I går var Trips & Tics og jeg med som publikum i Norske Talenter på TV2. Det var en interessant opplevelse. Fra før av er min erfaring som publikum i offentlige medier da jeg var med et par-tre ganger på 10 i skuddet (dere småtasser husker sikkert ikke dette, men det var Det Største På Radio den gang jeg var ung). Der satt vi med mentometerknappene våre og stemte som gale på de sangene vi ville ha med videre. Stor stas. Ellers var jeg med en gang i NRK og var publikum da de tok opp et program der Skavlan var programleder. Det var ikke det store fredagsprogrammet hans, altså. Husker ikke hva det het, men han dro fram gamle klipp fra NRK-programmer.
I går var vi med på noe større, for å si det sånn. Likevel var jeg mest overrasket over at studioet ikke var større da jeg kom inn der. På TV ser det så gedigent ut, de er vel flinke til å bruke vidvinkelen.
Vi var på plass over en time før showet startet og ble godt oppvarmet av en moroklump som sikkert fint kunne egnet seg på TV. Jobben hans var å gå gjennom alt som skulle skje og øve på klapping og heiing med oss. For er det en ting som er sikkert, så er det at slike TV-show er iscenesatt fra begynnelse til slutt – og sånn må det vel være. Vi skulle klappe hver gang vi fikk beskjed om det, vi skulle klappe når artistene opptrådte (underveis og selvsagt når de var ferdige), uansett om de var favoritter eller ei. Vi skulle kline til og heie oss blå i trynet helst, og enda litt til. Og når dommerne sa noe negativt skulle vi bue, helst til vi ble hysjet på.
Hver artist hadde fått et visst antall plasser som de kunne tildele sine venner, så der satt vi med en gjeng Marikatilhengere og klappet alt vi orket. Stor stas, men det var rimelig høylydt det hele. Dessuten gjorde det litt vondt i viljen min da jeg måtte sitte og klappe for et par utøvere jeg så absolutt ikke synes noe om. Nuvel, jeg gjorde selvsagt som jeg ble fortalt. Vi fikk jo goodie-bag og alt mulig.
Det var ganske skummelt med han kameramannen som føyk rundt med kamera på skulderen og en “kabelslusk” bak. Spreke var de, de pilte som mus når de fikk klarsignal og kastet seg ned på huk når de sto i “skuddlinjen” for et av de andre kameraene. Sikkert mye å holde styr på. Trips og jeg fant fort ut at vi satt utsatt til, ettersom denne kameramannen ofte stilte seg opp og filmet akkurat der vi satt. Smilet ble litt stivt da jeg fikk kameraet trykket opp i ansiktet flere ganger. Jeg gjorde mitt beste for å ikke se inn i kameraet og forsøkte late som ingenting. Ikke ante vi når vi ble filmet heller, for vi fikk ikke se det som skjedde på tv. (I ettertid har jeg sett programmet i reprise og talte meg selv hele 7 ganger på tv. Jeg er SÅ glad jeg ikke er kjendis og må leve med sånt til daglig.)
Marika traff vi på før showet og i pausen. Det var artig å se hvor godt hun kledde å ha en drøss med autografjegere rundt seg. Trips spådde at det snart kommer til å være en del småjenter med knallrødt hår rundtomkring. Det hadde vært morsomt om hun får rett.
Trips tok forresten bilder underveis. Skal bli moro å se om det ble noe ut av det. Følg med i bloggen hennes! Selv fikk jeg bare noen helt elendige opptak med videokameraet på mobilen. Noen som vet om det går an å snu film 90 grader?
Marika gikk dessverre ikke videre til finalen og det synes jeg er veldig synd. Det er stadig en mulighet for at hun kan få en siste sjanse, har jeg hørt. Dersom du har lyst å bidra til det kan du besøke denne siden og legge igjen en hilsen i kommentarfeltet der og si du ønsker Marika videre.
Jeg har forresten litt lyst på kjolen Mia Gundersen hadde på seg i går kveld…
