyne.

Etter en stund kom kapteinen på linja igjen, de greide ikke fikse problemene på egenhånd – vi måtte taxe tilbake til der vi gikk ombord. Der skulle det komme noen teknikere ombord, i håp om at de ville ordne problemet. Det var noe galt med motor 2, mener jeg han sa. Passasjerene måtte bare bli sittende så lenge.

Så gikk det enda en stund, før vi fikk ny beskjed. Problemet var ordnet opp i, men vi trengte påfyll av drivstoff. Dessverre kunne de ikke fylle opp så lenge det lynte ute. Flere av passasjerene var nå begynt å bli rimelig tissetrengte, tørste og utålmodige. De av oss som trengte, fikk lov til å gå på do og få vann.

Vi satt der enda en stund, men så endelig fikk de fylt opp og vi taxet ut igjen og ventet på klarsignal. Da vi endelig var i lufta hadde det gått over to timer.

Mange ombord hadde nye fly å rekke i Amsterdam, men vi ble beroliget over høyttalerne om at flyselskapet allerede var i gang med å ordne ombookninger. Alt i orden.

Etter mange, lange, vonde timer, landet vi endelig i Amsterdam. Nesten 10 timer i et trangt fly er nesten ikke til å bære, men jeg forsøkte å tenke på alle som hadde det verre, og da gikk det visst likevel. Jeg så noen filmer, var oppe og strakk på beina, drakk mye vann og forsøkte å snakke litt med min indiske nabo. (Dessverre hører jeg ikke så godt når det er flystøy, og dessuten hadde jeg begynt å tetne til så proppene i ørene forhindret at jeg forsto særlig mye av hva hun sa. Men hyggelig, det var hun! Den stakkars damen hadde enda 9 timers flytur å se frem til, før hun var fremme i India.)

I Amsterdam skulle vi henvende oss i Transit 2. Jepp, vi trasket avgårde og fulgte skiltene. Det viste seg at på veien skulle vi gjennom pass- og sikkerhetskontroll og enda skulle vi gå et langt stykke til, før vi var framme. Der fikk vi vite at vårt neste fly gikk 11.40. Vi hadde landet omtrent litt over sju på morgenen, så det ble noen timer å slå ihjel. På denne tiden var vi utslitte, for ingen av oss greide å sove ombord på forrige fly. Forkjølelsessymptomer hadde begynt å dukke opp et par dager før hjemturen, og nå hadde de virkelig satt i gang festen. Jeg hatet verden, og aller mest hatet jeg flyplassen i Amsterdam og alle de stressa, sure folkene der. Jeg savnet USA og de høflige menneskene som ber om unnskyldning bare de går i nærheten av deg, og ingen sniker foran deg i køen. Møkka-europeere!

Etter å ha sittet på rumpa i nesten et døgn, var setemuskulaturen min så øm og vond at jeg følte for å skrike hver gang jeg rørte på meg. Men en flytur til måtte jeg nødvendigvis holde ut – for på flyplassen orket jeg i hvert fall ikke å bli. Hjemover sov vi litt, bare avbrutt av sparkende drittunger. (Hvorfor pokker kan ikke foreldre passe på?) Og endelig, etter over et døgn på reisefot, landet vi på Gardermoen. TT-taxien kom på sekundet, og vi sov oss gjennom det meste av bilturen hjem.

Jetlag og forkjølelse preger tiden vi har hatt så langt i Oslo. I hodet mitt har jeg fått et bilde av hvor mye bedre alt er “over there”, så jeg bestemte meg for å lage en liste over hva som gjør at hjemme er aller best:

• Det er aldri tornadoer i Oslo. (Der vi var, så vi flere steder store ødeleggelser fra tornadoen i april, samt etter Irene nå nylig. Flere vi snakket med hadde fått ødelagt deler av huset sitt, eller garasjen pga veltede trær.)
• Jeg kjenner til det meste her, jeg vet hvordan ting funker og trenger ikke spørre om hjelp og forklaringer på ting som alle mener burde være opplagt.
• Jeg kan lage mat igjen. Ordentlig, sunn og riktig mat.
• Fuglene våre er her og sier “pju-pju” til oss stadig vekk.
• Jeg er i samme tidssone som de fleste av mine nærmeste. Det hjelper når man ønsker å kommunisere.
• Jeg kjenner myntene her, og trenger ikke slenge ut en håndfull og si “please, take what you need, I don’t understand these coins at all”.
• Jeg trenger ikke lure på om jeg skal tipse noen, eller om det jeg gir i tips er nok.
• Klærne mine ligger ikke i en koffert, og jeg vet stort sett hvor jeg har det meste.
• Vi har vaskemaskin på badet.
• Matbutikkene ligger rett i nærheten – det er flere av dem, og de selger det vi trenger.
• Senga mi. ♥
• PC’en min. ♥
• Og… det som gjør det aller finest å være hjemme igjen, er at de aller fleste vennene mine og mye av familien er i relativ nærhet. ♥

Håper dere tåler om det kommer mer bilder, fortellinger og videoklipp fra reisen vår. Jeg har tenkt å leve på dette en stund.

Skrevet av Lothiane i Den lange reisen, Ferie, USA Stikkord: Om å komme hjem