RSS

Månedlig arkiv: april 2010

Oaser for sarte sjeler

ME-syke, og andre som ikke orker så mye støy og inntrykk, har også behov for å gå ut av og til. Det å kunne møte gode venner på en kafé, kan gi en humørstigning som sitter i kropp og sinn lenge etterpå. I hvert fall er det det man håper på. Problemet med å gå på kafeer (og andre utesteder), er at det svært ofte er mye støy på slike steder. Det som skulle være en hyggelig opplevelse, kan ende opp med å bli det som tipper formkurven over og gjør deg sengeliggende i dagevis etterpå.

Det er et par vesentlige punkter som avgjør om et utested er egnet for ‘sarte sjeler’. Støy og skarpt lys står høyt på lista over det vi helst ikke vil ha så mye av.

Det er flere av oss som har et ønske om å finne fram til de rolige oasene som forhåpentligvis finnes. En kafé der det er rolig og behagelig stemning, mykt lys og helst litt oppdelt så man ikke sitter i et stort rom der alle lyder høres overalt. Et slikt eksempel er Clodion Art Café på Frogner. Velger man å stavre seg ned trappen, finner man et rolig kjellerlokale med peis, der det nesten aldri sitter noen på formiddagene.

Men, det må da finnes flere slike “myke kafeer” i Oslo? Jeg håper på mange tips fra dere som leser. Kjenner du til en perle av et sted, så blir jeg veldig glad for tips. Håpet er å kunne samle en liste over rolige steder, som forhåpentligvis også kan være til hjelp for flere.

Når vi først er i gang er det jo greit å lage oversikt over slike steder ellers i landet også, så jeg tar gjerne imot tips om oaser i alle byer.

 
27 Comments

Skrevet av den torsdag, 29 april, 2010 in feelgood, Fine ting, hverdagsglimt, kaffe, Lothiane lurer, M.E., Tips

 

Den 12. mai er ME-dagen

Informasjon om ME-dagen og premieren på dokumentarfilmen “Få meg frisk”:

Alle kjenner vi noen som har det. Men likevel vet vi så lite. Offisielt finnes det heller ingen behandling for Myalgisk Encefalopati (ME).

Mediamente og Winsents Film har gleden av å invitere til premiere på dokumentarfilmen “Få meg frisk!”, om Anette (40) som har gitt kroppen, sjelen og sparepengene til alle som på en kvalifisert måte kunne hjelpe henne med reisen ut av “det mørke rommet”.

Når: 12. mai 2010
Hvor: Filmens Hus, Dronningens gate 16, Oslo
Sal: Tancred
Tid: Kl.: 11.30 – 14.00

Å ha premiere den 12. mai er ikke tilfeldig. Dette sammenfaller med den Internasjonale ME-dagen, som igjen er avledet av fødselsdagen til Florence Nightingale. Etter filmvisning og debatt på Filmens Hus skal ME-foreningen fortsette markeringen med en stand i Spikersuppa (kl. 15-17). Med andre ord en dag inn og ut av mørket.

PROGRAM

Kl. 11.30 – 11.50 Fremmøte Bens Cafe på Filmens Hus. Enkel servering

Kl. 11.50 – 12.00 Dørene åpner

Kl. 12.00 – 13.05 Intro og filmvisning “Få meg frisk!”

Kl. 13.05 – 13.15 Pause

Kl. 13.15 – 14.00 Paneldebatt med Hans Petter Aarseth (Helsedirektoratet), Barbara Baumgarten (ME/CFS-senteret, OUS, Ullevål), Laila Dåvøy (Krf) og Mette Johnsgaard (Lillestrøm Helseklinikk). Vegard Bruun Wyller (Doktorgrad på ME) er dessverre bortreist, og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har takket nei.

“En kvinnesykdom. ” “En innbilt sykdom.” “Ingen objektive funn.” “Ingen sykdom, bare latskap.” “Bare tren og gå til psykolog, så blir du nok frisk.”

Mytene rundt ME er mange – og oppfatningene i fagmiljøet er i beste fall delt. Hvorfor er det slik?

Vi vil utfordre panelet på blant annet følgende problemstillinger:

- Hvorfor er ME så kontroversielt og pasientene så uglesett?
- Hvorfor blir ikke ME-pasienter like grundig undersøkt og utredet som andre med nevrologiske sykdommer?
- Finnes det egentlig noen behandling mot sykdommen som virker? Hvorfor får ikke ME-pasienter dekket utgifter til prøver og behandling?
- Utenlandske forskere fokuserer stort på biomedisin. Hvorfor er en del av det norske fagmiljøet så skeptisk til at det finnes en forbindelse mellom nevrologi og immunologi?”

PS! Tancred tar ca. 190 mennesker, og denne premieren foregår etter første mann-til-mølla-prinsippet. Skulle du ha behov for å sikre deg et sete er det bare å melde seg på her:

Påmeldingsskjema

I tillegg til info om filmen på www.mediamente.no har vi en Facebook-side for filmen. Ellers er det et godt tips å følge med på bloggen til Rutts Tankespinn

 
2 Comments

Skrevet av den onsdag, 28 april, 2010 in aktuelle ting, M.E.

 

Sensualitet på baderommet

Eventuelt ikke.

Okay, jeg får vel begynne forfra og forklare hva dette handler om før jeg kommer til poenget mitt ovenfor. Jeg ble nysgjerrig på Lush‘ sine produkter etter å ha lest om dem hos Virrvarr og Victoria. En gang i vinter, sånn en tid før jul, fant jeg ut at det var på tide å sjekke ut den ferske, håndlagede kosmetikken på egen hånd… og hud. Til dels ble det litt testing på andres hud også, det skal ikke glemmes.

Lush satser på produkter i fast form, for å spare miljøet. Når produktene er borte, er det lite eller ingen søppel igjen. Innholdet er naturlig og stort sett uten konserveringsmidler. Holdbarheten er 1 år, i motsetning til produkter med konserveringsmidler. Det er greit å huske på.

Etter å ha gått gjennom Lush’ oversiktlige og humoristiske salgssider, ble det en ganske lang liste produkter jeg bestilte. Beskrivelsene firmaet gir produktene sine var nok til å lokke meg til å trykke ‘kjøp’ flere ganger enn jeg egentlig hadde planlagt. Heldigvis er ikke produktene så fryktelig dyre, så det ble litt igjen til julegaver også.

Da jeg mottok esken med mine bestilte varer, var den fylt med strimler av papir. Produktene er stort sett enten pakket i tynt papir, eller kommer i bokser som kan vaskes og “veksles” i butikken når de er tomme. Jeg fikk litt duftsjokk da jeg åpnet esken, så dette er ikke å satse på dersom man er sensitiv for sterke lukter. Hver for seg synes jeg produktene lukter behagelig, men samlet ble det ganske intenst. Det fulgte forresten med et utvalg gratis tester av flere produkter, noe jeg satte stor pris på!

Og så en liten omtale av en del av varene jeg kjøpte:

Til den trøblete tenåringshuden, kjøpte jeg inn ‘Dark Angels‘; en sukker- og kullskrubb. Bør brukes 1-2 ganger i uka. Jeg kan dessverre ikke påstå at den blir tatt fram så ofte. Tenåringen min er ikke altfor glad i å ha klin i ansiktet. Bruksmåte: Man tager en liten klump og gnir den i hånden sammen med litt vann. Smør kremen over ansiktet og skyll vekk med varmt vann.

Selv om jeg er nokså langt unna å være tenåring, prøvde jeg denne selv et par ganger også. Den er ganske ålreit, bortsett fra at jeg sannsynligvis fikk en liten kullbit i øyet og endte opp med øyedråper og -salve i en drøy uke etterpå. Konklusjon: Hold den langt unna øynene. Ellers tror jeg den er ganske bra, selv om jeg ikke kan anbefale den fullt og helt når jeg ikke har nok erfaring med den. Den er i hvert fall svært drøy og dermed økonomisk i bruk.

En annen ansiktsskrubb er ‘Ocean Salt‘, som fint kan brukes på resten av kroppen også. Den er laget av havsalt, lime og kokos og har en behagelig lukt og konsistens. Denne elsker jeg og har snart tømt boksen. Det må jeg gjøre noe med, for denne gjør huden glatt og myk. Mmmm! Neste gang blir det stor boks. Sterk anbefaling herfra! ♥

Jeg kjøpte også en annen ansiktsmaske, ‘Mask of Magnaminty’, som er helt ålreit. Frisk og god, men jeg er altfor dårlig på å huske å bruke sånt jevnlig, så jeg kan egentlig ikke uttale meg om den gjør underverker. Den får veldig skryt på Lush’ sine sider, der flere har kommentert under dette produktet. Jeg ser Virrvarr er veldig fornøyd med denne, så jeg skal jammen sette av mer tid med MoM.

Et annet produkt jeg har vært veldig fornøyd med er dusjsåpen ‘Tramp‘. Ifølge ei venninne lukter den godt, men mann. Jeg flirte litt av det, men jeg tenker at lukten er ganske unisex, egentlig. Den er frisk og blir på websiden sammenlignet med en tur i skogen. Jeg er igrunn enig, den lukter litt “grønt”. Inneholdet er borremynte, sitronmelisse, mose (!) og patchouliolje. Den er drøy i bruk og veldig behagelig å vaske seg med. Absolutt et produkt jeg ønsker meg igjen.

Da jeg leste om balsamen ‘Tropical Fruit Jungle‘, ble jeg veldig nysgjerrig og bestemte meg for å teste. Det kunne jeg igrunn latt være, for denne har ikke blitt mye brukt. Konseptet er at den kommer i fast form. Man bryter av en bit og blander med vann, enten direkte i hånda og gnir til en kremet konsistens, eller man kan ha den i en boks med lokk (eller liten flaske) og helle litt vann over. For meg ble dette litt tiltak, dessuten var den ikke så fantastisk som jeg håpet på. Jeg sliter en del med tørt hår og denne ga ikke noe bedre effekt enn andre ting jeg har brukt. Det betyr ikke at den er dårlig, jeg har vel bare et håpløst hår. Balsamen er naturvennlig og gir ingen emballasje som må kastes, og det er jo positivt. Kanskje jeg rett og slett skal skjerpe meg litt og prøve den igjen? Er jo ingen vits i at den skal bli liggende og ta opp plass i skapet.

Et annet produkt Lush har, som jeg ikke hadde hørt om før, er showerjellien ‘Woosh‘. Konsistensen er rett og slett gele, og bruksmåtene er flere. Du kan knipe av en bit, gni i hånda og såpe deg inn, eller du kan bruke hele greia som et såpestykke. En annen variant er å putte hele greia i fryseren og ta fram til dusjen. Akkurat det siste har jeg ikke fullført ennå. Det vil si at hos meg har den forblitt i fryseren og jeg har glemt hele greia. (Nå vet jeg i hvert fall hva jeg skal gjøre når jeg har skrevet ferdig dette her.) Det skal visstnok gi en frisk og oppvåknende effekt å bruke den rett fra fryseren.  Interessant, men ganske snodig. Jeg var ikke helt fornøyd med den da jeg prøvde den i romtemperert utgave, men jeg skal nok gi den en sjanse til. Lukta er i hvert fall veldig god og prisen absolutt overkommelig.

Badebombene til Lush lokket meg til seg, selv om jeg ikke lenger har badekar. “Har man klave, får man ku,” tenkte jeg, og kjøpte en likevel. Valget falt på ‘Sex Bomb‘, bare sånn for å gjøre dette ekstra klamt og personlig. Det skal vel innrømmes at jeg hadde et håp om å teste den sammen med en annen prøvekanin – og da helst en med badekar. Og jammen lot dette håpet seg innfri etter litt ventetid. Den utvalgte medbader har stort badekar som fint rommer to, så dette skulle bli bra! Lush reklamerer  nemlig med følgende: “Med sjasmin, muskatsalvieolje og ylang ylang slik at du føler deg som en elskovsgudinne.” Akkurat. Hvem kan vel motstå en slik beskrivelse? (Ikke jeg, tydeligvis.)

Den rosa kula er ganske stor, smuldrete og har en liten rose i midten. Den er jo pen å se på, men for å teste om den virkelig holder mål, var det bare å fylle badekaret. Ettersom “bomben” fresende løste seg opp, ble vannet rosafarget… og jeg skiftet hudfarge til “skummet melk”. Jeg vil påstå at det ikke er en kledelig farge for meg, og det fikk meg i hvert fall ikke til å føle meg som en elskovsgudinne. Jeg glemte å spørre medbaderen om han følte seg som en elskovsgudinne, men jeg gjetter på at svaret uansett ville ha vært nei.

Den rosegreia i midten var heller ingen suksess. Den løste seg nemlig bare delvis opp, og vi endte opp med små gelebiter som fløt rundt og minnet medbaderen om glassmaneter. Glassmaneter står ganske høyt opp på lista over “ekleste tingene” i hans verden,  dermed var jo ikke det heller med på å skru opp stemningen. Jeg vet ikke, jeg. Kanskje jeg rett og slett mangler dette genet for å synes at skum- og oljebad er det mest romantiske og behagelige man kan bedrive tiden med. Hva er vitsen, lissom? (Da vil jeg heller anbefale klining. Klining er helt gratis og skaper straks god stemning.) Heldigvis var medbader og jeg enige om å avslutte eksperimentet ganske kjapt og heller gå over til klininga. Den 45 kroners sexbomba forsvant ut med badevannet og vil ikke bli savnet.

Dette er noen av produktene jeg har prøvd fra Lush, og stort sett er jeg fornøyd. Noen av produktene blir ikke kjøpt igjen, men i forbindelse med at jeg tastet i vei på denne posten gjorde jeg nok en bestilling fra nettsidene. De har mange forlokkende produkter og jeg ser fram til å teste flere. En dag jeg orker bytur skal jeg jammen stikke innom den fysiske butikken de har på Byporten.

Etter å ha skrevet alt dette, er det bare en ting å gjøre: På tide med en ansiktsmaske, før jeg tar Woosh’en ut fra fryseren og inntar dusjen!

 
14 Comments

Skrevet av den tirsdag, 27 april, 2010 in Fine ting, Lothiane prøver nye ting

 

Stikkord:

Engel om morgenen

Denne sangen har blitt gitt ut av mange forskjellige artister siden første gang på slutten av 60-tallet. Den versjonen jeg liker best er med Chrissie Hynde og The Pretenders (1995). Sangen var også med i en episode av Friends, der Chrissie Hynde gjorde en vakker akustisk versjon av den. Her er begge to, vær så god… nyt! :-)

There’ll be no strings to bind your hands
not if my love can’t bind your heart
And there’s no need to take a stand
for it was I who chose to start
I see no reason to take me home,
I’m old enough to face the dawn

CHORUS:
Just call me angel of the morning, angel
Just touch my cheek before you leave me, baby
Just call me angel of the morning, angel
Then slowly turn away from me

Fra Friends:

 
Kommentarer av

Skrevet av den søndag, 25 april, 2010 in Fine ting, hverdagsglimt, musikkvideo

 

Gjensyn med to forfattere

Ettersom formen ikke er altfor god for tida, blir det til at jeg går her og suller i min egen lille boble. Dagene består stort sett av å lage mat, handle inn nødvendige ting, vaske opp, lage mer mat. Innimellom dette hviler jeg, koser med fuglene og leser bøker. Ikke mye å skrive hjem om, som dere skjønner. (Det vil si, jeg skriver jo faktisk om det. Stakkars dere!)

Når jeg leser bøker jeg liker godt, vil jeg gjerne fortelle det videre. Denne gangen har jeg hatt gjensyn med to krimforfattere jeg har lest det meste av tidligere. Det er ikke bestandig slike gjensyn lever opp til forventningene, dessverre.

Jeg begynner med hun som har vært det lengste bekjentskapet, nemlig Patricia Cornwell. En periode slukte jeg bøkene hennes og i bokhylla mi står i hvert fall 13 av dem, de fleste i engelsk pocket. Om noen skulle føle for å låne dem er det bare å si fra. Bøkene handler om Scarpetta, en kvinnelig rettsmedisiner. Innholdet er til tider ganske gørrete, for å si det rett ut. Det er gjerne en eller annen gærning som dreper på de mest bestialske måter, og så skal hovedpersonene finne fram til gjerningsmannen (eventuelt -kvinnen) via Scarpettas utrettelige jakt på bevis hos ofrene. Med seg på jakten har hun den forsofne politimannen Marino og det uangripelige superdupergeniet, niesen Lucy.

Som sagt, jeg var blodfan av disse bøkene tidligere, men har ikke lest noe av henne på lenge. For en tid siden meldte jeg meg inn i en bokklubb og en av bøkene jeg fikk i velkomstpresang var en Cornwell-bok i norsk oversettelse. Det er visstnok den femtende hun har skrevet og heter ‘De dødes bok’.

Kort fortalt handler boka om en gal fyr som tar livet av flere kvinner og fellestrekket er at de har hatt kontakt med en talkshowvertinne.

Dessverre ble jeg ganske skuffet over historien. Jeg er ikke sikker på om det er fordi jeg leste den på norsk, fordi jeg har endret meg, eller fordi forfatteren har begynt å kjede seg. Kanskje er det en blanding av disse? For med denne boken fikk jeg et inntrykk av en heller uengasjert forfatter. Historien var rotete fortalt, det virket som Cornwell ikke hadde giddet skrive mer enn akkurat nødvendig for å få historien til å henge sammen. Fra før av har jeg alltid syntes at persongalleriet virker nokså kalde og ufølsomme, selv om jeg tror forfatteren egentlig ønsker å fremstille dem som det motsatte. Denne boken ga ikke noe bedre inntrykk enn tidligere, for å si det sånn. Dessuten henger ikke tittelen på greip, etter min mening, uten at jeg skal røpe noe mer om historien. Skal du lese noe av Cornwell anbefaler jeg heller de første bøkene hennes.

Den neste forfatteren jeg fikk et gjensyn med, er den islandske forfatteren Arnaldur Indriðason. Han har ikke like lang bibliografi som Patricia Cornwell, men forhåpentligvis vil det komme mange flere bøker fra denne mannen. Av de syv bøkene som har kommet ut på norsk, har jeg nå lest seks av dem. Jeg oppdaget ham etter at faren min kom med en anbefaling, og spesielt de første bøkene hans ble jeg virkelig dratt inn i. I hvert fall èn av bøkene er filmatisert, muligens flere.

Biblioteket meldte om at jeg endelig hadde nådd toppen av ventelisten og at ‘Irrganger’ var klar til avhenting. Det tok meg vel bare et par dager å lese ut boka, så nestemann på lista trengte ikke vente særlig lenge. :)

Historien begynner med en fyr som drar på byen i Reykjavik, treffer ei jente og doper henne med rohypnol. Når det dukker opp et lik i historien var jeg først sikker på det var denne jenta, men offeret er fyren selv. Til pass for ham, kan man kanskje si. Politiet famler i blinde og har igrunn ikke andre spor å gå etter enn et sjal som lukter tandoorikrydder.

Jeg synes Indriðason er en drivende god krimforfatter og at det er ganske fascinerende å lese disse historiene fra Island. Likevel når ikke denne boka opp i nærheten av de andre jeg har lest av ham. Jeg ser Aftenpostens Hans Skei mener boka går på tomgang mye av tida, og det er igrunn en treffende beskrivelse, selv om jeg ikke hadde noen problemer med å lese den ferdig. Den var ikke helt elendig, det vil jeg absolutt ikke påstå, men den manglet en del i forhold til hva jeg forventet.

Det er store forskjeller på de to bøkene jeg trekker fram her. Cornwells hovedpersoner og miljøskildringer er langt unna noe jeg kan kjenne meg igjen i, mens hennes islandske kollega skriver langt mer jordnært og med mer varme. Etter disse leseropplevelsene føler jeg meg ferdig med Patricia Cornwell, men Arnaldur Indriðason skal desidert få flere sjanser til å vinne meg over igjen.

 
6 Comments

Skrevet av den torsdag, 22 april, 2010 in bøker, litteratur

 

Stikkord: ,

Hallo, hallo?

Så trist å lese; Ludvigsen er død.

Gustav Lorentzen, fra Knutsen & Ludvigsen, døde i går. Er det noen artister som har fulgt meg helt siden barndommen så er det disse to. Jeg opplevde dem til og med “live” på en konsert på hoved-Deichman en gang på 80-tallet, da jeg egentlig var for stor til å høre på barnemusikk. Bestevenninna mi og jeg troppet likevel opp, vi syntes det var ganske kult selv om de andre tilhørerne var en del yngre enn oss.

Utfra denne lille videosnutten ser det ut til at publikummet fra barndommen fulgte med dem også i voksen alder, bare se på alle de som entusiastisk synger med på den nydelige sangen, “Eventyret om en melodi”.

Hvis du vil høre den fulle sangen, kan du besøke denne linken. Jeg synes dette er noe av det fineste fra Knutsen og Ludvisen.

En annen favoritt er “Jeg er en forhekset prinsesse”, en artig låt om hvordan den stakkars fiskehandleren blir overtalt til å kysse en fisk som påstår den er en forhekset prinsesse. Det ender ikke helt godt, vil jeg si.

Det var altfor tidlig for Ludvigsen å forsvinne, synes jeg, men heldigvis etterlater han seg en mengde plater og masse flott musikk for både små og store. Det er mye å finne på YouTube, for den som har lyst.

Savnevise

 
5 Comments

Skrevet av den torsdag, 22 april, 2010 in mimring, musikk

 

Stikkord: ,

Nærhet

Små fugler liker også nærhet.

Pablo, vår unge undulat, fant i går ut at det var fint å krabbe inn i håret mitt og gjemme seg der. Han lagde godknirkekvitrelyder og så ut til å trives alldeles utmerket med sitt nye gjemmested. I dag morges gjentok det samme seg. Han er tydeligvis en ordentlig liten kosefugl.

Jeg kjenner jeg smelter litt. :)

 
17 Comments

Skrevet av den tirsdag, 20 april, 2010 in Undulat

 

En uvant lyd

Det er bandøving og mandagskveld. Vi står ute og har en av våre hyggelige luftepauser. Skravla går som den pleier, vi snakker om løst og fast og latteren lurer seg stadig fram. Så sier plutselig én: -Hysj, hør!

Vi blir stående og lytte før vi bryter ut i en unisont: -Næh, et fly!

Normalen er plutselig ingen selvfølge mer.

 
3 Comments

Skrevet av den mandag, 19 april, 2010 in hverdagsglimt

 

Birdie nam-nam

Fy for skam, nå har jeg jammen vært treg med blogginga. Jeg lurer på om det faktisk er mulig å komme til et punkt der det ikke er mer å si? Vel, det vil jo vise seg. ;)

Etter Lillehammer-reveljen har dagene stort sett gått til å hvile mest mulig innimellom matlaging og oppvask. Ikke så mye spennende å fortelle om, altså. Det skjer jo litt på hjemmebane likevel, jeg har jo et par fjærballer som holder meg med selskap – og de er helt på styr for tida. Jeg vet ikke hva som har skjedd, kanskje de er våryre og har blitt like glade som jeg fordi sola skinner? Eventuelt er det askeskyens skumle innhold som påvirker? I hvert fall kan jeg ikke gjøre noe uten at jeg plutselig har to fugler hengende på meg. Skjære opp brød? Åh, så spennende, da må vi være med. Helst innunder. (Ganske skummelt når de ikke skjønner at en brødkniv er skarp.) Tar jeg oppvaska har jeg nesteulykker med undulat som vil lande på såpeskummet. Mayra har visst ikke lært etter sin traumatiske badeopplevelse i ungdommen.

Det nyeste nå er at de helst vil gå rundt på gulvet. Det virker litt naturstridig på meg, har de først fått disse vingene må det da være mest stas å holde seg i høyden? Men neida, gulvet er fint – og deres naive syn på verden er jo at ingenting er farlig, så vi må passe veldig godt på. Kanskje jeg bør ta gulvgåingen som et hint om at det trengs å støvsuges? Mulig svaret er der.

I helgen skulle jeg bake brød, og som kjøkkenhjelp meldte Mayra seg frivillig.

Her har hun full oversikt og passer på at jeg har tatt fram alt vi trenger til lavkarbobaksten.

Disse nekter jeg å vedkjenne meg!

Det ble litt skummelt å ha henne med på bakinga, så etter en kjapp runde på vekta fikk Mayra værsågod sette seg i buret igjen.

Tenåringen elsker frukt og hadde bedt om å få lov å handle inn til sin spesialfruktsalat. Den består av en honningmelon som egentlig skal deles i to halvdeler, for så å grave ut fruktkjøttet. Ettersom jeg ikke spiser noe særlig frukt, fant han ut at han ville skjære av toppen og hule ut hele – så da gjorde han det. Ellers blandet han med litt vannmelon, en bærblanding, litt appelsinjuice og litt sprite zero. En slags fruktsalatpunsj, altså. Han var meget fornøyd med smaken på denne. Etterpå fikk småtassene smake på restene.

I bakgrunnen skimtes badeskåla med litt salatblader oppi. Det er nemlig trikset for å få enkelte skeptiske undulater til å bade. Pablo plasket rundt i denne, glad og fornøyd. Mayra holder seg på utsiden, men smaker gjerne på salaten. Hun foretrekker en dusj i kjøkkenvasken, så her får alle det som de vil.

(The Daily Show står på i bakgrunnen om noen lurer.)

Nå har jeg endelig fått lurt småttisene tilbake i buret, så da tenker jeg få tatt oppvaska og forberede litt middag. En glad dag ønskes dere alle! :)

 
5 Comments

Skrevet av den mandag, 19 april, 2010 in Undulat

 

Omtale av Reveljen

Gudbrandsdølen Dagningen hadde en artikkel fra Lillehammer-reveljen på trykk i går, men dessverre er den ikke lagt ut på nett. Jeg har tatt et bilde av den. Klikk på bildet for å få opp i fullformat, så er det mulig å lese teksten. Bergen og Oslo Caledonian Pipe Band er nevnt, men dessverre ikke noe bilde. Kort og god omtale, vil jeg si:

“… et sekkepipeorkester med flest nordmenn, men også en og annen skotte. Sekkepiper, skotske Highland Pipes og trommer spilt på akrobatisk vis, viste at også denne musikken egner seg som konsertmusikk!”

Jeg er selvsagt ekstra fornøyd med at vi som spiller tenortrommer er nevnt (altså den akrobatiske trommingen). :)

Artikkel fra Gudbrandsdølen Dagningen

 
1 Comment

Skrevet av den torsdag, 15 april, 2010 in bagpipe, Fine ting

 
 
Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 74 other followers