Den ensomste dagen

I desember hører vi ofte om ensomme mennesker som sitter alene på høytidsdagene når andre feirer med familiene sine. Det er neppe noen tid på året som er så vond for dem som er alene, enn nettopp jula, i hvert fall hvis man ikke selv har valgt å sitte alene. Selv har jeg aldri opplevd det, annet enn noen timer en julaftens kveld for en del år siden.

Jeg har mine ensomme dager i januar. Tre dager, hvorav den siste er den verste. I denne perioden føler jeg meg tom mye av tida og gråten ligger på lur. Det skal bare en liten tanke til, så renner tårene.

Denne ensomheten er ikke fordi jeg ikke har folk rundt meg, for det vet jeg jo at jeg har. Ensomheten sitter inni meg, fordi jeg er alene om å ha akkurat den erfaringen jeg har. Det er mange som har opplevd det samme, men akkurat min opplevelse – min sorg, er det bare jeg som kjenner.

Den femtende januar er det 14 år siden jeg fikk beskjed om at babyen jeg hadde i magen var død. Den sekstende januar var termindagen hans, og den søttende januar ble han født. Tre dager med sterke minner og bilder som trenger seg på og krever plass. Det har gått mange år og vanligvis tenker jeg ikke så mye på det lenger. Jeg bærer det hele med meg, men det gjør ikke like vondt mer. Jeg kan tenke på min førstefødte med vemod og kjærlighet, uten at sorgen er så sterkt tilstede.

Men ikke disse tre dagene.

Det føles sårt å kjenne på denne ensomheten i sorgen, men kanskje er sorg ensomhet for alle? Den gang jeg var gift med faren til barna mine, markerte vi dagen sammen, men jeg vet jeg var mye i meg selv da også. Det er musikk jeg må høre og tårer som skal ut. Jeg blir rett og slett innadvendt, og jeg tror jeg trenger det. Det er ikke mange mennesker jeg kunne tenke meg å ha rundt meg i akkurat dette, selv om jeg ellers er glad i å ha selskap. Faktisk er det begrenset til så få at de kan telles på en hånd, men akkurat i år er det ikke mulig å få til. Heldigvis skal verdens fineste venninne bli med meg på graven på formiddagen (takk!), for dit må jeg bare. Jeg må tenne lys og legge ned en liten gravbukett eller krans, ellers blir dagen helt feil. Utenom det tror jeg sofa, pledd og gin tonic skal være mitt selskap. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Det blir ikke lettere med årene dette her, selv om jeg kanskje hadde trodd og håpet det.

For meg er ensomhet å sørge over et lite menneske som bare levde inni meg og som ingen rakk å bli kjent med.