Nesten like ordløs

Det har gått et år. Ett år. Hver gang jeg forsøker å formulere noe rundt terrorangrepene ifjor, stopper det opp inni meg. Det er for vondt, for opprivende, for mye. Og jeg var ikke direkte berørt en gang.

Jeg forsøker meg på en oppsummering om dagen, slik jeg husker den. Det finnes tusenvis av slike historier, men det er vel noe med at vi alle har vår historie og kanskje et behov for å dele den? Her er min:

22. juli i 2011, satt jeg ved pc’en med ryggen vendt mot vinduet. Jeg vet ikke hva jeg drev med, trolig surfet jeg rundt på Facebook, eller andre sosiale medier. Plutselig smalt det så vinduene ristet. Jeg tenkte først; «tordner det mer enn dette, så går vinduene». Så; «det var igrunn et rart tordensmell».

Like etter ringte telefonen, og min yngste søster fortalte at noe var skjedd i Oslo sentrum. Et stort smell, vinduer var knust og folk løp rundt i panikk. Hun lurte på om jeg kunne finne ut hva som hadde skjedd, og hvor, så hun kunne unngå området. Alt hun ville var å komme seg vekk fra sentrum. Jeg gikk direkte til nrk.no, men det sto ingenting. Jeg forsøkte noen andre nettaviser, og plutselig begynte overskrifter dukke opp om en eksplosjon i Oslo. Nei, to eksplosjoner. Var det gasslekkasje? Terrorisme? Alt var uklart og ingen visste noe sikkert, men jeg fikk i hvert fall videreformidlet det lille jeg fant av informasjon til søsteren min, og hun begynte på sin lange omvei ut av sentrum.

Alt kjentes utrygt.

Da jeg forsto at det var regjeringskvartalet som var rammet, tenkte jeg øyeblikkelig på min andre søster. Hun jobber jo der! Jeg fikk sendt avgårde en sms med spørsmål om hun var ok. Hun svarte litt ja på en litt spørrende måte. Gudskjelov var hun syk den dagen og ikke på jobb. Det er jeg så inderlig takknemlig for, spesielt etter å ha sett bildene fra hennes arbeidsplass. Hadde hun vært der… nei, jeg vil ikke tenke på det en gang.

Langsomt gikk situasjonen opp for meg, for alle. Bilder og små videoklipp dukket opp på nett, på tv. Det så ut som bilder hentet ut fra krigsområder i helt andre deler av verden, ikke Oslo.

Så kom meldingen om skytingen på Utøya, og etter hvert at en mann var tatt. Panikkslagne ungdommer ble intervjuet på tv. De fortalte om skyting, om døde. Noen mente det var minst 30 døde. Jeg håpet i det lengste at det var en overdrivelse.

Dagen etter våknet jeg opp og leste forsiden på en nettavis: «80 døde». Det var så brutalt, så ufattelig. Selv nå har jeg problemer med å formulere noe rundt dette. Jeg merker at setningene blir korte, at ordene blir feil. Jeg skriver og visker ut, skriver og visker ut…

Så mye smerte, og det har så vidt begynt.

Ett år, det er ingenting, det. Ingenting, når man sørger over en man har mistet. Akkurat det vet jeg noe om, etter å ha begravet et barn selv. Det var en traumatisk og livsendrende opplevelse for meg, og det var ikke en gang noen sin skyld at det skjedde. Det første året var helt uvirkelig. Og når det virkelig begynte å gå opp for meg, var det over for alle andre.

Jeg tenker på alle de pårørende, på alle de overlevende… Hvordan blir årene framover for dem? Hvor mange tragedier følger i kjølvannet til denne ene, store? Hvor mange får helseproblemer på lengre sikt? Vi har trolig bare sett toppen av isfjellet, for å si det med en klisjé. Dette første året har vært viet kjærlighet og samhold. Kanskje det neste året bør være mer åpent for sinne og hat for dem som trenger det? Det er mange følelser som må få komme ut på et eller annet vis, uten at det blir sett på som galt.

Jeg avslutter med sangen som for alltid vil minne meg om 22. juli 2011; Til ungdommen.

About these ads

2 tanker på “Nesten like ordløs”

  1. Jeg satt her nede i Tørki og fikk en liten sms om bombing i Oslo. Lite ante jeg hva som egentlig ventet meg den tiden det tok meg å dra bort på jobben til mannen å finne nett! Jeg var helt i sjokk og klarte ikke ta inn over meg det jeg både så å leste! Bygda mi ble hardt rammet og mistet to unge gutter. Det var vondt å reise hjem på besøk!

    Om EN mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen ♥

    1. Sender en stor klem til deg, Sissel! Det må ha vært tungt å være i utlandet når det skjedde, spesielt når det rammet bygda di. Norge er så lite land, jeg tror de aller fleste av oss føler oss rammet på en eller annen måte, uansett om vi ikke ble direkte berørt. Jeg kjenner meg i hvert fall berørt selv om jeg ikke mistet noen av mine.

      I dag har jeg fulgt minnesendinga på TV, det har vært både godt og vondt på en gang.

      ♥♥♥

Det er stengt for kommentarer.