Vann til elefantene/Water for elephants

På flyet hjem fra USA så jeg en fin film jeg tenkte å anbefale videre. Den hadde premiere på kino her i landet i april i år, så det er sikkert mange som har sett og hørt om den. For meg var den helt ukjent, men for en film!

Water for elephants
Historien fortelles av en eldre mann, som ser tilbake på livet sitt – og da spesielt på den tiden han jobbet i sirkus: Veterinærstudenten Jacob skal ha sin avsluttende eksamen, men blir hentet ut før han er ferdig fordi foreldrene hans har blitt drept i en bilulykke. Alt snus på hodet, Jacob er plutselig helt alene i verden. Han begir seg avgårde og hopper på et tog med et omreisende sirkus. Her greier han å skaffe seg jobb som veterinær, uten å fortelle at han ikke har eksamenspapirer.

Sirkuset ledes av en sjarmerende, men uberegnelig mann, August. Han er gift med den vakre sirkusprinsessen, Marlena. Det skal etter hvert vise seg at ting ikke er så bra mellom dem, og når Jacob forelsker seg i Marlena, kompliseres saken ytterligere.

Sirkuset får tak i en elefant, og håpet er at dette skal bli det store trekkplasteret. Imidlertid er det ikke så lett å få elefanten til å gjøre slik August ønsker. Han tyr til særdeles voldelige metoder, uten at det hjelper stort. Når han forstår at noe er på gang mellom Jacob og Marlena, blir det hele svært farlig.

Trailer fra filmen:

Filmen er en utrolig spennende historie, vakkert filmet og har flere kjente og dyktige skuespillere. Marlena spilles av Reese Witherspoon, Robert Pattinson (fra Twilight) spiller Jacob, og sirkusdirektør August spilles av Christoph Waltz. Elefanten Rosie spiller av Tai, jeg synes hun og bør få en lenke.

 

Film fra Georgia

Jeg kom tilfeldigvis over en webside kalt Georgia Traveler, med små reklamefilmer for turisme i staten Georgia. Der fant jeg noen innslag fra enkelte steder Tenåringen og jeg besøkte i september. Jeg fikk så lyst til å legge det ut her for dem som måtte være interessert i å se profesjonell filming fra akkurat der hvor vi har vært. Det var jo dessuten moro for meg å se dette også, så jeg fikk mimret litt fra turen. Det er litt masete kommentarer, synes jeg, så det kan være greit å skru ned/av volumet.

Det første innslaget er fra den lille byen Americus og det flotte, historiske Hotel Windsor. Der bodde vi i to døgn.

Det andre innslaget fra et av “våre” steder, er fra Chickamauga Battlefield, et av de fineste stedene vi var. Det lille steintårnet de viser der har jeg faktisk slitt meg opp alle trappene i, så jeg kunne skue utover området der borgerkrigen raste for snart 150 år siden.

Jeg fant også et annet innslag om spøkelser på Chickamauga Battlefield. Litt tullete, synes jeg, men med over 34.000 drepte på et såpass lite sted, er det vel ikke til å komme bort fra at noen vil mene det er et hjemsøkt område. Vi var der flere ganger, både på dag- og kveldstid, men vi traff ikke på et eneste spøkelse. Derimot så vi en flokk med hjort, og var fornøyde med det. En liten kuriositet – de intervjuer Mr. Culpepper tidlig i innslaget, og han hadde jeg både mail- og telefonkontakt med før besøket vårt der.

Jeg fant enda et klipp fra et av våre favorittsteder; Georgia Aquarium i sentrum av Atlanta. Det kommer som første innslag i denne episoden, og det viser seg at det går an å både dykke i det store hav-tanken med hvalhaier og manta rays – og er man barn kan man faktisk få være på overnattingsbesøk i Georgia Aquarium. Utrolig stilig!

Tenk, for bare noen uker siden var vi der..!

 

De bortgjemte – en viktig bok

For to dager siden fant jeg boka “De bortgjemte – og hvordan ME ble vår tids mest omstridte sykdom” av Jørgen Jelstad i postkassa. Den bestilte jeg for flere måneder siden, så jeg har ventet i spenning lenge. Fra før hadde jeg lest et utdrag av boken som ligger online, samt hørt forfatteren lese høyt fra den på et videoklipp fra ME-foreningens bokbad.

Det har skjedd store ting i det siste når det gjelder ME-forskningen, noe dere sikkert har fått med dere. Mange har skrevet mye godt om det som skjer, og TV2 har laget en samleside over alt de har hatt av artikler og videoinnslag. Tusen takk til TV2, de har jobbet i over 2 år med å forberede seg til publiseringen av Haukelandstudien til Fluge og Mella. Jeg synes det har vært fantastisk å oppleve at tv-kanalen har gitt så mye fokus til både forskere og pasientgruppen! Endelig ser det ut til at ME-pasienter blir tatt mer på alvor. Helseministeren har kommet med noen løfter, og Helsedirektoratet har kommet med en beklagelse. Jeg håper dr. Saugstad får det som han ønsker; at det blir satt i gang gransking av hvor ekstremt dårlig spesielt de alvorligst syke ME-pasientene har blitt behandlet.

Men altså, tilbake til boken. Jeg orker ikke alltid lese så mye, men denne boken ville jeg lese … fort. Det skulle vise seg å ikke være så vanskelig å få til. Jelstad har skrevet om forskning og sykdom på en lettfattelig måte, slik at selv en ulærd som meg kan forstå. For eksempel når han skal forklare hva B-celler gjør, og hva som skjer når de “løper løpsk”:

“B-cellenes hovedoppgave er å snuse rundt i kroppen etter fremmede inntrengere, for eksempel bakterier. Hvis B-cellene finner en bakterie, begynner de å produsere antistoffer mot denne. Disse antistoffene binder seg til bakteriene og bidrar til at de ødelegges og fjernes. På den måten beskytter B-cellene kroppen mot sykdom.

Noen ganger går det imidlertid galt i det komplekse systemet som er menneskets forsvarsverk mot infeksjoner, og det kan ende med at immunsystemet angriper kroppens egne vev og organer. Sykdommene som følger av en slik feilkobling kalles autoimmune sykdommer (…).”

Jeg liker at han skriver på denne måten, slik gir han et innblikk i kompliserte medisinske prosesser for alle oss som ikke er medisinsk utdannet.

Det er mye av det som står i “De bortgjemte” som jeg kjenner til fra før, men her er alt det viktigste samlet på ett sted. Vi får et historisk tilbakeblikk på sykdommen, gjennomgang av ulike teorier, samt viktig forskning som er gjort. I tillegg er flere kapitler viet pasienter, med beskrivelse av sykdomsforløp og hvordan de har blitt møtt i helsevesenet. Så vidt jeg har skjønt er dette den eneste norske boken som tar for seg emnet på en så omfattende måte, og det synes jeg Jelstad gjør uten å hevde at sannheten er slik eller sånn. Forfatteren er journalist og skriver nøkternt om disse temaene. For den som tror det er en sosialpornografisk tåreperse, så tar de altså grundig feil.

Likevel er det til tider vondt å lese boka. Det er ille å lese om mennesker som er så hardt rammet av ME at de minner om dødssyke kreftpasienter, men som ikke møter hverken forståelse, sympati eller hjelp hos dem som skulle være der for dem. Det er rystende lesing, og jeg håper den vil forårsake rystelser langt opp i systemet – og at hoder vil rulle. (Billedlig talt, selvfølgelig.) Noen må stå til ansvar for det som kun kan kalles mishandling i helsevesenet. Uansett om man tror noen feiler noe psykisk eller ei, så skal man vel møte pasienter med omsorg likevel?!

“De bortgjemte” rev meg med fra første side, så når Marias Metode kaller boka en “helsethriller” kan jeg bare nikke og si meg enig.

Nå er jeg jo ME-syk selv, og leser følgelig boken med en pasients briller. Jeg er veldig spent på hvordan “De bortgjemte” vil bli mottatt av dem som ikke er personlig berørt selv. Forhåpentligvis vil den bli lest av mange ikke-pasienter også. Etter min mening burde den snart stå på pensum for alle som utdanner seg innen helse- og omsorg. Dessuten håper jeg nav-ansatte og politikere vil lese boken, slik at de skjønner mer av hva de er med på å påvirke i sin jobb. (For eksempel kunne de gjort livene litt enklere for de pårørende, om de innvilget pleiepenger til foreldre som må slutte i jobbene sine for å pleie sine ME-syke barn. De får lite eller ingen hjelp, må gjøre alt selv, og likevel blir mange nektet denne økonomiske støtten.)

Jeg skulle ønske jeg kunne ta meg råd til å gi bort denne boken i julegave til alle som står meg nær, men det blir nok vanskelig. I stedet ønsker jeg meg i julepresang at de kjøper boka selv, og leser den.

Tusen takk, Jørgen Jelstad for at du har brukt godt over 2 år av livet ditt til å jobbe med stoffet og skrive denne boka! Jeg har stort håp om, og en tro på, at den vil skape bølger langt utover pasientene og de pårørendes rekker.

Linker til andre som har skrevet om boka (vil bli oppdatert):

• Bokanbefaling: De bortgjemte – Hvordan ME ble vår tids mest omstridte sykdom / Marias Metode
• Jeg har lest… “De bortgjemte” av Jørgen Jelstad / SerendipityCat

Videoklipp fra TV2 med forfatter Jørgen Jelstad:

• ME har vært en ikke-sykdom
• Forskning har ødelagt for ME-syke

 

Det er IKEAs skyld

Jeg har et ambivalent forhold til IKEA. Det er jeg muligens ikke helt alene om? Jeg liker at det er et stort utvalg til overkommelige priser. Jeg liker at de har kredittkort der, ellers hadde jeg aldri klart å få til prosjektene jeg har hatt de siste årene. Jeg liker at de har ideer og forslag som passer for folk som bor trangt, slik som jeg gjør.

Derimot liker jeg ikke at det alltid er helsikes mye folk der, uansett når man kommer. Jeg liker ikke at det er langt å gå på harde gulv. Jeg liker ikke at man må løfte og ordne alt selv, spesielt ikke når det man skal ha kommer i pakker som veier opp mot 50 kg. Og jeg liker virkelig IKKE når jeg møter på ansatte som gjør handlingen ekstra vanskelig.

Tenåringen og jeg brukte høstferien på å pusse opp og innrede hans nye “hule”. I den forbindelse ble det to turer på IKEA. Den første turen brukte vi til å kikke på det vi hadde planer om å kjøpe, for å se om vi var fornøyde med produktene. Etterpå gikk vi runden i 1. etasje og plukket med oss alle de varene som vi kunne få med oss selv. Planen var å komme tilbake med bærehjelp en annen dag, for å kjøpe de store, tunge varene som jeg hadde planlagt å betale hjemkjøring for.

Første tur gikk ganske greit, vi kom levende fra det og endatil med de fleste varene vi hadde på handlelista. Det gjensto noen store/lange møbelpakker – og noen dager senere dro jeg dit igjen, denne gang med faren min. Etter å ha brøytet oss vei gjennom folkemengdene kom vi endelig til lageret, der vi skulle finne varene og få lagt dem på tralle. Jeg visste fra før av at noen av varene ikke befant seg på hovedlageret. IKEA Furuset har nemlig to lagerbygninger, som ligger et lite stykke fra hverandre. Det skulle ikke være noe problem, tenkte jeg. Jeg har vært der flere ganger før, og det jeg da har gjort er å henvende meg i info-disken på hovedlageret og vist dem lista mi – og så har de ordnet en bestilling fra det andre lageret. Etterpå har jeg betalt i kassa, både for varene jeg fysisk har hatt på tralla mi, samt for de jeg har på bestillingsarket. Etter at alt det er i orden, har jeg dytta tralla bort til hjemkjøringsdisken, fortalt dem hvem jeg er, hvor jeg bor og overlevert varer + bestillingsliste til dem. De har sett på kvitteringen at jeg har betalt, så trekker jeg kortet og betaler for hjemkjøringen… og vips får jeg en dato og en klokkeslett da varene skal bli levert hjemme hos meg. Slitsom prosess, men det har funka fint. Helt til nå.

For i info-disken fikk jeg denne gang beskjed om at jeg måtte gå hele veien tilbake gjennom første etasje, ta trappen opp en etasje og finne en kundebehandler som kunne legge inn bestillingen min. Så skulle jeg gå samme løypa en gang til, ut til lageret, hente varer, betale i kassen og så videre. Jeg påpekte det urimelige i at jeg skulle gjøre dette, ettersom de alltid har hjulpet meg med dette på lageret tidligere. Fyren trakk bare på skuldrene og sa at det ikke passet, han hadde nemlig en på opplæring. (Enda bedre grunn til å gjøre det, tenker jeg – opplæringspersonen burde vel også lære dette?) At han ikke hadde tid virket helt usannsynlig, for det var bare meg og en til som sto ved disken. Det hadde sikkert tatt ham 2 minutter å legge inn bestilling på de to varene som befant seg på det andre lageret, men niks.

Når jeg allerede er utslitt og så møter på slike urimeligheter, blir jeg skikkelig møkksur. Så sur faktisk, at jeg lot tralla med varene stå igjen. Halvparten av varene jeg trengte hjemkjøring på, var på det andre lageret – og så himla god råd har jeg ikke at jeg betaler hjemkjøring to ganger. ME-kroppen min orka ikke gå den lange veien tilbake og stå i kø et sted i annen etasje for å få hjelp der. Så da dro vi da, uten de varene jeg hadde planlagt å kjøpe. IKEA merket sikkert ikke noe til at de mista kjøpet, dermed spiller vel ikke kundetilfredsheten særlig rolle?

Faren min tok meg i stedet med på A-møbler, der vi fant en av tingene som sto på lista mi: et garderobeskap. Jeg bestilte det hjemkjørt (til en ganske vanvittig pris), og noen dager senere kom det på døra.

Tenåringen og jeg har satt sammen mange møbler, det meste har vi fått til på egenhånd. Garderobeskapet fra A-møbler derimot… det var ikke like enkelt. Vi var rimelig slitne begge to, etter å ha holdt på med oppussingsarbeid en stund. Vi burde sikkert ha ventet på at noen hadde tid til å hjelpe oss med det, men jeg orka ikke ha to store pakker liggende midt på stuegulvet på ubestemt tid. Så – da satte vi i gang selv. Det var ingen spesielt god idè.

Delene var mange. Bruksanvisningen var rimelig grei å følge. Det sto at det var nødvendig med 2 personer for å bygge skapet, men det stemte ikke. Da måtte vi har vært to blekkspruter. På et punkt hadde vi satt sammen det som skulle være bunnen, samt midtveggen og en hylle. Før vi skulle sette på den ene sideveggen, var det meningen at vi skulle skyve inn en tynn plate som var bakveggen. Problemet var at hver gang vi slapp taket for å sette på sideveggen, så skle bakveggen ut. Det er jo ikke særlig bra, siden bakveggen er med på å stabilisere skapet. Samme hva vi gjorde, var det ikke mulig å holde veggen på plass og samtidig sette på sideveggen. Vi hadde ikke nok armer.

Så der sto vi da, med et halvbygget skap vi ikke fikk gjort noe mer med. Jeg var rasende sint og fortvilet på en gang og ringte A-møbler for å beklage meg/be om råd. Det eneste fyren der kunne tilby var nummeret til en privat montør som kunne påta seg jobben for oss. Det var helt uaktuelt, jeg hadde ikke råd til denne kostnaden, samt at da måtte jo skapdelene bli liggende på gulvet inntil montøren hadde tid til å komme hit. Ikke f*n, jeg er ikke utstyrt med slike mengder tålmodighet. Det toppet seg virkelig da mannen på telefonen sa “ingen andre kunder har klaget på dette skapet”. Altså: “det er du som er idiot”. Aarrrghhh!

Når jeg blir sint og såret på en gang begynner jeg alltid å grine. Skikkelig plagsomt og til veldig liten hjelp. Det er sikkert noe jeg burde oppsøkt psykolog for, men hvem har tid til sånt når man har skap som skal bygges?! Jeg gjorde heller noe som var mye mer fornuftig. Jeg ringte på hos naboen og ba om hjelp. Og da ordnet det seg. Med to snille og praktiske naboer, i tillegg til de to opprinnelige montørene (altså Tenåringen og meg), ble det endelig garderobeskap på oss!

De resterende varene på handlelista har vi ennå ikke fått kjøpt. Det blir ganske sikkert ikke IKEA Furuset som skal selge oss disse, men jeg skal gi IKEA Slependen en sjanse i stedet. Der har de så vidt jeg vet hele lageret på et sted, så da slipper jeg å prate med vrange kundekonsulenter.

Et lite P.S.
Jeg forsøkte å finne en epostadresse på ikea.no, slik at jeg kunne klage på dårlig service, men det fant jeg ikke… så da ble det en bloggpost i stedet.