Dagen derpå – Melodi Grand Prix

Ja, sorry, jeg sier fortsatt Grand Prix, og ikke Eurovision som jo er det riktige navnet.

Utstyrt med stemmegivningsskjema printet ut fra NRKs sider, så jeg sendingen sammen med ei venninne og med Tenåringen. Selv med pizza, rødvin, jordbær og is, ble ikke de 25 sangene vi led oss gjennom noe bedre. Makan til elendig musikk skal man ikke lete særlig lenge etter, det er bare å se til tidligere Grand Prix-sendinger. Men pauseinnslaget..! Pauseinnslaget; I heart you, for å si det på ekte fjortisspråk. ♥

For det første var det en ren nytelse å høre Madcons ‘Glow’ etter alt det grusomme vi hadde lidd oss gjennom tidligere. For det andre er det noe med flashmobs som gjør meg skikkelig sippete og rørt. Tenk, alle de ulike folka som har øvd seg fram til gårsdagens sending! Alle har konsentrert seg om å lære de samme bevegelsene og å gjøre dem i takt med andre til den samme sangen. Dæskern, ikke rart NRK får skryt så det holder på YouTube og Twitter. Tilbakemeldingene på pauseinnslaget er udelt positive, så vidt jeg har sett så langt.

Så flott at NRK lot være å satse på nasjonalromantisk skryteinnslag i pausen, og heller satset på noe som skapte samhold og fellesskap!

Jeg husker ikke en eneste sang fra konkurransen, og med et par unntak håper jeg å slippe høre noen av dem igjen. Madcon derimot, kommer til å bli spilt ofte og mye her framover. Me like!

Lyst å se? NRK har lagt ut klipp i YouTube.

Stemmeskjemaet mitt: Jeg fant ut at det ble umulig for meg å gi poeng til de ulike sangene. Hvis du lurer på hvilke sanger jeg likte best så var det Island og Frankrike. Vinnersangen var helt grei, men unge Lena har jo ikke sangstemme.

MGP-sanger får fram min indre fjortis...

 

Hva slags kunde er du?

En gang i tiden, for fryktelig mange år siden – så mange at man helst ikke skal telle dem, hadde jeg en kort karriere som butikkmedarbeider. Ikke på Rimi, eller en annen matbutikk. Neida, jeg greide å få meg jobb i en franchise-filial av Kondomeriet.

Det er synd jeg ikke hadde blogg på den tida. Veldig synd. (Dette var selvsagt i prekambrisk tid, og da fantes hverken internett eller blogger.) Når jeg ser hva folket bak bloggen 4 x bærepose and bop to the beat, får ut av irritasjoner og frustrasjoner, ser jeg virkelig hvor god hjelp det kan være i å ha en anonym blogg dersom man har med kunder å gjøre. Det finnes mange snodige folk der ute, og for noen er det helt sikkert jeg som er den snodige. (Jeg greier for eksempel ofte å surre til hvilken vei jeg skal stikke kortet inn i betalingsautomatene, og dessuten glemmer jeg det gjerne i maskinen så det står der og piper og jeg ser forvirret ut og forstår ikke helt hvor lyden kommer fra. Sånn er det bare når man har en forvirret og sliten hjerne, etter nylig overlevd handletur.)

Den gang jeg jobbet i Kondomeriet, var dette en ganske ny butikkjede, som vekket en del oppsikt. Nå reklamerer de med orgasmegaranti på tv uten at noen letter på et øyebryn. Jeg har vel aldri vært så fryktelig glad i sex i offentligheten, men en jobb var en jobb, så jeg tok nå butikkjobben da jeg ble tilbudt den.

Så vidt jeg husker solgte vi kondomer med og uten farge, smak, lukt og knudrer, glidemidler, diverse sexleketøyer, samt såkalt sexy undertøy i størrelse one size fits all (som bare er bullshit, selvsagt). Butikklokalet var ikke så stort, og bakrommet var knøttlite, uten vindu og var stort sett fylt opp av en drøss med pappesker med flere varer. Der inne skulle jeg innta lunsjen min.

Det jeg husker best var at det kom gjenger med små drittunger som fniste, kikket og tok på alt de så. Spesielt morsomt var det da vi fikk inn nye leketøy av typen “diger, svart silikon****” som sto og vaiet på disken. Jeg tror dagens Kondomerier har aldersgrense i sine butikker. (Fornuftig… svært fornuftig)

Så hadde vi de festlige kundene, som syntes det var innmari artig å spørre om jeg ville bli med inn på bakrommet og teste varene før de kjøpte dem.

Sjefen var dessuten en dust, som syntes det var helt unødvendig å betale overtidslønn, dermed kunne man enten jobbe uten å få betalt for overtiden, eller man kunne gå hjem og la noen andre jobbe videre.

Jeg ble ikke i denne jobben særlig lenge, men det var en grei erfaring å ha med seg. Omtrent like nyttig som den tiden jeg jobbet som stuepike på noen av hotellene i Oslo. Etter dette har jeg stort sett oppført meg pent mot de som jobber i butikker, og jeg pleier å etterlate meg hotellrom i rimelig grei tilstand. (Det er for eksempel lov å bruke dokosten etter seg.)

Vel, det var mine erfaringer som butikkmedarbeider. Bop nå over til 4 x bærepose, og les om hvordan dagene arter seg for butikkansatte. Det er ganske morsomt, og muligens vil du kjenne deg litt igjen? De sier selv det ikke er en humorblogg, men at de driver voksenopplæring. Underholdende er det uansett!

God helg!

 

Mannens eiendom, eller “bare” en tradisjon

Da jeg giftet meg for circa hundre år siden, ble vi viet av en borgerlig embetsmann i Teatersalen på hotell Continental. Min daværende og jeg gikk arm i arm opp til bordet der byfogden sto klar til å foreta seremonien. Vi tenkte ikke på noe annet den gangen, men i ettertid har jeg av og til ønsket at jeg hadde spurt faren min om å føre meg opp, siden det er “skikk og bruk”. I den forbindelse reflekterte jeg ikke det minste over hva denne skikken egentlig representerer. Jeg slet heller litt med å finne ut hvilken av mine fedre jeg skulle spurt, siden jeg både har far og stefar, og begge er viktige for meg.

– Ritualet symboliserer noe vi forlengst har tatt farvel med: At kvinnen er mannens eiendom og overleveres fra en patriark til en annen. Men vi snakker så lite om alt som handler om innhold i kirke og religion. Vi snakker bare om at muslimene gjør rare ting, sier Økland, som viser til at karismatiske kirkesamfunn stadig praktiserer at kvinnen må kaste seg ned på gulvet og erklære lydighet til mannen.

–Det ville vi ikke akseptert. Men å bli ført opp av far er litt av det samme, bare mindre ekstremt.

Artikkelen finner du her. Hva tenker du om dette?

 

Nord og sør – et gjensyn

På midten av 80-tallet ble det laget en tv-serie, North and South, etter tre bøker av John Jakes. Serien ble sendt på norsk tv, og jeg var helt hekta. Det hang nok mest sammen med at en av hovedpersonene, Orry Main, ble spilt av superkjekke Patrick Swayze. Mitt unge hjerte smeltet av denne helten, som senere spilte hovedrollen i ‘Dirty Dancing’, og dermed førte ham til en bokhandel på Karl Johan mot slutten av 80-tallet, der jeg fikk autografen av kjekken selv.

Min tenåringssønn er svært interessert i den amerikanske borgerkrigen, og fikk derfor første sesong av “North and South” på dvd i julegave. Da vi hadde sett denne ferdig, måtte jeg ut på handletur på nettet, slik at vi kunne sikre oss fortsettelsen. Sesong 2 og 3 kom i posten like etter, og vi fortsatte tittingen. I dag avsluttet vi sesong 3, gudskjelov-og-takk-for-det.

Den første sesongen er fra årene før borgerkrigen og handler om vennskapet mellom George Hazard fra nordstatene og Orry main fra sørstatene. De blir kjent på West Point militærakademi, og kjemper senere sammen i krigen i Mexico. Deres familier møtes også, og bortsett fra at de har hver sin gale søster, er det meste fryd og gammen. Ja, i hvert fall hvis vi ser bort fra intriger, krangler, psykopatiske drittsekker, utroskap og svik.

Så har vi stakkars Orry, som er ulykkelig forelsket i Madeleine. Hun blir giftet bort til sleske-slemme Justin, som banker henne opp og stenger henne inne når han føler for det. Det gjør han stadig vekk. Når hun ikke er stengt inne, pleier hun å ha kjærlighetsmøter med Orry i en gammel kirkeruin.Vi må lide oss gjennom en rekke såkalte romantiske scener, det er til tider nesten uutholdelig.

Det bygger seg opp konflikter mellom nord og sør, og de to kameratene skjønner at dette kan føre til at de havner på hver sin side av en borgerkrig. Ingen av dem er særlig happy for det, men de er selvsagt lojale mot sine ledere likevel.

I sesong 2 handler det mest om borgerkrigen, noe som gjør at vi ikke behøver lide oss gjennom fullt så mye pulings, men noe blir det her og. Dessuten har de plutselig byttet ut noen av skuespillerne, litt som Dynastiet – om noen husker det. Kvaliteten har gått ned fra første sesong, kanskje de brukte opp budsjettet på alle kjolene? De er jo et kapittel for seg, men jeg er veldig glad for at jeg slipper å gå kledd slik som damene gjorde på den tida. Korsetter og overdådige kjoler er virkelig ikke helt min greie.

Så var vi endelig ved sesong 3… Sukk. Vel, det handler om tida etter borgerkrigen, hovedsakelig fra et sørstatssynspunkt. Gjenoppbyggingen, slaver som ikke lenger er slaver, men ikke har det stort bedre likevel, Ku Klux Klan som brenner og bråker. Og siden sist har de byttet ut enda noen skuespillere, samt sørget for at skuespillerne spiller enda dårligere enn de gjorde i sesong 2. (Det er vanskelig å tro det er mulig…) Kjolebudsjettet er tydeligvis tonet en del ned, derimot har de brukt litt mer på indianerkostymer. De gale blir galere, de snille må bli slemmere for å greie seg – og i det hele tatt er det nokså tragisk det hele. Akk.

Jeg tror ikke jeg så sesong 3 på tv på 80-tallet, kanskje den ikke ble sendt – eller kanskje jeg rett og slett har fortrengt det. For Tenåringen og meg var det aldri tvil om at vi skulle fullføre – vi måtte jo se hvordan det gikk. Men – det skal sies at det til tider var ganske ulidelig og smertefullt å se på. Det sier jo litt når sønnen min utbrøt flere ganger underveis: “Skyt meg nå, jeg orker ikke mer!”

Men vi orket! Litt av en prestasjon, igrunn. Nå trenger vi en skikkelig vampyrserie, for å gjenopprettholde balansen.

 

TT-ordningen og nye forslag til innstramming

Jeg leser hos SerendipityCat og tror nesten ikke det jeg ser der. Høyre og Frp har kommet med forslag om å stramme inn på tt-ordningen, slik at man kun kan benytte seg av denne hvis man forhåndsbestiller hver tur. Det vil si at man alltid må vite akkurat når man skal avgårde, når man skal hjem igjen – og det finnes ikke rom for å ta ting på sparket. Du kan ikke kapre en taxi på gata, hvis du plutselig må hjem. Det er et ønske om å få til mest mulig samkjøring, for å spare penger.

Samkjøring vil si at man “samler opp” flere personer som skal til samme område og disse må dele taxi.

Samkjøring er allerede innført for de som har rekvisisjon for transport til/fra lege, sykehus og behandling.

Hva vil det egentlig si? Jo, det betyr at hvis du for eksempel skal på sykehuset for å følge opp din livstruende sykdom, få behandling for denne, eller kanskje du skal dit for å motta din dødsdom – og du ikke er i stand til å kjøre selv, eller har økonomi til å betale taxitur til og fra – må du pent finne deg i å dele taxi med fremmede mennesker. Når du har vært hos legen/på sykehuset, og kanskje har fått en behandling som gjør deg skikkelig dårlig, må du pent sitte og vente til de har “samlet opp” nok andre personer med rekvisisjon som skal kjøres til akkurat ditt område. En kvinne jeg kjenner til, med alvorlig kreftdiagnose, var på sykehuset forleden og fikk cellegiftbehandling. Etterpå satt hun i 1 time og et kvarter, før hun ga opp og tok taxi hjem på egen regning. Dette er en så simpel og ufattelig nedverdigende måte å behandle syke mennesker på, at jeg ikke har ord for å beskrive hvor forbannet jeg blir.

Så er det tt-kjøringen, da. En ordning som er til for at mennesker med ulike handikap, som ikke er i stand til å benytte offentlig transport, eller kjøre selv, likevel skal kunne delta i det sosiale liv. Det handler om å kunne ta seg av sine egne innkjøp, besøke familie og venner, delta på aktivitet, eller komme seg til og fra arbeidsplassen sin. TT-ordningen har for min del gjort at jeg innimellom kan føle meg “normal”, fordi jeg kan få være med på en aktivitet som gir meg mer livsglede enn noen kan fatte, som ikke selv har vært i samme situasjon. En dag i uka, får jeg lov til å føle at jeg er med på (nesten) lik linje med andre, friske mennesker og skape noe sammen med dem. Livet mitt ville vært forferdelig tomt uten bandet. Så tomt at det nesten ikke er til å holde ut tanken på å ikke kunne være med mer.

Jeg er avhengig av å kunne ta ting mest mulig på sparket, fordi det er vanskelig å planlegge dagene på forhånd, når jeg aldri vet om jeg er i stand til å reise ut. Jeg er også avhengig av å kunne komme meg fort hjem om jeg blir dårlig underveis. Å ha tt-kortet, gir meg en frihetsfølelse, fordi jeg ikke trenger bekymre meg for om jeg plutselig blir dårligere og må hjem. Jeg kan bare ringe 02323, si hvor jeg er, og så kommer det en taxi og henter meg og får meg hjem. Det gir meg også en følelse av å være et selvstendig, oppegående menneske – i motsetning til alltid måtte spørre pent om hjelp fra andre.

SerendipityCat har laget en post, der hun forteller deg hvem du kan skrive til, for å protestere mot forslaget. Hun har til og med vært så grei å lage et forslag til hva du kan skrive (som med små endringer kan sendes fra mange av oss). Jeg håper det kommer nok reaksjoner til at dette forslaget blir lagt vekk.

 

Et minifotokurs

Jeg får av og til kommentarer på bildene mine, og da blir det gjerne sagt noe om at de selv ikke får like klare bilder, eller lignende. I den forbindelse tenkte jeg tipse om en veldig enkel måte å forbedre digitalbilder på. Når du kjøper et kamera, vil det ofte følge med et bildebehandlingsprogram. Hvis det ikke gjør det, følger det med et enkelt program i Windows. Det finnes også gratisprogram man kan laste ned, for eksempel Paint.net. Jeg har ikke særlig erfaring med dette programmet selv, men har hørt mye positivt om det. (Har lastet det ned, men ikke kommet så langt at jeg har prøvd det.) Selv bruker jeg en gammel versjon av Photoshop, men man trenger ikke betale i dyre dommer for et så avansert program. Det enkle er ofte det beste, i hvert fall hvis avansert betyr at man ikke finner fram i det.

I selv de enkleste programmene er det gjerne en funksjon som heter automatisk justering, eller adjust auto levels (eller noe i den gaten). Denne bør du alltid bruke på bildene dine. Som oftest vil den gjøre bildet ditt bedre; fargene blir riktigere, kontrasten blir bedre og det litt matte skjæret mange bilder har når de kommer ut av kameraet, blir borte. I noen tilfeller vil resultatet bli helt feil, da går det an å trykke på “angreknappen” og heller forsøke justeringen selv. Spesielt justering av kontrast og lysstyrke kan gjøre underverker for et bilde. Jeg har selv blitt veldig glad i økt kontrast de siste par årene.

Om et bilde er veldig fint, kan det stort sett alltid bli bedre. Jeg har vært rundt på noen fotosteder på nett og ser innimellom noen som legger ut bilder og skriver at de ikke har gjort noe som helst med bildet. Det blir skrevet som om det er en god ting, men jeg synes det bare er trist. Å gjøre disse enkle justeringene betyr ikke at man driver med umoralsk manipulering av bildet – man gjør de samme forbedringer som tidligere ble gjort i fremkallingsprosessen. I min bok er dette bare fint!

Et eksempel. Bildet til venstre er slik bildet kom ut av kameraet mitt. Jeg har ikke gjort noen justeringer, utenom på størrelsen. På bildet til høyre har jeg kun gjort én ting og det er denne autojusteringen jeg nevnte over. Se forskjellen! Ikke at dette er noe spesielt glimrende bilde, det er et helt vanlig utsiktsbilde (med en luftballong som ser ut som en liten prikk langt der borte i det fjerne), men med et lite tastetrykk har jeg i hvert fall fått fram det beste i bildet, i motsetning til hvordan det var.

I disse enkle programmene er det også muligheter for å justere størrelsen på bildene, noe som kan være nyttig dersom du ønsker å vise det til noen på nett (facebook, epost, blogg etc). Skal du lage forstørrelser av bildet, bør du ikke endre størrelsen på det – men du kan fint justere kontrast og lys, før du får det printet ut.

Et siste tips er å lage et utsnitt av et bilde. Det er noen ganger ting som forstyrrer rundt det du ser på som hovedmotivet i et bilde. Det går det an å fjerne. Dette gjøres mens bildet er i fullt format, slik at du får best mulig kvalitet på utsnittet. I Photoshop kalles dette “crop”. I Windows Live Fotogalleri (heretter kalt WLF, dette er programmet som fulgte med Vista da jeg kjøpte maskinen), kalles det “beskjære”. Det pleier være slik at du velger funksjonen “beskjær”, så klikker du med musepilen i bildet, og holder museknappen inne mens du drar den utover i bildet til du får det utsnittet du ønsker. I WLF kommer det opp et forslag til beskjæringsområde. Dette kan flyttes rundt, roteres og gjøres større/mindre ved å dra i hjørnene. Når du er fornøyd med utsnittet, velger du “Bruk”, eller dobbeltklikker i utsnittet og vips har du et “nytt” bilde.

Det er vanskelig å forklare nøyaktig hvordan disse funksjonene gjøres, fordi det varierer fra program til program – men brukt litt tid, prøv deg fram og lek litt med bildene dine. Det er ganske mye gøy man kan få til, også med gratisprogrammene.

Lykke til!

 

Glimt fra nasjonaldagen

Vi kom oss hjem, heldigvis. Askeskyen valgte en annen vei og flyet gikk som planlagt. Det var koselig å treffe familien igjen, men også godt å komme hjem til glade pipper og egen seng. Her er noen bildeglimt fra 17. mai i Stavanger, der vi fikk med oss en del av barnetoget.

Liten bil - stort flagg

 

Gratulerer!

Takket være snill askesky har Tenåringen og jeg kommet oss til Stavanger, der vi feirer nasjonaldagen med familie.

Vi har allerede vært og sett barnetoget og vinket til Lillesos, som gikk sammen med en gjeng førsteklassinger.

Jeg føler meg hjemme her i dag, når halve byen går rundt i samme bunad som meg.

Nå skal vi spise stor lunsj sammen med min kjære farmor. Senere skal vi avgårde til en park der feiringen fortsetter. Snart er jeg igrunn klar for senga.

En fin dag ønskes alle!

(Så får vi se om vi kommer oss hjem i morgen, for nå truer askeskyen med å stanse all flytrafikk på Vestlandet.)

 

Anbefaling: Hell og uhell

Ikke minst er jeg heldig fordi jeg kunne få begnne på en behandling etter bare tretten års sjukdom, og det hellet har mye å gjøre med penger og prioriteringer.

Les mer hos Syltegeek om hvorfor hun anser seg som heldig.

 

En bitteliten markering

Endelig, etter å ha stått stille i 5 måneder, har det begynt å skje noe igjen. Vekta er på vei nedover og i dag markerer jeg nøyaktig 10 kilo borte siden januar 2009. Det gå’kke fort, men det går da i hvert fall rette veien.

10 kg, det er 20 halvkilospakninger med smør. Det morsomme er at jeg har gått ned de fleste av disse kiloene ved å spise mer smør… og andre feite ting. Lavkarbo er igrunn gourmetmåten å gå ned i vekt på.

Dette er ikke spesielt interessant for andre, selvfølgelig, men selv finner jeg en viss nytelse i å se vekta vise meg tall jeg ikke har sett på flere år. Håper det fortsetter ti kilo til.