Stor i kjeften

Tenker den lille gule får bank…

(Vet ikke hvem som står bak, jeg fant den (og rappa’n) på Facebook.)

 

Skje-teorien

Tenk deg at når du våkner om morgenen har du et visst antall skjeer tilgjengelig. Hver ting du gjør fra du står opp koster en skje, eller kanskje to. Dusj, påkledning, ordne frokost – vips har du brukt minst 3 skjeer. Når du ikke har flere skjeer igjen, ja da kan du heller ikke gjøre mer den dagen. Hvis du velger å gjøre flere aktiviteter likevel, må du låne av de skjeene du vil få utdelt neste morgen, noe som igjen vil si at morgendagen blir veldig begrenset.

Dette er i veldig korte trekk “the spoon theory” som du kan lese om her. Jeg kom over den tilfeldig, takket være en kommentar hos SerendipityCat som gjorde meg så nysgjerrig at jeg måtte google litt.

Hun som skrev om skjeene har en annen sykdom enn meg, men likhetstrekkene er at det ikke synes utenpå at vi er syke – og at det er veldig vanskelig for andre å forstå hvordan det egentlig påvirker hverdagen.

Et friskt menneske, spesielt unge, vil ikke tenke på at det er noen begrensninger. Antall tilgjengelige skjeer virker uendelig, i hvert fall så stort at det ikke er nødvendig å tenke over. For min egen del vet jeg aldri om jeg har 20, 10 eller 5 skjeer å bruke hver dag, det kan variere veldig. Variasjonen handler nok rett og slett om at jeg ofte “låner” av skjeer – altså energi – jeg egentlig ikke har. Noen ganger gjør jeg det helt bevisst, fordi jeg velger å gjøre noe jeg har veldig lyst til. Andre ganger skjer det uforutsette ting, som når heisen står eller jeg har glemt å handle et eller annet jeg må ha.

Jeg har hørt lignende bilder på det å ha ME, men denne skje-teorien slo veldig an hos meg.

Onsdagen er nettopp gått over i torsdag og jeg har allerede brukt opp denne ukens skjeer. Nå skal jeg prøve å ikke kræsje.

 

Bøker og børst… nei, kaffe

Jeg er imponert. Biblioteket “mitt” har fått seg blogg. Jeg har hele tiden vært veldig fornøyd med filialen, bibliotekarene der er hyggelige og de skaffer nesten alltid det jeg ønsker fra et annet sted om de ikke har det selv. Etter at de pusset opp har det blitt riktig fint der, nå kan man til og med spille pensjonist-bowling med wii der. Kunstutstillinger har de også plass til, men der er ventetiden lang for å få stille ut.

Er du først på Røa kan du jo kjøpe med deg en kaffe fra byens beste kaffebu? Det er det mest eksotiske vi har å by på her i bydelen.

 

Ett år eldre

I helgen fylte jeg år og siden jeg nærmer meg 40 tenkte jeg først at det ikke var stort å feire. Det er jo bare tull, så klart det er verdt å feire dagen sin uansett! Så jeg innkalte lillesøster fra Stavanger, samt en håndfull venner til en liten samling hos meg. (Det verste med liten leilighet er det å måtte velge bort venner når jeg en sjelden gang har selskap her…) Det ble riktig koselig, til tross for at min gode hjelper ble to timer forsinket på grunn av snøen og de andre gjestene også måtte slite for å komme seg fram i snømengdene. T-banen fungerer visst ikke når det er snø og det synes jeg er litt merkelig, ettersom det faktisk kommer snø hver eneste vinter i denne byen. Nå har det kommet ekstremt mye snø da, så da er det vel mer forståelig. Kjedelig er det i hvert fall, jeg lider av akutt vårlengsel.

Litt stress ble det for å få maten klar i tide, men hey – det ble da både mat og drikke på oss etter hvert og ingen klaget. Faktisk ble det riktig morsomt, jeg tror jeg lo hele kvelden. Også fikk jeg så fine presanger!

I dag har jeg testet en veldig smart greie jeg fikk, nemlig en iLuv Sports Armband til iPoden min. Jeg som er så supersportslig må jo ha utstyr til å jogge med podden min, ikke sant!? Vel, greia er at når jeg skal gjøre husarbeid eller bevege meg rundt i leiligheten, så er det ganske tungvint å holde podden i hånda. Nå slipper jeg det, jeg bare slider podden på plass i holderen og fester den rundt armen, og vips har jeg begge hender ledig.

Det aller supreste med den fikk jeg testet ut i dag. Med podden på armen går det faktisk helt fint å øve drillene til tenortrommingen. Sabla smart! Her skal det øves framover.

Nå må jeg bare hvile meg noen dager og så blir jeg forhåpentligvis klar til å feire Podens (ikke iPoden altså) bursdag neste helg. Og så… er det vinterferie. Det tror jeg blir veldig greit.

Håper helgen har vært god og at dere har sluppet unna de verste snøproblemene!

 

Har du vært i England, da?

På vei ut for å handle i dag, traff jeg en av de i bydelen som har hjulpet meg mest, nemlig ergoterapeuten. Takket være henne har jeg gode hjelpemidler som gjør livet med M.E. litt enklere. Det var en god stund siden vi snakket sist så hun spurte hvordan det gikk, og så kom selvsagt spørsmålet; “du har ikke vært i England på kurs, altså?” Det viste seg at hun har hatt flere brukere som har returnert hjelpemidler etter at de har vært på kurs.

Jeg rakk dessverre ikke si så mye, men kunne jo fortalt henne at årsaken til returen ikke nødvendigvis betyr at de er friske, men at de følger det instruktørene forteller dem. Så lenge de har hjelpemidler “gjør” de sykdommen og det skal man ikke hvis man følger lynprosessen. For alt jeg vet kan det jo tenkes de ber om å få hjelpemidlene tilbake om en stund, selv om jeg håper det ikke skjer. Det er dessverre eksempler på de som har følt seg friske først, men fått sykdommen i retur. Rett før jeg stakk ut døra fikk  jeg i hvert fall fortalt henne litt om prosedyren for LP-kurs og hva slags papirer man må fylle ut på forhånd for å eventuelt få godkjennelse til å delta på kurs. Hun fikk visst hakeslipp, da.

Lurer på om jeg skal sende henne en mail en dag og fortelle henne om forskningsmetoden de bruker også..?

Etter at media har fått tak i noen solskinnshistorier om folk som har blitt friske av LP-metoden, støter vi som stadig er syke rett som det er på folk som spør hvorfor vi “gidder” være syke når vi bare kan dra tre dager til England og bli kurert. Jeg har ikke særlig toleranse igjen for sånt, selv om jeg vet det er godt ment. Inspirert av Trips’ dekorering av t-skjorter, begynte hodet mitt å jobbe med å finne en passende tekst å trykke på t-skjorter. Den helt slagkraftige meldingen har jeg ikke kommet på ennå, men det skal uttrykke noe sånt som at “jeg gir blaffen i om søstra til naboen din ble frisk av (velg metode), la meg slippe å høre!” Men altså, det bør jo sies på en kortere og mer elegant måte. Forslag?

 

Windows Vista

Ikke alle er fornøyde med Vista. Jeg har litt blandet forhold til det så langt, selv om jeg har brukt det i snart ett år. Det er stadig rare ting som skjer og jeg misliker å ikke få tilgang til mine egne mapper. Her om dagen åpnet jeg Utforskern (via høyreklikk på Windowssymbolet nederst til venstre). Jeg ville inn i mine dokumenter og hente fram noen bilder, så vidt jeg husker. Det kunne jeg bare glemme. “Du har ikke tilgang”, fikk jeg beskjed om. Ettersom dette er min pc og bare min, forstår jeg ikke helt dette. Men – det løste seg. Jeg måtte bare gå inn via startlinjen og velge derfra. DA funka det. Snodig.

Her er en kommentar fra M:

M er en fin tegneserie, sjekk M på start. no (nesten) hver dag.

 

Kvirrevitt

Nå har jeg opplevd det også! Mayra har blitt tagget og skal altså løse en oppgave her i bloggen. Jeg vurderte å la henne besvare på undulatsk, men fant ut at det ville blitt totalt uinteressant for andre. (Dog er jeg litt usikker på om det egentlig er interessant selv om jeg skriver noe forståelig.)

Anns katter, Salsa og Sheba har sendt en utfordring til Mayra om å fortelle seks (u)interessante ting om seg selv. Here goes, dette kan bli interessant:

1. Oppdretter trodde jeg var gutt, så den første tiden ble jeg omtalt som “han” og “kosegutt”. Det tok litt tid, men de skjønte til slutt at jeg er jente.
2. Da jeg var liten pleide jeg å fly inn i vinduene her jeg bor. Jeg lærte … omsider.
3. Menneskemat er ganske spennende, men merkelig nok får jeg ikke lov å lande i den.
4. En gang landet jeg likevel i en dessertskål med smeltet is. Så fløy jeg. De tørker fortsatt bort størkna isflekker rundt om i stua.
5. Såpeskum i oppvaskkummen egner seg ikke til å lande på.
6. Jeg kan mumle på menneskevis, men ingen skjønner hva jeg mumler.

Jeg vet ikke helt hvem som har fått denne, men er det noen lesere med kjæledyr som føler seg kallet til å blogge denne videre (eventuelt skrive her i kommentarfeltet) så vær så god.

 

Gammelt vs. nytt og rar forskning

Jeg renner ikke akkurat ned bloggen min om dagen, men jeg er ikke noe mindre glad i den (eller dere) likevel altså!

Bare sånn for å gi litt lyd fra meg tenkte jeg fortelle hva jeg har engasjert meg i i dag.

Først leste jeg bloggpost hos Hjorthen som muligens kun er interessant for Springsteen-fans, men les den gjerne uansett. Da jeg var circa 13 ble jeg kjempefan av sjefen sjøl (ikke Hjorthen altså; Springsteen). Jeg hørte Born in the U.S.A. og ble frelst. Derfra beveget jeg meg bakover i plateutgivelsene hans og fant den ene perlen etter den andre. Dessverre skjedde det noe med musikken hans i årene etter, det var ikke samme trøkket, tekstene traff ikke like heftig og etter at jeg kjøpte Lucky Town og Human Touch i -92, ga jeg opp hele mannen. Det vil si, jeg hørte fortsatt på de gamle utgivelsene hans, men det nye var for kjedelig. Min teori er at han ble for lykkelig, noe jeg selvsagt unner mannen, men jeg er nok en av de som foretrekker de yngre, mer rebelske og gjerne melankolske artistene.  The Seeger Sessions var bra, men det var jo coverlåter, så det blir ikke helt det samme. For dere med Spotify er det masse Springsteen å finne, både gammelt og nytt. Og min store favoritt blant alle de bra låtene hans er Lost in the flood, fra hans første album (ikke andre som jeg trodde, takk til Hjorthen for oppklaring av dette viktige faktum).

Ellers leste jeg med stor interesse SerendipityCats innlegg på MEblogg i dag – og anbefaler det videre til dere. Kort fortalt handler det om LP-metoden og måten de går fram for å få så høy helbredelsesprosent på kursene sine. På kurset blir man opplært til å si at man ikke er syk, men at man gjør sykdom. Etter endt kurs fyller man ut et skjema der man blir spurt om man var ME-syk da man startet kurset og om man er ME-syk ved avslutning. Ettersom man har blitt fortalt at man ikke lenger skal si man er ME-syk, krysser de fleste av at de ikke er syke mer. Det er ikke helt det samme som å si at man er frisk, mange har jo stadig symptomer. En kjekk metode for å få gode resultatet, altså. I hvert fall for arrangørene.

 

Hyperprat på mandagsmorran

Det er mandag, hurra! Mandag er en fin dag! Mandag er bandøving og møte fine menneskene – alltid bra.

Jeg sovna før midnatt i går og sov omtrent hele natten. Spratt dermed opp et kvarter før vekkeklokka og var i klærne et par timer før jeg pleier. Du verden, hvor skal dette ende? Opp som en bjørn, ned som en skinnfell og alt det der.

Et forsøk på å klippe Mayras klør endte med at hun ble sur på meg, kjeftet og beit – og stadig er klørne for lange. Jeg har trukket meg tilbake, men planlegger nytt overraskelsesangrep senere. Hah!

Helgen var flott! Jeg ble dødsliten, men den var likevel flott! Sushi på fredag, champagne hos Dr. Borg på lørdag og slapp’adag på søndagen. Champagne skal forresten åpnes med sabel, visste du det? Jeg er dypt imponert over Dr. Borgs ferdigheter med champagneflaske og skarp kjøkkenkniv (i mangel av sabel). Kuttet ble meget pent og selv om jeg fryktet glassbiter i bunnen av glasset, hadde jeg glemt den problematikken etter noen slurker av den boblende drikken. Jeg ble på en snurr og lot meg synke ned i herlig lenestol omgitt av den fantastiske kunsten til Finn Hald. Om dere ikke har fått med utstilling av ham tidligere så må dere få det med dere nå! Det er gravøl i galleriet, ikke for kunstneren – han lever stadig i beste velgående og vil være tilstede og lese høyt for alle som kommer på åpningen – men for galleriet som dessverre skal stenge sine dører om ikke så mange ukene. Hulk! Men jeg er optimist og håper på gjenåpning en gang. Men først, åpning: Fredag den 13. februar. Sett av dagen og/eller de neste ukene, for denne utstillingen blir bra!

Snart skal Dr. Borg og jeg arrangere en aldri så liten sushi-Burns for oss som ikke er velkomne på den ekte Burns aften. I Oslo er kun menn invitert, i Bergen er det åpent for mennesker. Jeg liker Bergen. Bergen eier Oslo når det gjelder Burns aften! (Om du ikke fatter hva jeg prater om så les deg opp på Wikipedia.) Sushi smaker bedre enn haggis og er dessuten enklere å få tak i. Derfor; sushi-Burns!

Kaffe! Jeg må ha mer kaffe, og snart har jeg brukt opp det meste av energien jeg samlet opp i natt. Det går nok bra, jeg kan hvile etterpå. I’ll sleep when I’m dead og alt det der. I kveld skal jeg snurre trommestikker. Mandag er så bra!