Når jeg blar gjennom bloggen ser jeg at jeg stort sett enten blogger om ME-saken, eller om noe lavkarbogreier. Begge deler opptar meg naturlig nok i stor grad, men det får da være måte på da!

Derfor: Værsågod, et stykk klamt og personlig innlegg… om pupper! (NB: det vil handle om både lavkarbo og ME også, bare at du i tillegg får vite nære og personlige detaljer fra mitt liv. Oboy!)

Jeg vil ned i vekt, det har dere sikkert fått med dere. Jeg har tidligere fått påvist at jeg har insulinresisten, som er en ganske teit ting å ha. Det finnes ikke medisiner mot dette, i hvert fall vil ikke legen min gi meg noe. Eneste løsning er å gå ned i vekt, og sørge for at det man spiser ikke fører til forhøyning av blodsukkeret. Ergo lever jeg svært strengt lavkarbo, med et sted mellom 10 og 20 gram karbohydrater om dagen. Det vil si at jeg kan glemme å spise det som inneholder alle typer mel, samt det som inneholder stivelse. Jeg holder meg til grønnsaker som har vokst oppå jorda, samt egg, kjøtt og fisk. Og fett da. For å holde blodsukkeret jevnt lavt er det lurt å bytte ut karbohydratene med fett. Det høres sikkert rart ut, men er ganske logisk hvis man først setter seg inn i det. Det ideelle er å få i seg max 5 % kh, 15-25 % proteiner og resten fett.

Nå er det omtrent et år siden jeg begynte med lavkarbo, og det har fungert ganske fint. Jeg trives med maten og koser meg med det jeg kan spise. Det er ikke så forferdelig vanskelig å holde seg unna karbohydrater. Jeg har jo smakt dem i store mengder før – jeg vet hva de smaker (stort sett godt!), men også hva faenskap de gjør i kroppen. Det frister meg lite. For å være ærlig har jeg nok blitt litt fanatisk. Nå synes jeg det er ganske ekkelt når folk spiser søtsaker og kake. Det synes jeg at jeg må få lov til å synes, når de synes det er ekkelt at jeg spiser fett.

For her går det i seterrømme, kokosolje, vanlig smør og alt annet som smaker godt. Men altså ikke sukker.

Blodsukkeret har jeg stort sett greid å stabilisere. Hos legen er testene fine og han er fornøyd. Det er derimot ikke jeg. Vekta rører nemlig nesten ikke på seg. Det var en stund jeg hadde gått ned nærmere 10 kg, men der har det langsomt sklidd på seg noen kg igjen. Alt i alt er jeg på minus 5-6 kg i løpet av 2 år. Det er pokker’n ikke mye, i hvert fall ikke sett i forhold til hvor mye jobb det har vært å legge om kostholdet. Andre raser ned i vekt og påstår de aldri blir sultne lenger. Jeg har sett flere som sier de bare spiser én gang om dagen. Jøss da. Her er kroppen som en klokke. Når det har gått 3-4 timer så vil den ha mat, samme hvor lavkarbo jeg lever. Får den ikke mat blir den først grinete, så trår den til med å bli slapp og dårlig. Det er ingen spesielt god følelse, så da må blodsukkeret opp ved å gi kroppen noe å tygge på.

For noen dager siden var jeg hos en spesialist og forhørte meg om muligheten for å få innvilget operasjon for brystreduksjon. Ettersom bh-størrelsen min for lengst har overskredet det som er kult å ha og sikkert kunne huset en middels stor landsby…

…har jeg jobbet med meg selv og kommet fram til at jeg skal tørre å legge meg under kniven.

Men neida. For å få en slik operasjon må jeg ned i vekt. Er man ikke innenfor grensene satt av Rikshospitalet, så får man heller ikke lov til å bli operert på Statens regning. Mange tror at dette er fordi man ved å gå ned i vekt også vil minske bryststørrelsen. Det var ikke forklaringen jeg fikk; det handlet visst mest om sikkerhet i forhold til en operasjon. Greit nok, jeg skjønner at de må ha regler – det er bare kjipt når jeg sliter så innmari med å gå ned i vekt. Med den sykdommen jeg har så er det ikke bare-bare å øke aktivitetsnivået heller. Livet med ME består av å balansere på en knivsegg hver dag i forhold til å ikke være for aktiv. Gjør man mer enn kroppen tåler, kan man ende opp med en mye sterkere grad av ME enn man i utgangspunktet hadde. Det er garantert ingen ønskesituasjon!

Men jeg VIL ha denne operasjonen, så jeg gir meg ikke med en gang. Nakke, skuldre og rygg klager, og jeg klarer ikke å gå med bh en hel dag uten at det gjør så vondt at jeg nesten griner.

Forrige dagen fant jeg fram til et nettsted kalt diett.no. Der opprettet jeg en gratis konto, og har siden vært opptatt med å registrere matinntak og aktivitet. Og der fant jeg ut noe snodig. Kroppen min er altså så viselig anlagt at den sier fra at den er sulten inntil den har fått i seg det antall kalorier jeg, ifølge denne siden, bruker hver dag. Ganske nøyaktig. Så da er det kanskje ikke så merkelig at jeg ikke har gått ned – for selv på lavkarbo må man vel holde seg under et visst antall kcal per dag, sett i forhold til forbrenning. Det høres også logisk ut, synes jeg.

Så – nå er jeg i gang med å forsøke å innta et par-tre hundre kcal mindre per dag enn det jeg bruker. Det er faktisk ikke så enkelt når jeg samtidig skal unngå karbohydrater.

Men målet står så klart og tydelig for meg, at dette må jeg bare få til! Tenk å kunne gå på H&M og kjøpe noe sånt:

Wish me luck. :)

About these ads

Skrevet av i hverdagsglimt, Inspirasjon, Lavkarbo, Livet med M.E.