Kun for moro skyld

God morgen, alle dronninger av Nei.

Vel overstått helg og alt det der. Har dere vært ute og gått i tog og brent hijaber, alle sammen? Jeg må innrømme at jeg ikke har gjort noen av delene, jeg har bare holdt meg innendørs og hatt hvilehelg. Innimellom har jeg kikket ut av vinduet, men måtte gi meg med det da det bare førte til krampegråt hver gang.

På snokerunden min inne på Facebook fant jeg følgende sak. Den er ikke lagt ut som noe hint med skjult budskap eller noe sånt, den bare fikk meg til å humre litt og da er den vel verdt å dele med andre.

A study conducted by UCLA’s Department of Psychiatry has revealed that
the kind of face a woman finds attractive on a man can differ depending
on where she is in her menstrual cycle.

For example: If she is ovulating, she is attracted to men with rugged
and masculine features.

However, if she is menstruating, or menopausal, she tends to be more
attracted to a man with duct tape over his mouth and a spear lodged in
his chest while he is on fire.

No further studies are expected

 

Jeg har lest… “La den rette komme inn”

Jeg har hatt en vanvittig leseopplevelse, som til tider ble nesten uutholdelig. John Ajvide Lindqvists bok “La den rette komme inn” er en slags vampyrhistorie og oppvekstroman i ett, alt plassert i en forstad til Stockholm på 80-tallet. Jeg har ikke lest noen andre vampyrromaner, så jeg skal ikke uttale meg skråsikkert om noe som helst, men jeg tror nok ikke denne historien ligner på noe annet som finnes på bokmarkedet. Dette er ingen romantisering av vampyrer, men ingen demonisering av dem heller. Det er ikke vanskelig å føle medlidenhet, selv om handlingene som foregår er grusomme.

Kort fortalt handler det om 12-årige Oscar, en overvektig og ensom gutt som blir mobbet og plaget på skolen. Han drømmer om hevn over de ondskapsfulle plageåndene sine og er glødende opptatt av å lese om drapssaker i avisene. En kveld møter han Eli på lekeplassen utenfor der han bor. Hun er liten og tynn og er tynnkledd selv om det er vinter. Et spesielt vennskap vokser opp mellom dem, samtidig som skrekkelige mord blir begått i drabantbyen.

Boka er på over 500 sider og var nesten umulig å legge fra seg. Det hele virker så normalt og realistisk, det er kanskje det som gjør historien så intenst spennende. Dette kunne foregått her jeg bor – og for alt jeg vet så gjør det kanskje det. Jeg tror jeg kommer til å være litt ekstra på vakt dersom noen skulle be meg invitere dem inn.

“La den rette komme inn” er filmatisert, men jeg har med vilje latt være å se inntil jeg fikk lest boka. Nå ser jeg fram til filmopplevelsen og er spent på hvordan de har fått det til. Forfatteren selv har skrevet manus, så dette kan bli riktig bra.

Boka anbefales for de som tør utsette seg for den. Den har et godt språk og er bygget opp slik at jeg bare måtte lese videre… og videre. Dette er bra håndtverk! Jeg har i hvert fall blitt blodfan av Lindqvist og kan nesten ikke vente med å begynne på neste bok: “Håndtering av udøde”.

 

Phanden i inderste, gloheite helhvete!

Det snør..!

Nå som det var så fint og mildt og vårlig i byen, det har dryppet lystig fra hustak og snøfonnene har minsket betraktelig. Endelig, lissom.

Men mars er lunefull og nå detter det altså mer hvitt ned fra himmel’n, som om noen i det hele tatt trenger mer av det stoffet nå.

Det hadde vel igrunn ikke gjort så mye hvis jeg bare kunne gå i hi og bli her til våren. Snart skal jeg ut og reise og greier – hvilken rolle spiller vel snøfonnenes høyde og tykkelse da? Men – det er viktige ting som står på spill.

På lørdag om en uke feires nemlig St. Patrick’s Day i Oslo og det eminente bandet mitt, Oslo Caledonian Pipe Band, skal ut og marsjere. Det gjør vi ikke spesielt ofte, kan jeg røpe, så jeg tror det kan bli underholdende nok i seg selv – men i tillegg kan man skue en del mennesker paraderende etter oss, noen av dem til og med kledd i grønt. Som min fabelaktige trommelærer sier; det ser ut som noen gikk på Karl Johan og ropte “parade!” og så kom det noen tilfeldige interesserte forbi og ble med.

Parade! Kom og bli med..!

Borti Nord-Amerika gjør de parader på en litt annen måte enn her, de driver til og med og blander inn noen gamle biler og kler seg ut og kaster godis til tilskuerne, og andre sære ting. Jøssenam, som om ikke vi kan dette med parader her i Norge, lissom! Vi som har verdens beste 17. mai-tog og alt mulig, og kan vifte med flagg så enhver utlending blir misunnelig. Nemlig.

Har gått på kurs i norsk flaggvifting?

Nøysomme som vi er så tar vi til takke med noen grønne hatter og en kar i grønn kappe som får kjøre hestevogn foran i toget… eh paraden. Sånt no’ er ikke hverdagskost!

Grønnkledd gubbe i hestevogn = Paddy sjøl.

Det er én ting som går innmari dårlig sammen med kulde og vinter. Vel – når jeg tenker meg om så er det veldig mange ting som går dårlig sammen med kulde og vinter, men her skal jeg altså fram til en helt bestemt ting, nemlig sekkepipen. Sekkepiper er lagd blant annet av tre. Ikke selve sekken da, det skulle tatt seg ut. Tre reagerer av en eller annen snodig grunn på været. Har man stemt opp sekkepipen sin og så tar den ut i kuldegrader, vil den garantert låte ganske grusomt – hvis du i det hele tatt får lyd ut av den. (Og her vil ganske sikkert noen festlige sjeler kunne finne på å påpeke at det er mange som ville vært glade for tyste sekkepiper, men de slettes selvsagt fra kommentarfeltet – rått og brutalt.)

Nå finnes det jo mye fint i plastikk, men jeg tror neppe de noen gang kan erstatte treflisa (reed’en) med noe i plast, dermed er det vanskelig å finne en løsning på dette vinterproblemet – annet enn plussgrader og sol og masse smelting. Værsåsnill, det er vel ikke så mye å be om?

Eksempel på drillpike

Tenortrommegjengen, eller drillpikene som jeg kaller oss, har ikke det samme problemet. Så lenge det ikke er altfor glatt skal vi vel greie å marsjere oss opp Karl Johan og svinge litt på trommestikkeklubbene våre samtidig. Det er bare så kjedelig uten musikk til, og med tanke på hvor mye jeg har øvd i det siste så synes jeg det er dårlig gjort om det ikke blir noe av vår deltakelse i paraden. Kanskje vi kan ta med en ghettoblaster og spille sekkepipemusikk på full guffe i stedet, og så kan vi marsjere så fint vi kan og svinge litt på kiltene våre i takt med musikken. Ikke..?

 

M’kay… Geek-time

Hos den godeste Kamikaze fant jeg nerdetesten, noe jeg selvsagt måtte hive meg over. Jeg klarer liksom ikke å la disse testene være. Denne testen burde jeg nok latt i fred, ettersom flere av spørsmålene var helt umulige å svare på og igrunn passet veldig dårlig på meg. Jeg svarte likevel så godt jeg kunne og her er resultatet:

The Nerd Test Evaluation Report

Dear Lothiane!

We’re sorry, but you are not a nerd, you are a geek.

Social:

Taking tests like this is probably the only way you can score.

Health:

The surgeon general warns that high cholesterol may promote arteriosclerosis.

Aptitude:

You don’t seem to have any skills whatsoever.

Career:

You should consider becoming a manager.

Okay, så er jeg altså en geek og et sosialt misfoster. Det er jammen godt jeg har bloggen min så jeg kan late som jeg lever et liv, likevel. Da kan jeg i samme momentet sette opp min teknologiske tidslinje, slik Kamikaze og Eirik Newth har gjort før meg (og sikkert mange andre). Here goes (svært fritt etter min ekstremt sviktende hukommelse):

Min første kassettspiller: Ca. 6-7 år (?): Jeg husker det ikke helt nøyaktig, men jeg mener det var før jeg begynte på skolen. En av de første kassettene jeg hørte på var en jeg arvet etter tanten min med Tom Robinson Band og 2-4-6-8 Motorway. Har du ikke hørt den har du gått glipp av noe stort! Senere fikk jeg noen kassetter med Sheena Easton i bursdags- eller julegave og det var stor suksess. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor nå, men så har jeg vel forandret meg ganske mye de siste 30 årene. Kassettspilleren brukte jeg til å ta opp fra 10 i skuddet og lage mine egne radioprogram.

Mitt første armbåndsur: Hjelp, husker ikke!?: Jeg har hukommelse som en gullfisk (noe som igrunn passer bra nå), men jeg gjetter på at jeg fikk det rundt skolestart eller litt før. Det vil si et sted rundt 1978.

PC hjemme: Ca. 12-13 år: En Tiki 100 kom i hus og jeg var frelst. Det har jeg blogget om før, det er til og med fotobevis!

Walkman: 13 år: Den var gul og visstnok vanntett og veldig, veldig kul! Jeg hadde den med da jeg dro på språkkurs med EF til Isle of Wight  – og både den og jeg overlevde turen, på tross av voldelig ungdomsgjeng som hatet oss snobbe-kidsa som kom drassende til øya deres hver sommer.

VHS-spiller: Ca. 14-15 år: Pappa skulle være med på tv-debatt angående lokalmiljøets kamp for en ny skolebygning, ettersom den vi hadde omtrent ramla sammen over hodet på oss. Det satte foreldrene mine på ideen om at vi måtte ha en videoopptaker så vi kunne forevige stunden. Ved kjøpet fikk de med seg to leie-filmer helt gratis. Den ene var “Gjøkeredet” og den gjorde inntrykk. Trolig større inntrykk enn tv-debatten, som dessverre ikke har blitt bevart for ettertiden. Videospilleren ble en kjær venn ettersom vi på omtrent samme tida fikk tilgang til Sky Channel. Nå kunne jeg se Music Box med Pat Sharp og ta opp favorittvideoene mine. Det var på den tiden vi begynte å snakke om “har du sett den nye sangen til [insert artist here]?”

CD-spiller hjemme: Ca. 17-18 år: Jeg skal ikke sverge på denne alderen heller, men jeg husker i hvert fall at moderen bragte en diger, firkanta boks i hus og jeg ble introdusert til cd-platene. Min første egne cd-plate var en gammel en, med Michael Jackson. Off the wall. Jeg skaffet meg en egen cd-spiller til pikerommet litt senere. Den ble brukt aktivt da jeg gjorde det slutt med min første kjæreste. Han måtte overtales litt, og der bidro Billy Joels My life (“I don’t care what you say anymore, this is my life. Go ahead with your own life, leave me alone“). Den vrakede fyren forlot livet mitt ganske motvillig, med enkelte “souvenirer” fra rommet mitt. Han var en sjuk jævel, men nok om det. Billy Joel var bra!

De andre har nevnt noe om grafkalkulatorer, men jeg vet ærlig talt ikke hva det er, eller om jeg har eid en. Jeg gjetter nei. Vi hadde en ganske avansert kalkulator vi måtte kjøpe første året på videregående. Den hadde sin og tan-knapper, det er igrunn det jeg husker.

Mobiltelefon: 24 år: Den var ikke bare min, jeg delte den med (eks)mannen. Den var en nødvendighet ettersom jeg var gravid og han jobbet utendørs, ofte på natten. Min helt egen fikk jeg noe senere.

PC hjemme (i eget hjem): 24 år: Omtrent på samme tid som mobiltelefonen kom i hus altså. Mannen og jeg spilte Colonization (♥ R.I.P. *saaavne*) og Doom og slåss om å få tilgang til pc’en.

Internettilgang hjemme: 25 år: Året var 1996, Tenåringen var baby og jeg surfa som bare rakker’n. Det er jo egentlig en overdrivelse ettersom tilgangen var via et godt, gammeldags modem som peip og bar seg da vi koblet til. (En gang kjente jeg ei kul dame som kunne etterligne modemlyden. Det var stilig!) Uansett; en ny verden åpnet seg og jeg var frelst nok en gang. Hjemmeside ble laget relativt kjapt og stadig oppdatert. I begynnelsen med mange forferdelige blinkende og hoppende gif’er, det skal innrømmes. Så vidt jeg kan huske var min første hjemmeside knallgul, hadde en gallopperende elg på forsiden og under sto det “Under construction”. Det var tider det!

ISDN-linje: 28 år: Jeg fikk jobb i Telenor med flotte frynsegoder, blant annet en Nokia mobiltelefon jeg har glemt navnet på, men den var så god at jeg beholdt den helt til jeg slutta 3 år etter. Fri telefon hadde jeg også. (Stakkars Telenor!) Etter en tid fikk jeg hjemmekontor og da ble det ordna ISDN-linje så jeg både kunne være på nett og snakke i telefonen samtidig. Oh lykke! Senere ble det ADSL-tilgang, noe som var enda mer stas. Så vidt jeg husker hang disse tingene sammen, man måtte ha ISDN for å få ADSL? (gullfisk ruler igjen…) Jobben dekket i hvert fall kostnadene (hurra!) og alt var fryd og gammen, helt til jeg sluttet og ikke ønsket å betale for mer enn en telefonlinje. Da viste det seg at det kosta skjorta å bli kvitt den hersens ekstralinja.

Dermed var veien ikke altfor lang og kronglete til at jeg forkastet Telenor og fant meg annen leverandør, men dette har jeg mer eller mindre fortrengt og dessuten… nå nærmet det seg bredbåndstilgang via kabel-tv-leverandøren og alle hjerter gledet seg!

Bredbånd og IP-telefoni: Ikke så veldig mange årene siden: Er ikke så mye å si om det, annet enn at det er veldig kjekt.

Puh, vet ikke om det er så mye mer å legge til? Jeg har skaffa meg annet småtteri også, som noen mp3-spillere og nå nylig; iPod Touch – the love of my life. ♥

Det er nesten trist at Tenåringen min ikke får oppleve den samme vanvittige utviklinga. I hans verden er det en selvfølge med Disney Channel på TV’en, dvd-spiller, pc og internett og tilgang til YouTube og Google. Det er det i og for seg i min verden også, altså, men jeg kan i hvert fall sitte og mimre over den tida vi kun hadde NRK på TV’en og ikke syntes det gjorde noe. Det var tider det!

 

Hvorfor blir noen forbanna av dette?

Det er enkelte som klarer å føle hat når de ser kjærlighet. Det har jeg aldri forstått. Ken Starr har kommet med et lovforslag som i praksis vil si at 18.000 homofile par som giftet seg i California i fjor, blir skilt fra hverandre. Courage Campaign svarer med blant annet denne videoen som ligger på YouTube. Se den og bli glad, er det ikke bra det finnes folk som elsker hverandre!? Videoen fant jeg via Hannes hjørne, som igjen fant den via Psykolade. Begge bloggene er verdt minst et (langt) besøk, for de har begge mye bra å by på. Løp og les.

 

Bienes hemmelige liv (film)

Jeg har nettopp sett Bienes hemmelige liv og det er en nydelig film som nesten lever opp til boka av Sue Monk Kidd. Nå er det en stund siden jeg leste den, så det er mulig jeg ville sett annerledes på det om jeg gikk rett fra bok til film – men sånn jeg husker den er den omtrent like vakker som bokutgaven. Har du ikke lest romanen så anbefaler jeg den varmt!

Historien foregår i Sør-Carolina i 1964. Lily Owens er 14 år og lever med sin ukjærlige og voldelige far. Moren døde da hun var liten og Lily lever med sorgen og skyldfølelsen ettersom hun ved et uhell var den som tok livet av henne. Den eneste som viser henne omsorg og godhet er den svarte hushjelpen Rosaleen.

De to rømmer og ender opp i huset til tre svarte kvinner som er birøktere. Der får Lily all den varmen og kjærligheten hun har savnet, men også etter hvert svar på sine spørsmål om fortiden.

Det er så mye varme i denne historien, men den gir også et trist bilde av raseskillet og -hatet som rådde i sørstatene på den tiden. Vennskap på tvers av hudfarge kunne ende med juling og fengsel. Men det helt spesielle forholdet mellom Lily og søstrene i det rosa huset gjør det hele litt lettere å bære.

Denne filmen vil jeg ha inn i dvd-samlingen min så fort det lar seg gjøre. Jeg ønsker å se den om igjen flere ganger, akkurat som jeg vil lese boka på nytt. Det må være en av de vakreste historiene jeg kjenner.