Det er så mye jeg har hatt lyst til å skrive om den siste tiden. Nok en gang er trygdedebatten i gang igjen. Det er utrolig hvor enkelt mange politikere synes det er, å hakke løs på de svakeste i samfunnet vårt. Maria har heldigvis sagt klart ifra om hvilket lavmål debatten befinner seg på. Flere har blogget om dette, og kommet med fornuftige svar og innspill. Jeg er så glad for dette, og forsøker å spre det videre på sosiale medier så godt jeg kan.
Selv har jeg begynt å blogge om temaet, men hodet vil ikke samarbeide. Formen har vært laber en god stund, og påsken ble litt mer sosial enn jeg hadde kapasitet til (men hyggelig var det!). I tillegg virker det som jeg har greid å gjøre det samme med hjernen min, som jeg tidligere har klart med kroppen min; Jeg har jobbet den nedover.
Det jeg mener er at jo mer jeg bruker huet, desto dårligere funker det. Akkurat som kroppen min. Nå er jeg på et nivå der jeg kjenner angsten banke på, fordi jeg ikke greier å huske ting. “Har jeg ikke snakket om akkurat dette før?” Det er vanskelig å forklare, men det kjennes veldig skummelt. Det handler om viktige temaer som jeg virkelig BURDE greie å erindre, men det nytter ikke.
Noe mer håndfast – og muligens en årsak til at hjernen funker så dårlig; Det startet med Sudoku. Jeg fant en kjekk gratis-app til iPoden min, og siden Sudoku er noe jeg virkelig liker å bryne meg på, så har jeg spilt det altfor mye. En periode løste jeg oppgaver på nivå “Hard”. Ikke at jeg greide alle oppgavene, men jeg løste i hvert fall over halvparten av dem. Så plutselig var det stopp. Det gikk ikke lenger. Jeg kommer et stykke på vei, men så nytter det ikke å vri hjernen mer. Jeg måtte gi opp og gå ned et hakk, til “Medium”. Det løste jeg kjapt og greit før, nå må jeg virkelig tenke og ta pauser.
Det er nesten verre når hjernen skrur seg av, enn når kroppen gjør det. Jeg føler jeg beveger meg nedover mot et slags huleboernivå, derav overskriften fra en av de mange episodene av Buffy the vampire slayer.
Heldigvis greide jeg å gjøre ferdig selvangivelsen i tide, før hjernen brekker helt og må legges i gips. Takk og lov for små gleder!
Rudolfine
Huff-huff, desverre kjent situasjon. En ting er at kroppen kobler ut, men når hodet ikke lenger vet hvilken dag det er, om vi har spist middag, eller klarer å løse helt enkle oppgaver, ja, DA kjenner jeg også panikken komme….
Likevel har du også denne gangen skrevet et flott blogginnlegg. Takk.
Unner deg en riktig god (*og lang nok) hvil, så kommer du nok sterkt tilbake senere.
Lothiane
Tusen takk for en hyggelig kommentar, Rudolfine!
Huff, ja det er ikke lett når hjernen ikke vil samarbeide. Har jo hatt dette hele veien, men det går litt i rykk og napp, og som oftest virker hjernen til en viss grad. Blander jo litt ord og glemmer ting, men så ille som det er nå er det lenge siden det har vært. Får nok satse på en lang og god hvilepause, men det er så vanskelig å hvile uten å bruke hodet.
Inger Bjercke
Går det an å si nummen i hodet? Jeg kan lese 2-3 bøker på rappen, så er det stopp, det er ikke plass til mere, konsentrasjon til mere, og dager/ uker med pause må til.
Halvferdige kladder hoper seg opp i bloggen og stoffet blir utdatert før det blir publisert hehe – ikke noe problem, det er så mange som skriver det mye bedre uansett.
Men uansett, det er en ekkel følelse og en lurer av og til på om en blir værende der.
Så bare legg hodet på puta du, lukk øynene og la tankene bare sveve… vi vet det kommer lettere dager. Krya på deg (som svenskene sier) Klems
Lothiane
Kjenner igjen den opplevelsen, Inger! I perioder kan jeg lese bøker helt fint, men så har jeg en lang periode jeg ikke orker/greier å konsentrere meg om dem. Jeg får bare lære meg til å huske at det pleier å bli bedre igjen.
Kjenner igjen det med halvferdige kladder… det har blitt en del av dem opp gjennom årene.
Ekkelt er det, jeg kan bare prøve å forestille meg hvordan det må være for slagpasienter og tilsvarende… når de ikke får hjernen til å samarbeide lenger. Grusom følelse!
Klem tilbake!
tornerosesverden
Kjenner meg så igjen i dette. Det verste er når hjernen ikke virker! Noen ganger husker jeg så lite at jeg rett og slett bare må le av meg selv (alternativet er vel å gråte). Bra du er ferdig med selvangivelsen da
Skal få levert min i løpet av neste uke – får håpe hjernen holder 
Har lastet ned et sudokuspill på iPaden jeg også. Får ta lærdom av din erfaring og vente med det til selvangivelsen er levert 
Ønsker deg så gode dager som mulig og god hvile
Klem
Lothiane
Det er jo greit om min erfaring kan hjelpe deg litt så du får unna selvangivelsen før du gir deg Sudokuen i vold.
Sudoku er innmari artig, jeg liker å bruke hjernen min. Må bare lære meg at den ikke kan brukes uendelig uten å få slappe virkelig av innimellom.
Det er bedre å le av det enn å gråte, så jeg satser på å klare å se det humoristiske i dette her…og så hjelper det jo faktisk å vite at jeg ikke er alene om dette.
Gode ønsker til deg, Tornerose!
klem
Hanne Qvist
Du kan få sagt det!
Tidligere i vinter da vi så på “Tangerudbakken borettslag” følte vi det var farlig gjenkjennelig (fysisk så vel som psykisk). Vi fikk oss mang en god latter, men det hadde unektelig en bismak.
God bedring!
Lothiane
Takk Hanne! Den programserien har jeg ikke sett, bare hørt om. Kanskje jeg må se… Det er jo både godt og vondt å gjenkjenne dette hos andre, vil jo helst at huet skal virke like bra hele livet.
Hanne Qvist
Men dette har jo også ganske mange alvorlige implikasjoner, f. eks. i forhold til det å presse ME-syke barn til skolearbeid.
Lothiane
Ja, det er sant – og viktig. Sønnen min har jo også fått diagnosen, og han merker jo begrensningene selv om det ikke er så ille (ennå). Spesielt når det gjelder matte, der han må konsentrere seg veldig. Da blir han helt varm, sier han. Viktig å begrense, ta pauser og ikke presse seg for mye.
Trude H
Så gjenkjennelig dette, og jeg skjønner godt fortvilelsen. Hos meg var de kognitive plagene de først merkbare, og det oppleves fremdeles skummelt. Jeg kan støtte det sønnen din sier; hodet mitt blir kjempevarmt når jeg må konsentrere meg!
I vinter fikk jeg et skjema av fysioterapeuten på ME- senteret på Aker. For å spare plass var noe av teksten skrevet med bokstavene under hverandre. Jeg måtte be henne lese det for meg. Ikke morro! Selv de loddrette ordene i et barnekryssord er utfordrende…
Nei, det gjelder nok for hodet som med kroppen – hvile og bare akkurat passe med aktivitet.
Lothiane
Det stemmer… jeg og fikk jo dette helt fra starten. Satt på jobb og forsøkte å konse, men greide ikke å gjøre annet enn de aller enkleste oppgavene. Utrolig vanskelig å takle sånne opplevelser, spesielt når hjernen har vært den kroppsdelen som har virket aller best hos meg tidligere. (Jeg har aldri vært et idrettsmenneske, for å si det sånn.)
Det kommer stadig tilbake til denne evige balansegangen, og den synes jeg det er nesten like vanskelig å få til nå som før.
God balansering, Trude og alle andre som trenger det!