Ikke akkurat jubileum

I dag er det på dagen 10 år siden jeg ble syk.

Da jeg fikk feber og sår hals, ante jeg lite om hva som ventet meg. Det er godt jeg ikke visste, egentlig… Vanligvis var jeg aldri syk mer enn et par-tre dager, maks en uke. Men denne gangen var alt annerledes. Jeg hadde 40 i feber (tror aldri jeg har hatt det noen gang før) og så sår hals at jeg ikke greide spise noe uten å hive innpå smertestillende først. Og det ga seg ikke heller, jeg ble sykemeldt en uke først… så en til… og enda en. Først 8 uker etterpå var jeg noenlunde i stand til å gå tilbake på jobb.

Tidlig mistenkte jeg kyssesyken. Søsteren min hadde vært hos meg noen uker før, og hun hadde nettopp kviknet til etter en heftig runde med mono. Dette nevnte jeg for legene, men de hadde vel ikke all verdens tro på den forklaringen. Jeg var visst for gammel for sånt. (Jeg var 28 på den tida.) Det ble tatt tester, men kun den typen som ble sjekket der og da på legekontoret. Den viste negativt hver gang. Derimot hadde jeg skyhøy crp, så jeg fikk antibiotika i tre omganger, uten at det hjalp noe. Etter noen uker fant de ut at det måtte være virus (også), så de sendte blodprøver til et laboratorium. Enda en gang negativt på kyssesyken, men prøven viste at jeg hadde hatt denne sykdommen før.

“Kanskje det betyr at det er det jeg har nå, da?”, sa jeg… og tenkte at siden det hadde gått flere uker var det vel ikke så merkelig om resultatet fortalte at dette var noe jeg hadde hatt. Jeg hadde jo aldri vært i nærheten av å være så syk tidligere. Men neida, det ble øyeblikkelig avvist av legen min, så da måtte jeg jo bare stole på det.

Senere har jeg fått bekreftet at det faktisk kunne ha seg slik jeg trodde, men hvem vet – inte jag, i hvert fall. Det spilte liten rolle, jeg var dritsjuk og det ga seg ikke.

Tilbake i jobb, men ved den minste anstrengelse fikk jeg feber og sår hals igjen. Jeg snubla videre, gikk hyppig til akupunktur og homeopater for å bygge opp immunforsvaret, uten at det hjalp annet enn der og da. Alt kjentes annerledes ut, ingenting fungerte som før og jeg ramla sammen av den minste anstrengelse.

Etter et par år ble jeg sykemeldt, så var det over på attføring og stadig var jeg syk. Psykisk, sa legene… men det føltes ikke sånn.

Jeg greide aldri komme meg tilbake i jobb. Først i begynnelsen av 2007 fikk jeg diagnosen; M.E. Jeg hadde mistenkt dette noen år, men legestanden er ikke mest kjent for å ta denne sykdommen på alvor, dessverre.

Ti år, altså. Det er rart å tenke på. Jeg greier ikke helt å gjenkalle følelsen av å være frisk, men jeg husker hvordan det var å traske rundt i timesvis med walkman og lytte til lydbøker – uten å bli spesielt sliten, bare sårbeint.

Innimellom tror jeg at det er det jeg savner aller mest…

 

Hurra for deg som fyller…

* Lørdag fylte faren min år, og i dag (vi er over midnatt, da kan jeg si i dag) har min kjære Lillesos bursdag. Hurra hurra! *

En annen som fyller år i dag er Pål Steigan, og han ble behørig feiret på Parkteatret lørdag, av familie og venner. Det var riktig hyggelig å være tilstede, ikke hver dag jeg er i samme rom som masse gammelkommunister. Jeg rakk til og med hilse på en “gammel helt” fra ungdomstida, noe jeg var veldig fornøyd med.

Parkteatret scene er et flott sted for intimkonserter, med sjarmerende skeivt gulv som er akkurat lite nok skeivt til at glasset holder seg på bordet. Fra scenen fikk jeg høre vakre Brecht-sanger, Håkon Austbø spilte flygel og Guri Egge sang (utrolig flott!), i tillegg til annen flott musikk og hyggelige taler. Det ble plass til en aldri så liten, humoristisk quiz med “røde sanger” som tema også, veldig artig.

Dessverre var ikke denne sangen med, men jeg fant den på YouTube i stedet og mimrer lykkelig:

 

Jeg streiker

Altså, hva er det med meg..? Eller hva er det med menn?

Enten treffer jeg på han som vil kontrollere meg og alt jeg gjør, og kritiserer hver minste ting – eller jeg møter på han som synes jeg er plagsomt kontrollerende og sjalu dersom jeg ymter frampå at det hadde vært hyggelig å bli invitert med på hans greier innimellom, hvorpå han dropper meg kjappere enn du kan si “redd-for-forpliktelser”.

Heldigvis har jeg en stor bekjentskapskrets, og ei derfra kunne fortelle meg at spesielt sistnevnte eksempel er mye vanligere enn jeg trodde. En rekke sterke, flotte kvinner hun kjenner, opplever å møte menn som gjerne treffer dem en gang imellom for litt felles hygge, men noe skikkelig forhold å snakke om – se det blir for tøft, gitt. Hun mener dette er noe som ligger i tiden, at det ikke handler om at jeg mangler noe i topplokket. Vel, greit å vite.

Men ettersom dette er så vanlig, tenker jeg at det egentlig ikke er noen vits. Derfor altså; streik.

Jeg skal bli prippen og sur bitter-feminist. Fra nå av gidder jeg ikke omgås andre menn enn homser og familiemedlemmer. Det skal bli et herlig aseksuelt liv! Dersom det dukker opp noen som viser interesse, kan jeg sikkert bli med på date – men ikke uten anstand som ei venninne, eller mora mi. (Slapp av mamma, det blir neppe store jobben…)

Jeg trenger vel ikke si at det ikke blir noe første kvelden?! Ikke andre heller… Jeg satser på en langvarig streik og er ikke spesielt åpen for mekling.

 

Veggismat og homsebarer (Dublin vs. Oslo)

I Dublin var jeg så heldig å få spise på to toppers steder som kun serverer vegetarmat. Og for en mat! Jeg kunne reise tilbake til Dublin bare for å spise der igjen! Først var det lunsj på Cornucopia (=overflødighetshorn), og jøssenam så mye delikat og fristende mat de hadde å by på. Det var ikke så lett å velge, men jeg klarte det til slutt. Nam! Absolutt anbefalelsesverdig mat, altså. I tillegg hadde de en vanvittig god lemonade der som var organisk. Jeg vil tilbake… Hvorfor har vi ikke Cornucopia i Oslo? Det eneste som er synd er at det er altfor få sitteplasser der i forhold til pågangen av sultne mennesker. Det var ikke kjempebillig der, men slett ikke overpriset heller. Anbefales alle sultne besøkende i Dublin som ikke MÅ dytte i seg døde dyr til hvert måltid.

Fra Cornucopia

Cinnamon bun på Simon's place

Selv om det ikke helt hører med i en post om veggismat, så må jeg bare få skryte av Simon’s Place der de selger de beste cinnamon buns jeg noensinne har smakt. Kanelboller altså. Fantastisk..! Oppe, det vil si på inngangsnivå, var det en del bord – men ganske fullt. Vi gikk ned i underetasjen der veggene er dekorert med plakater fra alle mulige konserter og happenings i Dublin. God plass til å sitte lenge og skravle, noe som faller veldig i smak hos undertegnede. Kanelbollene var jo skikkelig carb porn, men om man insisterer på å spise noe annet virket det som de hadde et godt utvalg av sandwicher og annet snadder der også. Skal du til Dublin er det egentlig et must å ta en tur på Simon’s Place. Nemlig. De har dessuten sin egen Facebook-profil, så Simon’s Place er nå offisielt min venn. Heldige meg!

Men altså… tilbake til veggismaten.

Middagen hadde vi planlagt å ta på en kubansk restaurant, men da vi endelig fant fram etter å ha traska gatelangs i timesvis (*kremt* nesten…), viste det seg at stedet var midlertidig stengt på grunn av oppussing. Dermed måtte vi finne et nytt spisested og vi havnet på uanselige, men absolutt hyggelige Govinda’s. Dessverre husker jeg ikke hvilken vi besøkte, for det står på websiden at de har flere restauranter i Dublin. Uansett, der serverer de indiskinspirert vegetarmat. Da vi var der hadde de 3-4 ulike retter å velge mellom – og ønsket man litt av hver rett var det ikke noe problem. Du velger mellom stor eller liten tallerken, og stol på meg – om du ikke er ekstremt storspist og uthungret – velg liten. Så peker du ut den maten du ønsker deg og de øser opp en diger haug på tallerkenen din. Jeg tror det kostet noe sånt som 6 eller 8 euro for en liten tallerken, og jeg greide ikke spise opp alt sammen. Jeg husker ikke hva jeg spiste, men alt smakte godt. Dessuten var det ei hyggelig dame bak disken som hadde vært i Oslo og spist på Krishnas. (Jeg trodde på det tidspunktet at Krishnas var nedlagt, men har funnet ut at de bare har flyttet litt på seg og nå befinner seg i Colosseum-senteret på Majorstua.)

Aldri har jeg vel fått i meg så mye vegetarmat på en dag. Nam, nam, nam og atter nam! *Ønsker meg en mann som er vegetarkokk og som vil lage sånn mat til meg hver dag*

Etter disse kulinariske opplevelsene, var det på tide med litt utsvevende natteliv. Og hvorfor ikke homsebar? Først besøkte vi PantiBar, som er drevet av en ekte drag queen. Panti sjøl var dessverre ikke inne da vi var der, men de hadde quiz på gang. Stedet har åpen wi-fi (rent bortsett fra at den var stengt akkurat da på grunn av quiz’en). Det var feil dag å besøke stedet på, torsdag er visst et must – da har de for tida sin egen vri på The Apprentice med drag-prinsesser som konkurrerer mot hverandre. Vi kom for sent til å få sitteplasser og for sent til å bli med på quiz’en så vi tuslet videre til en annen homsebar jeg dessverre ikke husker navnet på. Der var det dype lenestoler, karaokeshow og masse ballonger. Vi var der bare akkurat lenge nok til å få torturert øregangene våre med noen få sanger, men moro var det lell!

Det var Dublin altså; et fantastisk utvalg av vegetarisk snaddermat og en rekke homsebarer med ymse underholdning. Bra!

Så var det Oslos tur.

Det eneste stedet jeg vet om som serverer vegetarmat her i byen, er Krishnas cuisine, som altså tidligere lå vis-à-vis Majorstuahuset, men nå har flyttet til Colosseum-senteret noen kvartaler unna. (Finner du fram til kinoen så er det ikke mange meterne igjen.) Jeg var så vidt innom dem en gang for noen år siden, men da var det så fullt at jeg ikke fant sitteplass. Dessuten så det ikke det minste trivelig ut der. Derfor ble jeg gledelig overrasket over deres nye lokaler som virket lyse og delikate. Ikke all verdens plassering i forhold til at de er inne i et slags kjøpesenter, men for meg og følget mitt gjorde det ikke så mye. Vi er gode på “people watching” og fikk absolutt dekket det behovet også.

Men altså… maten: Dagens rett kostet 125 kroner, med mulighet for påfyll (!). Det er’kke verst til å være Oslo, altså. Da jeg var der besto Dagens av en bolle suppe, en bolle salat, en stor tallerken med ris og vegetargryte, samt papadam og diverse tilbehør. Får du i deg alt kan du altså be om påfyll, og det er det all grunn til om du orker – for maten smakte riktig godt. Jeg greide ikke få i meg hele første porsjon en gang, men jeg unnet meg en usukret punsjebolle som ikke smakte noe særlig som punsjeboller pleier – men den var ganske god likevel. Ettersom jeg forsøker å holde meg unna en del matvarer, var det veldig positivt å kunne få en oppramsing av innholdet i kaken før jeg valgte å kjøpe den.

Mette og fornøyde sjanglet vi oss avgårde til Kirkeveien der trikk nr. 12 var så vennlig å vente på oss. Den fraktet oss og en stor gjeng kinesiske turister, vekk fra vakre vestkanten og ned til sentrum. Vi steg av i nærheten av Dronningens gate og like etter sto vi utenfor nyåpnede BarTini. (Det er bare en knapp uke siden de åpnet dørene, og jeg føler meg veldig hipp som har vært der så tidlig.) Ifølge intervju i Blikk, sikter baren seg inn mot voksent klientell av den skeive sorten, samt kule streitinger som elsker dem. (Ikke bare er jeg hipp, jeg er kul også!) Vi var der såpass tidlig på kvelden at det var få folk der, men det gjorde ingenting for min del. Mojitoene smakte utmerket, selv om vår vennlige og amerikanske bartender ikke kunne fatte at vi orket å drikke den uten noe særlig søtt oppi. Dessuten spiste vi myntebladene, og det var visst heller ikke helt forståelig, men ble møtt med den største aksept likevel. Prisen på Mojitoen husker jeg ikke, men halvliteren kosta 42 kroner – og det er en veldig god grunn til å dra dit igjen. Dessuten var det trivelig der! Grønne vegger, gode sitteplasser og en snasen discokule i taket. Litt snodig damedo med to toaletter i samme rom, men på døra står det at det er helt i orden å låse seg inn alene om man ikke føler for selskap. Greit å vite!

BarTini kan dermed anbefales. Hit vil jeg igjen!

Er man først kommet godt i gang, er det like greit å fortsette. Derfor tuslet vi opp Karl Johan, dreide av mot høyre i retning Tinghuset, og fant fram til London Pub. Her er det en ganske annen stemning enn BarTini – for å si det mildt. Lokalene er mye større, ganske mørke og har flere krinkelkroker. Jeg talte to bardisker, ett biljardbord og masse sitteplasser. Utenom ei dame bak den ene bardisken, så jeg ingen andre damer der enn meg. På damedoen traff jeg en mann, men han smilte bare pent og forsvant fort ut. Dette var stadig tidlig på kvelden, så jeg vil tro det er ganske annerledes der på for eksempel en sen lørdags kveld, enn det var der på en ganske vanlig torsdag. Gin Tonic’en smakte utmerket, jeg hadde verdens hyggeligste selskap med meg – så for min del var det hele riktig vellykket.

Jeg burde vel gitt noen terningkast og greier, men synes det er vanskelig å måle disse stedene opp mot hverandre. Vegetarmaten i Dublin var nok et par hakk bedre enn den jeg fikk i Oslo, men Krishnas er absolutt verdt et besøk. Av homsebarene jeg har besøkt er BarTini klart det stedet jeg likte meg best. I’ll be back..!

 

Nøtteliten…

Hos FruJones leser jeg at VG har en artikkel om p-piller for menn. Et norsk firma satser nemlig på å komme med de første p-pillene for menn innen fem år, muligens som de første i verden. Jeg vil tro det er en del kvinner som synes det er på tide. Veien fram til en egnet pille er dessverre ikke så enkel, så langt har det vært bivirkninger – for eksempel økt aggressivitet og krympende testikler. Det frister visst ikke, så firmaet satser på å fremstille bivirkningsfrie piller så menn skal ville bruke dem.

Bivirkningsfrie p-piller for kvinner er ennå ikke kommet, selv om pillene vi har i dag er mye snillere for kroppen enn de som ble fremstilt på 50-tallet. Ifølge en bok jeg har lest (Den bitre pillen av Ellen Grant), var det en rekke alvorlige bivirkninger – samt flere dødsfall – med disse første pillene. Det ble forsøkt fremstilt piller for menn og, men forsøkene ble stoppet da en mann døde. Jeg kjenner ikke omstendighetene rundt det, men uansett virker det som aksepten er større for at kvinner skal utsette seg for bivirkninger enn at menn skal det.

For – i en annen artikkel hos VG blir kvinner fremstilt som “kravstore” fordi de ønsker seg p-piller som gir færre bivirkninger. Nei, tenk det da! At menn ikke ønsker bivirkninger blir ikke regnet som “kravstort”, men at kvinner ikke ønsker hormontull i kroppen er altså ikke like akseptert. Dessuten er det visst mest myter at kvinner får plager av p-piller, hevdes det. Nuvel.

 

To liv vs engelske skinheads

Livet er ikke fullt så artig for tiden, så jeg ser film for å få tankene over på noe annet. Biblioteket er en grei leverandør, de skaffer stort sett det de ikke har i hylla. Sist gang kom jeg hjem med blant annet Kieslowskis “Veronikas to liv” (La double vie de Véronique) og Shane Meadows’ “This is England”. To vidt forskjellige filmer, for å si det mildt.

This is England (2006)
Handlingen er lagt til 80-tallets England, der Maggie Thatcher styrer med jernhånd. Arbeidsløsheten er høy og de sosiale forskjellene store. Shaun på 11 år mister faren sin i Falklandskrigen og blir mobbet av ungene på skolen. En gjeng eldre ungdommer forbarmer seg over ham og tar ham med på sine relativt uskyldige rampestreker. De kler ham opp som en skinhead og lar ham være en del av gjengen. Så dukker Combo opp, etter å ha sittet i fengsel de siste tre årene. Han er en nynazist som forbanner innvandrerne for å komme til landet og ta jobbene deres. Gjengen blir splittet, og Shaun følger Combo som blir en slags farsfigur for ham.

Både Shaun og ungdommene blir bra skildret i filmen, de er mer enn sitt tøffe ytre. Egentlig virker de som en fin gjeng ungdommer, rent bortsett fra Combo som virker rimelig grenseløs og farlig. Mye fin musikk også, men jeg synes handlingen ble nesten for ubehagelig. Ikke helt det jeg trengte nå altså, men så absolutt en god film. Her er link til trailer.

Veronikas to liv (1991)
Det sies at vi alle har en dobbeltgjenger et eller annet sted der ute. Jeg har hørt at hvis man faktisk møter dobbeltgjengeren sin, vil jorden gå under. La oss håpe det ikke stemmer.

Da begge var to år og kunne gå, brente en av dem seg på en ovn. Noen dager senere var den andre nesten borti en ovn. Men hun trakk hånden til seg. Enda hun ikke kunne vite at hun ville brenne seg på den.

Weronika bor i Polen, Véronique bor i Frankrike. De er ikke i slekt og har aldri møtt hverandre, men de ser helt like ut og deler begge interessen for sang. De har til og med samme hjertefeil. Selv om de ikke vet om hverandre, er det som om det er en slags forbindelse mellom dem likevel. Bare én eneste gang er de i nærheten av hverandre, da Véronique er på reise i Polen med andre ungdommer. Hun er så opptatt av å ta bilder av et politisk opprør i Krakow at hun ikke legger merke til den andre, men Weronika ser den unge kvinnen som er helt lik seg selv. Her er et lite klipp fra dette møtet:

Weronika ofrer alt for drømmen om å bli en sangerinne, og dør under sin første konsert. Véronique bestemmer seg brått for at hun skal slutte med sangen på grunn av sin dårlige helse, og begynner på et helt nytt liv, der hun blant annet fascineres av en mann som driver med marionetter og dukketeater.

Jeg er vel ikke alene om å ha lurt på hva som ville skjedd hvis jeg hadde valgt annerledes et sted på veien, hvordan livet ville vært da. Denne filmen rører borti denne følelsen hos meg. Ifølge det jeg har lest om filmen, tar den for seg hvorvidt mennesker egentlig har en fri vilje. Det er også sagt at de to kvinnene er symboler for Polen og Frankrike (Vesten), der Véronique tilsynelatende har fri vilje, mens Weronika ofrer alt (som Polen under 2. verdenskrig) med tragiske følger. Ikke vet jeg, jeg er ikke så god på dette med å tolke. Men filmen er spesiell og ganske vakker. Musikken er nydelig, spesielt korsangen. Jeg ser så sjelden slike kunstneriske filmer, så dette var en ganske deilig pustepause fra Hollywood-mas-og-kjas.

Her er et klipp til fra Weronikas konsert, med den nydelige sangen:

 

Dracula

For litt siden gjorde jeg meg ferdig med Bram Stokers Dracula, en bok skrevet i 1897. På forhånd var jeg skeptisk til å lese en såpass gammel bok, da min erfaring med eldre litteratur ikke alltid har vært så positiv. Jeg bestemte meg for å gi den en sjanse likevel, det er jo interessant å se hva vampyrjegeren Buffy og lignende serier bygger på. Jeg angrer ikke, Dracula er en drivende god bok, etter min mening!

Språket er godt modernisert og bød ikke på noen vanskeligheter. Den er bygget opp som en samling dagbokinnlegg, brev og avisutklipp, noe som var vanlig i romaner på 1800-tallet. Historien var særdeles spennende, så det var til tider vanskelig å legge boka ifra meg.  (Som jeg ofte opplever etter å ha lest ferdig en god bok, havnet jeg i et slags hull etterpå der jeg ikke klarer begynne på noe nytt, men det går seg nok til.)

Det var ganske sjarmerende å se hvordan bokas hovedpersoner er beskrevet. Kvinnene er selvsagt nydelige, små vesener som er kjærlige, oppofrende og godheten selv. Mennene er tapre, beskyttende og galante – og lover hverandre stadig evig vennskap. Likevel er nok spesielt Mina Harker en ganske moderne kvinne på mange måter, idet hun benytter seg av såpass nymotens oppfinnelser som skrivemaskin! Hun er også så intelligent og snartenkt at hun blir sammenlignet med en mann på det området. Snakk om kompliment, dere.

Historien er som følger: Jonathan Harker er en ung advokat som blir bedt om å reise til grev Dracula i Transylvania, for å bistå ham i kjøp av en eiendom i London. Greven er høflig og imøtekommende, men lukter skrekkelig vondt og har et merkelig utseende. Ikke spiser eller drikker han, og han er kun våken om natten. Harker hjelper ham med papirer som skal til for å fullføre kjøpet, deretter blir han bedt om å bli på borgen en tid slik at han kan hjelpe Dracula i å forbedre sitt engelsk og øke kunnskapene om livet i England. Harker forstår etterhvert at han er fange på borgen og at greven slett ikke har tenkt å la ham reise hjem igjen.

Greven selv legger ut på reisen mot England.

I England venter Mina på sin forlovede, mens hun bor hos sin rike venninne Lucy som er omgitt av beilere. Lucy går i søvne og Mina forsøker hindre henne i å skade seg. Etter disse turene har hun to sår på halsen, og hun blir langsomt sykere og sykere. Flere leger kommer til, den ene er Van Helsing som nok tidlig forstår at Lucy blir tappet for blod av en vampyr. Dette sier han først ingenting om, men han gjør hva han kan for å forhindre vampyren i å gjøre større skade. Flere blodoverføringer, samt utstrakt bruk av hvitløk forhindrer dessverre ikke at Lucy til slutt dør. Etter dødsfallet oppdager Van Helsing og mennene at Lucy er en udød, og under dramatiske omstendigheter får de stoppet hennes nattlige overfall på Londons barn. En påle gjennom hjertet og et avsagd hode gjør susen.

Jonathan har i mellomtiden klart å rømme fra Draculas borg og han gifter seg med Mina. Hun blir fryktelig trist når hun hører Lucy er død, men Van Helsing og de andre forstår at det er Dracula som står bak og bestemmer seg for at han skal stoppes. Draculas hevn er selvsagt å overfalle Mina, suge blod av henne samt tvinge henne til å drikke hans blod. Dermed er forvandlingen i gang og den eneste måten å redde henne på er at Dracula dør.

En lang, dramatisk reise følger. Jeg skal ikke gå inn på den her, men det er i hvert fall spennende greier!

Det er laget flere filmatiseringer om Dracula, og på biblioteket fikk jeg låne Bram Stoker’s Dracula fra 1992. Jeg gledet meg til å se den, men guri så skuffa jeg ble. Hvordan i alle dager klarte de få de edle, gudfryktige og gode menneskene til å bli noen sexhungrige tøser? Dette er ikke Bram Stokers fortelling, den ligner jo knapt. I filmen har de funnet på en bakgrunnshistorie der grev Draculas store kjærlighet begår selvmord fordi hun tror han er drept i krigen. Han forbanner Gud og kirken og blir som straff forvandlet til en slags djevellignende skapning som suger blod av ofrene sine. Mens Jonathan Harker er fange i borgen hans, oppsøker Dracula Mina i London og de forelsker seg. Det viser seg at Mina er en reinkarnasjon av hans elskede fra flere århundrer tilbake, og selv da hun etterhvert gifter seg med Jonathan er det greven hun vil ha. Da han oppsøker henne ber hun om å få bli en vampyr som ham, så de kan leve sammen for evig og alltid.

Blæh, sier jeg bare. De har gjort en historie med svært forsiktige, seksuelle hentydninger til en snuskete og kjedelig film. Fy skamme seg!

Men altså – boka anbefaler jeg til alle fans av vampyrhistorier.

Bram Stoker (1847 – 1912) var irsk. Selv om boka ble ganske godt mottatt da den kom ut, fikk han aldri oppleve den kultstatusen den fikk senere. Stoker arbeidet en periode ved The Lyceum Theatre, ledet av den tyranniske skuespilleren Henry Irving, og skal visstnok være Stokers inspirasjon til skikkelsen Grev Dracula.

 

Missing link

Norske forskere har funnet the missing link, og hennes navn er Ida. Snart blir hun å se på Naturhistorisk museum i Oslo, og forhåpentligvis greier de sikre skjelettet hennes så godt at ikke tyver stikker av med henne. Vi får se.

Jeg kan ikke noe for det. Da jeg så bildet av skjelettet tenkte jeg umiddelbart på Michael Jacksons dans i Thriller. Muligens var han forut for sin tid, andre vil kanskje hevde Jackson selv er det missing link, uten at jeg ville finne på å si noe sånt.

Uansett, på Tøyen blir det nok etterhvert folksomt når besøkende kommer for å kikke nærmere på Ida, som er halvt lemur, halvt menneske og var 9 måneder da hun døde. Det er et utrolig funn – hvis du er interessert i å lære mer kan du besøke websiden om Ida.

 

Fugler er kule dyr

Etter at Mayra kom i hus, har jeg forstått at selv sånne små fjærdotter kan ha mye personlighet. Til å ha så utrolig liten hjerne, er hun slett ikke så dum. Eller jo, hun er jo rimelig teit når hun gang på gang prøver å bade i vannglass og jeg må løpe til for å redde henne fra drukningsdøden, men innimellom viser hun tegn på at det faktisk skjer ting inne i det lille hodet hennes.

Hos Hildring leser jeg at fugler (i hvert fall Mocking birds) kan skjelne mellom fremmede og  mennesker de har sett før.  Dersom de ser en person som tidligere har opptrådt truende mot dem, reagerer de hurtig og går til “angrep” – selv flere dager senere. Les mer i denne interessante artikkelen og se på videoen.

 

Jeg…

er slett ikke borte, altså, bare litt fraværende. Det har vært hektisk i det siste, med masse hyggelige og sosiale ting. Da stopper det liksom opp med bloggingen, et sted må jeg jo spare inn energibruken. Ettersom det er 17. mai i dag, tenkte jeg det var på tide å gi lyd fra meg og gratulere dere alle med dagen!

For en flott dag det har vært, i hvert fall her i Oslo. Tenåringen og jeg har både truffet litt familie og feiret 17. mai med kanadiske turister. Alt sammen var veldig hyggelig – og så var det spesielt å være i sentrum igjen. Tror ikke jeg har vært i sentrum på nasjonaldagen siden Tenåringen var fire år, eller noe sånt. Det var igrunn akkurat like folksomt som jeg husket det, så muligens ikke noe jeg vil gjenta hvert år. Samtidig er et ganske flott å være midt i folkelivet, se alle bunadene og dele stemningen med omtrent en million andre.

Jeg har hatt en slags “kanadisk uke”, ettersom jeg både har fått hilse på familien til min kanadiske venn – og i tillegg møtt to turister som kontaktet meg via Oslo Daily Photo. Det er utrolig hyggelig og ganske morsomt å prate med noen som ser Oslo med helt nye øyne. Jeg har fått spørsmål jeg aldri har tenkt på før, samt noen jeg ikke ante svaret på – men jeg tror turistene var veldig fornøyde likevel. Jeg liker positive folk!

Nå tror jeg livet går tilbake til normalen og det er sikkert greit, for jeg er rimeligvis ganske sliten. Kanskje det blir litt mer liv i bloggen min igjen også? Jeg kan jo håpe…

Har dere gjort noe hyggelig i dag, da?