Håpløst? (Med fare for “hårløst”)

Nå er gode råd dyre. Håret mitt er tørt som fy, det er så jeg gruer meg til hver hårvask der jeg føler hele huet er en eneste stor floke. Greiinga etterpå er heller ikke særlig morsom. Jeg har kjøpt dyre hårkurer hos frisøren, og alle skal visstnok være så fantastiske, men de har ikke hjulpet stort så langt. Bortsett fra slanking av lommeboka mi, selvsagt. Greit nok å støtte lokale småbedrifter, men med fare for å høres ganske egoistisk ut synes jeg faktisk det kunne kommet meg til gode også.

I går gikk jeg til det desperate skritt å forsøke med en mirakelolje fra Body shop, som skal gjøre underverker for både tørr hud og tørt hår. Oljen lukter kjempegodt og er ganske ålreit å smøre huden med. Derimot var det visst ikke så lurt å eksperimentere med å ha den i håret, spesielt ikke siden jeg skulle ut på tur like etterpå. Jeg synes ikke jeg tok i så mye, men etter føning så det ut som jeg ikke hadde vasket håret på tre måneder, i tillegg til at jeg hadde dyppa huet i en bøtte med olje flere ganger daglig i like lang tid. Hadde det ikke vært for den supre hårdingsen jeg fikk fra Trips & Tics‘ Kölntur, ville jeg blitt ganske fortvilet, men uansett hvor ille håret er blir det alltid bedre når det settes opp med fin dings. (Sorry, huet er ikke helt med så jeg husker ikke rette benevnelsen på håroppsettdingsen. Trips kan sikkert hjelpe oss med å oppklare dette. Fin er den, i hvert fall!)

Med oppsatt hår la jeg ut på min lille høstferieutflukt, og det gikk jo helt fint. I dag har jeg vasket håret på nytt, så det ser litt bedre ut (men føles igrunn som litt av oljen stadig sitter i). Godt man er i trivelig selskap som ikke forventer shamporeklamehår og coctailkjole, men tåler en litt småsløv og innoljet Osloborger som slumrer i sofaen.

Nå har jeg rota meg et stykke vekk fra der jeg begynte posten, nemlig spørsmålet jeg ville fram til: Er det noen som har råd for hva som kan redde meg fra å ta barbermaskinen fatt og fjerne hele manken? Kjerringråd, eller tips om produkt som kan kjøpes, tas imot med stor lettelse og takknemlighet.

Da skal jeg drikke kaffen min og nyte solen som titter inn vinduet.

 

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28. september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14. juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett; Finn Arnesen og Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15. mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

 

Hvor mye er en jente verdt?

Jeg har gitt mitt ansikt til kampanjen, gjør det du også.

Plan Norge har for tiden en kampanje; “Hvor mye er en jente verdt?”, for å minne verden om at der barn har det ille, har jenter det ofte verst. Dette setter de fokus på blant annet ved hjelp av flere bloggere, kjendiser og artister. I tillegg ber de om at du gir jentene ditt ansikt, slik at de ikke skal bli glemt. Som du kan se har jeg gjort det. Det tok ikke mange sekundene og er veldig enkelt å gjennomføre. Gjør det du også, da vel? (Klikk på bildet mitt og du kommer til kampanjesiden.)

I mange land blir jenter sett på som mindre verdt enn gutter. I India blir annen hver jente tvangsgiftet som barn. Altfor tidlig graviditet, skremmende høy dødelighet ved fødsler, vold, mishandling og manglende skolegang, er resultatene av at barn må gjøre ting de ikke skal være nødt til å gjøre. Der barn har det ille, har jenter det ofte verst. Dette står i sterk kontrast til hva jenter kan bidra med hvis de satses på. Erfaring viser at om man satser på jenter, skaper det positive ringvirkninger også for familien og lokalsamfunnet. Plan aksepterer ikke at jenter sees på som mindre verdt enn gutter. Vi jobber for at alle barn skal ha rett til å overleve, utvikle seg og få mulighet til å bestemme over eget liv. Også jenter.

(hentet fra Plan Norges websider)

Jeg har sittet og sett på noen av sendingene som ligger på websiden til Plan, blant annet noen av de sterke klippene der Ida Wulff treffer unge jenter i Kenya, som har hatt en særdeles vanskelig start på livet. Takket være ulike prosjekter får disse jentene hjelp så de kan skaffe seg skolegang og muligheten til å greie seg i livet. Jeg må innrømme at Ida Wulffs blogg vanligvis ikke har et innhold jeg føler spesiell interesse for, men nå har hun klart å få meg til å lese.

Plan er en organisasjon som står meg nær. Det er en del år siden jeg ble Plan-fadder, den gang til ei lita jente som bodde høyt oppe i fjellene i Peru. Etter et par år flyttet hun til en annen landsby, og dermed forsvant hun ut av Plans prosjekt og samtidig ut av mitt liv. Det var trist, men samtidig er det sånn det er. Prosjektet i landsbyen fortsatte og har forhåpentligvis gjort livene til disse fattige menneskene bedre.

Så gikk det en stund uten at jeg hadde noe fadderbarn. En romjulsdag i 2004 forandret dette. Landene i det indiske hav ble rammet av en enorm tsunami og 300.000 mennesker ble drept, mange av dem vestlige turister. Det var en ufattelig sterk opplevelse for meg, både på grunn av alle de grusomme skjebnene jeg fikk glimt av på tv-sendingene, men kanskje aller mest fordi jeg hadde familie som oppholdt seg på Sri Lanka da katastrofen skjedde. Jeg glemmer aldri frykten for mine nærmeste i de timene det tok før jeg fikk svar på om de var rammet. Heldigvis, akkurat mine greide seg, men så mange andre gjorde det ikke.

Da bestemte jeg meg for å bli fadder igjen, denne gangen til et barn på Sri Lanka. Og det er jeg stadig. Hver måned trekkes et par hundre kroner fra kontoen min, penger som går til prosjekter igangsatt av Plan i mitt fadderbarns område. Prosjektet hjelper alle som bor der, ikke bare “mitt” barn, men det å ha denne personlige kontakten med et barn og hans familie gjør at det kommer litt nærmere enn om jeg bare sendte penger til et prosjekt.

Nå som jeg ser jentekampanjen kjenner jeg hvor lyst jeg til å bli fadder til enda et barn. Der må jeg nok sjekke økonomien litt før jeg bestemmer meg, men i mellomtida kan jeg jo sterkt oppfordre andre til å engasjere seg. Dersom du har råd til å gi 8 kroner dagen (240 pr måned), synes jeg virkelig du skal vurdere å bli fadder. Les i hvert fall hos Plan, se hva de gjør og hvordan de bidrar til at folk blir selvhjulpne. Dette tror jeg er den aller beste måten å hjelpe noen på, hjelpe dem i gang med noe, for så å trekke seg vekk og la dem styre det selv når de kan.

Etter å ha kikket på klippene hos Plan, kjenner jeg meg nesten uvel ved tanken på hvor mye jeg selv – og andre – klager over. Herregud, så bra vi har det, egentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å huske dette oftere.

☮Peace & Love ♥

 

Midnattsgåte

Egentlig hadde jeg planer om å blogge litt om feminisme i dag, men ettersom dagen har vært en utpreget hviledag med to runder soving, ble det med tanken. Jeg vil heller anbefale Virrvarrs post og be den som vil om å følge linker videre. Mye interessant der.

Før jeg legger meg for natten, legger jeg ut siste fotogåte fra helgens fotoseanse med “ting fra heimen”, og jeg spør som vanlig; hva er dette? – Og i tråd med Virrvarrs post, kåres vinneren til Fotogåtedronning, uansett kjønn.

Kommentarmoderasjon står som vanlig på. Jeg lar dere få litt tid, i hvert fall ut morgendagen, tenker jeg.  Lykke til!

Løsning:

Denne var visst vrien, men med litt hint kom dere fram til svaret til slutt. Imzadi var først ute med riktig svar, gratulerer så mye! Hun krones hermed til oppgavens Fotogåtedronning. Tada! Løven var like etter, men ikke kjapp nok denne gangen. Håper hun likevel får en nydelig høstferie, der hun kan lade seg skikkelig opp til nye fotoutfordringer.

God helg og god høstferie!

 

Gammel dame med tæl

Hos Dr. Borg så jeg videoklippet med The Fruitcake Lady som svarer på spørsmål, og svarene hun gir kommer rett fra hjertet – her er det ingen sensur (ikke fra hennes side i hvert fall). Etter å ha sett dette søkte jeg litt videre og fant denne videoen fra Tonight Show med Jay Leno. Her er fruktkakedamen tilstede i studio sammen med flere kjendiser, uten at det stoppet den gamle fra å si akkurat det hun mente. Akkurat sånn gammel dame vil jeg også bli!

 

Veldig sen søndagsfotogåte (3)

Faktisk så sen at den ble mandagsgåte, men pyttsan, den slags uvesentligheter lar vi ikke komme i veien når det faktisk er snakk om enda en fotogåte dere kan bryne dere på! Jeg legger ikke ut svaret på gåte (2) ennå, faktisk er jeg slett ikke sikker på når jeg gjør det. Min aversjon mot tidsfrister har vokst seg så sterk at jeg nekter å si noe klokkeslett.

Her er en ny gåte, altså. Den er så kjempeenkel at det nesten ikke skulle vært lov, men jeg legger den ut likevel.

Hva er dette?

Løsning:

Beklager! Jeg skal slutte å si at oppgaver er enkle, forstår jo at det ikke nødvendigvis fremstår sånn for alle dere som har svart her. Men – et stort flertall forsto fort hva bildet viser; nemlig en liten detalj av tiaraen min:

Jeg har kanskje ikke skrevet så mye om tiara her som jeg trodde, annet enn i denne posten fra da jeg var med på Photochallenge i sommer – og ikke minst som ingrediens i Paien min. Tiarafokuset har vel igrunn kommet mest fram på Facebook nå som jeg har vært med på å starte Tiarapartiet De Rosa.

 

En kvast brokkoli og en klem om dagen…

Ovenstående er oppskriften på et godt og langt liv, hentet fra selveste Dr. Borg. Den lille videosnutten hun har lagt ut om hamsteret Mocha bør sees, for den er jo bare skjønn! Jeg tror jeg vil legge til at etter brokkoli og klem, er det viktig å få seg minst en god latterkule hver dag. Det kan man få for eksempel ved å lese kommentarfeltene hos Dr. Borg, eller man kan besøke Who is George (som jeg fant etter anbefaling fra Delirium). Hvis man gjør begge deler tør jeg nesten ikke tenke på hvordan det vil gå.

Hvis jeg bare kan få kommet meg i butikken nå, så blir det bra. Da kan jeg nemlig teste ut Who is Georges fristende oppskrift på supersunne lapper laget av cottage cheese. Visstnok verdens beste lapper. Nemlig.

Brokkoli, klem, latter og lapper… der tror jeg vi har tatt med oss alt som er viktig.

 

Søndagsfotogåte (2)

Da kjører jeg igang en ny fotogåte og håper dere ikke løser den med en gang.

Kommentarmoderasjon står på så flest mulig rekker delta før en av dere geniale folka kommer med løsningen. Lykke til!

Løsning:

Det er ganske morsomt med fotogåtene, for det er ikke så lett for meg å si på forhånd hvorvidt oppgaven er enkel eller ei. Noen ganger tror jeg at det skal være vanskelig, men neida… og andre ganger som jeg tror at det er altfor enkelt, viser det seg at det slett ikke er det.

Denne oppgaven var av den siste typen. Jeg syntes selv det var så veldig lett å se at det var kjeks i en boks, men det var mange som så en stråhatt. Kjempeartig, igrunn, det viser jo at jeg ser meg litt blind på egne bilder/oppgaver. (Alt er jo lett når man vet hva det er…)

Her er hele bildet:

Her var det Løven som var nærmest! Bra jobba!

 

Søndagsfotogåte (1)

Ny gåte til dere. Denne er muligens altfor lett, men jeg har flere på lager.

Jeg spør som vanlig; hva er dette?

Løsning:

Det var flere som hadde denne rett, men Isobel var først. Gratulerer! Som vanlig veldig artig å lese forslagene deres, takk for at dere deltok! Jeg tror jammen jeg setter i gang med en ny en ganske straks.

 

Nobody puts Baby in a corner

Året var 1987, jeg gikk første året på videregående og hadde foto som valgfag. Det var en fin ting, ettersom mitt eget kamera var gått istykker og selveste Patrick Swayze skulle komme til byen. Fotolærer lånte meg et kamera, gikk kjapt gjennom hvordan det virket og jeg dro til byen for å hilse på min store helt.

En stund før hadde jeg sett Filmen over alle filmer, og trolig den jeg har sett flest ganger i mitt liv; Dirty dancing. Det var så mye med den filmen som gjorde at jeg elsket den. Patrick selv, så klart, i rollen som flotte Johnny Castle, men også dansingen, musikken, romantikken, det å stå opp mot urettferdighet og forskjellsbehandling… og til slutt: happy ending!

Aller første gang jeg så Patrick, var i tv-serien Nord og sør, en miniserie om borgerkrigen i USA og vennskapet mellom to menn som er på hver sin side av krigen. Jeg falt pladask for den kjekke sørstatsmannen.

På Tanum var det kø. Lang kø. Langt der framme, inne i butikken, satt Patrick sammen med kona si, Lisa Niemi. Vi var mange som ville hilse på ham, men for å få lov måtte vi kjøpe LP’en med musikken fra filmen. Jeg husker jeg leste i et intervju etterpå at Patrick reagerte på dette og ønsket han kunne tatt med alle sammen utenfor og skrevet autografer uten at de behøvde kjøpe noe som helst. Det spilte ingen rolle, jeg er glad jeg kjøpte LP-platen. Den er et fint minne.

Køen beveget seg langsomt framover. Jeg kom stadig nærmere helten min og begynte å fikle med det lånte kameraet for å ta et bilde av ham. Jeg syntes ikke så mye om at kona hans var der, ville jo helst beholde de rosa ungpikedrømmene mine og der passet kona hans dårlig inn.

Plutselig var jeg framme. Jeg fikk levert den nyinnkjøpte platen så Patrick kunne signere og selv gikk jeg et skritt unna for å ta bilde. Jeg trykket på knappen. Ingenting skjedde. Jeg trykket igjen, stresset og med begynnende panikk. Ingenting.

Slukøret måtte jeg forlate helten min, uten bilde, men med den signerte platen under armen.

Det begynner å bli en god del år siden dette skjedde. Heldigvis gikk forelskelsen over og senere filmer jeg så med Patrick gjorde ikke helt samme inntrykk, selv om Ghost var fin. Men Dirty Dancing er en film jeg kan ta fram med jevne mellomrom og kose meg med. Det må være den filmen som minner meg aller mest om ungdomstida mi og har dermed fått en helt spesiell plass.

På valgnatten leste jeg plutselig at Patrick Swayze var død, bare 57 år gammel. Det er trist å tenke på at han ikke fikk leve lenger, men kreft i bukspyttkjertelen er ikke akkurat en diagnose å kimse av. Så – i kveld tar jeg nok en gang fram ‘Dirty dancing’ fra videohylla og mimrer litt fra en svunnen tid. Når han kommer med den berømte replikken, sier jeg den sammen med ham; “Nobody puts Baby in a corner.“