Dårligere tilbud til ME-syke barn

I går fikk jeg vite at Lillestrøm Helseklinikk har fått problemer fordi en/noen lege(r) har klaget inn behandlingen de gir til ME-syke, og da spesielt barn. Helsedirektoratet er i gang med å se på saken. Det blir reagert på at de får antibiotikakurer når det ikke alltid er tydelige tegn på bakteriell infeksjon. (Dette virker kanskje merkelig, men det er nå altså slik at ME-pasienter veldig ofte ikke får utslag på “vanlige” prøver, og det er også mange som har blitt veldig mye bedre etter at de har blitt behandlet med antibiotika først, og så en lengre tid med probiotika, før det hele gjentas igjen.)

LHK er nå nødt til å endre sin praksis, i hvert fall inntil videre. Det er spesielt ME-barna som dette går utover, men det vil også bli strengere hva voksne ME-syke kan få av behandling.

Med Lillestrøm Helseklinikks egne ord:

Retningslinjer for bruken av antibiotika i Norge ekskluderer pasienter uten sikre objektive funn selv om pasienten får en klar klinisk bedring av behandlingen. (min utheving)

Og…

På tross av disse retningslinjer ser vi daglig pasienter med effekt av antibiotika gitt av andre leger på sykehus, fastleger, leger i familien, etc. uten at det foreligger objektive funn som antyder infeksjon. Så det er åpenbart at disse retningslinjer for bruk av antibiotika ikke alltid blir fulgt opp i det offentlige helsevesen. (…) 
Inntil saken er klarlagt vil følgende endringer bli gjennomført: Vi vil kun behandle voksne med antibiotika der det er objektive funn som tyder på infeksjon, eller dersom vi anser det er medisinsk uforsvarlig å IKKE behandle grunnet særdeles god klinisk effekt. 

Dette gjør meg både sint og lei meg. Jeg har en sønn på 15 som har vært syk i to år nå, og han får ikke hjelp noe sted. Jeg oppfatter ikke at fastleger er det minste interessert, selv om det altså er snakk om en ung gutt med livet foran seg. Barnespesialisten som vi har blitt sendt til, er en utrolig flott lege – men jeg vet ikke om h*n kan gjøre stort h*n heller… h*n har derimot oppmuntret til opplegget hos LHK ettersom flere av spesialistens pasienter går der og er fornøyde, flere har fått bedring.

Det var hos LHK vi virkelig ble møtt på en skikkelig måte, av en lege som tok oss på alvor og lytter til det vi forteller. Det har blitt tatt grundige prøver, hvorav flere er sendt til utlandet fordi det ikke tilbys lignende i Norge. Vi har fått svar på matintoleranser og fått vite om infeksjoner vi har gått igjennom, og hva vi fortsatt har i kroppen. Disse prøvesvarene er det neppe noen vits i å dra med til fastlegen, for hva kan h*n gjøre?

Det er fortvilende at mens det fra utlandet stadig kommer rapporter om alt det som blir gjort av fysiske funn hos ME-syke, virker det ikke som norske leger og helsemyndigheter viser særlig interesse. I stedet føles det som den linja med “å tenke seg frisk” er det eneste store. Helt uten forskningsresultater. Hvor er logikken? I hvor mange flere tiår skal man lukke øynene og håpe det går over? Og hvor mange flere må bli syke, og bli økonomisk avhengig av hjelp fra det offentlige? Er dette god helsepolitikk, å overse symptomer og be pasientene skjerpe seg?

Jeg synes jojja setter veldig gode ord på hvordan det føles å oppleve håp hos Lillestrøm Helseklinikk, og hvordan det føles å bli fratatt håpet. Jeg håper mange vil lese hos henne.

Da min første time var over gikk jeg ut derfra med ti kg lettere kropp, og med et håp om at min drøm om å bli frisk, ikke var en uviss tanke lenger. Nå var den i hendene på noen som var villig til å sjekke mine symptomer med lupe, og behandle det de fant.

Dette var definitivt ikke en behandling jeg var vant med, og jeg kjente lykkefølesen gav med styrke til å holde ut med mine plager.

Nå håper jeg alle som har fått hjelp og bedring av LHKs leger, vil vise sin støtte – og at vi kan stå sammen for at ME-pasienter skal få et reellt behandlingstilbud videre også. Det er for ille at pasientene må tømme lommeboka for å bli behandlet på en skikkelig måte, og for å virkelig bli undersøkt grundig og riktig.

Foreløpig vil jeg bare rette en stor takk til LHK og de som jobber der. Den korte tiden jeg har gått hos dem har gitt meg økt håp og en større følelse av det finnes noen som bryr seg.

Les mer hos ‘Sammen er vi sterke’, LHK Pasientfora.

Link til post hos Marias Metode.

 

Den ekstra lange reisen – hjem

Da jeg bestilte flybillettene til og fra USA, forsøkte jeg å legge opp til en tur som ikke skulle bli mer slitsom enn den måtte bli. Dessverre er det ikke alltid sånn at ting blir som planlagt.

Første flytur (fra Chattanooga, TN til Detroit, MI) gikk som planlagt. På flyplassen i Detroit hadde vi ganske god tid, nok til å shoppe litt, spise og gjøre unna nødvendige ærend. Vi gikk ombord i det digre flyet og var noenlunde psykisk forberedt på nesten 8 timers flytur til Amsterdam.

Flyet taxet ut til rullebanen, og der ble vi stående en stund før kapteinens stemme kom over høyttaleranlegget. Det var noen problemer de forsøkte å fikse, men de håpet det bare skulle ta et kvarters tid. Jeg tenkte på det neste flyet vi skulle ta, det siste før vi var hjemme. Vi hadde ca. en time fra landing til neste flyavgang, og det skulle holde ifølge flyselskapet.

Utenfor flyvinduene silte regnet ned. Så begynte det å lyne.

Etter en stund kom kapteinen på linja igjen, de greide ikke fikse problemene på egenhånd – vi måtte taxe tilbake til der vi gikk ombord. Der skulle det komme noen teknikere ombord, i håp om at de ville ordne problemet. Det var noe galt med motor 2, mener jeg han sa. Passasjerene måtte bare bli sittende så lenge.

Så gikk det enda en stund, før vi fikk ny beskjed. Problemet var ordnet opp i, men vi trengte påfyll av drivstoff. Dessverre kunne de ikke fylle opp så lenge det lynte ute. Flere av passasjerene var nå begynt å bli rimelig tissetrengte, tørste og utålmodige. De av oss som trengte, fikk lov til å gå på do og få vann.

Vi satt der enda en stund, men så endelig fikk de fylt opp og vi taxet ut igjen og ventet på klarsignal. Da vi endelig var i lufta hadde det gått over to timer.

Mange ombord hadde nye fly å rekke i Amsterdam, men vi ble beroliget over høyttalerne om at flyselskapet allerede var i gang med å ordne ombookninger. Alt i orden.

Etter mange, lange, vonde timer, landet vi endelig i Amsterdam. Nesten 10 timer i et trangt fly er nesten ikke til å bære, men jeg forsøkte å tenke på alle som hadde det verre, og da gikk det visst likevel. Jeg så noen filmer, var oppe og strakk på beina, drakk mye vann og forsøkte å snakke litt med min indiske nabo. (Dessverre hører jeg ikke så godt når det er flystøy, og dessuten hadde jeg begynt å tetne til så proppene i ørene forhindret at jeg forsto særlig mye av hva hun sa. Men hyggelig, det var hun! Den stakkars damen hadde enda 9 timers flytur å se frem til, før hun var fremme i India.)

I Amsterdam skulle vi henvende oss i Transit 2. Jepp, vi trasket avgårde og fulgte skiltene. Det viste seg at på veien skulle vi gjennom pass- og sikkerhetskontroll og enda skulle vi gå et langt stykke til, før vi var framme. Der fikk vi vite at vårt neste fly gikk 11.40. Vi hadde landet omtrent litt over sju på morgenen, så det ble noen timer å slå ihjel. På denne tiden var vi utslitte, for ingen av oss greide å sove ombord på forrige fly. Forkjølelsessymptomer hadde begynt å dukke opp et par dager før hjemturen, og nå hadde de virkelig satt i gang festen. Jeg hatet verden, og aller mest hatet jeg flyplassen i Amsterdam og alle de stressa, sure folkene der. Jeg savnet USA og de høflige menneskene som ber om unnskyldning bare de går i nærheten av deg, og ingen sniker foran deg i køen. Møkka-europeere!

Etter å ha sittet på rumpa i nesten et døgn, var setemuskulaturen min så øm og vond at jeg følte for å skrike hver gang jeg rørte på meg. Men en flytur til måtte jeg nødvendigvis holde ut – for på flyplassen orket jeg i hvert fall ikke å bli. Hjemover sov vi litt, bare avbrutt av sparkende drittunger. (Hvorfor pokker kan ikke foreldre passe på?) Og endelig, etter over et døgn på reisefot, landet vi på Gardermoen. TT-taxien kom på sekundet, og vi sov oss gjennom det meste av bilturen hjem.

Jetlag og forkjølelse preger tiden vi har hatt så langt i Oslo. I hodet mitt har jeg fått et bilde av hvor mye bedre alt er “over there”, så jeg bestemte meg for å lage en liste over hva som gjør at hjemme er aller best:

• Det er aldri tornadoer i Oslo. (Der vi var, så vi flere steder store ødeleggelser fra tornadoen i april, samt etter Irene nå nylig. Flere vi snakket med hadde fått ødelagt deler av huset sitt, eller garasjen pga veltede trær.)
• Jeg kjenner til det meste her, jeg vet hvordan ting funker og trenger ikke spørre om hjelp og forklaringer på ting som alle mener burde være opplagt.
• Jeg kan lage mat igjen. Ordentlig, sunn og riktig mat.
• Fuglene våre er her og sier “pju-pju” til oss stadig vekk.
• Jeg er i samme tidssone som de fleste av mine nærmeste. Det hjelper når man ønsker å kommunisere.
• Jeg kjenner myntene her, og trenger ikke slenge ut en håndfull og si “please, take what you need, I don’t understand these coins at all”.
• Jeg trenger ikke lure på om jeg skal tipse noen, eller om det jeg gir i tips er nok.
• Klærne mine ligger ikke i en koffert, og jeg vet stort sett hvor jeg har det meste.
• Vi har vaskemaskin på badet.
• Matbutikkene ligger rett i nærheten – det er flere av dem, og de selger det vi trenger.
• Senga mi. ♥
• PC’en min. ♥
• Og… det som gjør det aller finest å være hjemme igjen, er at de aller fleste vennene mine og mye av familien er i relativ nærhet. ♥

Så, da har jeg bare bestemt meg for at hjemme er aller best! Og, hvis vi noen gang reiser til USA igjen så deler vi opp reisen til og fra i flere biter. Ikke søren om jeg orker døgnlange reiser igjen!

Håper dere tåler om det kommer mer bilder, fortellinger og videoklipp fra reisen vår. Jeg har tenkt å leve på dette en stund.

 

Den lange reisen – del 4

Siste kveld i USA for denne gang. Vi er tilbake i Chattanooga, denne gangen på et ganske vanlig hotell. Standarden er som den pleier på de amerikanske hotellene vi har bodd på: Romslig, store senger, teppe på gulvet, aircondition, kjøleskap og mikrobølgeovn. For ikke å glemme kaffemaskinen!

Hotellrom på Wingate by Wyndham, Chattanooga, Tennessee

Etter Atlanta kjørte vi et par timer til Ringgold, nord i Georgia stat. Hvis du lurer på om det er et sted du burde dra til kan jeg sitere en liten samtale med en kassadame på den lokale super’n:

Damen: Where are y’all from?
Meg: Norway
Damen: What are y’all doing in Ringgold?!

Hun mente det ikke var noe å se der, og det er det jo strengt tatt ikke heller – bortsett fra at det ligger under en halvtime fra et viktig stopp på turen vår; Chickamauga battlefield. For borgerkrigsinteresserte er dette et “må se”. Her sto et av krigens mest blodige slag, hvor blant annet et skandinavisk regiment (ca 90 % skandinaver) deltok: 15th Wisconsin Volunteers Infantry, ledet av oberst Heg. Han var fra Lier utenfor Oslo. Heg ble hardt såret i det slaget og døde like etter. Det var han ikke alene om, ifølge en av guidene der var hele slagmarken dekket av lik etter at slaget var over. Det var helt grusomme tilstander – og ingen hadde egentlig vunnet noe som helst etterpå. A total waste…

I battlefield-parken er det lagt opp til flotte ruter du enten kan sykle, eller kjøre bil, og hele veien er det markert med store monumenter der det sto hvilke regimenter som hadde kjempet på de ulike stedene. Området er stort – og ser hovedsaklig ut som det gjorde den gangen i september 1863.

Dessuten så vi en drøss med hjort (deer). Vi var jo helt salige der vi kom på nært hold, for de virket ikke spesielt redde. Kanskje ikke så rart, siden de er fredet og egentlig blir regnet som et slags “skadedyr” fordi det er så mange av dem.

Etter parkbesøket var vi i den lille byen Chickamauga, som ligger like ved. Der var vi på omvisning i et gammelt herskapshus som kalles Gordon-Lee Mansion. Det ble bygget på midten av 1800-tallet, etter at de hvite tvangsflyttet Cherokee-indianerne vekk fra området sitt. (Trail of Tears)

Gordon-Lee Mansion, Chickamauga (Georgia)

Da vi hadde fått nok borgerkrig og “gamle dager”, kjørte vi opp i fjellene på grensa Georgia/Tennessee til Lookout Mountain og Rock City. Der er det en utrolig utsikt (sjekk linken, fine bilder der) – og på klarværsdager kan man se 7 stater herfra! Det er gjort slik at man er nødt til å betale relativt heftig for å komme inn på området, men når vi først var der så valgte vi det. Utsikten var flott, den – så det var verdt det.

Lookout Mountain, Rock City.

Den siste dagen vår dro vi altså tilbake til Chattanooga, TN. Vi spiste på et av favorittstedene våre her; Genghis Grill. Vi har også besøkt ei jeg kjenner litt fra et ME-forum på nett, og ellers har vi pakket ferdig og ryddet bilen. I morgen tidlig starter vi den lange reisen hjem igjen. Det er både fint og trist på en gang, akkurat som det skal være.

For et fantastisk eventyr dette har vært! ♥

Takk for følget, det var hyggelig å skrive reisebrev til dere. Det kommer sikkert mer bilder og film når vi kommer hjem igjen og jeg får igjen den gode pc’en og superkjapp internettlinje.

 

Den lange reisen – del 3

Her er en liten rapport igjen fra tante reisende pc.

Atlanta er en utrolig by, men den er slett ikke ME-vennlig. Ikke på noen som helst måte. Det er enormt mye å se og gjøre her, vi har ikke fått med oss en brøkdel en gang – men det får så være. Det viktigste var shopping og Georgia Aquarium, og begge deler er i boks.

Første shoppingsenter vi besøkte, var Lenox Square Mall. Flott sted, men butikkutvalget var nok for folk med tjukkere lommebok enn osss. Macy’s, Bloomingdale’s og lignende butikker. Dyrt, men service-nivået var enormt! Jeg har aldri opplevd maken, noe som muligens kommer av at jeg vanligvis kjøper klær på Kappahl.

I dag valgte vi å reise til Atlantic Station, som er et handleområde mer enn et kjøpesenter. Alt var pent og rent, og ifølge taxisjåføren er området nytt. Det var en del klesbutikker der, blant annet H&M hvor vi kjøpte litt klær. Etterpå spiste vi lunsj på Fishook Grille, skikkelig nam-nam. Og.. endelig fant jeg en matbutikk med glutenfrie produkter igjen! Vi har ikke sett en siden Greenlife i Chattanooga. Publix heter butikken, den kan varmt anbefales andre som reiser hit.

Hjemme er vi vant til å finne flere matbutikker rett i nærheten av der vi bor, og alle har i hvert fall et minimum av allergiprodukter. Her virker det som alt er “sentralisert”, slik at man må kjøre noen kilometer til store matvarehus, som Target og Walmart. De minner om Obs, med både mat, klær, interiør m.m. under samme tak. Vi likte ingen av dem spesielt godt, matutvalget var stort – men ikke noe vi kan spise. Jeg spurte etter glutenfrie produkter, uten at det så ut til å ringe noen bjeller for de ansatte. Men altså, Publix… der var det massevis av sunne matvarer, ferskvaredisk, grønnsaker og sushi. Samt altså en hel hyllerad med “GreenWise“, der de har organisk mat og mat for allergikere. Vi fikk bunkret opp litt igjen, så vi har til de siste dagene.

Byen er som nevnt ikke spesielt ME-vennlig, men for den som finner veien hit er et besøk på Georgia Aquarium nesten et must! Våre favorittopplevelser der var oterne. De har to typer; asiatiske (small-clawed) og sjøotere (regner jeg med det blir på norsk); Southern sea otters. Jeg synes otere er noe av det nydeligste som finnes i dyreverdenen, og de sistnevnte ga oss virkelig valuta for pengene: De lekte, hentet ting på bunnen, kysset ruta for å hilse på oss og var i det hele tatt i full aktivitet. Da vi var på akvariet i Chattanooga, lå oterne dessverre inne i en hule og sov. Sånt kan man jo ikke styre, men vi er kjempeglade for at vi fikk se otere i våken tilstand her i Atlanta. Her er en liten videosnutt:

Neste store opplevelse var da vi kom inn i tunnelen under et av verdens største akvarier: Ocean Voyager. Tenk deg at du plutselig på magisk vis kan gå på bunnen av havet. Ved siden av og over deg, svømmer det stim med små fisk, store fisk, haier, rokker og hvaler. Det var skikkelig WOW å komme inn der. Du kan velge om du vil gå gjennom, eller om du vil stille deg på et “rullebånd” som sakte lar deg gli framover. Jeg vil tilbake, bare for å se dette igjen!

Og ikke nok med det..! Da vi var ute av tunnelen, kom vi inn i en stor sal – med et digert vindu inn til det enorme karet. Det er på over 6 millioner gallons, som blir så mange millioner liter vann at jeg ikke helt greier å regne det ut. Plutselig ser vi tre dykkere som beveger seg nær bunnen. Den ene av dem har mikrofon i masken sin, og han snakker med publikum, svarer på spørsmål og forteller om fiskene som svømmer rundt ham. For en drømmejobb!

Nå er vi rimelig slitne og mette av inntrykk. Selv med hvilepauser på mørkt hotellrom, koster det mye krefter å være her. I morgen skal vi reise videre nordover – ut av Atlanta og vekk fra den hektiske trafikken og folkelivet. Det ser jeg igrunn fram til.

 

Den lange reisen – del 2

Atlanta… med trafikken som vår voksne menn til å gråte. Neida. Joda.

Vi har akkurat ankommet hotellet vårt her i Atlanta, bare 35 minutter på overtid. Hvorfor? Selv med GPS og medhjelper greide jeg å rote meg i feil fil, gang på gang. Jeg kom ut av telling på hvor mange ganger damen i boksen sa “recalculating”, for å få oss på rett vei igjen. Puh, jeg ble varm og svett, bannet sikkert tre ganger – og forbannet byen circa fire. Herregud!!!

Nå er vi framme, og herfra kommer vi til å holde oss til taxi så lenge vi skal rundt i denne byen. Men for et sted! Skyline med høøøøyyyye hus og haugevis av motorveier på kryss og tvers.

Til tross for at jeg rotet fælt en stund, så opplevde jeg ikke at en eneste bil tutet på oss. I det hele tatt har ingen tutet på oss hele turen, bortsett fra en gang jeg skulle svinge til høyre og det var rødt lys… Jeg glemte at det gikk an å svinge likevel, men et ørlite “tut” minnet meg på det. Folk er så høflige og greie, og rimelig laidback selv her i storbytrafikken.

De siste par dagene har vi vært ca 3 timer sør for Atlanta, i en liten by som heter Americus. Der bor det omtrent 18.000 sjeler, og veisystemet besto stort sett av enveiskjørte gater.

Vi bodde på nydelige, ærverdige Windsor hotel (sjekk bildene på siden der). Om du noen gang finner veien til disse kanter, så bo der! Det koster ikke særlig mer enn andre hoteller, og du får deg en tur tilbake til 1800-tallet. Rommet vårt var digert, vi fikk hver vår store dobbeltseng og masse gulvplass, samt et romslig bad med alt vi trengte.

Hotellrommene vi har hatt har stort sett vært romslige overalt, bortsett fra på Delta Queen, men det er jo en båt så det regnes ikke.

I Americus besøkte vi Andersonville National Park, der det lå en fangeleir under den amerikanske borgerkrigen. Nå har de laget et museum der, som omhandlet både borgerkrigen, men også POW (prisoner of war)-museet. I alle kriger blir soldater tatt til fange, og selv om vi har Genevekonvensjonen, blir fangene behandlet rimelig grusomt.

Vi var i Andersonville to ganger, det er et sted verdt å besøke.

Kirkegården i Andersonville; her ligger ca 14.000 krigsfanger og veteraner begravet.

Her i Atlanta er det shopping som er planen, samt et besøk på Georgia Aquarium. Vi har allerede bestemt oss for å ta kostnaden med å frakte med oss ekstra bag/koffert hjem.

En liten filmsnutt Tenåringen lagde mens jeg svetta på forrige tur gjennom Atlanta:

 

Den lange reisen – del 1

Samtale ombord på andre flyreise på dag 1, etter ca. halvparten av den 9 timers flyturen er unnagjort:

Meg: Du, Tenåringen… neste gang vi reiser på ferie, skal vi holde oss i Europa da? Max 5 timers flytur..?

Tenåringen: Max 3!

Vi overlevde omtrent 20 timers reise. Det gikk bedre enn fryktet på noen måter, jeg greide for eksempel å kjøre leiebil fra flyplassen til hotellet.

Note to self: GPS er aldri, aldri, aldri en bortkastet utgift! A-L-D-R-I

Men noe overraskende ombord på flyet at setene var så ukomfortable på en så lang reise, samt at et amerikansk flyselskap serverer så innmari lite mat. Vi var stort sett sultne hele veien.

Note to self 2: Ta med massevis av snacks og mat i reisesekken neste gang.

Vi ankom Chattanooga, Tennessee noe forsinket, men ikke så ille – og kofferten min som først ikke dukket opp på båndet, sto på bakrommet da jeg henvendte meg i skranken for å etterlyse den. Hurra!

Leiebilen er en Ford Fusion med automatgir, automat-alt, egentlig. Bortsett fra lys. Det tenkte jeg ikke på en gang, selv den gamle skranglekassa mi hadde automatisk lys. Men så klart, her er det jo ikke påbudt med kjørelys på dagen. Det var ganske så pinlig da jeg ble stoppet av blålys en mørk kveld, og en streng politimann ba meg skru på lysene. Enda mer pinlig ble det da jeg måtte be ham om hjelp med å skru dem på. Vi fant ut av det…

Første to netter bodde vi ombord på fantastiske Delta Queen. Om du noen gang reiser til Chattanooga (og det anbefales!), må du bare ta en natt der! Delta Queen er en dampbåt fra 1926 med en utrolig historie. De har tatt godt vare på den, restaurert den så den ser autentisk ut både inn- og utvendig.

Lugaren er ikke så stor, kanskje 3×4 meter, eller mindre? To gode senger er det plass til, men ikke stort mer. Badet var helt ok, men det var ikke særlig med varmtvann og doen… vel, vi vennet oss til den. Men hallo! Sånt kan man leve med når man er i så historiske og vakre omgivelser. De som jobber ombord er utrolig hjelpsomme og hyggelige, men det gjelder igrunn alle vi har møtt. Southern hospitality er ikke bare tomme ord, det er helt sikkert. Et eksempel: Vi spiste på Ghengis Grill, og hun som driver stedet kom bort og snakket med oss. Tror hun satt der en times tid og skravlet – det var ganske spesielt å oppleve.

Folk her tror stort sett vi er tyske, og blir veldig imponerte når de hører vi er fra Norge. De synes vi har søt aksent, men det er greit for vi synes jo de snakker ganske artig selv.

Kjøringen går ganske greit, men så skummelt til tider! Jeg forstår ikke helt kjøresystemet, og selv om det er gode skilter overalt, så blir jeg forvirret likevel. Men – jeg har kjørt gjennom Atlanta, og det gikk faktisk bra. Mye trafikk, men ikke så mye som vi var blitt fortalt at det trolig ville være. Kanskje vi var heldige med tida (ca. 18-18.30 på en lørdag), ikke godt å si. Det kan jo også være at de som bor mere landlig til, synes det er skrekkelig med bytrafikk – men jeg har jo kjørt mye i kø i Oslo og. Det er bare litt flere filer og mange flere biler her. Hu hei, jeg var glad da vi var ute av byen!

Vi var på første borgerkrigsfestival i går; på Tunnel Hill i Georgia. Det var noget spesielt. Mange av mennene gikk kledd i uniformer, damene i southern belle-kjoler med korsetter og spiler og kyser. Hoho, veldig kult!

Selve slaget var høylydt og ganske snodig, men kult! Kanoner drønnet, røyken lå tett og “soldatene” skjøt med de gamle muskettene sine. Eller rifler? Eller hva det nå heter. Stilig var det, uansett – men så utrolig varmt! Må ha vært over 30 grader og knallsol, så jeg søkte snart til skyggen og lot Tenåringen overvåke slaget.

Nå er vi kommet et stykke sør for Atlanta, og skal kjøre et par timer til sørover i dag, før vi når vårt sørligste punkt; Americus. Der skal vi besøke den gamle fangeleieren Andersonville, som ble brukt under den amerikanske borgerkrigen. I løpet av et års tid der, døde ca 13.000 av de 45.000 fangene.

Take care! Håper på internett på de neste hotellene også.

 

De som kanskje ble glemt..?

Jeg fant en link på facebook, til en liten artikkel om ti-årsdagen for 11. september-terroren. Den handler egentlig mest om alle de som ble berørt av de tragiske hendelsene uten at de egentlig var involvert. Artikkelen kan helt sikkert kobles til 22. juli-terroren her i Norge, og hvordan den indirekte har rammet mange flere enn dem som blir nevnt i media. Når hele verdenssamfunnet blir satt på vent, vil det nødvendigvis påvirke mange.

Forfatteren forteller om et par som skulle gifte seg få dager etter. De hadde planlagt og gledet seg lenge. Så krasjet flyene… og hva skulle de gjøre? Avlyse? Det ble til at de holdt bryllupet slik de hadde planlagt, men det er klart det ble en stor demper på festlighetene. En liten ting, men for dette paret og deres familie vil vel bryllupsdagen alltid bli koblet til noe forferdelig.

Hun nevner videre de som lå på sykehus og ventet på livsnødvendige operasjoner, transplantasjoner og lignende – men der alt ble utsatt fordi sykehuspersonalet ble opptatt med å hjelpe terrorofrene. Eller som ikke kunne få organer flydd inn fordi det ble flyforbud. Sannsynligvis førte det til mer lidelse og kanskje dødsfall.

Par som fikk barn på den tiden, må ha hatt det vanskelig med å glede seg og legge alt det vonde vekk.

Jeg har tenkt på det flere ganger etter 22. juli. Det kan ikke ha vært lett å miste noen av sine kjære på mer “naturlige” måter midt i alt sammen. Fordi alt blir så “lite” i forhold til det grusomme vi alle fikk med oss via media. Det var jo alt som ble pratet om på den tiden, naturlig nok.

Ethvert tap er en stor tragedie for dem det gjelder. Det er like vondt å stå i kø hos psykologer for en som er i dyp krise, som for terrorofrene – men det skaper ikke like store avisoverskrifter.

Jeg føler så intenst med alle som ble rammet av bomben i Oslo og skytingen på Utøya. Det er helt utenkelig det de har opplevd, og ingenting kan sammenlignes med det. Samtidig minnes jeg den gangen jeg mistet barnet mitt for mange år siden. Det var så rart at verden gikk videre for alle andre. For meg var det også helt utenkelig at det skulle skje, livet mitt ble snudd opp ned og ingenting ble det samme igjen. Det var mitt “før-etter”, men jeg delte ikke denne opplevelsen med andre enn mine nærmeste. Psykologhjelp var nesten ikke mulig å få, og når jeg endelig fant en med ledig plass opplevde jeg at det ikke fungerte i det hele tatt.

Det er ikke lett å få hjelp når noe skjer, men kanskje kan 22. juli-hendelsene føre til at det blir gitt mer midler til oppfølging av dem som sliter? Da vil det forhåpentligvis komme alle som trenger det til gode.

Som artikkelforfatteren sender også jeg gode tanker til dem som ble rammet av terroren, både direkte og indirekte. Må de alle få den hjelp og støtte de trenger, nå og senere, hver eneste en av dem.

 

Akkurat som det skal være…

I kveld var jeg på stasjonen og tok imot Tenåringen, som har vært på tur noen dager med klassen sin. Da togdørene åpnet seg, tumlet det ut en stor gjeng med trøtte og lykkelige tenåringer. Sønnen min – som vanligvis ikke er den mest meddelsomme når jeg spør om hvordan han har hatt det – skravlet i vei med hes stemme og fortalte villig om hvor lite han har sovet, hvor mye godis han har spist og en masse annet som poppet opp i hodet hans akkurat der og da. Jeg smilte for meg selv og gledet meg over at han har hatt det så fint.

Vel hjemme var det kjapp kveldsmat, en tur på badet og så rett i seng. Helt frivillig.

Selv har jeg blitt sittende oppe en stund. Det er deilig å sitte her å lese litt hist og pist på nettet, mens hjernen får jobbet seg ned. Roen senker seg, det føles godt og trygt å ha fått tenåringen min hjem igjen. Sliten, trøtt og hes – men like hel og fin som da han dro. Akkurat som det skal være.

Tankene går til alle de foreldrene som gledet seg til å få sine egne overtrøtte og lykkelige ungdommer hjem fra ungdomsleir i sommer. I stedet fikk de enten hjem skrekkslagne, traumatiserte unger, eller de fikk beskjed om at de aldri får se sine kjære igjen.

“Aldri” er et nådeløst, grusomt ord. Det rommer et liv med tomhet som ikke kan fylles. Smerte som ikke forsvinner.

*

Og her sitter jeg, med min egen elskede unge trygt sovende i sengen sin. Jeg er så ufattelig heldig! Må jeg aldri glemme det.

 

Mat uten gluten, egg og melk

Vår nye diett går stort sett greit, men kan til tider by på utfordringer. Da blir det ekstra fint når jeg finner nye produkter jeg ikke kjenner fra før. Toro har et slikt kjekt produkt; Kok & kjøl brun saus. Hvorfor den eventuelt skal kjøles, vet jeg ikke. Posen rekker til 10 liter saus – det blir ganske mange middager. Dermed er ikke prisen så avskrekkende, selv om jeg betalte over 100 kr for pakken. Jeg ser den finnes på postordre til kr 125,-. Selv fant jeg den på Meny på CC Vest.

Tenåringen kom hjem og fortalte at han hadde fått hvalbiff servert hos besteforeldrene sine – og likte det! Hurra, tenkte jeg. Det er lenge siden jeg har spist, men da jeg var liten var hvalkjøtt noe av det billigste man kunne kjøpe, så da fikk jeg det ofte. Jeg kjøpte hvalbiff fra Friste, en kjekk pakke med 4 stykker som er pakket i plast én og én. Dermed kan vi lett ta fram ønsket mengde og la resten ligge i fryseren. Etter å ha tint en stund, skar jeg opp hvalkjøttet i tynne skiver og stekte dem i ghee. Ghee er klarnet smør, og ifølge kostholdsveilederen på Lillestrømklinikken, kan vi spise dette selv om vi ikke skal ha melkeprodukter. Det er bedre å steke i, enn de andre alternativene, så jeg er glad for at nærinnvandrerbutikken vår selger dette. Hvalkjøttet ble altså stekt, krydret med salt og pepper – og så la jeg det over i den brune sausen som jeg hadde lagd i mellomtiden. Litt løk måtte også i, det er jo så godt! Egentlig skulle vi sikkert hatt poteter til dette, men det hadde vi ikke – så da ble det ris. Mmmm, kjempegodt! (Ikke noe transmak av hvalkjøttet.)

Vi spiste opp all hvalbiffen, men det ble mye saus igjen (jeg hadde laget omtrent en liter). Dagen etter kjøpte jeg oppskåret biffkjøtt, som jeg stekte og krydret. Oppi sausen med det, sammen med resten av risen – og vips, ferdig middag. Enkelt og greit!

Bildet er lånt herfra: http://www.80dager.no/hval/

 

Minnekonsert for terrorofrene

foto: AGS

I morgen, fredag 2. september kl 19.00, skal det være en privatarrangert minnekonsert på Sundvollstranda nær Utøya. Pipebandet jeg er med i; Oslo Caledonian Pipe Band er, sammen med Bergen Pipe Band, bedt om å spille der – vi skal avslutte hele konserten, om jeg har forstått det rett.

Egentlig burde jeg hvile meg opp til ferien, men akkurat dette kunne jeg ikke si nei til. Det betyr mye for meg at vi er spurt – og det betyr enda mer at jeg endelig kan være med og gjøre noe, om enn bare noe symbolsk. Jeg tror det kommer til å bli kjempesterkt, forhåpentligvis greier jeg å gjøre jobben min uten å stortute mens det står på.

Her er litt informasjon om konserten fra arrangørene:

“Vi Står Sammen ♥ Konsert For å hedre ofrene, de pårørende, de berørte, de frivillige og redningstjenesten”

Vi arrangerer konsert for å hedre
terrorofrene, de pårørende, de overlevende og alle de som hjalp til å redde liv på Utøya og i Oslo 22 juli ♥
Konserten avholdes 2 september kl 19:00 på Sundvollstranda i Hole kommune, like ved Sundvolden Hotell hvor de overlevende, de pårørende og hjelpemannskapene fra Utøya ble tatt i mot.

Alle ofrene hedres med lyssermoni.

Konserten avholdes også for å ære dem som stod midt oppi det 22.juli og som gjorde alt de kunne for å hjelpe. ♥

Representanter fra hver fylkeskommune og alle AUFs fylkeslag er invitert. I tillegg har også hjelpemannskaper og frivillige mottatt invitasjoner.

Artister som opptrer er Didrik Solli-Tangen, Sigmund Groven m/ Kåre Nordstoga, Vidar Busk & Daniel Eriksen, Susanne Rødfjell, Hansen/Randow, Rune Simonsen (Washington), Per Vollestad, Aleksander Walmann Åsgården, Oslo Caledonian Pipe Band og Bergen Pipe Band. Konserten er gratis.

Stine Sofies Stiftelse og 22 juli-fondet til gjenreising av Utøya vil være tilstede under konserten og det vil være mulig å gi et bidrag for de som ønsker ♥

Er det noen som leser her som skal dit, så si gjerne hei.