The Otta Experience

Otta er stedet (unnskyld… byen) som stadig er stuck i den mest harry delen av the 80′s, der mannfolka har lange barter og går med skinnvest, der damene har munnspill i veska og amcarinteresserte ikke tør lukke øynene i frykt for å gå glipp av noe eyecandy.

Otta er kanskje ikke så vakker i seg selv, men omgivelsene er fantastiske. Rett ved renner turkist brevann i elva og fjellsidene reiser seg bratte og tredekte. Det er mye flott natur i Norge og Gudbrandsdalen er absolutt ikke det verste vi har. En kjøretur på litt over ei mil opp fra E6′en tar deg til Mysusæter; starten på Rondane. For et par år siden overnattet vi i hytte der og jeg fikk oppleve soloppgangen over Rondane. Det var så vakkert at det tok pusten fra meg.

Otta er byen som hvert år feirer Pillarguridågå (=dagene) for å minnes Pillarguris varsling med luren, som var oppstarten til slaget ved Kringen. Årets Pillarguri er Wenche Myhre. Jeg tror ikke det er fordi hun har forårsaket noen nedslaktning av skotske soldater, slik som 1600-tallets Pillarguri. I disse dager er skotter heldigvis velkomne på Otta, og hovedgata er pyntet med norske og skotske flagg.

Otta har hotellet med to og en halv stjerne og innmari hyggelig betjening. Utenfor kan du sitte stille med kaffekoppen og en røyk etter frokosten, og nyte synet av sola som jager vekk tåkedottene rundt Pillarguritoppen.

Otta har Pillarguri Cafe, som egentlig er en pub, med entusiastisk betjening som tydelig setter pris på en gjeng sultne musikanter, spesielt når vi varter opp med en trall eller fem etter maten. De vet ikke nødvendigvis hva en gin fizz er, men ølet er kaldt og gyllent og tar aldri slutt. Dessuten spiller de gamle Marillionlåter på anlegget. Dette er puben jeg skulle ønske vi kunne flyttet nærmere Oslo, for her er vi så velkomne at det nesten er rørende. I dokøen får jeg en klem av ei dame jeg aldri har snakket med før, bare fordi hun er glad for at vi er der.

Otta har undergangen som bare ber om å bli spilt i, uansett hvilken tid på døgnet det er. (Akustikken er fantastisk, vi burde egentlig satset på konserter i undergangen i stedet for i parken.)

På Otta tror alle vi er skotske og prater i vei til oss på engelsk. Jeg skuffer ingen, sier ikke noe om at jeg er norsk om jeg ikke får direkte spørsmål. Vi er uansett språkforvirra i bandet allerede.

Som alltid er jeg totalt gåen etter Otta-helga, men det er verdt det. (Noen ganger er det ganske greit at de verste ME-symptomene først kommer etter et par dager.) Det blir nok rolige dager fremover, mens jeg gleder meg til neste gang.

Takk, Otta, for at dere nok en gang tok imot oss med åpne armer! Vi håper å se dere igjen neste år. Hilsen en av de kiltkledde.

• Min første Otta – Pipers in the wood, “Ekte” skotter på Otta.
• Min andre Otta – Otta Revisited, Pillarguri anno 2007

 

Man lærer mye…

 

Hekta…

Det er bare å innrømme det, jeg blir lett avhengig. Om du spør meg om å spille kort, eller et brettspill med deg, er trolig svaret nei. Derimot har jeg i perioder vært fullstendig oppslukt av spill som Sims, Bejeweled, Montezuma, Knight Fight og nå – Mafia wars.

Jeg skulle ikke bli med på det spillet, oppfattet det som noe ordentlig tøys når jeg fikk invitasjoner fra mafiaspillere på Facebook. Så ble sønnen min med og han klarte å overtale meg til å la meg verve. Jeg trengte ikke gjøre noe, han skulle spille det for meg. Det handler nemlig om å ha flest mulig med seg i “familien” for å bli sterk og kunne banke andre. (Å banke andre er visst ganske viktig.) Jeg er svak for sønnen min, dermed ble jeg plutselig en del av mafiafamilien hans her i juni en gang.

Han viste meg hvordan man skulle spille, men jeg skjønte ikke bæret og hadde ikke spesielt interesse for å sette meg inn i det heller. Det var helt greit å bare overlate til min ivrige sønn, helt til den dagen jeg bestemte meg for å prøve litt selv. Da var det gjort.

Nå bruker jeg mye tid på dette spillet. Altfor mye. Jeg har i tillegg fått en rekke nye “venner” på Facebookprofilen min, pent plassert i egen venneliste med tilgang til kun det aller nødvendigste. Per i dag har jeg en mafiafamilie på 310 personer, spredt utover hele verden.

For den som ikke er kjent med Facebook kan jeg fortelle at man på “startsiden” sin får inn beskjeder om hva vennene har gjort de siste minuttene/timene, for eksempel om de lagt ut link til en artikkel, delt en video, skrevet noe i statusen sin, spilt et spill og så videre. Det er mulig å styre dette en del, for eksempel kan man velge å skjule en del aktiviteter, enten ved å skjule alt fra en person, eller å skjule et spill, en test eller lignende. Det kryr av spill og tester der inne, og det er begrenset hvor mye man orker å ta inn – dermed er denne “skjul dette”-knappen innmari grei å bli kjent med.

Ettersom mafiaen min har vokst, fylles startsiden min (også kalt feed) opp med stadig flere mafia-relaterte meldinger. En del av disse er nyttige i spillet, for eksempel hvis noen har lagt ut en jobb andre kan delta på. Rekker man være blant de 10 første, får man ekstra poeng og kanskje penger. (Dessverre, ikke ekte penger, men penger man bruker i spillet. Ellers hadde jeg vært mangemillionær nå.)

Av en eller annen grunn fant skaperne av spillet ut at de skulle lage disse meldingene enda større enn tidligere, i tillegg til at man nå kan legge ut meldinger om omtrent hver eneste ting man gjør på spillet. Har du slått ut en motstander? Fortell det til vennene dine! Har du gått opp i level, del det med alle! Det er bare det at dette er totalt unødvendig og uinteressant info, for alle som spiller Mafia wars opplever dette – stort sett flere ganger om dagen. Det er ingen som har nytte av å vite dette, selv ikke andre spillere. Men deler folk informasjonen likevel? Åjadda, det skal jeg love deg!

Feeden min kan for eksempel se sånn ut:

Tre meldinger om Mafia Wars og skjermen er full. Der det før dukket opp små meldingsbokser har de nå økt til disse digre greiene. Trolig for å få oppmerksomhet og skaffe flere spillere, men det virker nok heller motsatt. Selv jeg som spiller selv, får omtrent noia når jeg ser dette her. Og jeg er ikke den eneste. Fra flere hold har jeg fått høre at folk reagerer. Noen slutter bare å spille, andre prøver å si fra – for eksempel på denne kreative måten. Det er nemlig veldig enkelt å la være å poste søpla, man trykker bare på “skip”, eller “hopp over”, og dermed har man spart vennene sine for dette maset.

Jeg har sagt fra flere ganger til miljøsvina. I statuslinja mi, i kommentarer til folk, på fansiden. (I tillegg har jeg mailet produsenten av spillet for å klage direkte til de som faktisk kan gjøre noe.) Det eneste det har medført er at Facebook har sendt meg advarsel om at jeg har “uønsket adferd” og kan bli utestengt. Jeg spammer nemlig, når jeg ber andre om å slutte med spamming. Så nå sitter jeg her og river meg i håret. Jeg stortrives egentlig med spillet, men jeg blir gal av all søpla folk spyr ut. Dermed har jeg gått over til å bare slette folk uten å si noe.

Nå forstår jeg hvorfor mange spillere har opprettet egne kontoer på Facebook kun for å spille dette. Jeg orker bare ikke tanken på å begynne på nytt, jeg har jo krabbet meg opp til level 78 og det har tatt noen uker.

Forhåpentligvis går denne dilla snart over for min del, før jeg får høyt blodtrykk og eksploderer. Eller blir utestengt av Facebook. Det er søren ikke lett å være hekta.

 

Viktig løvemelding

Jeg har skifta på senga.

 

Spamforsøk, eller bare veldig mye besøk?

I skrivende stund har jeg fått inn over 360 treff, bare i dag, på en gammel bloggpost, uten at jeg har gjort noe med denne siden jeg la den ut i mars 2008. Etter å ha rådført meg på Twitter har jeg fått vite at det muligens kan være spamforsøk – eller at noen forsøker å knekke passordet jeg bruker for å logge meg på WordPress. Ikke spesielt hyggelige alternativer, og jeg vet igrunn ikke om det er noe jeg kan gjøre for å stoppe slike eventuelle forsøk.

For sikkerhets skyld gjorde jeg et googlesøk på ‘My Lai’ og fikk blant annet opp denne artikkelen som kan forklare hvorfor posten min har fått så mange treff på seg de siste par dagene. Den amerikanske soldaten William Calley ble dømt for massakren, selv om han hevdet han handlet på ordre fra overordnede. For et par dager siden ba Calley om unnskyldning offentlig, og fortalte at det ikke går en dag uten at han føler anger for det som skjedde i My Lai.

Forhåpentligvis er det derfor jeg får inn hundrevis av treff på posten om 40-årsdagen for massakren i My Lai. Treffene kommer hovedsaklig fra USA, samt en del andre land.

Dersom det virkelig er noen som forsøker bryte seg inn på bloggen, er dere nå advart dersom det skulle dukke opp noe snodig her. Det vil si… snodigere enn vanlig.

 

Politikere svarer: Hva gjør de for ME-syke?

SerendipityCat har tatt et kjempefint initiativ i bloggen sin, der hun ber politikere svare på hva deres parti vil gjøre for ME-syke. Hun har allerede fått flere svar, blant annet fra Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. For litt siden kom det også inn et langt svar fra Olav Gunnar Ballo i SV, og jeg tar meg den frihet å sakse litt fra det. Må bare først anbefale alle interesserte å lese posten og svarene hos SerendipityCat. Håper flere politikere vil ta oppfordringen og skrive der de også. Tusen takk til alle som svarer, jeg synes det er flott å se politikerne tar i bruk de sosiale mediene og besvarer enkeltpersoners spørsmål!

Tilbake til Ballos svar, som traff meg veldig. Han sier blant annet:

Dersom en sykdom medfører funksjonshemming, skal det være graden av funksjonshemming som avgjør hvilke ytelser som utløses, og ikke diagnosen i seg selv.

og…

I stedet for at samfunnet tilrettelegger for aksept av symptomgivende plager som inngangskriterium for å iverksette behandlingstiltak (…) blir tilnærmingen fra behandlingsapparatet i en del tilfeller preget av fordomsfullhet, i den forstand at noen diagnoser gir rettigheter som andre ikke gir, uavhengig av den sykes faktiske funksjonsnivå.

Dette synes jeg er gode og viktige poenger! Det skremmer meg nemlig å tenke på at hvis helsevesenet av en eller annen grunn skifter syn på ME og “bestemmer seg for” at dette ikke er en sykdom som gir rettigheter innenfor trygdesystemet, så sitter jeg faktisk her like syk, men uten økonomi til å ta vare på meg og ungen min. Så vidt jeg har forstått ville jeg ikke hatt rett på trygd om jeg hadde beholdt en diagnose jeg fikk en kort periode, før jeg ble utredet og fikk diagnosen ME. Og hva med de som ikke får diagnose, eller der det tar svært lang tid før man får den? De må gjennom en kanossagang i helsevesenet og hos NAV, som i hvert fall ikke gjør dem friskere.

Mot slutten av svaret sitt skriver Ballo noe som nesten fikk meg på gråten, nemlig at SV tror:

at den aller beste hjelpen et hvert menneske kan få er ved å bli tatt på alvor, og trodd av hjelpeapparatet i forhold til de opplevelsene man faktisk har vært gjennom. Et hjelpeapparat som møter den syke med mistanke og følelelseskulde vil i neste omgang neppe være i stand til å hjelpe, fordi mye av hjelpen vil være avhengig av gjensidig tillit.

Dette traff meg rett i hjerterota. Etter 10 år med sykdom, tvil og uvisse – samt nesten like mange år innenfor trygdesystemet, har jeg opparbeidet meg noe som minner om angst for kontakt med NAV. Jeg gjør det når jeg må, men ellers unngår jeg i det lengste å ta kontakt med dem, selv på telefon. Nylig hørte jeg at det er mulig å forhåndsstemme i lokaler nær mitt lokale NAV-kontor, men da bare knøt det seg i meg. Ikke tale om at jeg beveger meg dit, da tar jeg heller en taxi til rådhuset og stemmer der. NAV er der for å hjelpe blant annet syke mennesker, men jeg har erfart at jeg heller blir dårligere av måten jeg har blitt møtt på. Det skal letes lenge før man finner snev av tillit igjen i meg til den etaten. Hadde jeg vunnet storpremie i Lotto i morgen, ville jeg sannsynligvis sagt takk og farvel til systemet og klart meg selv, for den følelsen av å være bitteliten og “uverdig” unner jeg virkelig ingen å oppleve.

Egentlig hadde jeg bestemt meg for å gi stemmen min til Arbeiderpartiet ved dette valget, ettersom de er det eneste partiet som har satt ME i partiprogrammet sitt. Nå må jeg virkelig vurdere litt, kjenner jeg.

 

Den beste ideen… ever!

Det skal innrømmes at jeg akkurat nå er så sliten at jeg har gått inn i hypermodus, men samtidig er jeg nokså fornøyd med dagens dont. Første skoledag, Tenåringen har begynt på nytt og spennende stadie og kom hjem med sekken full av tunge bøker. Ingen lekser, heldigvis, men altså en haug med bøker som skulle pakkes inn i bokbind.

Jeg vet at det finnes dem som synes det er morsomt å legge bokbind på bøker. Jeg er ikke en av dem, tror jeg mangler det genet der. Ikke at jeg ikke får det til, men jeg knoter og styrer og synes aldri papiret sitter godt på. Det varer vanligvis ikke så mange månedene før papiret henger i filler, noe som er ganske irriterende etter all jobbinga.

Da vi var halvveis i bunken av bøker, tok jeg meg en pause og satt på balkongen, ristende av irritasjon over denne torturen man blir pålagt i begynnelsen av hvert skoleår. De har sendt folk til månen, for pokker, hvorfor kan de ikke binde inn bøkene i plast med en gang de trykkes?!

Så der satt jeg da, og tenkte ut eder og forbannelser overfor både skoleverk og forlag. Selvsagt kunne jeg ikke holde dette for meg selv, så en statusoppdatering i Facebook måtte til. (Litt sympati er aldri å forakte.) Et par av tilbakemeldingene kunne fortelle at det jo fantes noe smart, kalt boksokk, og hvorfor i alle dager hadde jeg ikke kjøpt det?!

Dette var helt nytt for meg, så jeg googlet straks ordet og vips fant jeg denne siden, og da sto det straks klart for meg: “Jeg bestiller en hel drøss og gleder meg til å ALDRI legge bokbind på en bok igjen!” Like etter var eposten sendt avgårde og jeg forsøkte å dempe irritasjonen over at jeg ikke fant ut dette for en uke siden. Jeg fikk forresten svar fra boksokkstedet etter circa 40 minutter, med beskjed om at bestillingen sendes i posten i morgen og portoen blir 40 kroner. Så genialt!

Nå skal det sies at det lar seg gjøre å kjøpe boksokkene (jeg vil forresten heller påstå at dette er bokfrakker, men jeg skal forsøke å ikke være for pirkete) i bokhandler, dette ifølge mine velinformerte Facebookvenner. Muligens ville jeg spart noen kroner på det, men jeg o-r-k-e-r ikke dra ut på ny shopping nå. Vi har jo nettopp kommet oss gjennom handling av sekk, klær, skrivesaker, hårklipp og to par sko. Nåde, jeg klarer ikke mer…

Takk til hvem det nå var som fant opp bokfrakkene, og til den/dem som fant opp internett. Kombinasjonen er simpelthen gullegod!

 

Siste innspurt

Tenåringen kom hjem i går ettermiddag, etter et lengre opphold hos sin far. I dag var vi ute og gjorde unna forberedelser til skolestarten mandag. Sekk, pennal og skrivesaker ble innkjøpt, samt t-skjorter og gensere og selvsagt; bokbind og tape. Masse tape.

Vi hadde heldigvis hjelp av snille voksne med bil, dermed rakk vi alt dette, en kjapp lunsj, en tur innom posten for å sende en veldig forsinket pakke – og så frisørtime for poden, som hadde rukket bli rimelig langhåra i løpet av sommerferien.

Nå kan vi puste ut og konsentrere oss om andre viktige ting, som Mafia wars på Facebook og hvilken dvd-film vi skal se først. Bare en liten helg igjen nå, så setter hverdagen inn for fullt. Det er en spennende tid vi går i vente.

 

Husk å stemme i dag

Via Twitter skal det arrangeres Twestival i Oslo, en innsamlingsaksjon til et godt formål. Det har kommet inn mange forslag som du kan lese om her, og når du har funnet det formålet du ønsker skal støttes kan du stemme her. Siste frist er i morgen, fredag, kl. 12.

De tre formålene som får flest stemmer, går siden videre til finalen, der vi alle kan stemme en gang til.

Jeg var med og foreslo ME som tema, på en eller annen måte. Nå ser jeg at både Menin og ME-foreningen er satt opp som valg. Litt synd egentlig, å dele disse opp, men nå synes jeg i utgangspunktet det er synd at ikke disse foreningene heller jobber sammen. Nuvel, det er nå min mening. Selv ga jeg min stemme til ME-foreningen, mest fordi det er den jeg kjenner litt til ettersom jeg er medlem av den.

Uansett ser det ikke ut til at det blir noen av ME-foreningene som blir valgt som formål, men det vet vi ikke sikkert før i morgen formiddag. Løp og stem!

 

You’ve got mail

Det skal sies at jeg er veldig glad i sosiale medier på internett, men det er likevel noe helt spesielt med å få “ekte” post. Du vet, sånn som postmannen (eller -damen) putter i postkassa di. I sommer har jeg fått både brev og postkort, noe jeg setter veldig pris på. Tvillingbroren min i Kanada har sendt flere koselige postkort, Trips & Tics sendte et utrolig humoristisk brev fra Spania, skrevet over flere dager, og nå i dag fikk jeg en postkorthilsen fra Gi et lite vink, som har vært ute på rundreise i Europa. Hurra, me happy! Det fine med hyggelig post er at det kan få fram smil og latter i lang tid etterpå, det bare varer og varer. (Verre med avslagsbrevene fra NAV, de puttes fort bort i en skuff.) Jeg kjenner jeg skulle vært bedre på å sende kort selv, dette er jo så utrolig fint. Så – tusen takk til dere som har fylt postkassen min med noe annet enn regninger og reklame!