Hva slags kunde er du?

En gang i tiden, for fryktelig mange år siden – så mange at man helst ikke skal telle dem, hadde jeg en kort karriere som butikkmedarbeider. Ikke på Rimi, eller en annen matbutikk. Neida, jeg greide å få meg jobb i en franchise-filial av Kondomeriet.

Det er synd jeg ikke hadde blogg på den tida. Veldig synd. (Dette var selvsagt i prekambrisk tid, og da fantes hverken internett eller blogger.) Når jeg ser hva folket bak bloggen 4 x bærepose and bop to the beat, får ut av irritasjoner og frustrasjoner, ser jeg virkelig hvor god hjelp det kan være i å ha en anonym blogg dersom man har med kunder å gjøre. Det finnes mange snodige folk der ute, og for noen er det helt sikkert jeg som er den snodige. (Jeg greier for eksempel ofte å surre til hvilken vei jeg skal stikke kortet inn i betalingsautomatene, og dessuten glemmer jeg det gjerne i maskinen så det står der og piper og jeg ser forvirret ut og forstår ikke helt hvor lyden kommer fra. Sånn er det bare når man har en forvirret og sliten hjerne, etter nylig overlevd handletur.)

Den gang jeg jobbet i Kondomeriet, var dette en ganske ny butikkjede, som vekket en del oppsikt. Nå reklamerer de med orgasmegaranti på tv uten at noen letter på et øyebryn. Jeg har vel aldri vært så fryktelig glad i sex i offentligheten, men en jobb var en jobb, så jeg tok nå butikkjobben da jeg ble tilbudt den.

Så vidt jeg husker solgte vi kondomer med og uten farge, smak, lukt og knudrer, glidemidler, diverse sexleketøyer, samt såkalt sexy undertøy i størrelse one size fits all (som bare er bullshit, selvsagt). Butikklokalet var ikke så stort, og bakrommet var knøttlite, uten vindu og var stort sett fylt opp av en drøss med pappesker med flere varer. Der inne skulle jeg innta lunsjen min.

Det jeg husker best var at det kom gjenger med små drittunger som fniste, kikket og tok på alt de så. Spesielt morsomt var det da vi fikk inn nye leketøy av typen «diger, svart silikon****» som sto og vaiet på disken. Jeg tror dagens Kondomerier har aldersgrense i sine butikker. (Fornuftig… svært fornuftig)

Så hadde vi de festlige kundene, som syntes det var innmari artig å spørre om jeg ville bli med inn på bakrommet og teste varene før de kjøpte dem.

Sjefen var dessuten en dust, som syntes det var helt unødvendig å betale overtidslønn, dermed kunne man enten jobbe uten å få betalt for overtiden, eller man kunne gå hjem og la noen andre jobbe videre.

Jeg ble ikke i denne jobben særlig lenge, men det var en grei erfaring å ha med seg. Omtrent like nyttig som den tiden jeg jobbet som stuepike på noen av hotellene i Oslo. Etter dette har jeg stort sett oppført meg pent mot de som jobber i butikker, og jeg pleier å etterlate meg hotellrom i rimelig grei tilstand. (Det er for eksempel lov å bruke dokosten etter seg.)

Vel, det var mine erfaringer som butikkmedarbeider. Bop nå over til 4 x bærepose, og les om hvordan dagene arter seg for butikkansatte. Det er ganske morsomt, og muligens vil du kjenne deg litt igjen? De sier selv det ikke er en humorblogg, men at de driver voksenopplæring. Underholdende er det uansett!

God helg!

5 tanker på “Hva slags kunde er du?”

  1. Hei, dette kjenner jeg meg igjen i ja! En av de første virkelige jobbene mine foruten å plukke jordbær og å plukke stein på mark som skulle dyrkes samt åsette og senere grave opp potet, det var å vaske. Jeg følte meg stolt over den jobben jeg gjor da jeg vasket, me jeg fikk snart oppleve at det var en jobb få hadde respekt for. Det var sjelden noen giddet å svare når jeg svingte mopp og tørket støv og sa et muntert «hei»!

    Senere ble jeg utdannet fra høgskole og universitet, og fikk en annen type jobb. Da var jeg plutselig verdt å hilse på, for da hadde jeg akademiske meritter. Sukk, noe så tåpelig. Jeg var jo akkurat samme jenta som en del år tidligere hadde vasket på samme arbeidsplass. Men nå hilste de på meg de somjobbet der, noe de samme personene ikke gjorde da jeg vasket ders kontorer, deres felles toalett og skrubbet og fylte på med papir og såpe så de ikke skulle gå tom til neste dag. Nei min erfaring er at jeg måtte på høyskole minst for å ha verdi.

    Dette strider mot mitt verdigrunnlag. Jeg mener at et menneske defineres ikke ut fra akademiske meritter og imponerende jobber, men ut fra hvordan de møter og behandler sine medmennesker.

    Som sagt kom jeg tilbake til min arbeidsplass hvor jeg jobbet med renhold, men med andre papirer som gav meg en annen stilling.

    Jeg har lært at de jeg har mest respekt for, er ikke de som hilser eller ikke etter stilling og stand, men de som oppfører seg som folk og har skjønt at vi mennesker er likeverdige. Alles jobb er like viktig, enten det er en akademisk greie over år, eller det er en renholder som sørger for at det er rent og pent rundt oss.

    Mine opplevelser får utslag i at jeg er påpasselig med å hilse pent på alle yrkesgrupper. Jeg går ikke forbi noen som vasker og ser en annen veg. Jeg hiser, og beklager for at jeg tråkker på der de har vasket. Jeg er dessverre nødt til det skal jeg komme meg til den avdelingen jeg skal til undersøkelse på inne på et sykehus for eksempel. Men jeg passer på å se dem inn i øynene, smile og signalisere så godt jeg kan at «du er verdifull og dyrebar, og jeg er veldig glad for at du gjør den jobben du gjør».

    Jeg ligger fra tid til annen på hotell. Jeg har en skikk med at jeg har med twiposer eller en eske med konfekt av noe slag, som jeg legger igjen sammen med et hyggelig kort adressert til «deg som rydder og rengjør mitt rom». Der takker jeg for jobben de gjør i kortet, og ber dem om å ta med seg sjokoladen. Av og til har jeg gitt dem gjenstander, små og sumbolske, men det går som regel i sjokolade. Min erfaring er at langt de fleste som jobber på hotell med renhold av rom er kvinner, og jeg vet de fleste kvinner elsker sjokolade!

    Jeg synes det er viktig å påskjønne dem som gjør en stor forskjell i min hverdag. Det er godt å komme på hotellrommet og dusje og bruke nye håndklær lagt der av stuepiken. (For førdagens ble brukt til å tørke gulvet med etter jeg hadde tørket mesteparten av meg selv, så de brukes ikke opp igjen.) De gjør mitt opphold koselig, og de får en ekstra hilsen fra meg alltid. På samme måte som jeg alltid hilser på renholdere og kort sagt alle som jobber i serviceyrker. Smil og verden smiler tilbake er et ordtak som jeg finner sannhet i!

    Dette ble et langt innlegg i nattens mulm og mørke. Håper det gav litt mening. :-)

    Klem fra «L» :-)

  2. Jeg er nok litt som deg, med erfaring fra servicebransjen i mange år setter jeg stor pris på alle de som faktisk gjør at verden går rundt. :-)

  3. Laurentien: Det der er snobberi på sitt verste, når folk ikke gidder hilse på folk som faktisk gjør at de har rent kontor hver dag. Fysjom, det er virkelig til å bli kvalm av! De skulle få merket litt til hvordan det er om renholdspersonalet ikke dukker opp på jobb en måneds tid, tenker de hadde satt mer pris på dem etterpå…

    Så flott av deg å ta med sjokolade til de som rydder hotellrommet! I utlandet pleier jeg legge igjen det jeg har av småmynter. Ikke at jeg bor så ofte på hotell, at det gjør noe, men når det skjer så synes jeg det er hyggelig å gi en takk. :)

    Tone: Hehe, takk for link! Mye morsomt!

    SerendipityCat: Det er viktig å ha det med seg, synes jeg. Det er så lett å ta ting for gitt, som at søpla blir tømt, og kontorer og hotellrom blir vasket.

Det er stengt for kommentarer.