Løft meg opp

Det er rart med det. Fra tid til annen bruker jeg bloggen min til å blåse ut frustrasjoner og tristhet, slik som i går natt. Dagen etter føles det som var så tungt plutselig mye lettere. Det tror jeg handler om at jeg har vært i en prosess en stund, og når jeg endelig klarer sette ord på det som plager meg har jeg også kommet et steg videre.

Så kan jeg føle at jeg ikke burde ha skrevet det jeg skrev, at det sikkert var overdramatisering fra min side – men jeg vet jo at det var det ikke. Akkurat da var det nøyaktig på den måten jeg følte det. Kanskje trengte jeg å skrive det som ville ut, for å finne det berømte lyset i tunnellen. Og jammen ser ting bedre ut på denne siden av gårsdagens natt. Det som er kjipt i livet mitt er stadig kjipt, men små lyspunkter dukket plutselig opp og smilet mitt fant veien tilbake igjen.

Mammaen min som jeg ikke ser så ofte, bestemte seg for å droppe hyttepåsken på grunn av labre værutsikter, og kommer dermed på besøk en av påskedagene. Søster kommer også, så kan vi kose oss og lage middag sammen. Det blir fint.

Midt på dagen i dag ringte plutselig telefonen og pappa var på tråden. Han og søster ville gjerne komme innom en tur, passet det? Det gjorde det! Jeg styrtryddet, -støvsuget og -lagde muffins på én gang, nesten uten ulykker, og rakk omtrent å bli ferdig før de var på døra mi. Faren min hadde et supert påskeforslag for søster og meg. Nå som barna våre er på ferie, hva med en aldri så liten købentur? Han spanderer og greier. Jeg ble så glad! Nå er tur bestilt og jeg kan se fram til et par dager vekk fra leiligheten, med nye omgivelser og forhåpentligvis god mat og hyggelige opplevelser.

Så er det alle de koselige kommentarene jeg får fra dere som leser her. Det varmer veldig og betyr mye for meg, så tusen takk! Jeg dro på gjenvisitt til flere av dere, og fant noen gode og oppmuntrende videoer jeg gjerne vil få dele videre.

Først en oppmuntringssang. Den fant jeg hos TittaFrosken som igjen hadde funnet den i Lins fulle hus (i en fabelaktig post om å skrelle seg selv som en løk når man er i store endringsprosesser). Les den, den anbefales. Her er sangen:

Hos TittaFrosken fant jeg enda en video, og den er så skjønn! Både oppmuntringssangen og denne filmen inspirerte tittelen på denne posten. De få minuttene denne varer var vel verdt å bruke, synes jeg. Håper den faller i smak hos flere. Av en eller annen grunn vil ikke WordPress la meg legge videoen inn i posten, men følg denne linken og du kan se Out Of A Forest i fullskjermsmodus om du ønsker det. (I så fall trykker du på knappen med de fire pilene som peker utover, helt nederst til høyre i videofirkanten. Når du ønsker å gå tilbake til normalskjerm, trykker du bare på Esc-knappen – eller på knappen med de fire pilene innover samme sted som før.)

Alt er ikke mørkt likevel...

 

Det er om natten tankene kommer

Jeg har et sterkt ønske om å bli en riktig steingammel dame, med langt, grått hår og humoristiske kommentarer om verden som forlengst har gått av hengslene. Før jeg dør vil jeg ha med meg mest mulig, jeg vil ikke gå glipp av noe av det jeg synes er viktig, som å se sønnen min vokse opp og få egne barn, få være bestemor i akkurat passe doser, få med meg hva som skjer med familie og venner, og selvsagt hva mer fandenskap de finner på i storpolitikken. Min store skrekk er å forsvinne fra dette livet før jeg føler meg mett og fornøyd. Dødsangst kalles det vel?

Det hender jeg ligger våken i sengen min og lurer på om jeg kommer til å sovne inn og ikke våkne mer. Det er en ganske ekkel og plagsom tanke, som gjerne følger av at jeg kjenner ekle og plagsomme symptomer. Det kan være hjertet mitt som ikke oppfører seg normalt, eller trykk i hodet så det kjennes som hjernen forsøker presse ut øynene mine, eller rare klikk-zapp-kzzzt-lyder inni hodet.

Nå har jeg jo fulgt med litt og lest en god del informasjon om sykdommen, i tillegg til at jeg snakker med andre som feiler det samme. Jeg vet det er normale symptomer, det jeg kjenner. Likevel hjelper det ikke så mye når jeg ligger i sengen min i et mørkt rom og lurer på om jeg kommer til å dø.

Kanskje har jeg tørna litt, det er ikke så godt for meg å si. I hvert fall har det sneket seg inn en plagsom følgesvenn, som slett ikke ble invitert hit. En blanding av håpløshet i forhold til å bli bedre/frisk igjen, en følelse av å være et verdiløst medlem av samfunnet, samt stress og usikkerhet i forhold til nav og økonomi, alt sammen gjorde at jeg i flere uker slet med noe som lignet mistenkelig på en depresjon. Det tok dessverre tid før jeg forsto det, men da jeg først fikk satt ord på dette ved hjelp av gode venner, løsnet det litt. Jeg er nok mer meg selv igjen nå, men synes det har blitt både tungt og vanskelig å finne fram til mitt vanligvis så gode humør.

Medisinering: En god dose av tv-serien Weeds, samt å være mest mulig sosial.

Det går seg vel til igjen. Et skritt av gangen, mens jeg forsøker å skyve mørket vekk fra sjelen min. “Vær så snill, la meg leve…”

 

And the results are…

23 timer og 52 blodtrykksmålinger senere og her er resultatet. Ikke at jeg skjønner så mye av det. Sykepleieren som hjalp meg av med utstyret, regnet med jeg var der for å sjekke om jeg har for høyt blodtrykk, men det er jo det motsatte vi skulle finne ut. Hun mente dette så fint ut, men jeg vet ikke helt, jeg… Ser jo ut som jeg er nær døden om natta..? (83/45 på det laveste.) Nuvel, jeg overlater til legen min å avgjøre veien videre. Nå skal jeg hvile den ømme venstrearmen min og forberede meg på påskefri.

Den forhøyningen ca kl 19.30 i går var da jeg stresset med å finne Tenåringens pass, så han faktisk kan komme seg avgårde på påskeferie i kveld.

 

Under trykk

“Når den setter i gang skal du bare holde armen rett ned. Utenom det kan du leve helt som normalt. Ja, det vil si… ikke legg ut på joggetur eller noe sånt.”

“Ingen fare”, tenkte jeg. Jogging er sjelden en aktivitet jeg bedriver. Mental jogging, kanskje, men det blir jeg ikke så svett av at jeg trenger en dusj.

Der og da var det litt spennende. Det er første gang jeg har blitt påmontert et måleapparat som skal følge meg over et døgn. Når jeg sitter her og skriver nå er jeg slett ikke like velvillig innstilt til saken jeg har rundt armen. Det strammer og det klør som besatt. I tillegg gjør den at armen ikke lar seg bøye i særlig grad. Ikke lett å utføre kompliserte handlinger som å klø seg i øret, eller ta på seg klær. Det er dessuten fryktelig vanskelig å feste mansjetten igjen hvis man er så dum å løsne på den. Det var jeg. Heldigvis er naboen sykepleier, så jeg tusla inn til henne og fikk hjelp med å få den stramt på igjen.

Blodtrykksmåleren blåser opp mansjetten hvert 20. minutt. Er den ikke fornøyd med målingsresultatet (det vil si, hvis jeg ikke er flink nok til å holde armen i ro mens den måler), blåser den seg kjapt opp enda en gang – og da enda strammere. *au* På min lille scootertur hjem fra Trips i dag – etter tilbakelevering av bilen hennes som hun var så snill å låne meg – satte måler’n i gang to ganger. Jeg tror den mislikte ristingen fra all grusen jeg kjørte på. Andre gang kjørte jeg inn til siden og ventet tålmodig på at det skulle gå over.

Nå er det bare en knapp time igjen til den går over til “nattstilling” og da skal den bare blåse seg opp én gang per time. Bare. Åssen jeg skal få sove med denne hersens saken på meg, aner jeg ikke. Og i morgen er det ingen kjære mor, for da må jeg grytidlig opp. Torturinstrumentet skal jo leveres tilbake i tide til at neste offer kan overta den. Hvorfor må målingene starte så tidlig, egentlig? Et døgn er vel et døgn uansett om det begynner kl 15 eller kl 10?! *mumle*

Ikke bare har jeg denne greia rundt armen, som gjør at fingrene mine er numne og huden blir rød og sår, men den er koblet til en slange som damen på legekontoret finurlig fikk tredd innunder bh’en min på ymse steder – for å forsvinne ned mot beltet mitt. Der henger selve måleapparatet. Det ser sånn ut:

Hvorfor utsetter jeg meg for dette? Jo, jeg leste noe om ortostatisk intoleranse på nett, fant ut at det finnes medisiner som kan brukes for å hjelpe på de særdeles plagsomme symptomene og tok dette opp med legen min i håp om at han ville la meg teste betablokker, eller noe sånt. Legen min er grei, men han er også en fornuftig mann som sa at han ikke ville teste hjertemedisiner på meg uten å sjekke meg først. Derfor går jeg altså med en blodtrykksmåler på meg og er grinete og lei. Men i morgen blir jeg fri igjen!

Hvis jeg bare finner ut hvordan jeg skal greie å ta på meg bh’en, da…

***

Etterord
Fryktelig sytete innlegg fra meg. Jeg er fullstendig klar over at folk går gjennom grusommere ting enn et stakkarslig døgn med blodtrykksmålinger, altså. Det var bare et behov for å bitche ut av meg litt gruff. Samtidig fikk det tida til å gå – 3 målinger har jeg hatt underveis – og hodet mitt fikk noe å drive med.

 

St. Patrick’s Day 2010

Deler av St. Patrick’s day-paraden i Oslo lørdag 13. mars ble filmet – og videoen kan du se her. Johnny Logan var æresgjest på denne dagen og gikk foran i paraden. Dessverre orket jeg ikke være med i paraden i år, men jeg fikk med meg et par timer på puben etterpå, før støyen ble for mye og jeg trakk meg tilbake til roligere omgivelser.

Jeg prøver igjen neste måned, da skal bandet delta på et større arrangement, og jeg håper virkelig formen er bedre da!

 

Hun lurte meg

Jeg har en grei nabo som har lånt meg flere bøker av en forfatter jeg ikke tidligere hadde hørt om. Denise Mina, fra Glasgow, gir ut velskreven og mørk krim.  Jeg har så langt lest tre bøker av henne, men regner med det blir flere, for dette er spennende og god lesing. Den siste jeg leste heter Sanctum (også utgitt under navnet Deception), og var noe helt annet enn bøkene om journalisten Patricia Meehan. Det var her jeg lot meg lure.

I prologen til boka står det nemlig at historien bygger på dagboknotatene til Lachlan Harriot, og at disse kom forfatteren i hende via en venn av Harriot. Denne vennen hadde overtatt en gammel pc og, siden Harriot ikke var særlig datakyndig, hadde vennen for sikkerhets skyld gjort et søk på den for å se om det lå noen viktige filer igjen på harddisken. I “søppelkurven” fant han dagboknotatene som boken bygger på. Siden ble disse solgt til Denise Mina, som altså publiserte dem.

Boken begynner med Lachlan Harriots notater, skrevet i sjokk etter at kona hans, dr. Susie Harriot, er kjent skyldig i drapet på en tidligere fengslet massemorder. For å hjelpe kona, går han gjennom papirer og pc’en hennes som befinner seg i hennes låste hjemmekontor, til tross for at hun flere ganger ber ham om å ligge unna. Han begynner dagboken sin for å hjelpe seg med å holde styr på det han finner – og alle tankene han får underveis. I begynnelsen er han overbevist om sin kones uskyld, men tvilen dukker opp etter hvert som han finner bevis for at hun har løyet for ham om flere ting.

Dagboken er velskrevet og spenningen bygger seg opp. Hele tiden mens jeg leste, tenkte jeg at når jeg bare blir ferdig skal jeg jammen ut og google disse krimsakene som boken viser til. Så viser det seg altså at dagboken slett ikke er ekte, slik jeg trodde. Det hele er forfatterens verk, men det er til gjengjeld svært godt skrevet. Jeg bør vel egentlig være lettet, ettersom jeg flere ganger underveis følte stor medlidenhet med de menneskene dagbokforfatteren hang ut med navn og kjennetegn og undret meg over at boken ble tillatt utgitt.

Lachlan Harriot er kanskje ikke spesielt sympatisk, men jeg følte likevel medlidenhet og en viss forståelse for det han skriver og gjør, spesielt ettersom det kommer fram hvordan han har blitt behandlet av kona.

Er du glad i krim er Sanctum så absolutt verdt å bruke noen timer på. Jeg er litt usikker på om boken er utgitt på norsk, men ser i hvert fall at den selges billig på nett som engelsk pocket.

Her er en wikipediaartikkel om Denise Mina.

Og her er hennes offisielle hjemmeside.

 

15 (visstnok sanne) sitater fra Oslo tingrett

Jeg kan ikke garantere at disse er sanne, men det ble påstått at de er det. Uansett er det godt jugd om de ikke er det.

Advokat: -Er de seksuelt aktiv?
Vitne: -Nei, jeg bare ligger der.

Advokat: – Hva er fødselsdatoen Deres?
Vitne: – 18. juli.
Advokat: – Hvilket år?
Vitne: – Hvert år.

Advokat: – Hvor gammel er sønnen Deres, han som fortsatt bor hos Dem?
Vitne: – 38 eller 35, jeg husker ikke helt…
Advokat: – Hvor lenge har han bodd hos Dem?
Vitne: – I 45 år.

Advokat: – Hva var det første Deres mann sa til Dem i dag morges?
Vitne: – Han sa: ‘Hvor er jeg, Cathrine?’
Advokat: – Og hvorfor uroliget det Dem?
Vitne: – Navnet mitt er Susanne.

Advokat: – Si meg, doktor, er det ikke slik at når en person dør i søvne, så vet han ikke om det før neste morgen?
Vitne: – Har De bestått juridisk embetseksamen?

Advokat: – Den yngste sønnen, 21 åringen, hvor gammel er han?
Vitne: – Eh… han er 21.

Advokat: – Var De til stede da De ble fotografert?
Vitne: – Kødder du med meg?

Advokat: – Hun hadde altså tre barn, riktig?
Vitne: – Ja.
Advokat: – Hvor mange var gutter?
Vitne: – Ingen av dem.
Advokat: – Var noen av dem jenter?
Vitne: – Tuller du med meg? Dommer jeg tror jeg trenger en ny advokat. Kan jeg få en ny advokat?

Advokat: – Hvordan ble Deres første ekteskap avsluttet?
Vitne: – Ved døden.
Advokat: – Og ved hvem sin død ble det avsluttet?
Vitne: – Ved hvem sin død tror du det ble avsluttet?

Advokat: – Kan De beskrive dette individet?
Vitne: – Han var cirka middels høy og hadde skjegg.
Advokat: – Var dette en mann eller kvinne?
Vitne: – Gjett.

Advokat: – Doktor, hvor mange obduksjoner har De foretatt på døde mennesker?
Vitnet: – Alle mine obduksjoner har vært foretatt på døde mennesker. Vil de at jeg skal gjenta det?

Advokat: – Husker De på hvilket tidspunkt De obduserte avdøde?
Vitne: – Obduksjonen begynte rundt halv ni på kvelden.
Advokat: – Var Hr. Danielsen død på dette tidspunktet?
Vitne: – Nei, han satt på bordet og lurte på hvorfor jeg obduserte ham.

Advokat: – Er De istand til å avgi en urinprøve?
Vitne: – Eh… er De i stand til å stille det spørsmålet?

Advokat: – Doktor, før de foretok obduksjonen, sjekket De om avdøde hadde puls?
Vitne: – Nei
Advokat: – Sjekket de blodtrykket?
Vitne: – Nei
Advokat: – Sjekket De om vedkommende pustet?
Vitne: – Nei
Advokat: – Så det kan altså tenkes at pasienten var i live da De begynte obduksjonen?
Vitne: – Nei
Advokat: – Hvordan kan De være så sikker, doktor?
Vitne: – Fordi hjernen hans befant seg i et glass på skrivebordet mitt.
Advokat: – Jeg skjønner, men kan det likevel tenkes at pasienten var i live?
Vitne: – Ja, det kan tenkes at han var i live og drev advokatpraksis.

 

Kalde skuldre

Da jeg så Morgenbladets overskrift forrige dagen, tenkte jeg umiddelbart på at jeg måtte komme med et tips.

Stive, kalde skuldre/nakke: Bruk micropac. Bare noen minutter i mikroovn (eller stekeovn om du er som meg og ikke har mikro), og vips har du en tung, god pute som roer ned systemet i en halvtimes tid. Kanskje noe for gutta over her også?

 

Før… og etter 2

Når man først er i gang med fornying, kan man vel like gjerne ta den helt ut.

Før...

Etter...

 

Før… og etter

Siste måneders oppussingsprosjekt er nesten over, nå gjenstår kun småplukk som lamper og annet tilbehør. Her har det virkelig blitt nytt!

En liten bildeserie fra hvordan det var, og hvordan det har blitt:

Før...

Også før...

Ny tv-benk

Detalj fra skapdører: Det manglet selvsagt en knott (Ikea, vettu) - men hva gjør vel det når man har fine Finn Hald-knotter å sette på i stedet.

Etter: Her er vår nye stue.