Julepuslerier

Det er merkelig hvor lite netting (å nette, netter, har nettet; og akkurat nå bedriver jeg selvfølgelig netting) det blir tid til når det skjer ting utenfor nettet. Så langt går det bra, formen er merkelig bra for tida. Kjenner jo at jeg gjør ting, men ingenting i nærheten av de strafferundene jeg pleier å få. Håper det holder noen dager til, for Lillesos og Broderen er i byen.

Pippen og jeg har skrevet julekort – det vil si, jeg skriver, Pippen forsøker å spise tuppen av pennen. Kjempefint. Ellers liker hun å sitte på hodet mitt mens jeg vasker opp og lager mat. Det føles litt utrygt, med tanke på tidligere badetur i oppvaskkummen. Ikke har jeg lyst på stekt undulat heller, så jeg forsøker jage henne tilbake til stua. Det er godt å se henne være så aktiv og sosial igjen, det er tydelig at spinatkuren gjør susen. Det er det jeg sier; grønnsaker er tingen!

I går kveld fikk jeg handlehjelp og trodde jeg fikk unna alt jeg trengte. Men nei, måtte ut igjen i dag. Det gjorde ingenting, på kveldstid og på formiddagen var det faktisk nesten ikke folk i butikkene rundt her. Og nå har jeg fullt kjøleskap og fryser. Det burde holde 4 dager…

Jeg pusler stadig med å få pakket inn gavene. Utrolig mye papir og bånd som går med. Lurer på hvor mange trær som må bøte med livet for dette her. Sukk. Ja ja, det er for sent nå. Tenker litt på den merkelige skikken folk har med å ha juletre. Først dreper man treet, så drar man det i hus og lar det stå til man ikke orker mer dryssing. Når Trips forteller meg at hun har hørt på radioen at det er ca 1500 insekter og andre kryp i juletrærne, er jeg bare enda mer glad for at jeg har sluttet med sånt. Jeg minnes ennå den jula jeg satte opp treet i stua og merket at det stinka kattepiss av det. Sånt kjennes ikke før man har fått varmet det opp litt. Trivelig.

Da er det vel nok fra meg i dag, det ligger tross alt enda en del julegaver og venter på å bli pakket inn. Dessuten må jeg lage julekonfekt og kokosboller. Akkurat passe travelt her, altså.

Håper dere har en fin lille julaften, alle sammen!

Stjernedryss og juleklemmer herfra.

God jul!

 

Eddie Izzard

Jeg var så heldig å få tilbud om å kjøpe en billett til Izzards show i Oslo forrige dagen. Til tross for at det ble en noe høy kostnad sånn rett før jul, svarte jeg ja. Det er ikke så ofte jeg er ute på noe, lissom. På forhånd hadde jeg kun sett noen klipp av Izzard på YouTube og visste han var britisk standup-komiker som kledde seg i dameklær. Det jeg så virket veldig morsomt, men egentlig ante jeg ikke hva jeg hadde i vente, annet enn at mannen ikke kom til å opptre i dameklær. Årsaken til det aner jeg ikke, kanskje mannen følte for å gjøre noe nytt? Anyway, det spilte mindre rolle for meg hva fyren skulle ha på seg, så jeg la i vei med åpent sinn.

Det må ha vært nesten 20 år siden jeg var i Spektrum sist. Det var ganske kult å være der igjen og mimre litt over den gang jeg sto under Røde Kors-flagget og passet på. Vi fant plassene våre – og jaggu satt jeg nesten rett foran scenen. På storskjermene viste de twitringer til @eddieizzard (jeg sendte en jeg også) der folk fra hele verden ønsket oss et godt show. Kult.

Showet var innmari bra! Mannen er morsom, rett og slett. Intelligent humor, ikke slem – bare akkurat passe oppadsparkende. Spesielt mot Gud, men selv det ble gjort på en omtenksom måte (synes jeg da). Jeg likte at han tok med seg enkelte elementer videre i showet – stadig dukket for eksempel raptoren opp og sa “rawwrr”. Ifølge kjennere av Izzard drar han ofte fram gamle morsomheter fra tidligere show også og blander det inn i nye show. Akkurat der ramla selvsagt jeg av, men det kan jeg jo gjøre noe med. Jeg har nemlig tenkt å ta for meg tidligere show, for dette ga mersmak.

Her er et lite klipp fra YouTube.

Les mer hos SerendipityCat, som dessuten har bilder (blant annet av twitringen min). Jeg har lånt et av bildene hennes, for å vise dere hvor jeg satt. (klikk for full størrelse)

 

Hurra! Fuglebursdag!

Mayra, min yndige (dog lett overvektige) undulat, fyller 2 år i dag. Det måtte feires med spinat og vitaminer (jf. tidligere nevnte vektproblem) – og en ørliten presang som hun slett ikke ville ha.

Derimot var hun ganske velvillig med på å lage en bursdagsvideo der vi skravler litt begge to og ellers smaker litt på kameraet (ikke jeg). Ikke det mest interessante for andre, men ettersom jeg vet jeg har et par Mayra-fans blant leserne, legger jeg ut likevel.

 

MEkspedisjonen

Ling-Shou-klosteret i Xingxingxia, Kina, har uvtiklet en sikker kur mot ME. De er bare villige til å gi den ut til de som kan dokumentere at de har gått en viss strekning, da disse munkene mener at kun gjennom vandring kan man rense sin sjel og bli verdig deres kur.

For å hjelpe ME-syke å realisere drømmen om å bli frisk, har TVpi bestemt seg for å arrangere et realityprogram som skal følge 12 deltakere på deres livs reise. Statlig støtte kommer gjennom Utenriskdepartementet og utenriskminister Superstøre som mener dette er en god anledning til å vise at Norge ønsker å, bokstavelig talt, gå foran med et godt eksempel når det gjelder miljøvennlig reise. Siden han har tenkt å diskutere kullkraftverk med kineserne uansett, kan han like gjerne hjelpe deltakerne over grensene med sin Supersjarm.

Programmet vil bli ledet av vår alles kjære Christer Hauck og sendingene starter i begynnelsen av 2010. I de nærmeste ukene vil vi presentere deltakerne, så følg med fremover!

(Skrevet av Malacai, Red Phoenix og Lothiane. Konstruktive innspill leveres i kommentarfelt.)

 

Julebord!

Mumle mumle. Vært gøy!

Trøtt. Sove.

zzz…

 

Chopin og fuglekvitter

Finnes det noe mer avslappende for sinnet enn å høre Chopin? Jeg tror ikke det. Fuggær’n min liker det også, hun flakser rundt her og kvitrer glad, før hun forsvinner inn i buret igjen for å kose seg med litt spinat. Hun har nemlig (også) blitt sunn, og sånn klump med spinat fra frysedisken er det beste hun kan få. Fersk, ubehandlet spinat, derimot, er ikke interessant.

Jeg tror jeg snart er ferdig innkjøpt til jul, nå gjelder det bare å pakke inn alt sammen. Sammen med noen gaver, kjøpte jeg en “smart” dings til meg selv. En sånn som man fester på nøkkelknippet og som piper når man plystrer på den. Jeg har det nemlig med å forlegge nøklene mine innimellom. På en skala fra 1 til 10, hvor lur synes du jeg var som kjøpte noe sånt når jeg har fugl i huset?

Den piper dessuten også når man ikke plystrer. Hos frisøren for eksempel. Eller når man spiller Chopin. Om noen har lyst å arve denne pipedingsen må de bare melde fra, den skal nemlig VEKK. Enten det, eller så blir det hammer’n.

 

Hemmelighold av ME-arkiv hos britisk forskningsråd

Jeg er litt usikker på hva The Medical Research Council tilsvarer i Norge, men direkte oversatt blir det ‘Det medisinske forskningsråd’. Det tilsvarer kanskje Norges Forskningsråd? Ifølge Wikipedia er Norges Forskningsråd et strategisk organ og:

Rådet er myndighetens sentrale rådgiver i forskningspolitiske spørsmål og fungerer som møteplass og nettverksbygger for norsk forskning.

Jeg antar at MRC er tilsvarende rådgiver for britiske myndigheter når det gjelder forskningsspørsmål. Korriger meg gjerne om jeg tar feil.

Jeg er medlem av en maillingliste der jeg nylig mottok opplysninger om at MRC har et ME-arkiv som er lukket for almennheten. Arkivet inneholder korrespondanse og registreringer og har vært lukket i hvert fall fra 1988. Det vanlige er at slike arkiver holdes lukket i 30 år – og pleier gjelde temaer som f.eks. har med nasjonal sikkerhet å gjøre, men i dette tilfellet har de utvidet denne tiden til 2071 (da de fleste som er ME-syke i dag beleilig nok vil være døde). Som en person kommenterte på et ME-forum: Hvorfor dette behovet for et 73 års hemmelighold omkring en sykdom hvor en haug med nevrotiske mennesker, for det meste kvinner, tror de er fysisk syke?

Skrivet jeg fikk er vondt som et langt år, men kan leses i sin helhet hos MEActionUK, der det finnes en rekke sitateter fra dokumenter man har klart å få tak i.

MEActionUK skriver:

One can but wonder how the consideration of ME/CFS could rank as a state secret and of what, precisely, was the Department of Health so afraid that it even considered the use of such draconian powers?

(Man kan undre seg over hvordan betydningen av ME/CFS kan vurderes som en statshemmelighet og nøyaktig hva helsedepartementet var så redde for at de i det hele tatt tenkte på å bruke sin makt såpass strengt. – min oversettelse)

Jeg blir litt urolig av dette, kjenner jeg. Bare et par dager før jeg mottok dette skrivet, fikk jeg en epost der det sto at den nye forskningen på koblingen mellom ME/CFS og retroviruset XMRV står i fare for å bli forlatt av forskningsmiljøet dersom de stadig blir nektet forskningsstøtte. Da vil de heller velge å forske på XMRV og andre sykdommer, trolig kreft.

Forhåpentligvis sitter jeg her med frysninger helt uten grunn, men det er virkelig mye snodigheter når det gjelder noen lands myndigheters forhold til ME. Hvorfor? Hva er det som gjør at de er så opptatte av å hindre biomedisinsk forskning, dersom de er så sikre på at dette kun eksisterer inne i hodene på ‘nevrotiske kvinnfolk’?

 

En aldri så liten avstemming

Gamle damer liker stort sett blomster, ikke sant?! (Det gjør i og for seg unge også, i hvert fall jeg.) Jeg surfet rundt for å finne noe passende til min kjære farmor, og plukket først ut en kurv med litt blandet av planter. Sønnen min påsto at det ikke er noe fint med “dilldall” rundt blomstene, men er ikke det sånt som gamle bestemødre liker? Usikkerheten la seg over meg og dermed greier jeg ikke ta noen avgjørelser uten litt hjelp. Jeg tyr selvsagt straks til bloggen og spør mine kjære bloggvenner. Stem i vei så jeg kan glede en søt, gammel dame til jul.

Her er alternativene jeg har plukket ut (men er også åpen for andre forslag):

Alternativ 1:

Alternativ 2:

Alternativ 3:

 

Hjernen er alene – i Operaen

Som Oslo-boer gjennom noen og tredve år har jeg selvfølgelig fått med meg musikken til deLillos, men det var faktisk først for et par-tre måneder siden at de virkelig nådde inn hos meg. (Er nok litt treig.) Før det syntes jeg de hadde noen kule låter, men stort sett at tekstene var noen snodige greier og hva i alle dager var poenget med falsettstemmen til Lars Lillo? Etter en anbefaling om å lytte til ‘Fullstendig oppslukt av frykt‘, skjønte jeg plutselig at jeg måtte gi deLillos en ny sjanse. Jeg kjøpte ‘Festen er ikke over… Det er kake igjen‘ og spilte den om og om igjen. Snart hadde jeg flere favoritter jeg ikke kunne greie meg en dag uten, for eksempel ‘Den feite mannen’, ‘Nitten åttifire’ og ‘Finnes det en kvinne’.

Som ny-fan hadde jeg ikke sett deLillos live før. Da passet det flott at deLillos skulle feire 20-årsjubileet for ‘Hjernen er alene’ med en festopptreden i Operaen. Jeg fikk tak i to billetter i siste liten, kjøpte inn cd med ‘Hjernen er alene’ samt konsert-dvd’en ‘Enda mere’. Her var det bare å sette av tid til å forberede seg!

‘Hjernen er alene’ er, såvidt jeg har skjønt, det tredje albumet deLillos ga ut. Det skal innrømmes at dette materialet var litt vanskeligere tilgjengelig for meg ved de første spillingene enn storfavorittene mine fra ‘Festen er ikke over…’, men absolutt fengende.

6. desember møtte jeg spent opp i Operaen, ifølge med en som har vært blodfan i mange år. (Man skal ikke legge ut på slike ekspedisjoner uten erfarne folk, vettu.) Dette ble en dobbelt-premiere for meg: første konsertopplevelse i det nye operahuset, samt første gang jeg skulle høre deLillos live. Litt merkelig å skulle sitte stille på en rockekonsert, men det var nok egentlig det beste for min del, med tanke på at konserten varte i to og en halv time.

Foto: Mimsy Møller. Lånt fra Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article456914.ece

Da sceneteppet ble trukket vekk, åpenbarte det seg et slags coctailselskap fra beste vestkant på scenen. I tillegg til musikkinstrumenter, sto det sofaer og stoler fordelt utover et stort, gulmalt “rom” og det var folk overalt. Litt forvirrende, men det viste seg snart at dette var musikerne som bidro i tillegg til deLillos selv. Og for en gjeng – for et lydbilde! Arrangementene var til tider langt bedre enn plata (men det kan strengt tatt skyldes at jeg ikke har godt nok anlegg hjemme). Spesielt ‘Hjernen alene’ ga meg en sterk gåsehudopplevelse av det positive slaget. Mørk og dyster og ettertenksom.

Musikerne byttet litt på, og når de ikke spilte satt de i sofaen og koste seg med et glass (vann?). Vi var riktig heldige og fikk Ingrid Olava som “bonus”, hun var med og koret samt spilte piano på noen av sangene. Ingeborg Mohn må også nevnes. Hun både koret, spilte fiolin, samt kontrabass på noen låter. Fantastisk bra, fy søren som det svingte av den lille dama med det digre instrumentet!

Lars Lillo hadde visst glemt et vers av ‘Hjernen er alene’ på ettermiddags-forestillingen. Det tror jeg ikke han gjentok på kveldsforestillingen. Derimot stoppet han seg selv da de spilte låta som i sin tid ble skrevet av en tidligere kjæreste, nemlig ‘Snill og smart‘. Ettersom dette ikke er en sang han regnet med de kom til å spille live igjen, måtte de pent begynne på nytt slik at han kunne synge den riktig. Det var bare morsomt og gjorde slett ingenting. (Det bør vel forresten nevnes at Lars Lillo nå liker oliven, det ble nemlig poengtert før ‘Soppesmørbrød‘.)

Det var også kult å få med både “gammel” og “ny” trommeslager. Rune Lindstrøm (som forlot bandet til fordel for Hare Krishna for mange år siden) var der, han sang blant annet Hare Krishna-mantra for oss sammen med sin 11 år gamle datter. Han byttet på å spille trommer med Øystein Paasche – på noen låter spilte de også samtidig. Jeg er veldig fornøyd med å ha fått oppleve dem begge to.

Jeg kunne bare fortsatt her, men hva skal jeg egentlig si for å formidle hvor bra jeg syntes dette var? Ordene mangler, dessverre. Jeg er bare innmari glad for å ha oppdaget dette bandet og for at jeg fikk med meg konserten i Operaen. Det var folk som filmet konserten for NRK, så håpet mitt er at dette kommer ut på dvd etter hvert. Den skal i så fall rett i hylla mi. Festen er definitivt ikke over!

—

Andre som har skrevet om konserten:

• Anmeldelse i Dagsavisen
• Åfyttikatta! er Alt godts reaksjon.
• Bach og Bee Gees (Glamourbibliotekaren) omtale av konserten.

deLillos.no

Forhåndsomtale av konserten og intervju med bandet

 

Du vet det er desember når…

• …snøen er tilbake i WordPress. *sukk*
• …det føles ut som får magesår fordi lista over alt som skal ordnes før jul blir lenger og lenger og tida går så altfor fort.
• …strafferunden setter inn etter den årlige julelunsjen (som stort sett strekker seg over hele dagen).
• …kredittkortet begynner å gråte når du henter det fram fra lommeboka.

Ja… dere har sikkert mer å føye til? Julestresset har offisielt satt inn her, dermed blir det våkenetter og listeskriving, stort inntak av Titralac og undring over hvordan det kan skje at jeg havner i denne situasjonen år etter år.

Ha’kke tid til blogging, jeg må sette i gang med lista mi…

(Dessuten savner jeg en oversikt over alt jeg har gitt bort i gaver til venner og familie før. Det har nå skjedd meg et par ganger at jeg har kjøpt en gave jeg synes er kjempepassende, bare for å finne ut at jeg har kjøpt samme gave før. Til samme person. OMG.)