Jeg er til tider så nevrotisk at jeg blir riktig lei av meg selv. Jeg er en katastrofetenker av de store; alt som kan gå galt må vurderes og bearbeides på forhånd. Slik enhver bedrift har sin katastrofeplan (forhåpentligvis), har også jeg min. “Tenk om…”
Ekte katastrofetenkere ser ikke lyset i enden av tunnelen!
For tiden har jeg så mange katastrofescenarier i hjernen min, at det sliter vettet av meg. Først og fremst er jeg iferd med å planlegge en konfirmasjonsfest, der er det nok av ting som kan gå galt. I tillegg har jeg i lengre tid holdt på med planlegging av tiårets tur: Konfirmasjonsgaven til sønnen min. Vi skal til USA til høsten, og det er søren meg ikke lite å tenke på i den forbindelse.
Planleggingen av turen gjør at jeg føler jeg må være fryktelig voksen og ansvarlig. Nå har jeg vel igrunn vært det i flere år, det er man nesten nødt til som mer-eller-mindre-alenemor. Men her hjemme har jeg i hvert fall et nettverk rundt meg. Blir det krise på den følelsesmessige siden, kan jeg ringe mamma, eller en venninne, og snakke ut om problemet. Er det noe mer praktisk, har jeg pappa’n min som jeg kan be om råd. Til tross for at jeg er 40 år, synes jeg fortsatt det er godt å ha noen “over meg” som kan lede meg fram når ting er vanskelig. Jeg må ha en voksen jeg kan spørre!
Når det gjelder vår kommende USA-tur, blir jeg derimot den eneste voksne. Jeg blir den eneste med sertifikat, og dermed altså den eneste sjåføren. “Hva hvis jeg blir syk?”, tenker jeg. Nå er jeg jo syk hele tiden, selvsagt, men jeg er jo noenlunde oppegående så jeg tror det skal la seg gjøre å takle kjøreturene. Men hva hvis ikke..?
Dessuten er det fryktelig skummelt å skulle kjøre bil i et fremmed land, på fremmede veier, og ikke minst: i fremmede storbyer. Hallo, jeg skal kjøre bil i en by det bor 5-6 millioner mennesker! Jeg skal kjøre på motorveier med 6 filer i hver retning. Jeg døøøøør!
Musklene strammer seg, pusten stopper nesten opp og panikkfølelsen velter rundt i meg. Dette er SKUMMELT!
For å forberede meg mest mulig, i den grad det lar seg gjøre, snakker jeg med alle jeg kjenner som har vært i USA (og aller helst har kjørt bil der). Absolutt alle sier at dette går så bra så, itt’no problem! Alt er lagt til rette for bilkjøring i USA, dessuten er veiene og skiltingen mye bedre enn her hjemme. Joda, men…
Jeg greier jo ikke en gang velge flyselskap! Hvor vi skal mellomlande er også en stor utfordring. Det er JEG som må avgjøre, og det plager meg. “Er det nå egentlig noe lurt å mellomlande på Charles de Gaulle, der har jeg jo aldri vært, men flyet vi får kjøre med der er bedre enn de andre. Tror jeg da.” Så googler jeg litt og leser hva andre har sagt om saken, eller jeg spør på Twitter og får innspill jeg ikke har tenkt over. Veldig fint, men samtidig er det jo med på å øke vanskelighetene med å ta disse avgjørelsene. Jeg føler jeg har stått på stedet hvil noen uker nå. Hjernen jobber, men det blir ikke noe resultat om jeg ikke bestemmer meg!
Dette er den aller første ferien av slik art, der det bare blir sønnen min og jeg som skal reise. På hjemmebane er jeg stort sett ganske trygg, her har jeg orden på økonomi, på innkjøp og logistikk. Men nå må jeg ut av boksen, ut av alt det trygge og hive meg ut i noe voldsomt ukjent. Det er ikke lett for en katastrofetenker!
Jeg sier som Ludvig; “Det er fali’ det!” og ønsker å gjemme meg under dyna til noen andre fikser for meg.
Når jeg kommer meg gjennom alt dette, da er jeg voksen da..!
