Kan et menneske være ulovlig?

For noen dager siden skrev jeg om hvilket fantastisk land vi bor i. I denne posten vil jeg ta opp en mer skammelig side av det landet jeg er så glad for å bo i.

I dag har jeg vært på deler av en konferanse om ‘Barn på flukt’, arrangert av Støttegruppa for Yalda og Allan (Tromsø), NOAS, Antirasistisk senter, Norsk folkehjelp og Fagforbundet. Det var både interessant, lærerikt og gripende. Blant annet var Marie Amelie der og leste fra boka si ‘Ulovlig norsk‘.

Marie Amelie leser fra boka si.

Det handler om de ca 450 «asylbarna» som sikkert de fleste har fått meg seg i nyhetene. Bak overskrifter og tørre tall, skjuler det seg familier med sine egne, personlige historier. Det er historier om krig, overgrep, tortur og trusler. En rekke mennesker flykter fra hjemlandene sine, i håp om å få en trygg og god tilværelse for sine barn. På en eller annen måte havnet de i Norge, og søker asyl. De bor på mottak og lever hver dag i usikkerhet. Når de får avslag på sine søknader om hjelp og trygghet, er det mange som blir her likevel, i håp om at et under skal skje. Livet på mottak er forferdelig tung, både for voksne og barn. Mange av barna får store psykiske problemer av å leve i slik utrygghet. Det blir sjelden tatt hensyn til av norske myndigheter.

Jeg har lest og hørt at noen mener disse menneskene kan skylde seg selv. At det er foreldrene som er ansvarlige for den vanskelige situasjonen barna deres har havnet i. Det synes jeg er umenneskelig, men også historieløst. Som en av talerne sa på konferansen: For hundre år siden var Norge det fattigste landet i Europa, og 1 million nordmenn dro ut i verden for å få bedre levevilkår. Kanskje er det sant at «alt er glemt om hundre år»? Nå er i hvert fall situasjonen en helt annen; Norge er et av de rikeste landene, men blir strengere og strengere når det gjelder hvem som får lov til å komme hit.

Når jeg hørte om barnas liv, hva de går igjennom hver dag, så fikk jeg små gjenkjennelser av deler av mitt eget liv, der jeg har levd i usikkerhet når det gjelder helse og økonomi. Jeg føler meg til tider traumatisert av mine møter med Nav og helsevesen. Likevel, det jeg har erfart er kun en liten promille av en promille av de traumene asylsøkere opplever. Og da tenker jeg på deres erfaringer på norsk jord, og ikke alt det jævlige de har gjennomlevd før de kom hit.

Jeg kan ikke så mye om dette temaet, jeg har ikke hundrevis av argumenter. Jeg kan ikke lover og regler fullt ut. Men jeg reagerer som et medmenneske, fordi jeg synes det er grusomt når jeg hører om hvor dårlig mennesker blir behandlet i Norge. Når det gjelder «våre egne», som ble rammet av terror den 22/7, så er alle enige om at de må få hjelp og støtte, og bli ivaretatt. Men de såkalte asylbarna er også våre, i den forstand at de har bodd hele, eller mesteparten av livene sine i Norge. De går i barnehager, på skoler, de har venner og er med på fritidsaktiviteter. De snakker norsk og føler seg norske. Blir de sendt ut, blir mange av dem sendt til land der de ikke kjenner kulturen og språket, og der både de selv og foreldrene vil være i fare for å bli utsatt for terror og overgrep.

Andre land har ordninger der slike lengeværende barn (og voksne) får lov til å bli. Der har mange fått amnesti, og sluppet å leve ulovlig lenger. Der får de lov til å bli ressurser, delta i samfunnet, jobbe, ta seg en utdanning. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor vi ikke kan gjøre det samme her.

Fritt fra husken, noe som ble sagt på konferansen i dag: Stoltenberg mener at hvis vi lar disse familiene bli så er det urettferdig mot de som har blitt sendt ut tidligere. Tenk om vi skulle si det samme om kreftbehandling; nei, du kan ikke få denne nye behandlingen, for det er urettferdig mot de som døde før behandlingen kom.

Yalda er et av de barna saken gjelder. Hun fylte nylig 10 år, hun bor i Tromsø med foreldrene sine. Faren er fra Afghanistan, moren fra Moldova. De har fått avslag på søknaden sin, og risikerer hver dag å bli tvangsutsendt. I så fall blir familien splittet, foreldrene blir sendt til hvert sitt land og Yalda følger moren. Det betyr at hun trolig aldri får se faren sin igjen. I årets 1. maitog i Tromsø gikk 1000 mennesker, svært mange av dem gikk under parolen for å la Yalda bli. Kommunestyret i Tromsø vedtok for få dager siden å støtte Yalda og familien hennes, og de ber om at saken hennes skal behandles på nytt i UNE, denne gang på individuelt grunnlag og at Barnekonvensjonen legges til grunn ved behandlingen. Jeg håper virkelig politikerne tar til vettet, eller aller helst at de slipper hjertet sitt fram også.

Vær så snill og signer dette oppropet for at Yalda skal få bli.

Her er en liten videosnutt med Yalda:

2 tanker på “Kan et menneske være ulovlig?”

  1. Når man jobber i barnehage får man av og til dette tett inn på livet. Uansett hva man måtte mne om politikk og skyld og alt det der, kan det umulig være ungenes feil. Det provoserer meg voldsomt. Folk lever i årevis i utrygghet og det påvirker ungene det også.

    1. Takk for din kommentar, annebloggen!
      Ja, jeg kan tenke meg at barnehageansatte og folk i skolen kan få dette tett inn på seg. Det må være forferdelig tøft for omgivelsene også, men aller verst for de barna dette går utover. Hvordan forklare små barn at de ikke lenger får lov å bo i landet, at de aldri får se vennene sine igjen. Hjerteløst…

      Er helt enig med deg i at dette ikke er ungenes skyld. Utryggheten fører til store psykiske problemer, både hos voksne og barn. Det er vondt å vite at dette skjer i Norge.

Det er stengt for kommentarer.