Kategoriarkiv: Sykelønn/trygdeordninger

Livstegn og anbefaling

Det er så mye nå. Jeg har ikke særlig overskudd til å oppdatere bloggen min. Hodet mitt vil egentlig ikke tenke, kroppen vil helst bare ligge. Jeg er ute en tur nesten hver dag, for mat må vi ha. Ellers går får jeg tiden til å gå med tv og Paradise Island.

Et nytt besøk på Lillestrøm Helseklinikk har det også blitt. Tenåringen er i gang med første behandlingsforsøk (antibiotika + probiotika). Jeg skulle gjerne gjort det samme, men først må jeg til nok en undersøkelse: Gastroskopi. Jeg gleder meg ikke akkurat til det, men vil bare ha det unna så jeg kan få svar, få behandling, gjøre noe.

Jeg blir mer og mer oppgitt over helsevesenet vårt. Joda, det er klart bedre enn de fleste andre steder, men folk kan gjerne slutte å omtale det som det beste i verden. Det at noe ikke er like ille som andre steder, behøver ikke bety at det er bra. Etter mer enn 12 år som syk, ser jeg jo at det ikke er hjelp å få, om jeg ikke betaler for det selv. Mon tro om det er noens masterplan, dette? Hvis man bare lar være å gjøre noe, lager ventelister lange som mange vonde år og ellers overser alt som går an å overse – ja, da vil forhåpentligvis mange velge å ta opp lån, eller få økonomisk hjelp fra sine nærmeste, slik at de selv kan betale seg fram i køen. Ventelistene er fryktelig lange, men har du penger kan du få time omtrent på dagen. Det gjør meg kvalm!

Det er vel best jeg slutter å skrive, det er dessverre mest klager som vil ut av tastaturet mitt akkurat nå.

Valgerd har lagt ut et særdeles velskrevet brev i bloggen sin: Åpent brev til statsministeren. Det er vel verdt å lese.

Med den anbefalingen logger jeg ut igjen og finner plassen min på sofaen. :)

Ferdig avklart

For noen dager siden mottok jeg to konvolutter fra NAV i postkassa mi. Jeg ble ganske skjelven da jeg så dem, og fortet meg å åpne for å få det unnagjort. Først ble jeg ganske lettet, svaret var at etaten nå har vurdert meg og min sykdom og kommet fram til at jeg er 100 % arbeidsufør. Etter over 11 år som syk er jeg nå å regne som uførepensjonist.

Jeg har ventet lenge på svaret. Søknaden sendte jeg i god tid, allerede i mars/april ifjor. Mitt tidligere vedtak om tidsbegrenset ufør (TU), gikk ut i september 2010. Da fikk jeg brev om at NAV ga meg arbeidsavklaringspenger (AAP) fram til årets slutt. Det førte til noe nærmere økonomisk ruin for min del, ettersom reglene er slik at jeg da kun fikk lov til å motta en begrenset sum penger fra den private pensjonskassen hos min tidligere arbeidsgiver.

Livreima ble strammet inn, og jeg så på fremtiden med et noenlunde positivt blikk, ettersom en medarbeider hos NAV fortalte meg at saken min var sendt videre i systemet og at sannsynligheten for et positivt svar var stor. Når det skjedde ville jeg kunne få etterbetalt pengene fra pensjonskassen, ettersom et vedtak ville bli satt til den datoen da mitt vedtak om TU gikk ut.

Det kan se ut som at nok en regel er endret, eventuelt at NAV-personen jeg snakket med ikke var så godt informert, for jeg får ikke en krone etterbetalt. Vedtaket ble ikke satt tilbake til oktober ifjor, men til 1. januar i år fordi «utbetalingen av arbeidsavklaringspenger opphører denne måneden». Det var de 14.000 kronene…

Imidlertid skal jeg vel bare være glad til, for uførepensjonen min blir circa 60.000,- lavere i året enn arbeidsavklaringspengene. Hadde de satt vedtaket tilbake i tid, ville jeg trolig ha måttet tilbakebetale det overskytende.

Pensjonskassen har i hvert fall gitt beskjed om at de nå øker utbetalingene tilbake til det samme beløpet jeg hadde før oktober, og det vil alt i alt gi meg en liten økning i inntekt i forhold til de siste tre månedene. Fett blir det ikke, men nå er jeg i hvert fall ferdig avklart og har fått et endelig svar. Det er kanskje det beste med dette.

Jeg føler imidlertid ikke for å slippe den store jubelen løs – det kjennes ikke spesielt positivt å være pensjonist før fylte 40. Jeg har slitt hele veien med å være en «unyttig» del i samfunnets maskineri, og nå må jeg venne meg til at det virkelig er slik.

Egentlig er jeg bare trist over hele greia, men jeg forsøker se det positive i at jeg nå har lov til å reise ut av landet uten å tigge om lov først, at jeg slipper å sende flere meldekort, og at jeg har fått tilbake honnørkort og skattefradrag.

Det vil si… Inntil politikerne våre bestemmer noe annet.

The end of the road?

Ydmykelsen av norske hjelpetrengende

SerendipityCat har allerede anbefalt denne, men jeg bringer den videre jeg også, i håp om å nå enda flere. Kronikken er skrevet av Rolf Rønning og sto i Klassekampen 3. januar 2011. Les den hos Ivar Johansen.

Vi kan snakke om en samfunnsmessig ydmykelse når det gjelder de signaler storsamfunnet (og politiske myndigheter) sender til fattige og svaktstilte gjennom sine prioriteringer. Når regjeringen aksepterer at det er greit at oljemeglere som forvalter vår felles formue får 100 millioner i bonus i året, samtidig som regjeringen ønsker å redusere uføretrygden, og argumenterer for at sosialhjelpssatsene må holdes godt nede, så er det en ydmykelse av dem som ikke får endene til å møtes.

Takk, Rolf Rønning!

Samkjøringen er i gang (TT-brukere i Oslo)

Jeg var ute i dag og kjørte drosje for første gang i år. Begge sjåførene jeg traff på var særdeles hyggelige og oppegående å prate med. Det er interessant å høre hvordan livet er for dem som kjører drosje i Oslo, og som også rammes av politikernes sparekniv.

Det nye av året er at de som bruker TT-kjøring til og fra jobb, eller andre faste oppdrag, nå har blitt en del av en samkjøringsordning. Det vil si at i stedet for at én person blir kjørt i én bil, skal det nå brukes busser som henter flere av gangen. Det er mulig det høres fint ut i teorien, men etter det jeg hører fungerer det ikke fullt så bra i praksis. Et eksempel: En rullestolbruker skal på jobb og har fast henting hver morgen. Tidligere har turen tatt ca en halvtime, men nå tar det 1,5 time før vedkommende er på jobb. Det samme gjentar seg når h*n skal hjem.

For det første: Det er i utgangspunktet vanskelig for en person med handikap/sykdom å få ta del i arbeidslivet, det er ikke slik at disse menneskene opplever å få jobber kastet etter seg. Når vedkommende plutselig ikke klarer å komme seg på jobb i tide, vil det ikke oppfattes særlig positivt av en arbeidsgiver selv om det ikke er arbeidstakerens skyld. Det passer jo dårlig sammen med politikernes ønske om å få flere i jobb, også de med sykdom og handikap.

For det andre: Det er ofte snakk om syke mennesker, som nå skal sitte i en bil i flere timer hver dag sammen med andre mennesker – i tillegg til å fungere i yrket sitt, eller på tiltaket sitt. Med sykdom og handikap følger det svært ofte en redusert toleranse for stress og påkjenninger, samt en begrenset mengde energi til å klare dagens oppgaver. Da er det trist om mye av energien skal «brukes opp» på denne transporten.

Fra før av har vi sett at samkjøringen fungerer svært dårlig for transporten av syke mennesker til/fra lege/behandling, men likevel blir det altså nå innført også for TT-brukere med faste turer. En av sjåførene i dag fortalte at de har forsøkt med samkjøring for noen år siden også, men da måtte de gjøre om ordningen etter 3 måneder. Det gjenstår å se hva som skjer denne gangen.

Demonstrasjon mot uførekutt

I går ettermiddag dro jeg med meg Tenåringen i en taxi ned til sentrum, for å delta på en demonstrasjon igangsatt av «Aksjon forsvar dagens uføretrygd». Guttungen syntes det var altfor kaldt, så han bega seg ut på leting etter en kaffebar. Så da sto jeg der og småfrøs, sammen med folk fra diverse LO-forbund. Det kaltes en «fanemarkering» og jeg forsto snart hvorfor:

Det var nesten flere faner enn det var folk. Nesten.

 

Det ble holdt to appeller, først av Inger Ljøstad fra Ryggforeningen og «Aksjon forsvar dagens uføretrygd».

Andremann var Arne Lein, leder i Norges Handikapforbund. (Muligens han som står til høyre der og venter, men jeg er ikke helt sikker.)

Jeg fant faktisk «mitt» forbund blant fanene! :) Det var en veldig hyggelig representant fra forbundet som sto der og forsøkte holde fanen rolig i vindkastene. Jeg fant ut at jeg skulle gjøre mitt for fagforeningen min, så jeg ble stående og holde i den jeg og. Det var vel kanskje det mest nyttige jeg kunne bidra med, annet enn å være tilstede.

Referat om det hele kan du lese hos Fri Fagbevegelse.

Tenåringen syntes forresten at jeg burde holdt appell jeg og, der jeg skulle fortalt min historie. Det ville visst blitt mye mer interessant å høre på, mente han. Grei gutt, men jeg tror jeg overlater scenen til folk som kan dette her. Jeg gjør meg nok best på blogg med mine totalt meningsløse referater. :)

Forsvar dagens uføretrygd

Aksjonen Forsvar dagens uføretrygd holder, i morgen, onsdag 17. november klokken 16.00 en fanemarkering foran Arbeidsdepartementet på Einar Gerhardsens plass. De oppfordrer alle fagforeninger og organisasjoner til å delta på markeringen!

Hvis kroppen orker i morgen, tenker jeg å møte opp. Det er ganske stort til meg å være, jeg har en masse antipatier mot demonstrasjoner – men for denne viktige saken tenker jeg det er helt greit å være med.

Om du har mulighet til å være med, vet ikke jeg. Men det du kan gjøre, uten at det koster så mye krefter, er å signere underskriftskampanjen mot det som er planlagt av kutt og endringer i uføretrygden:

  • Kutt i behovsprøvet barnetillegg på opp til 22.000
  • Uføre skal ikke lenger betale skatt som pensjonister, men som lønnsmottakere. Dette rammer spesielt de uføretrygdede med lavest inntekt
  • Varig uføretrygd erstattes med midlertidig uførestønad
  • Beløpet en uføretrygdet kan tjene reduseres fra 1 G (75.000) til et symbolsk beløp
  • Kutt i alderspensjonen pga levealdersjustering

Signer her om du støtter saken. Spre dette gjerne videre til alle du tror kan støtte saken.

Besøk aksjonens nettside.

Verdighet – også når man er utenfor arbeidslivet?

Jeg har presset kroppen altfor hardt og betaler for det nå, men jeg vil bare så gjerne anbefale dere å lese et flott innlegg hos Liljekonvall. Jeg synes det beskriver så godt mange av de tankene jeg selv har hatt i forhold til det å være en del av «utenforskapet». Når man ikke er i arbeid lenger, har man egentlig en verdi da? Følelsen jeg har etter å ha fulgt med i debatten om sykelønn og uføretrygd, er at det har jeg ikke. Jeg er en rusten, ubrukelig del i det store maskineriet. Jeg koster bare penger, uten å gi noe tilbake.

Jeg speiler min verdi i dine ord.

Det synes jeg er en nydelig setning, hentet fra overskriften hos Liljekonvall. Det er ord jeg håper andre kan ta med seg og huske på når de er med på å diskutere svake grupper i samfunnet. Vi er mennesker – vi har følelser.

Er du en av dem som tror på regjeringens krisemaksimering av sykefraværet. Les i så fall denne artikkelen hos Aftenposten; Ble forsøkt diktert av departementet.