En uventet gjest

Vel overstått påske, håper jeg!

Jeg hadde store planer om påskenøtter, men det ble med tanken, dessverre. I stedet hadde vi litt besøk, dro litt på besøk og slappet veldig mye av på sofaen. En ganske fin ferie, synes jeg!

Hverdagen er sånn passelig i gang igjen, noe som sikkert er best. Har uansett begynt å våkne tidlig om morgenen igjen, så da gjenstår det bare å komme seg i seng i rimelig tid, så er saken biff.

I dag morges fikk jeg en telefon fra vaktmesteren i borettslaget, som lurte på om jeg ville passe på en rømt fugl han hadde fanget inn. Det ville jeg så klart! Det er en kjekk liten nymfeparakitt vi har fått i hus, og om du lurer på hvordan de ser ut kan du kikke her. Nymfen er omtrent dobbelt så stor som en undulat, og har dermed også dobbelt så stort nebb. Jeg har ikke turt å ta i ham ennå. Han sitter nå pent i sitt lånte bur, spiser og drikker og steller fjærene sine. Han virker egentlig ganske fornøyd, og det er jo fint – for min tidligere erfaring med bortkomne barn er at de gjerne er utrøstelige.

Heldigvis er det ikke sånn med dette “barnet”. Derimot er han ganske så høylydt! Jeg blir jo innimellom gal av Pablos skravling og piping – men det er ingenting sammenlignet med han vi nå har fått inn i stua vår. Det er visst ekstra morsomt å leke bilalarm, kanskje han har bodd et sted der det ofte høres slike alarmer? Ikke godt å vite.

Fordi jeg vet hvor utrolig lei meg jeg ville vært om det var min fugl som var borte, har jeg gjort en liten innsats for å etterlyse eieren. Jeg har sendt ut melding på Twitter, Facebook, Undulatprat og et par andre steder, samt sendt epost til en rekke dyreklinikker. Så fikk jeg tips om en etterlysning på en annen nettside, og den fuglen så faktisk ganske lik ut den vi har her. Jeg har fått kontakt med den potensielle eieren, så jeg regner med vi finner ut av det i morgen. Forhåpentligvis har vi funnet riktig eier, for selv om nymfen er riktig pen og søt, så er det vel mye lyd for mine ører. Vi bor så smått at jeg ikke har annet sted å gjøre av ham heller, så nymfeparakitt står nok ikke på ønskelista vår.

Jeg krysser fingre for at dette ordner seg i løpet av morgendagen.

 

Jeg trenger støtte! (En anbefaling)

Forrige dagen var jeg på apoteket, og der hang det rader med støttestrømper i ulike størrelser – og atpåtil var det halv pris på varene. Jeg husker ikke første gang jeg tenkte at jeg skulle prøve en slik form for støtte, men det var i hvert fall først nå jeg gjorde noe med det.

Det som fikk meg i gang er det at jeg snart må leve cirka en uke uten magnesium-tilskuddet jeg har blitt så avhengig av. Uten det får jeg hjertebank og urolige legger/leggkramper. Begge deler er særdeles lite behagelig, så jeg har gruet meg veldig og lurt på hvordan jeg skal holde ut flere dager med dette.

I håp om at jeg skal klare meg uten magnesium har jeg altså kjøpt et par sorte støttestrømper, som ser ut som et helt vanlig par med knestrømper. Jeg har testet dem et par ganger nå, og det er ganske utrolig hvor bra det føles! De er kjempetrange å få på seg, men når de først er på så kan jeg ha dem på i flere timer før jeg kjenner at det er nok. I går natt hjalp ikke magnesiumen, selv etter 900 mg, og jeg trodde jeg skulle tørne. Da var det på med strømpene og krampene ga seg fort. Jeg sovnet med dem på, og våknet først noen timer etterpå av at det ble stramt og varmt. Av med dem, og jeg sov videre.

Det føles fantastisk å ha funnet noe som hjelper – så jeg deler gjerne med andre som kanskje har lignende problemer. Apotek 1 selger støttestrømper for halv pris nå (under 100-lappen!), i hvert fall det apoteket jeg var innom.

På lengre bil- og flyturer anbefales det å bruke støttestrømper for å unngå opphovning og blodpropp. Les mer her.

Strømpene finnes i beige og sort, men denne butikken satser på støttestrømper med friskere farger og mønstre!

 

Murphys lov

“Hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt).”

Jepp, den loven kan jeg skrive under på.

Vi mistet plutselig internett-linjen vår, men jeg regnet med det ville ordne seg igjen til neste dag. Men neida, stadig ingen linje og jeg ringer Canal Digitals kundeservice til xx kroner minuttet via mobil. Der møtte jeg en særdeles hyggelig og hjelpsom kundebehandler, som kjapt fant ut at det var modemet vårt som hadde konka ut. Nytt skulle sendes, og jeg var veldig spent på om det ville komme fram i tide før helligdagene setter inn.

Det gjorde det heldigvis! Takket være Postens sporing  (som jeg gudskjelov greide å få opp på mobiltelefonen min), fant jeg ut at pakken hadde ankommet vår lokale Post-i-butikk i formiddag. Vi dro sporenstreks dit og fikk hentet pakken, samt gjorde unna det siste matinnkjøpet før alt stenger i to hele dager (gisp!). Rart det skal bli så mye styr bare for et par røde dager, men nå har vi i hvert fall fylt opp kjøleskap og fryser for en stund.

Modemet ble koblet opp og vi er tilbake på nett. Hurra hurra! Dette er ny flaggdag.

Påskedagene skal tilbringes hjemme, fortrinnsvis med noen kaffestunder på balkongen. Et par turister finner veien hit helt fra Dublin, de skal bo på gjestehybel i blokka vår, så jeg får pusset litt på engelsken.

Løven er inne foreslo et sted at jeg skulle lage noen fotogåter nå i påsken. Hvis nettet holder og jeg greier å komme på noe, så lover jeg å få til det.

God påske til dere alle sammen! ♥

God påske!

 

Fly me to the moon…

Altså, jeg må bare dele med dere… Det var så vakkert i Oslo i natt:

 

Hva kan være søtere enn en kattunge?

Jo, en kattunge og en undulat!

Sjekk bare her:

Alle sammen i kor nå: Ååååååååååh! ♥

Og med dette ønsker jeg dere en riktig flott helg, spesielt til mamma som sendte meg disse bildene på epost.

Det kan se ut som bildene stammer herfra.

 

Du har vel hørt om Chickamauga?!

For noen år siden lånte sønnen min en bokserie på biblioteket. “Den lange reisen”, av Torill Thorstad Hauger, tar for seg den norske utvandringen til Amerika og følger hovedpersonen når han verver seg i 15th Wisconsin Volunteer Infantry for å delta i krigen mellom Nord- og Sørstatene.

Etter dette har sønnen min vært levende opptatt av den amerikanske borgerkrigen, han har flere bøker om den – og er spesielt opptatt av skjebnen til de norske soldatene som var med. Og dem var den en del av, faktisk flere tusen. Mange av dem døde, enten i krigen, eller i fangenskap. Spesielt fikk mange nordstatssoldater en svært ublid skjebne i fangeleieren Andersonville (Camp Sumter). Jeg har sett bilder av soldater som overlevde oppholdet, og de er like ille som de vi har sett etter andre verdenskrig da fangene i konsentrasjonsleire ble frigitt. Det forundrer meg stadig hvor mye jævelskap mennesker er i stand til å utføre mot hverandre.

12. april i år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen startet. I år er også sønnen min konfirmant. Gaven fra meg blir en tur til Georgia, der vi blant annet skal være med på reenactment av noen store slag, samt besøke Andersonville, fangeleiren som er gjort om til museum og minnesmerke.

Selv er jeg ingen “civil war buff”, som de borgerkrigsinteresserte blir kalt “over there”. (Det er overraskende mange av dem!) Likevel må jeg si jeg blir mer og mer fascinert, både av historien som jeg stadig får innblikk i via min sønn, og av alle disse historie- og krigsinteresserte som leker soldater hvert år.

Jeg ser fram til å reise dit og få oppleve alt sammen, og spesielt mye gleder jeg meg fordi jeg skal få oppleve det sammen med verdens flotteste 15-åring! Og tenk så kult det blir etterpå å kunne si at jeg har vært i Chickamauga… der tror jeg ikke det er så mange som har vært.

Dagbladet har i dag en artikkel om de mange nordmennene som kjempet i borgerkrigen.

 

Juksefrykt

For en tid tilbake fikk noen ME-pasienter møte statssekretær Tord Dale (AP) for å overrekke nesten 4000 underskrifter fra pasienter som ber om at ME-pasienter får nødvendig behandling dekket gjennom det offentlige. Slik det er i dag er det mange som går til private leger, der de må betale for utredning og medisiner selv. Behandlingen er ikke godkjent, og blir dermed ikke dekket. De som forsøker å få trukket av noen av utgiftene sine via skatteseddelen blir også avvist, ettersom det finnes adekvate behandlingstilbud i det offentlige helse-Norge. (Gradert opptrening og kognitiv terapi, samt mestringskurs.)

Ingen av disse såkalte behandlingstilbudene gjør ME-syke friske… Det har blitt tatt opp så mange ganger at jeg ikke orker gå gjennom dette en gang til. ME-pasienter vil ha hjelp til å fikse betennelser og smerter, ikke lære seg å “leve med sykdommen”. Om de hadde begynt å tilby samme “behandling” (og kun denne) til for eksempel kreftpasienter, tenker jeg det hadde blitt ramaskrik.

I Aftenposten i dag leser jeg at Helsedepartementet og  Tord Dale er redde for at ME-syke blir tilbudt juksebehandling:

Det tilbys kostbar alternativ behandling til mange ME-pasienter. Vi vet ikke hva som virker, og det er viktig å finne ut om noe av behandlingen rett og slett er humbug, sier statssekretær Tord Dale (AP) i Helse- og omsorgsdepartementet. Han har bedt Kunnskapssenteret om en gjennomgang av det som finnes av ny kunnskap innen utgangen av april.

Straks jeg leser dette får jeg opp en tanke om at man kanskje bør se litt på tilbudene fra det offentlige. De er også svært kostbare for pasientene, i form av tapte år – som igjen betyr tapt arbeidsinntekt og tapte skattekroner.

Jeg er glad for at man vil gå inn og se på behandlingstilbudene, men jeg må si jeg frykter utfallet. Slik den nye generalsekretæren i ME-foreningen, Ruth Astrid L. Sæter, sier til Aftenposten:

Vi er veldig spent på hva som vil komme ut av denne rapporten. Dette bygger på erfaringer fra sist gang Kunnskapssenteret presenterte en kartlegging over ME-feltet. Den gangen valgte foreningen å trekke seg fordi den ikke kunne stå inne for helheten i rapporten (…)

Hvis rapporten konkluderer enda en gang med at det anbefalte behandlingstilbudet fortsatt skal være gradert trening og kognitiv adferdsterapi, er vi ikke kommet ett skritt videre, sier Sæter.

Norge burde se litt mer til utlandet, og da til USA. Det skal for eksempel være en kunnskaps-workshop, arrangert av amerikanske helsemyndigheter. ME Rutt skriver om dette i bloggen sin. Programmet inneholder ikke et eneste punkt som tyder på at man tenker at ME er psykisk, snarere tvert imot.

Jeg fant ikke artikkelen i Aftenposten på nett, men her er en pdf: Frykter juksebehandling

 

Max-Arthur og robotstøvsugeren

På YouTube finnes en rekke videoer av katten Max-Arthur som har lært seg å bruke en Roomba støvsuger, du vet en sånn som kjører av seg selv og støvsuger uten at du trenger gjøre annet enn å rydde først. (Jeg ønsker meg!)

En i familien tipset meg om Roomba-katten, og jeg fant først denne:

Katteeieren har lagt ut en hel drøss med filmer, og i denne får du også møte hunden hennes, Sharky:

Max-Arthur vil helst gjøre alt det Sharky gjør, så nå har han lært seg noen triks også. Jeg er veldig imponert!

Herlig katt, jeg fikk nesten lyst på en selv – kanskje jeg kan klone denne? (Den er til og med snill mot kyllinger, så da burde det gå bra sammen med fuglene mine.)