I’m not dead, yet…

Stakkars, stakkars forsømte bloggen min. Jeg har tatt altfor lang ferie, men nå er det skjerpings. Utenfor vinduet er det grått og vått, noe det igrunn har vært en stund – så hvorfor har jeg ikke sittet konstant foran bloggen min og tastet? Jeg skylder på de slemme menneskene som har laget Sims for facebook. Det er et farlig spill som gjør deg til en skjelvende misbruker i løpet av null komma svisj.

Spillet er i beta, noe som vil si at det ikke er helt ferdig ennå. Betaspillerne får grå hår og stressnivå som når gjennom taket, og spillutviklerne får vite om alle bugs og feil som de så kan rette opp. Dessverre tar det ofte litt tid å rette det opp, og de stakkars avhengige sitter gråtende foran pc’ene sine og lurer på hvorfor de ikke får spille.

Det er jo egentlig litt fint, for da fikk jeg lest ferdig den überspennende og hypnotiserende boka jeg nylig lånte på biblioteket. ‘Hypnotisøren’ av Lars Kepler, som er et pseudonym for forfatterparet Alexander og Alexandra Ahndoril. Det er en svært brutal krimbok, til tider er beskrivelsene nesten for ille for min sarte sjel – men samtidig er boka så adrenalinspennende at jeg ikke greide å stoppe. Den stakkars Tenåringen min, som bare skulle spørre meg om et eller annet da jeg var på det aller mest intense i boka, fikk et rasende “hold deg unna til jeg er ferdig!”, så dette er ingen familievennlig bok på noen som helst måte.

Nå som jeg er ferdig med boka, skal jeg forsøke å rette opp igjen forholdet til sønnen min – jeg håper det ikke er for sent…

Så hva annet er nytt?

Jeg er ferdig med utslett, hurra hurra! Det er litt merker i huden her og der, men stort sett ser jeg ganske meg selv ut igjen. Etter sakte nedtrapping, greide jeg også å komme meg av kortisontablettene. Dessuten tar jeg nå bare en allergitablett i døgnet – den tar jeg når jeg legger meg, og gjør at jeg må ha nærmere 9 timer søvn for i det hele tatt å greie å stå opp. Enten det, eller så er det ME’en som gjør det – ikke godt å si. Jeg har det sånn i perioder at jeg bare må sove og sove, uten at det blir nok. Andre ganger vil jeg sove, men får ikke til – så jeg foretrekker igrunn der jeg er nå. Å sove er utrolig deilig…

Skolen har begynt igjen, noe som tar hardt på både mor og Tenåring. Jeg er veldig glad for at vi snart skal ha ferie (igjen), for nå er det ikke lenge til vi fyker over Atlanter’n og menger oss med sørstatsfolket! Vi grue-gleder oss, mest gleding – og jeg tror jeg har det meste av detaljer på plass nå. Jeg er nemlig svært avhengig av å detaljstyre når jeg skal gjøre noe ukjent og skummelt. En stund var jeg lettet og glad over å ha nesten alle overnattingene på plass. Så skrev Aftenposten en artikkel om hvordan enkelte turister har opplevd at de ikke får hotellrommene de har bestilt via hotels.com. Gjett hvem som har bestilt alle overnattingene via hotels.com!? Du får bare gjette én gang…

 

Fem på gata

Det er egentlig merkelig at folk gidder å bruke tid og penger på å gå til legen. Spesielt merkelig at noen går videre til spesialister de må vente på i måneder og år, eller til private klinikker der de må betale tusenvis av kroner for å få helsehjelp.

Alt dette er helt unødvendig. De egentlige ekspertene har ikke hvite frakker, eller tiår med medisinsk utdanning. Ikke bruker de stetoskop, blodtrykksapparat eller annet teknisk utstyr heller. De trenger ikke ta blodprøver en gang. Likevel har de alle svarene.

Er det beinbrudd det er snakk om, vil du neppe få annet råd enn å ringe sykebilen – som jo er et greit hjelpemiddel i slike situasjoner. Det er når vi beveger oss over i de mer diffuse sykdomsområdene at De Allvitende får blod på tann og virkelig glimter til med drypp fra sin O’ så dype kunnskapsbrønn. “Migrene, sier du? Jo, nå skal du høre her… kusina til faren spiste brønnkarse dyrket i viet jord, og ble mirakuløst frisk. Det MÅ du prøve!”

Graver du litt i De Allvitendes egne livssituasjoner, er det mulig du vil finne ut at de ikke har helt kontroll på egne problemer, men andres problemer har alltid en særdeles enkel løsning. Knips, ferdig. Neste, takk!

Ofte finner du De Allvitende i din nære omgangskrets og familie. De har kjent deg lengst og har dermed hatt god tid til å stille diagnoser, finne årsaker og … selvsagt; løsninger. (Det fine her er at du har hatt omtrent like lang tid på å merke deg deres problemer, samt finne enkle løsninger for dem. Glem ikke det.)

De Allvitende finnes også i din mer perifere omgangskrets. Det kan være naboen din, som forteller deg om akupunktøren som kan kurere ALT. Eller moren til en i klassen til ungen din som ringer deg for å fortelle om kurset i England du burde ta, fordi det hjalp datteren til fetteren til kameraten til broren hans igjen. Og dessuten er det nok fordi guttungen din får for lite frisk luft at han er syk. Bare han kommer seg ut i skogen på tur, så blir alt så bra så. (At legens lab-tester viser at han har hatt en rekke infeksjoner er i denne sammenheng helt uinteressant. Ut på tur!)

Jeg har funnet ut at det er litt vanskeligere å si noe til vilt fremmede mennesker som har tatt seg bryet med å finne Spørsmålet om livet, universet og alt mulig – bare for meg. Skal jeg si tusen takk, eller skjelle dem ut, liksom?

If you can’t beat them, join them… Mitt forslag er derfor: Neste gang det feiler deg noe du ikke finner ut av på egenhånd… ta turen ut og spør 5 tilfeldige forbipasserende på gata. Jeg er sikker på du får god hjelp!