Her har det skjedd en liten revolusjon i løpet av kort tid. Inni hodet mitt, altså, ikke ellers. Fra å tenke at jeg aldri, aldri, aldri kan forlate leiligheten, balkongen og utsikten min, er jeg nå der at jeg ikke orker å bli her lenger enn jeg må. Det er rart hvordan ting kan skje så fort, fra én mening til en annen i løpet av sekunder.

Grunnlaget for meningsendringen har blitt lagt gjennom flere år. I området jeg bor, har det pågått noen større bygge- og renoveringsprosjekter i flere år nå. Det siste pågikk i to år. To år med støyende arbeid fra 6-7 om morgenen, ofte til sju på kvelden. Det slet på meg til de grader. I tillegg bor jeg i en høyblokk, og da må man bare regne med at en (eller flere) naboer ønsker å pusse opp og fornye. Ikke noe galt med det, annet enn at det til tider er uutholdelig med boring, pigging og banking.

Filteret mitt virker ikke lenger, det er nå så tynnslitt at jeg begynner å mislike mennesker fordi de støyer.

Da jeg nylig fant ut at det er flere byggeprosjekter planlagt i området her, skjønte jeg plutselig at jeg ikke kan bo her mer. Da blir det ikke noe helse og trivsel igjen, og det vil jeg gjerne ha.

Tenåringen, som har en far som bor et par fylker herfra, var straks med på ideen; vi flytter!

Etter det gikk timene fort på finn.no, den ene boligannonsen etter den andre ble studert, lagret, eller forkastet. Det er utrolig hvor mye lavere prisnivået er om man godtar å bo et stykke unna Oslo. Prisene her vi bor har steget noe enormt siden vi flyttet hit for 11 år siden. Det er ikke så mye gjeld igjen heller, så vi kan sitte igjen med en ganske fin egenandel.

Etter dette har ting gått ganske kjapt. Jeg har allerede snakket med en megler, og nå er det bare opp til meg å gi klarsignal. Men først må det fikses og ryddes. Det er ikke det som passer en ME-kropp best, men det er enkelte ting som er lurt å gjøre likevel. Det får bare gå litt over tid, men det er lettere sagt enn gjort. Hjernen min jobber nemlig superfort, selv om kroppen ikke helt henger med. Det blir lett litt “overload”, men så langt får jeg i hvert fall sove om natta.

Så langt har jeg gått i en rus av energisk “wohoo, spennende!”, men i dag kjenner jeg panikken krype innover meg. Dette er stort..! Kjempestort, og veldig skummelt! Uæææh!

Det er nå jeg henter fram en liten samtale min yngste lillesøster siterte for meg på telefonen forrige dagen:

“Hva må til for å få en endring i livet?”
“Flytt deg!”


Skrevet av i Flytting