Jakten på blodplatene

Jeg har opplevd en aldri så liten deja vu på blodprøvefronten.

For en del år siden, i tiden før jeg ble utredet og diagnostisert med ME, hadde jeg en fastlege som ikke var riktig navla. For å si det mildt. H*n kom med de merkeligste uttalelser, husket aldri hvem jeg var og stilte de samme spørsmålene hver gang. Dessuten hadde h*n en formening om at det var veldig dumt å eie leilighet, så jeg burde selge min og heller leie. Eh… ja, det er jo så klart et råd jeg fulgte, etter at jeg hadde greid å karre meg inn på boligmarkedet med et skrik. (Sarkastisk drypp der, om noen lurte.)

I hvert fall, hos denne fastlegen ble det tatt en del blodprøver, som seg hør og bør. En av prøvene var de ikke fornøyde med der, jeg fikk beskjed om å komme tilbake og ta den gang på gang. Noe ble alltid feil, så vidt jeg husker sa legen noe om at blodet levret seg så de ikke fikk målt det de skulle. Hva de skulle måle, husker jeg ikke – eller så fikk jeg aldri vite det. Det jeg husker er at jeg spurte hva det kunne komme av. Fastlegen min kom med den beroligende meldingen om at det muligens var en dødelig sykdom. (Jeg har glemt hvilken.) Den dagen gikk jeg gråtende hjem og planla å skrive testamentet mitt…

Til slutt ble jeg sendt til nærmeste sykehus, for å ta prøvene der. En kjempefin overlege ringte meg opp etterpå og fortalte at alt var fint. Hurra!

Jeg har nevnt dette for senere fastlege, uten at denne skjønte noe av det. Og så har jeg ikke tenkt så mye mer på det. Inntil nå.

Nå har jeg heldigvis bedre leger i mitt liv, både en super privatlege og en super fastlege. Privatlegen min har fulgt meg opp i det siste, fordi blodplatetallet mitt har blitt veldig lavt. Jeg måtte derfor slutte på medisinen jeg gikk på, sånn for sikkerhets skyld. I tillegg ble jeg bedt om å kontakte lege øyeblikkelig om jeg fikk blødninger, blåmerker eller røde prikker i huden. I et par-tre måneder har trombocyttallet vært på 86, men da jeg var og kontrollerte det sist for et par dager siden, greide de ikke måle det i det hele tatt. Dermed fikk jeg en telefon fra legen min på morgenkvisten, som ønsker jeg skal tilbake og ta nye prøver. Denne gangen i annen type blodprøveglass. Det er visstnok noe med at serumet de bruker i den vanlige prøven, kan reagere med blodplatene slik at det levrer seg – og da får man ikke målt.

Så – historien gjentar seg, og nå fikk jeg endelig en forklaring på hva som trolig skjedde sist.

I morgen skal jeg ta nye prøver, forhåpentligvis er ting normalt da. Hvis ikke vet jeg at jeg er i gode hender. Kroppen min er i hvert fall fri for petekkier, blåmerker og blødninger. Da satser jeg på at dagen blir god!

6 thoughts on “Jakten på blodplatene”

  1. Ja blodplater trenger man!!! Så godt de følger deg nøye opp nå, dette er ikke noe å tulle med. Men heldigvis kan det jo gjøres noe med. MASSE lykke til♥

    1. Takk Linn! Jeg håper igrunn det bare ordner seg av seg selv, ellers må jeg visst gå på Prednisolon igjen.. og det frister lite. :-/
      Satser på det går bra! ♥

      1. Etter mange års erfaring med ITP er jeg nå «frisk». Håper det går bra med deg og :)

  2. Så godt å lese, Hanne!

    Jeg har fått svar på mysteriet… blodplatene var der hele tida, de bare likte ikke å blandes med serumet de bruker i prøveglasset. Etter at de tok prøver på annen type glass, hadde jeg plutselig helt normalt antall blodplater. Det er jeg veldig glad for!

Kommentarer er stengt.