The Otta Experience

Otta er stedet (unnskyld… byen) som stadig er stuck i den mest harry delen av the 80’s, der mannfolka har lange barter og går med skinnvest, der damene har munnspill i veska og amcarinteresserte ikke tør lukke øynene i frykt for å gå glipp av noe eyecandy.

Otta er kanskje ikke så vakker i seg selv, men omgivelsene er fantastiske. Rett ved renner turkist brevann i elva og fjellsidene reiser seg bratte og tredekte. Det er mye flott natur i Norge og Gudbrandsdalen er absolutt ikke det verste vi har. En kjøretur på litt over ei mil opp fra E6’en tar deg til Mysusæter; starten på Rondane. For et par år siden overnattet vi i hytte der og jeg fikk oppleve soloppgangen over Rondane. Det var så vakkert at det tok pusten fra meg.

Otta er byen som hvert år feirer Pillarguridågå (=dagene) for å minnes Pillarguris varsling med luren, som var oppstarten til slaget ved Kringen. Årets Pillarguri er Wenche Myhre. Jeg tror ikke det er fordi hun har forårsaket noen nedslaktning av skotske soldater, slik som 1600-tallets Pillarguri. I disse dager er skotter heldigvis velkomne på Otta, og hovedgata er pyntet med norske og skotske flagg.

Otta har hotellet med to og en halv stjerne og innmari hyggelig betjening. Utenfor kan du sitte stille med kaffekoppen og en røyk etter frokosten, og nyte synet av sola som jager vekk tåkedottene rundt Pillarguritoppen.

Otta har Pillarguri Cafe, som egentlig er en pub, med entusiastisk betjening som tydelig setter pris på en gjeng sultne musikanter, spesielt når vi varter opp med en trall eller fem etter maten. De vet ikke nødvendigvis hva en gin fizz er, men ølet er kaldt og gyllent og tar aldri slutt. Dessuten spiller de gamle Marillionlåter på anlegget. Dette er puben jeg skulle ønske vi kunne flyttet nærmere Oslo, for her er vi så velkomne at det nesten er rørende. I dokøen får jeg en klem av ei dame jeg aldri har snakket med før, bare fordi hun er glad for at vi er der.

Otta har undergangen som bare ber om å bli spilt i, uansett hvilken tid på døgnet det er. (Akustikken er fantastisk, vi burde egentlig satset på konserter i undergangen i stedet for i parken.)

På Otta tror alle vi er skotske og prater i vei til oss på engelsk. Jeg skuffer ingen, sier ikke noe om at jeg er norsk om jeg ikke får direkte spørsmål. Vi er uansett språkforvirra i bandet allerede.

Som alltid er jeg totalt gåen etter Otta-helga, men det er verdt det. (Noen ganger er det ganske greit at de verste ME-symptomene først kommer etter et par dager.) Det blir nok rolige dager fremover, mens jeg gleder meg til neste gang.

Takk, Otta, for at dere nok en gang tok imot oss med åpne armer! Vi håper å se dere igjen neste år. Hilsen en av de kiltkledde. 🙂

• Min første Otta – Pipers in the wood, «Ekte» skotter på Otta.
• Min andre Otta – Otta Revisited, Pillarguri anno 2007