Kvirrevitt

Nå har jeg opplevd det også! Mayra har blitt tagget og skal altså løse en oppgave her i bloggen. Jeg vurderte å la henne besvare på undulatsk, men fant ut at det ville blitt totalt uinteressant for andre. (Dog er jeg litt usikker på om det egentlig er interessant selv om jeg skriver noe forståelig.)

Anns katter, Salsa og Sheba har sendt en utfordring til Mayra om å fortelle seks (u)interessante ting om seg selv. Here goes, dette kan bli interessant:

1. Oppdretter trodde jeg var gutt, så den første tiden ble jeg omtalt som “han” og “kosegutt”. Det tok litt tid, men de skjønte til slutt at jeg er jente.
2. Da jeg var liten pleide jeg å fly inn i vinduene her jeg bor. Jeg lærte … omsider.
3. Menneskemat er ganske spennende, men merkelig nok får jeg ikke lov å lande i den.
4. En gang landet jeg likevel i en dessertskål med smeltet is. Så fløy jeg. De tørker fortsatt bort størkna isflekker rundt om i stua.
5. Såpeskum i oppvaskkummen egner seg ikke til å lande på.
6. Jeg kan mumle på menneskevis, men ingen skjønner hva jeg mumler.

Jeg vet ikke helt hvem som har fått denne, men er det noen lesere med kjæledyr som føler seg kallet til å blogge denne videre (eventuelt skrive her i kommentarfeltet) så vær så god.

Gammelt vs. nytt og rar forskning

Jeg renner ikke akkurat ned bloggen min om dagen, men jeg er ikke noe mindre glad i den (eller dere) likevel altså!

Bare sånn for å gi litt lyd fra meg tenkte jeg fortelle hva jeg har engasjert meg i i dag.

Først leste jeg bloggpost hos Hjorthen som muligens kun er interessant for Springsteen-fans, men les den gjerne uansett. Da jeg var circa 13 ble jeg kjempefan av sjefen sjøl (ikke Hjorthen altså; Springsteen). Jeg hørte Born in the U.S.A. og ble frelst. Derfra beveget jeg meg bakover i plateutgivelsene hans og fant den ene perlen etter den andre. Dessverre skjedde det noe med musikken hans i årene etter, det var ikke samme trøkket, tekstene traff ikke like heftig og etter at jeg kjøpte Lucky Town og Human Touch i -92, ga jeg opp hele mannen. Det vil si, jeg hørte fortsatt på de gamle utgivelsene hans, men det nye var for kjedelig. Min teori er at han ble for lykkelig, noe jeg selvsagt unner mannen, men jeg er nok en av de som foretrekker de yngre, mer rebelske og gjerne melankolske artistene.  The Seeger Sessions var bra, men det var jo coverlåter, så det blir ikke helt det samme. For dere med Spotify er det masse Springsteen å finne, både gammelt og nytt. Og min store favoritt blant alle de bra låtene hans er Lost in the flood, fra hans første album (ikke andre som jeg trodde, takk til Hjorthen for oppklaring av dette viktige faktum).

Ellers leste jeg med stor interesse SerendipityCats innlegg på MEblogg i dag – og anbefaler det videre til dere. Kort fortalt handler det om LP-metoden og måten de går fram for å få så høy helbredelsesprosent på kursene sine. På kurset blir man opplært til å si at man ikke er syk, men at man gjør sykdom. Etter endt kurs fyller man ut et skjema der man blir spurt om man var ME-syk da man startet kurset og om man er ME-syk ved avslutning. Ettersom man har blitt fortalt at man ikke lenger skal si man er ME-syk, krysser de fleste av at de ikke er syke mer. Det er ikke helt det samme som å si at man er frisk, mange har jo stadig symptomer. En kjekk metode for å få gode resultatet, altså. I hvert fall for arrangørene.