Uvant opplevelse

Når jeg suser rundt på scooteren min, er jeg vant til at folk stirrer mer enn vanlig. Vanligvis stirrer jo faktisk folk ikke, så den setningen ble litt feil, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. På to ben vekker jeg null oppsikt, men på el-scooter kikker gjerne folk litt stjålent på meg. Noen kikker veldig åpenlyst, spesielt når jeg parkerer og stiger av og går på egne ben inn i butikken. Kanskje jeg må vurdere et skilt som forklarer ting? Eller nei, jeg gir blaffen.

På min vei i dag stoppet jeg et minutt for å si hei til en bekjent. Mens jeg satt der og skravlet litt, legger jeg merke til ei dame som kikker veldig på meg. Som sagt er jeg jo vant til litt stirring, uten at det gjør det særlig behagelig. Denne damens reaksjon var imidlertid litt i overkant, syntes jeg. Hun kom nærmere, smilte veldig og så ut som hun ville spørre om noe, så jeg spurte om det var noe jeg kunne hjelpe med.

Jeg holdt på å ramle av scooteren da hun på et litt stotrende norsk spør meg hva hårfrisyren min heter.

“Øh, altså, jeg tror ikke den har noe navn,” svarte jeg (skikkelig glupt).

Hun var i hvert fall fast bestemt på at hun ville klippes som meg, så jeg ga henne navnet på salongen og frisøren jeg går til. Hun stakk kjapt avgårde for å bestille time.

Det var en innmari snodig, men også ganske hyggelig opplevelse. Det har aldri skjedd meg før. Nå går jeg rundt og lurer på hva jeg skal kalle hårfrisyren min…

 

Irn Bru og skrekk & gru

Jeg har lånt litt internett fra universitetet, men de har ikke forstått at de burde ha norsk tastatur her. Det synes jeg jammen de skulle begynne med, spesielt til den nette sum av 30 norske kroner per time for internett.

Turisttilværelsen er stort sett veldig bra. Vi har besøkt de fleste interessante attraksjonene som The Castle, Mary King’s Close (fantastiske stedet!), The Dungeon (forferdelige stedet) og i tillegg kjørt flere turer med turistbuss rundt om i byen – i tillegg til en 12-timers guidet busstur til flotte steder i Skottland. Vi har blant annet besøkt Loch Ness og Glencoe. Veldig bra, bortsett fra at turistbuss ikke er tingen hvis man liker å ta bilder. De stopper jo bare for en kort stund av gangen, så man knapt rekker gå på do før man må styrte inn på bussen igjen og kjøre videre. Det skal jeg ikke bruke penger på igjen, selv om guiden og sjåføren gjorde en super jobb.

I The Dungeon (som altså er et elendig sted og frarådes på det sterkeste), ble jeg dratt fram i en 1700-talls rettsak – og ble dømt skyldig for å være heks! Til kvelden skal de binde hendene mine fast til føttene mine og kaste meg i Loch Nor. Flyter jeg, er jeg heks og skal brennes på bålet. Hvis jeg synker så ber de så meget om unnskyldning og gir meg en kristen begravelse. Hyggelig av dem.

I morgen reiser vi hjemover igjen, men ettersom flyet går så sent på kvelden, tenkte vi først ta toget sørover til Berwick og leke turister der.

Det har vært veldig fint med Skottlandsbesøk igjen! Det har vært veldig slitsomt også, men det er desidert bedre å være sliten i Edinburgh, enn å være sliten hjemme.

Lavkarbolivet er forresten omtrent umulig å få til i dette karbohydrat-glade landet. Alt skal bakes inn og stekes i olje og serveres med poteter. Magen min er ikke spesielt glad i tvangsforingen av ulovlighetene, men vi har inngått våpenhvile nå… Håper den holder til jeg kommer meg hjem.

En glad turisthilsen fra Skottland til dere!

Oppdatering: Har forsøkt å gjøre det mer lesbart ved å endre til norske bokstaver. Dessuten ble det ingen tur til Berwick. De skulle ha nesten 400 kr for hver av oss for en 40 minutters togtur (og tilbake igjen).

 

Sommerstengt?

Neida, ikke helt. Jeg er særdeles lite på nett, men det er jammen hyggelig å titte innom WordPress-siden min i ny og ne.

Nå er det kun kort tid igjen til jeg skal lufte meg litt. Det er veldig etterlengtet og skal bli så godt! Livet mitt har vært i en bølgedal en god stund nå. Jeg trodde jeg taklet å være syk, trodde jeg hadde vennet meg til det og slått meg til ro med at ting er som de er. Men nei, det har jeg visst ikke. Jeg synes det er skikkelig kjipt å leve som jeg gjør, selv om det heldigvis er lysglimt også. Det føles bare så meningsløst det hele. Er det sånn at det skal være bestandig, liksom?

Jeg har ikke store håpet igjen om bedring heller. Det ble bare borte på veien. Kanskje jeg finner det igjen, kanskje ikke.

Uansett, jeg er drittlei sykdom og har egentlig ikke lyst å prate om det mer heller. Nå skal jeg ta ferie fra alt sammen (så godt det lar seg gjøre). Midt i ferien skal jeg muligens ha et ørlite avbrekk der jeg skal være forskningskanin. Kanskje. Jeg tør ikke helt tro det ennå, men det vil vise seg.

Jeg håper å komme tilbake med masse gode minner og et humør som er på topp. Forhåpentligvis også med kameraet fylt med mange, nye bilder.

En riktig god sommer til deg som er innom! ♥

 

Hellig krig?

Dr. Mark Borigini er en av disse legene (revmatolog, faktisk) som insisterer på at ME er psykologisk. Ikke bare det, han har faktisk kalt ME-pasienter for “health jihadists” (jihadist blir ofte brukt som betegnelse på militante islamske grupper). Vi er altså noen fanatiske gærninger, ifølge denne mannen.

Nå har han uttalt seg omkring oppstyret som har vært i det siste omkring de motstridende resultatene når det gjelder XMRV-forskning i USA. Her hopper han glatt over en hel del fakta, som heldigvis kan leses i kommentarfeltet under artikkelen. De såkalte helse-jihadistene passer jo på.

Det er gode og saklige kommentarer under, men selv falt jeg egentlig mest for en svært kort kommentar – som neppe kan regnes som saklig – og som sikkert blir fjernet når moderatoren våkner. Den oppsummerer igrunn hvor oppgitt man blir etter mange år med psyko-kjør.

“You are a bit of a fuckwit, for a doctor.”

Urban dictionary: 1. Fuckwit. A person who is not only lacking in clue but is apparently unable or unwilling to acquire clue even when handed it on a plate in generous portions.

 

The Golden Girls

Noen som husker den serien? Jeg husker den bare vagt, og kan ikke komme på hva serien het på norsk, men samme det. Jeg fant dette klippet via noen kjente på Facebook, og synes det er utrolig bra. Dette er talen jeg skulle ønske jeg kunne holdt for flere av de legene jeg oppsøkte – og ble avvist og latterliggjort av – før jeg kom til han jeg har i dag. Fantastisk bra, og tenk at de tok opp kronisk utmattelsessyndrom allerede før 1990. Det synes jeg er flott av produsentene!

I klippet er damene på restaurant og Dorothy oppdager en av legene som ikke ville høre på henne den gang hun var syk og redd. Nå vet hun hva som feiler henne og hun lekser opp for ham hva hun synes om leger som mister medfølelsesevnen sin.

Tillegg: Hvis noen har lyst å se de episodene som handler om Dorothys sykdom og legebesøk, så kan de ses på YouTube. Her er første del av “Sick and tired”. I del 4 av 5, kommer hun endelig til en doktor som kan fortelle henne om kronisk utmattelsessyndrom.

 

Kort-kort-blogging 3

Armene har fått behandling og er mye gladere igjen, spesielt hvis jeg ikke sitter noe særlig ved pc. Jeg har sett to sesonger av The Mentalist  (veldig bra serie, anbefales!) og det meste av første sesong av Angel. For Buffy-fans er den serien et must, ellers kan den vel trygt skippes.

Jeg drikker stadig mitt “akvarievann” på tom mage hver morgen. Det kan heller ikke anbefales, ikke på noen måte. Den eneste grunnen til at jeg fortsetter er fordi jeg er en sta jævel. Kanskje det er derfor jeg har sluttet å røyke også? (Jeg tør jo nesten ikke si noe om det, det er jo ikke første gang jeg har sluttet.) I samme slengen har jeg utviklet en avhengighet av nikotintyggis, men det er sikkert godt for linjene.

Det er ikke vitenskapelig bevist, men lavkarbo-sjokolademoussemuffins kan trolig gjøre livet bedre. Oppskriften er enkel:

150 g mørk sjokolade (70 %) smeltes på vannbad med 70 g Cocosa (kokosfett),
6 eggeplommer piskes med 50 g Sukrin,
6 eggehviter piskes med 60 g Sukrin.

Så vendes eggedosisen inn med sjokoladeblandingen, før marengsen vendes forsiktig inn.

Hell i store muffinsformer eller ildfaste former som rommer minst 1 dl. Fyll opp slik at kaken blir ca 2-3 cm tykk, og stek i 30 minutter ved 100 grader.

Eller gjør som meg: Halver hele oppskriften – det blir mengder uansett, lag luftig eggedosis av eggene i stedet for å alt dillet med å skille plommer og hviter, fyll 16-18 engangspapirformer (til små muffins) ganske godt opp og stek i ovnen ved 100 grader i en halvtime. Etterpå bør kakene settes forsiktig i kjøleskap, ellers er de så myke og luftige at de går i stykker bare du ser på dem.

Når vi først er inne på ting som ikke er vitenskapelig bevist, så har ASA, et uavhengig tilsynsorgan i Storbritannia, avgjort at Withinspiration (et selskap som selger LP-kurs) ikke får bruke følgende udokumenterte påstand i sin annonsering: “Chronic Fatigue Recovery. End the cycle of ME/CFS: Get Well! with The Lightning Process”. Kanskje det er begynnelsen på slutten for LP-styret?

Ellers burde jeg helt sikkert lese og følge disse 13 rådene slik at jeg kommer i gang med skrivingen igjen, for nå savner jeg virkelig å gjøre noe kreativt.