Lesestoff

Sønnen min har blitt en skikkelig bokorm, noe jeg selvsagt ikke har noe imot. Jeg kjenner meg jo veldig igjen, ettersom jeg stort sett satt med nesa i en bok selv i den alderen. Ikke bare da, forresten. For en tid tilbake leste han en bokserie av Torill Thorstad Hauger kalt “Den lange reisen“, om nordmenn som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Den handlet blant annet om nordmenn som deltok i den amerikanske borgerkrigen, et tema som fikk sønnen min til å google videre for å sjekke opp det som sto i bøkene. Da det viste seg å stemme med virkeligheten ble han virkelig interessert, og dermed fikk han snusen i at det finnes en bok skrevet av en mann som reiste rundt og samlet historier fra veteranene fra det femtende regiment av Wisconsin frivillige. Dette regimentet besto først og fremst av nordmenn, samt noen svensker og dansker. Et hel-skandinavisk regiment altså. Spennende, dette kjente jeg ikke til fra før av. Boken heter “Det Femtende Regiment Wisconsin Frivillige” og er skrevet av Ole Amundsen Buslett (1894), og måtte bestilles som fjernlån fra Nasjonalbiblioteket. (Takk til mitt lokale Deichman som var så velvillige til å skaffe denne!)

Nå er boken her, og jeg måtte kikke litt i den. Sønnen min er bortreist for tiden, så han vet ikke at jeg har den ennå. Lurer på hva han sier når han ser dette:

Jeg håper vi kan finne fram til annen informasjon om denne delen av historien, men da helst noe litt mer lettlest for en 13-åring (og moren hans).

Jeg ser forresten at et eksemplar av boken selges (eller er solgt?) for $650. Synd de ikke har valgt å trykke den opp på nytt i mer moderne utgave.

 

Værrapport

Dagens utsikt

Det er dårlig vær på gang (som om vi ikke har merka det) med regn og kraftig vind. Ifølge artikkelen skal det bli liten kuling her i Oslo til natten, mens det blir full storm nedover kysten. Tordenvær er det også på vei, så det er bare å mure seg inne med gode bøker, dvd-filmer og annet snadder. Det kan se ut som det blir aktuelt å innvie mitt nye pelspledd utover kvelden, og så kan vi alle sammen synge i kor: “En sommer er oooover…”

Nb. Ingen dyr ble skadet da dette pleddet ble laget, det er bare feik.

 

Om jeg skulle føle at verden går imot meg…

(og det vil sikkert skje igjen…)

…så skal jeg ta fram denne posten og sette lyden litt høyere på enn jeg pleier, før jeg kjører i gang denne herlige, morsomme og, i hvert fall for meg, rørende YouTube-videoen jeg ble tipset om av Curly og Tor-Arne på PhotoChallengen i Middelalderparken i dag. Fantastisk start på et bryllup, håper paret har det like morsomt sammen videre også!

Dagen har vært innmari fin – håper det fører til mange, flotte bilder til boka til Curly! Etter å ha fulgt prosjektet i mange uker, føler jeg meg litt delaktig. Tror nok det er mange som har det på den måten, og heldigvis var det flere som trosset gråværet og møtte opp i Middelalderparken. (Det tok ikke så lang tid før været bedret seg veldig.) Jeg traff både kjente og ukjente og hadde det utrolig hyggelig. Sjekk Tor-Arnes post her og få et visst inntrykk av hvordan vi hadde det.

Jeg smiler ennå, det er virkelig deilig å være skikkelig glad igjen. Takk til fineste Trips & Tics som dro meg med!

(Selvsagt har jeg tiaraen på når jeg skriver denne posten.)

 

Bryllupsgave

Nå trenger jeg hjelp, altså. Jeg har ei veldig god venninne i Italia, som skal gifte seg ganske snart. Jeg har kjent henne siden vi ble brevvenner som 16-åringer, altså i over 20 år! Jeg har møtt henne to ganger, ellers har kontakten vært via brev – og etterhvert epost/Facebook. Hun er en innmari fin jente og jeg er så glad på hennes vegne nå som hun endelig skal slå seg til med kjæresten.

Jeg er invitert i bryllupet, men har ikke mulighet til å reise. Men gave må de jo få, og jeg har vridd hjernen min for å finne noe passende. Det må jo være til dem begge, og så synes jeg det hadde vært hyggelig å gitt noe norsk – men samtidig noe som er ålreit å få/bruke. Da jeg giftet meg (for hauger av år siden) fikk jeg en pen duk med tøyservietter fra henne. Fin gave, lett å sende i posten og samtidig noe som kunne brukes, samt at det var laget i området hun bor i.

Så – jeg ønsker å finne noe like passende. Ikke for tungt, ikke altfor dyrt – men likevel noe fint. Det står helt stille, så nå spør jeg dere kloke lesere om hjelp. Har du et forslag til noe fint jeg kan gi i gave?

 

Du milde…

Det er meget man kan la seg underholde av på nett, for eksempel når man blir beskyldt for å være medlem av en helt spesiell menighet som bedriver konspiratorisk arbeid for å lure alle Norges ME-syke og ødelegge livet for dem. Tenk det. Ikke bare har jeg feil kjønn, jeg var også med og “overfylte” kontoret til selveste helseministeren. Dessuten er vi visst godvenner med journalisten og har lurt ham også, så han skal bli vår lydige slave og skrive akkurat det vi ønsker.

Det er en svært alvorlig sak det her, altså, det skal dere bare vite. Det er ikke mindre enn “det største tillitsbruddet” – og nå er ME-saken ødelagt for all tid framover. Sorry mac, og det er altså blant annet min feil.

…

For dere mentalt friske der ute kan jeg berolige med at jeg stadig er skeptisk til LP som behandling/kur for ME (men åpen for at det er teknikker som kan være greie å lære for både friske og syke). Hos helseministeren ble ikke LP nevnt med et ord. Kontoret hans var slett ikke overfylt, det var god plass rundt bordet og kunne fint ha rommet enda noen til. Det var aldri planlagt at vi kun skulle være kvinner på møtet, og jo – jeg synes faktisk det var supert at det var ME-syke selv som deltok på møtet. Leger og professorer har pratet masse før og vil fortsette å prate masse senere, men nå var det altså vi som selv har sykdommen som slapp til, blant annet for å kunne fortelle hvordan det er å ikke få adekvat behandling.

(Om du leser dette og ikke fatter bæret, så er dette en kommentar til en hysterisk post jeg ikke ønsker linke til, ettersom jeg blir moderert vekk fra kommentarfeltet der.)

 

Rett fra ferie og ut på by’n

Heisan hoppsan!

Dah var man endelig tilbake i byen og det føles riktig så bra. Ferie er fint, assa, det er ikke det. Det er vel bare at jeg ikke er helt laget for å være borte mer enn noen få dager, før jeg lengter sinnsykt etter egen seng, eget kjøkken, egen balkong, egen mat osv osv.

Og nuh er jeg her, altså. Hva er det første man gjør når man kommer hjem etter en ganske slitsom & pyton kjøretur hjem fra søta bror (slitsom & pyton; ikke fordi turen egentlig var så lang, men fordi den føltes helvetes lang når jeg hadde så vondt at jeg egentlig ikke orket sitte, men måtte for ellers kom jeg meg jo ikke hjem) og jeg sikkert burde ha satt i gang med klesvask og opprydding av vårt rimelig kaotiske hjem? – Jo, det skal jeg fortelle deg (ville jo vært teit å latt være etter å ha stilt spørsmålet i første omgang): Det bar rett på by’n med Trips og venner! Ikke “byen” som i “feste hele natten på disko”, men mer som i “spise god mat på til nå ukjent restaurant sammen med en riktig trivelig samling mennesker” (rent bortsett fra lommetyven som oppholdt seg akkurat litt for lenge i nærheten av oss og forsynte seg grovt av lommeboken til Trips’ kjæreste. Dusten! Lommetyven altså, ikke kjæresten.) for så å bevege oss circa 150 meter bort til Saras telt der vi inntok noen riktig gode drikkevarer i fornuftige mengder.

Og, siden jeg sitter her og rabler for meg selv i pur glede over å være hjemme – i stedet for å legge meg i sengen min og sove som jeg burde ha gjort om jeg var mer fornuftig: En liten konkurranse! (Denne er det am die strengsten verboten å svare på dersom du kaller deg Trips, og/eller var blant de hyggelige menneskene jeg spiste sammen med i aften!)

Konkurranse altså: Hva i alle dager spiste jeg på restauranten? Et lite hint: Ikke akkurat hverdagskost i dette landet, og noe jeg aldri tidligere har smakt.

Noen som vil gjette?

 

Hej, hej, hemskt mycket hej

Tjänare grabbar! En örliten hilsen fra internettcafe – forsöket i går fra mobiltelefonen til faren min funket ikke. Men nuh!

Ferie er bra, rolig og fint sted. Väret er akkurat passe blanding, så jeg slipper bli overopphetet. Huset er fint, men sengen er vond og ryggen vil helst hjem til egen seng (og kiropraktor). Ikke lenge til nå…

Håper alt står bra til med dere, gleder meg til å komme hjem og “prate” med dere igjen! Fortsatt god sommer til alle sammen!

Peace & Love,

Lothiane

 

Flott artikkel om ME i A-magasinet

I dag har A-magasinet (i Aftenposten) en lang og god artikkel om ME, der blant annet møtet jeg var med på hos helseministeren er nevnt. Artikkelen ligger dessverre ikke på nett Edit: Det gjør den, takk til flere som har gjort meg oppmerksom på det! Her er link: ME-syke blir ikke trodd.

Bare det at de setter av 8 sider, synes jeg er bra. Enda bedre er det at journalist Ola Henmo skriver nøkternt om den omstridte LP-behandlingen. Historien til Lars Narvestad, mannen bak Oppropet, er sterk lesing. I det hele tatt er det en fin veksling mellom det personlige og de mer “kjølige” fakta. Jeg håper riktig mange leser artikkelen, spesielt folk innen helsevesenet (men gjerne også de som er så glade i å komme med råd uten å ha filla peiling på hva de snakker om).

Jeg våger meg til å sitere litt fra akkurat det som står om møtet vårt med Bjarne Håkon Hanssen, og håper journalisten og Aftenposten tilgir meg for det. Anbefaler uansett alle å lese hele artikkelen, den er blant de bedre jeg har lest i norsk presse om ME.

Overrekkelsen
Fredag for én uke siden. Lars Th. Narvestad er blitt frisk nok til at drømmen om hytteferie med barna lar seg realisere – med bistand fra hjemmehjelp og døgnkontinuerlig støtte fra en venn. Derfor er han ikke med idet seks unge ME-syke kvinner, som på nettet har hjulpet ham med oppropet, tar plass rundt Bjarne Håkon Hanssens møtebord.

Helseministeren har satt av et kvarter, men lytter og spør i nesten en halvtime mens de forteller sine uhyggelige sykehistorier og legger fram kravet om presise diagnosekriterier, satsing på biomedisinsk forskning og bedre omsorg og pleie for de sykeste.

- Dette er vårt rop om hjelp. Du er den eneste som kan hjelpe oss, vi bønnfaller deg: Gjør noe!

Hanssen garanterer dem at ME-saken engasjerer ham stort. Vi kan for lite, vi gjør for lite, medgir han, og inviterer hele gjengen tilbake på oppfølgingsmøte til høsten.

Noen egentlige løfter gir han dem imidlertid ikke. Det er jo ingen sak å vise politisk handlekraft når de faglige rådene er entydige. Når de, som i ME-saken, er sprikende, er det langt verre.

Derfor gir han kvinnene helt rett i at det haster med god forskning.

Nok en gang: Det er ikke for sent å skrive under på Oppropet. Vi ønsker oss mange flere underskrifter! Med tanke på hvor mange mennesker i landet som på en eller annen måte er berørt av sykdommen, enten som syk selv, eller som pårørende/venn, burde det bli mange flere navn på listen. Send gjerne oppfordringen videre til alle du kjenner.

Tusen takk til Lars Th. Narvestad, både for alt arbeidet med Oppropet, men også fordi du stiller opp og gir sykdommen et ansikt og en historie. Jeg vet det må ha kostet mye, dette er større enn å ha gått over Nordpolen på ski!

Til de som allerede har signert; tusen, tusen takk! Det er takket være dere vi kom så langt at vi fikk møtet med helseministeren.

Din signatur kan faktisk påvirke, vi er allerede på vei.

 

Er det rart jeg er sliten om morran?

Forrige natten var jeg glødende opptatt av å få vasket bh’ene mine, selv om bygningen var i brann og vi egentlig skulle evakueres. I natt har jeg vandret gatelangs i en trafikkert by, for å finne et sted å plante to små trær. De kunne ikke plantes hvor som helst, ettersom jeg visste de kom til å vokse seg kjempestore. Så… jeg gikk og gikk for å finne et egnet sted, uten at det dukket opp noe passende. Hvorfor denne rørende omsorgen for noen planter funnet nederst i en pose med råtnende hageavfall? Si det…

Forhåpentligvis fikk de slukket brannen før jeg sto i lys lue, og trærne håper jeg har fått det godt et eller annet sted. Selv er jeg trøtt som ei strømpe, men her sitter jeg nå.

 

Sjokoladedød

Og i serien “100 dumme måter å dø på” har vi i dag kommet til han som falt i sjokoladegryta… og døde.

Au…