Reeves går av

Etter tiår med klager, kommer meldingen om at dr. Reeves; sjefen for forskningen på CFS (kronisk utmattelsessyndrom) i det amerikanske CDC, går over i en annen stilling 14. februar. Han skal ikke lenger ha noe med CFS/ME å gjøre, men gå inn som seniorrådgiver for en avdeling som gjør undersøkelser rundt mentale helseproblemer. Dr. Elizabeth Unger tar over den tidligere stillingen hans. Forhåpentligvis gir dette håp om mer fokus på og pengestøtte til forskning på ME. Det må være lov å være litt optimistisk. Det er trolig en rekke mennesker som jubler litt ekstra på Valentinesdagen i år, over Reeves’ avgang. Årsaken til at han trer av som leder for CFS-avdelingen, er ukjent, men det spekuleres selvsagt om ulike mulige grunner.

Og for dem som er interessert (samt orker lange, engelske tekster), kan man lese historien om Elaine DeFrietas, kvinnen som fant spor av retrovirus hos ME/CFS-syke allerede i 1990. CDC greide ikke gjenta hennes funn og avviste dermed hele saken.

 

Alt-i-ett-frokost

Jeg holder nå på med lavkarbo-høyfett-dietten min, i håp om å få kontroll over hormoner på ville veier med påfølgende vektøkning. I løpet av 2009 gikk jeg ned omtrent 8,5 kg. Av og til var jeg nede i minus 9, men neida – der skulle vi ikke holde oss. Det har ikke skjedd noe siden begynnelsen av desember selv om jeg stadig holder meg til samme kosthold, så enten har jeg kommet til et veldig stort platå -  eller jeg gjør noe riktig gærnt.

På leting etter råd og vink, kom jeg over et svensk forum – og der så jeg flere refererte til noe de kalte “äggmjölk”, som flere av dem påsto de ikke kunne klare seg uten. Jeg ble nysgjerrig og søkte etter oppskrift. Fant flere ulike, men jeg falt litt for de som skrev at de blandet inn smak. Äggmjölk er i utgangspunktet slett ikke melk, men en erstatning for fløte i kaffe/te. Den er laget av vispede egg, kokosolje og varmt vann.

Utfra det jeg leste har jeg kommet fram til min egen oppskrift, som jeg har brukt til frokost de siste par dagene.

2 egg
1 stor spiseskje kokosolje (hvis flytende; ta en skje til) smeltes på svak varme.
1 kopp nybryget kaffe (med eller uten koffein)
(litt søtningsmiddel)

Jeg bruker stavmikser med visp og høyt glass. Visper først eggene og heller smeltet kokosolje ned i blandingen mens jeg stadig visper. Heller så i den varme kaffen, litt og litt, også mens vispingen er i gang (hvis ikke koagulerer eggene og det vil du garantert ikke at de skal).

Hell over i favorittkoppen og strø litt ‘cacao & chilli’-strøssel på toppen. Mmmmm!

Inneholder ukjente mengder kaloerier, for den som er opptatt av sånt, men særdeles lite karbohydrater (om noen i det hele tatt). Enkelte på forumet der jeg leste om eggemelken, påsto det var så kvalmt at det var umulig å drikke. Dermed var jeg skeptisk, men fant ut at dette kan jeg leve på. Super frokost for meg som sjelden har lyst på noe før nærmere lunsjtid.

 

Speil, speil på gulvet der…

Jeg har nå funnet ut at det er to måter å få en supersær undulat til å spise noe nytt. Det ene er å late som man spiser det selv, eventuelt tygge litt på det og la undulaten spise det fra munnen. Eller – og dette er en mye bedre metode, etter min smak (!): Man taget et stykk speil i passe størrelse. Legger det i bunnen av buret, legger ny mat oppå – og venter.

Etter svært kort tid ble det åh så fristende, her må det tas en kikk.

Det ser ut som Speilfugl har tenkt å spise all maten og det kan vi søren ikke la skje! Her er det om å gjøre å spise fortest.

Det er sikkert koselig å få selskap til måltidet.

 

NAV i butikk

 

Dagene går

Det har vært stille herfra en stund. Det handler mest om at det skjer så mye annet og kreftene strekker ikke til på alle fronter samtidig.

Først og fremst har jeg møtt – og beseiret Veggen. Vi har nemlig et lite påbygg her, dekket med furupanel. Det var fint så lenge panelen var lys, men etter en del år hadde den gulnet veldig og var lite pen. Det er ikke så stort her og den stjal mye av lyset, syntes jeg. Med litt hjelp fra Trips & Tics lakket vi den først med panellakk. Det hjalp lite, ettersom det var en del ulik farge på panelen (lyst der bilder har hengt, mørkt ellers). Dermed bar det avgårde til Jernia for å kjøpe noe som virkelig ville dekke, og 3 strøk senere har vi nå en nesten-hvit vegg i stedet for mørkegul panel.

Før:

Etter:

Den nye antikkhvite veggen gjør jo at resten av stua ser gul ut. Sukk. Det kommer ikke på tale å male resten, jeg er utslitt nok etter å ha tatt disse knappe 8 kvadratene. Heldigvis kommer det snart til å stå en hvit seksjon inntil, så da vil det neppe bli like synlig. Håper jeg.

Ellers har jeg en annen utfordring på hjemmeplan. Mayra, min sjarmerende og søte undulat, trenger sårt et bedre kosthold. Jeg tok kredittkortet fatt og bestilte superbra (og superdyrt…) fôr til henne. Dette fôret er laget som ørsmå pellets og inneholder alt en undulat trenger, bortsett fra vann. Frøfôret gir kun fiber og tomme kalorier, dessuten plukker hun ut det hun liker og blåser i resten. Etter å ha fått råd fra en dyrlege, samt lest på et meget nyttig undulatforum, kom jeg fram til at pellets måtte testes. Jeg forsto at det er svært vanskelig å få undulater til å godta den nye maten, de er nemlig noen ekstremt sære skapninger. Mange har forsøkt, men få har klart det, ifølge undulatforumet jeg leste på.

Jeg kan være ganske sta selv, dessuten vil jeg jo det beste for min lille fuglevenn. Da maten ankom var det bare å sette i gang. Jeg forsøkte blande pellets sammen med frøene, men det var helt uinteressant. Hun spiste frøene; pelletsen lå igjen i bunn av skåla.

Ettersom jeg har funnet ut at hun gjerne vil smake på det jeg liker, tok jeg noen pellets i hånda og lot som jeg spiste av dem. Da måtte Mayra forsøke også. Det tok noen forsøk før hun skjønte at det gikk an å tygge på dem, og dermed fikk hun smakt litt. Jeg ble rørt og glad på en gang og trodde dette betød at hun godtok maten. Men neida…

Pellets i matskåla ble oversett. Jeg knuste noen av dem i håp om at det gjorde det lettere å spise. Stadig uinteressant. Jeg fjernet all annen mat, men da ble hun sur, gitt. I dag morges satt hun og kastet sand ut av buret mens hun kjeftet på meg. Jeg fjernet sanden også.

Tydeligvis er hun sulten, for hun satte seg ved matskåla. Jeg krysset fingre og håpet på det beste, men i stedet for å spise begynte hun demonstrativt og ta en og en pellets i nebbet – for så å slippe det ned i bunnen av buret. Flott…

I stad blandet jeg litt kraftfôr (eggefôr) sammen med pelletsen og da spiste hun i hvert fall litt. Om det fulgte noen pellets med vet jeg ikke. Det var ikke stort hun spiste heller, så det smakte kanskje ikke det heller. Akk.

Undulater er såpass sære at de faktisk kan sulte ihjel hvis de ikke får maten de vil ha, så jeg kan ikke holde på så mange timene til, før jeg må gi henne litt av den vanlige maten igjen.

Men imorra… da er vi i gang igjen. Jeg kan også være sær, så!

 

Virrvarr på Aktuelt i kveld

Oppussingen tar mye tid om dagen, men jeg tar meg selvsagt tid til å reklamere litt for Virrvarr, som skal delta på Aktuelt på nrk2 i kveld kl 20.00. Følg med, følg med! (Og rekker du ikke se det på tv er det mulig å se det på nrks nettsider etterpå.)

Jeg blir så glad når jeg ser bloggere skrive både saklig og godt vinklet om sykefraværet, så jeg kommer med noen anbefalinger til interesserte. Virrvarr har for eksempel skrevet en særdeles god post om dette, i forbindelse med hennes ovennevnte deltakelse på tv i kveld. Les og bli klokere!

SerendipityCat linker også til Virrvarr, men har tatt med to andre anbefalinger også, så jeg håper dere vil ta en tur over til vår kjære Cat for å lese videre.

Jeg er veldig fornøyd med at vi har gode bloggere som skriver sakligere og mer lesverdig, enn mange tabloidjournalister. Hurra for dem alle sammen!

 

15 år

Det er årsdag igjen. I femten år har jeg båret rundt på mitt usynlige, sorte hull. I år er jeg visst tom for ord, men da får heller andre slippe til.

Noen setter dype spor
Andre trår på frossen jord
Noen høster andre sår
Noen tar og andre får

Noen blåser bort som støv
Rester etter vissent løv
Andre risser i din bark
Som på et tre i livets park

Jeg tror det skal gå greit. Blomster er kjøpt inn og en god venn kommer for å være sammen med meg. 17. januar blir uansett aldri en normal dag.

Trädet

Vad det är dumt att tro
att man kan glömma
och dumt att tro
att tiden läker såren,
Den stora sorgen
- den är intet sår,
den är ett frö
som fötts i hjärtats gömma
och gror och växer
till ett träd med åren
och bär en bitter
blomning varje vår.

-Karl Asplund

et barn for lite

 

Hvilken blogger er du?

Jeg har fulgt SerendipityCats eksempel og tatt testen ‘Hvilken blogger er du?’ Jeg ble i hvert fall ingen blogghore.

Jeg tok testen “Hva slags blogger er du?”. Resultat: “Du er en Autoritetsblogger”

Prøv du også: Hva slags blogger er du?

 

Desperate forsøk

I Storbritannia har leger/forskere gjentatt forskningen fra Whittemore Peterson Institute, som ifjor fant en sammenheng mellom retroviruset XMRV og ME. Vel, de påstår de har bevist at WPI tok feil og at det ikke er noen sammenheng mellom retroviruset og sykdommen, det er bare at de ikke har brukt samme forskningsmetoder… noe som jo er en ganske viktig bit av dette med etterprøving av andres resultater. WPI brukte 6 måneder på sin forskning, og holder stadig på. De britiske forskerne brukte tre – 3 – dager. Gjett hvem som står bak? Et av navnene begynner på W og slutter på essley. Åh så overraskende.

De brukte andre utvelgelseskriterier, de brukte andre metoder – og påstår likevel at de er “ettusen prosent sikre” på at amerikanerne tok feil og de har rett. Jeg kjenner en barnslig lyst til å si OMG og WTF, men jeg forholder meg selvsagt heeelt rolig og smiler litt av de patetiske og smådesperate forsøkene på å få oppmerksomheten tilbake til at dette er psykisk og innbilt.

I tillegg betalte de for å publisere “forskningen” sin. Merkelig nok har media og andre kastet seg over nyheten med en gang og presentert den som like seriøs som annen forskning. Etter å ha fulgt denne saken en tid har jeg i hvert fall mistet tiltro til at forskere er seriøse. (Journalister likeså. De har jaggu bevist gang på gang at de er sauer.) Følg pengene, sier jeg bare. Judy Mikovits, en av forskerne fra WPI som sto bak oppdagelsen av XMRV hos ME-syke, sier at hun mistenker forsikringsbransjen for å stå bak. De betaler nemlig ikke ut penger til britiske syke, ettersom det ikke regnes med blant godkjente diagnoser. Det måtte det jo nødvendigvis bli en endring på dersom det viser seg at ME-syke ikke bare er noen hysteriske, middelaldrende damer med oppmerksomhetsbehov, men faktisk er syke, sånn helt på årntli.

“They paid to have their study published in the Public Library of Science, and it was then picked up by Science (magazine),” said Mikovits said, who suspects insurance companies in the United Kingdom are behind attempts to sully the findings of the Reno study.

Jeg er i hvert fall ikke i tvil om hvem jeg stoler mest på. Tiden vil vise oss hvem som har rett… om ikke det hele blir dysset ned av noen som er redde for lommebokene sine.

Link til artikkel i Reno Gazette Journal.

Link til svar fra de britiske forskerne. (Legg merke til at Wessley & co. her understreker at ingen av de utvalgte personene var psykisk syke, men ekte ME-syke. Merkelig nok motsier han seg selv, ettersom han tidligere har sagt gang på gang at sykdommen er innbilt.)

 

Nei, altså…

Jeg har ikke glemt bloggen min, det bare virker sånn.

Det skjer kanskje vel mye for tiden, og det gjør at alle nettaktiviteter blir nedprioritert. Rart med det, det finnes jo faktisk et liv utenfor nettet også. (Hvem hadde trodd det?)

Det som opptar mest av tankegangen og energien min for tida, er “Prosjekt ny stue”. Etter å ha vært endeholdeplass for uønskede møbler i godt og vel 10 år, har jeg endelig bestemt meg for at det er på tide å få det mer som jeg selv ønsker her. Og hva ønsker jeg? Først og fremst at det blir et mer helhetlig rom samt at jeg får mer luft rundt meg – og, ikke minst at det er praktisk.

Når det gjelder helhetlig er det vel alt annet enn det her nå. Jeg har to seksjoner av ulikt utseende. Begge litt kraftige, høye og mørke. (Hadde de vært menn, hadde det vært ålreit…) Sofaen er begynt å bli skikkelig sliten, og stuebordet (som jeg arvet fra barndomshjemmet og sikkert bare er 10-15 år yngre enn meg) er fullt av hakk, i tillegg til at det er stort og tungt. Leiligheten min er ikke så stor, så det gjelder å finne møbler som ikke gjør at det virker enda mindre.

Sofaen ble lagt ut på nett og ble hentet senere samme dag, sammen med stuebordet. Vips har vi veldig god plass her, men om kun få dager kommer to flunkende nye sofaer levert på døra. Jeg gleder meg veldig! Den store lettelsen kom da jeg fant ut at jeg slett ikke ønsker å ha sovesofa mer. Jeg liker egentlig ikke å ha noen boende her mer enn en natt uansett, så hvorfor kjøpe sofa som både er vond å sitte i og ligge i, da? Niks, nå blir det sofa kjøpt etter både utseende og komfort. Tenåringen var helt enig og plukket kjapt ut noe han likte fra nettsidene jeg bladde meg gjennom. Det viste seg å være et godt valg, for da jeg var på tur og testet diverse sofaer var det hans valg som ble favoritten. Jeg tror og håper vi blir fornøyde. Snart har vi hver vår sofa å slenge oss i.

Ellers er det nok Ikea som blir stedet jeg kjøper resten av stua fra. Jeg må bare ta en kikk på ting, før jeg bestemmer meg helt og holdent. Men – forhåpentligvis har vi nye møbler på plass om ikke så lenge!

Innimellom møbelsøkene slapper vi av med Friends. Tenåringen og jeg har snart sett gjennom alle 10 sesonger! Fine greier, men jeg har lagt merke til en del likhetstrekk mellom enkelte ting som skjer i serien og mitt eget liv. Det er lite designklær og trillingfødsler her, bare så det er sagt. Men disse forholdene mellom menn og kvinner… der er det ett og annet jeg nikker veldig gjenkjennende til, bare at hos meg er det ikke så mye å le av, da. Det betyr vel bare at når “Prosjekt ny stue” er ferdig, er det på tide å sette i gang “Prosjekt finn en mann”. Jeg har en følelse av at det prosjektet blir hakket vanskeligere enn det pågående.

Forresten: Husk å mate småfuglene nå som det er så kaldt og snørikt. Det gir god underholdning, i tillegg til god samvittighet.