Ondskap og roser

Som så mange andre har jeg og behov for å skrive noe om den svarteste dagen Norge har opplevd i fredstid.

Det er fredag ettermiddag. Jeg sitter ved pc’en min, med ryggen mot vinduene som vender mot Oslo sentrum. Sønnen min er på badet og tar seg en dusj. Ting går litt tregt, men hva gjør vel det. Det er ferie, så vi legger oss sent og sover lenge. Utenbyssøsteren min er i byen. Vi hadde egentlig avtale om å gå ut og spise sammen, men siden jeg samme morgen oppdaget at utslettet jeg fikk som reaksjon på penicillin hadde blusset opp igjen, gjorde vi om på planene. Hun skulle først en tur i sentrum, så skulle hun kjøpe med seg mat og komme hjem til oss.

Plutselig lyder et drønn, bygningen rister og jeg tenker at det var da voldsomt til torden. “Blir det verre enn dette går vinduene”, tenker jeg. Og så: “Var ikke det et merkelig tordenskrall?”

Et lite sekund tenker jeg å gå til vinduet for å se ut, men jeg blir sittende og lese noe ferdig på pc-skjermen.

Noen minutter senere ringer telefonen. Det er utenbyssøsteren min som ringer: “Noe har skjedd i sentrum! Det er glass overalt og folk løper forskrekket rundt.” Jeg sjekker nrk.no, jeg sjekker aftenposten.no. Ingenting. Jeg trykker oppdater om og om igjen og brått står en overskrift på NRK. Eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ser at det har skjedd ved VG-huset, og forteller dette videre til søsteren min. Jeg ser ut av vinduet og ser en liten røyksky over sentrum. En hvit, liten sky som slett ikke forteller om alvoret i situasjonen.

Lillesøsteren min forteller at hun skal vekk fra sentrum, men tør ikke ta t-banen eller annen offentlig kommunikasjon. Hun bestemmer seg for å gå i en stor ring utenom der det har smelt. Vi er begge redde for at det skal komme mer.

Så ser jeg regjeringskvartalet bli nevnt og jeg tenker på den andre lillesøsteren min, hun som bor i Oslo og jobber i regjeringskvartalet. Herregud, tenk om hun er på jobb der nå! Jeg sender kjapt en sms: “Er du OK?” Svaret kommer heldigvis fort tilbake, om at hun er syk, men ellers ok. Hun var ikke på jobb denne dagen og jeg kjenner lettelsen strømme over meg. Begge de to som kunne vært nærmest er trygge.

Sønnen min kommer ut fra badet og har ikke merket noe som helst. Jeg setter ham kjapt inn i situasjonen og resten av kvelden sitter vi foran tv’en og ser det ene nyhetsinnslaget etter det andre. Jeg følger med på Facebook og siden også litt på Twitter. Det kommer noen spredte meldinger om skyting på Utøya og jeg forstår ingenting. Det passer ikke ihop. Kan det ha sammenheng, eller er det en gærning som har benyttet seg av det i Oslo for å lage kvalm?  Det tar tid før jeg forstår at det på Utøya er så enormt mye større enn jeg først fikk inntrykk av. At det på mange måter var hovedmålet.

Denne første dagen er jeg mest nummen. Jeg gråter ikke, men sluker alt av nyheter, snakker med folk på nett, på sms, på telefon. Jeg sjekker om noen jeg kjenner er rammet. Mange vil høre om alt er ok med meg og mine, jeg får meldinger fra inn- og utland. Mamma ringer. Jeg får varslet faren min også, som er på utenlandsferie. Får fortalt ham at søsteren min er ok, at hun ikke var på jobb. Han ringer fra en flyplass og er lettet over at vi har det bra.

Det er først neste morgen jeg virkelig skjønner tragediens omfang. Overskriften lyser mot meg: Minst 80 døde på Utøya. Skutt ned… massakrert. Jeg knekker sammen, greier ikke holde gråten tilbake. Sønnen min våkner, og i stort alvor ser vi nyhetssendingene. Forsøker fatte, men det går jo ikke…

Meldingen om at Oslo sentrum stort sett er åpent igjen, gjør at vi vil reise dit. Vi møter utenbyssøster, kjøper blomster og reiser med trikk ned til der det skjedde. Det er helt uvirkelig å se byen slik… soldater som vokter områdene rundt Regjeringskvartalet. De har full uniform, de bærer geværer. Det er en del mennesker som går rundt, kikker gjennom sperringene og tar bilder.

Oslo Domkirke er åpen. Jeg har tatt med flere lys og vi går inn i kirken, står i kø og får tent lysene våre der. Det er ganske stille selv om det er mange mennesker der. Lyden jeg husker best er plopp-plopp-lydene fra lysene som faller ned fra de store, svarte lysestakene inni kirken. Vi setter lysene våre nede på gulvet under lysestakene. Jeg legger noen kroner i innsamlingsbøssen.

Utenfor kirken har folk begynt å legge ned blomster. Det er ikke så mange ennå, jeg husker jeg tenkte det… Lite visste jeg da hvilket enormt blomsterhav det skulle vokse til i løpet av noen dager.

Vi oppsøker stedet der søsteren min sto da bomben eksploderte. Det virker som det gjør godt for henne å være der igjen, kunne peke ut at “der sto jeg”. Vinduene som knuste, er erstattet med sponplater. Vi ser på klokken på Møllergata 19 som er delvis ødelagt, men virker fremdeles. Klokken på Domkirken er også delvis ødelagt.

Mandag skulle jeg uansett til sentrum for en legeavtale. Sønnen min blir med, vi bestemmer oss for å bare bli i sentrum så vi kan møte opp på Rådhusplassen for rosetoget som er planlagt samme ettermiddag. Vi avtaler å møte andre også. En stund før det skal begynne, er vi på plass. Jeg har med en bukett røde roser. Vi sitter på Rådhustrappa en stund. Neste gang jeg reiser meg opp er plassen fylt opp og jeg forstår at det blir vanskelig å finne de vi har avtalt å møte. Mobilnettet bryter sammen, så jeg får ikke tak i noen av dem heller. En stund senere bestemmer vi oss for å komme oss ut fra området, det blir for mye folk og det er ennå over en time igjen til apellene begynner. Det er like greit å komme seg hjem og heller følge det på tv. Kroppen orker ikke mer.

På vei ut av Rådhusplassen, treffer jeg noen jenter som ikke har fått tak i blomster. Jeg gir dem buketten vår, ber dem ta dem med for oss også, siden vi må dra. Det gjorde godt å vite at vi var representert. At vi var der i ånden.

Det tar tid å komme seg vekk fra de enorme folkemengdene. Vi har aldri sett så mange mennesker på en gang, det er verre enn 17. mai. Når vi kommer til Stortingsgata ser vi at det stadig strømmer på med nye folk. Det er helt vilt…

Hjemme igjen følger vi roseseremonien på TV. Det er sterkt… Senere får vi vite det var over 200.000 mennesker samlet ved Rådhuset.

Neste dag tar jeg kameraet med meg, så reiser vi til sentrum igjen. Jeg må bare få tatt noen bilder av alle blomstene som folk har lagt ut i sentrum. Vi går forbi Domkirken først, siden går vi forbi Grubbegata, videre til Karl Johan og Stortinget og Spikersuppa. Overalt er det blomster. Det er som om folk har lagt igjen litt av kjærligheten sin i byen, som et vern mot ondskapen som brått har rammet oss alle. Det er så vakkert, og så vondt på en gang…

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen

 

Tom for ord…

Så da deler jeg denne inntil jeg greier å skrive noe igjen:

 

3 døgn i helvete

Det er sterke ord i overskriften, men det er virkelig slik det føles. Utslettet jeg skrev om i forrige post ble bare verre og verre. Det spredte seg utover hele kroppen og begynte å gjøre virkelig vondt. Jeg dro på legevakta, satt der et par timer før jeg kom til en lege. Hun konfererte med enda en lege, og de var ganske sikre på at det var en reaksjon på antibiotikaen jeg hadde gått på. Jeg forlot stedet med en resept på to typer antihistaminer, og regnet med det ville ta knekken på utslettet. Den gang ei…

Senere samme dag var det blitt så vondt at jeg satt her og forsøkte å ikke hylgrine. (Ikke helt vellykket, dessverre.) Ingenting hjalp, ikke antihistaminer, ikke eurax og ikke smertestillende. Utslettet som startet som prikker, utviklet seg til store, røde områder som brant og sved. Jeg trodde jeg skulle bli gal… og etter hvert ønsket jeg bare å dø, for å slippe unna. Jeg har aldri opplevd fysisk smerte verre enn dette. Det brant over hele meg, og samme hva jeg gjorde så var det like forbannet vondt. (Det eneste som ga en viss lindring var å pakke meg inn i våte laken. Absolutt et tips om noen skulle være så uheldige å komme i samme situasjon.)

Så – det ble en tur på Volvat for min del. Heldigvis hadde jeg noen som kunne kjøre meg dit, samt låne meg pengene. På legevakta hadde jeg blitt advart mot å komme tilbake i helgen ettersom påtrykket pleier være stort der og jeg måtte regne med ventetider på 6-8 timer. Helt uaktuelt!

På Volvat kom jeg til en fantasisk fin lege. Hun skrev ut Prednisolon til meg, et kraftig betennelsesdempende legemiddel som inneholder kortison i tablettform. Dessverre merket jeg ingen umiddelbar bedring av det heller, og dagen etter var ting blitt enda verre. Jeg var desperat, så det ble nok en tur til Volvat – der jeg heldigvis traff samme lege (etter at jeg gråt meg foran ca. 1 times kø). Legen tok affære og ringte en hudspesialist på et sykehus i nærheten. Spesialisten sa at behandlingen jeg hadde fått var riktig, men at jeg skulle få mer Prednisolon. Om jeg ikke merket stor bedring innen en dag eller to, skulle jeg sendes til sykehuset.

Men – det slapp jeg heldigvis. Dagen etter var ting merkbart bedre. Det brant ikke så mye lenger, men det klødde. Uansett en forbedring i min bok! Senere ga det meste av kløen seg også, det som har sittet igjen lengst er håndflatene og føttene. Utover kvelden i dag har selv det blitt bedre. Utslettet er der stadig, jeg ser ikke ut… men det er ikke hissigrødt og varmt lenger, det har bleknet veldig og det gjør ikke vondt. Det er det beste av alt. Det gjør ikke vondt lenger!

Nå skal jeg fortsette med medisinene enda noen dager (nedtrapping på Prednisolonen), og så håper jeg at jeg kan glemme alt sammen. En ting er sikkert, her skal det ikke inntas noe mer antibiotika om jeg ikke er døden nær. Aldri, aldri om jeg går gjennom dette en gang til!

 

Nå kan det godt snu…

Sommeren begynte fint med ferietur til Sverige. Etter det har det ikke vært spesielt gøy. Gastroskopi, for eksempel, anbefales ikke til noen om du ikke absolutt må. Og om du må så synes jeg ikke du skal la deg overtale til å prøve uten kraftig neddoping. Jeg forsøkte uten. Det gikk dårlig. Så fikk jeg dop likevel, og etter et minutt eller så med brekninger, mens legen dyttet en slange ned i magesekken min, husker jeg ikke mer før han dro slangen ut igjen.

Nåja, slike detaljer burde jeg sikkert holde for meg selv, men akkurat nå føler jeg ikke for å holde ting inne. Ting ble ikke spesielt mye bedre etter undersøkelsen. Jeg har gått på en tøff kur med to typer antibiotika og vært lenket til badet, stort sett. Nå er jeg ferdig med medisineringen og fortsatt føles det tryggest å være i nærheten av et toalett. Om ikke det er nok har jeg i tillegg fått en allergisk reaksjon på antibiotikaen: Et lekkert utslett har spredd seg utover store deler av kroppen min. Nå har det begynt å klø og jeg har ikke zyrtec.

Mon tro om resten av sommeren blir like festlig? Jeg kan nesten ikke vente med å finne det ut…

P.S. Det kunne vært verre. For dere. Jeg kunne postet bilder, men det skal dere slippe.

 

En sommer er over

Neida!

Sommeren har så vidt begynt, men ferieturen er snart slutt. Den siste uken har jeg oppholdt meg i Sverige sammen med Tenåringen og familie.

Det beste med oppholdet har vært det fantastiske utvalget av spesialmat! Når man skal holde seg borte fra mat som inneholder egg, melk og gluten, blir utvalget ganske innsnevret. Alternative produkter finnes hjemme, men utvalget er dårlig og produktene sinnsykt dyre. Der vi har bodd, i en liten by som heter Falkenberg, hadde selv nærbutikken et stort utvalg – og prisene er omtrent halvparten av hjemme.

Vi har spist gode brød, kjeks med sjokolade, ja til og med kanelboller fant vi! Nam!

Lurer på om jeg skal flytte til söta bror… Det frister veldig! Burde finne et rolig sted og starte en ME-koloni. Noen som blir med?

Men først skal vi fylle opp bilen med masse godsaker og komme oss hjem. Jeg gleder meg til å treffe igjen gode venner, sove i egen seng og koseprate med pippene.