Takk for følget i 2008, det har vært fantastisk å ha dere med! Jeg har hatt over 80.000 besøk i året som gikk og det synes jeg er utrolig. 
Nå skal jeg feire nyttår med en god venninne som jeg ble kjent med via bloggen i løpet av året som gikk. Tenk hva bloggingen egentlig har ført med seg for meg.
Jeg kommer sterkere tilbake i 2009. Vi ses!
I den siste tiden har det dukket opp noen merkelig søk i bloggen min. Jeg har også hørt fra andre hold at det er noen som har søkt på nicket mitt og havnet i deres blogg. Det er ting som tyder på at det sitter noen og følger med på hva jeg bedriver på nettet, ikke bare i egen blogg men også i andres. Det er jo selvsagt fritt opp til vedkommende å gjøre dette, og jeg ønsker h*n i så fall lykke til på ferden – da jeg søkte på “lothiane” på google fikk jeg opp ca. 29 700 treff.
Men altså, jeg lurer på om det er flere som har fått noen merkelige søk i bloggen sin på mitt nick, eventuelt mitt nick og andre ord/navn. I så fall kunne jeg godt tenke meg å få en tilbakemelding – men ikke her i bloggen. Ta det heller på mail: nicket mitt (ætt) online punktum no.
Jeg leste nettopp en kronikk i BT av Aud Gjersdal. Hun er bibliotekar og synes Internett er en eneste suppe som kanskje til og med kan svekke demokratiet. For å underbygge dette har hun surfet litt rundt på norske blogger, blant annet hos Frøken Makeløs og Hjorthen. Der fant hun visst ikke noe som kunne overbevise henne om at hun har tenkt feil. Om Internett mener hun blant annet at;
Denne offentlige arena blir fylt med informasjon av lav kvalitet, og bidrar mer til tåkelegging, enn til belysning av saker i den offentlige diskusjon.
Javel? Jeg er så klart enig i at det er masse tull på nettet. Fryktelig mye tull, faktisk. Men jeg regner med at de fleste oppegående mennesker klarer å skille skitt fra kanel og finne fram til det de er interessert i. Det andre kan man jo la være å lese? At det skal føre til noe tåkelegging av offentlige diskusjoner kan jeg ikke helt forstå.
Dersom en oppfatter seg selv som en borger i et demokrati, så havner en neppe i bloggen til Frøken Makeløs, men heller hos mer opplysende informasjonskilder.
At det var? Jeg oppfatter meg som borger i et demokrati, men likevel havner jeg stadig i bloggen til både frøkna og mange andre som neppe heller kommer gjennom det bittelille nåløyet til Fr. Gjersdal.
Hovedgrunnen til at jeg leser blogger er for å finne underholdning. På andreplass kommer ønsket om informasjon, og jeg synes stort sett at de bloggene jeg leser som kommenterer aktuelle temaer har vel så god kvalitet (og ofte bedre) enn det jeg leser i aviser eller får med meg på tv. Det er nettopp medias utvikling som har gjort at jeg stort sett holder meg unna avisene. Der får man servert “nyheter” som hører hjemme i søpla (det vil si Se & Hør og lignende), eller oppgulp som du finner i alle de andre avisene også. Den journalistiske stolthet må ha forsvunnet, for det virker som det er slutt på å stille spørsmålstegn og å tenke selv. Akkurat dette finner jeg mer av i de bloggene som jeg besøker jevnlig.
Selv om det kan være tøys og tull (også) synes jeg det er svært mange bloggere som har god innsikt, masse kunnskap og som skriver så godt at det er en fryd å lese.
Så har endelig Aftenposten lagt ut den språklige testen jeg skrev om i posten 1. juledag. Ta testen her og finn din språklige alder. På slutten vil du få link til en artikkel der du får forklaring på det de spør om, samt mer informasjon.
Mitt resultat ble 61 år. Hva ble ditt?
Søndag ettermiddag fant jeg veien til nye Ringen kino i Oslo. Det var jammen godt jeg fant ut at det er en ny kino, ellers hadde jeg vel møtt opp på Carl Berner der Ringen kino lå da jeg var barn. Nå ligger Ringen kino i de gamle lokalene til Ringnes, i Sannergata. Jeg er ikke akkurat overbegeistret for kinoen, men salen var fin og det var jo tross alt ekstremt mye mennesker der. Kanskje det fungerer bedre på en mindre besøkt kveld? Men altså – altfor få mennesker i kassene så det var laaaange køer. På do var det ikke tørkepapir (stort minus i min bok) og kun ett tørkeapparat. Når det er ørtenfjørten damer som har vært på do og så ønsker å vaske hendene sine, kunne det vært greit å få tørket hendene sine uten å stå i (ny) kø i fem minutter.
Vi var i sal 1, og den var stor! På bakerste rad, samt en rad på midten, var det dobbeltseter for kjærestepar som vil kline. Det ville ikke jeg, ettersom jeg var der med familien min, derfor satt vi på vanlige seter. De var fine! Man kan legge setet litt bakover, det var relativt god beinplass og det var holder til brusflasken. Så – kinoen er egentlig fint den, bare veldig stor og altfor mye køer.
Vi så Max Manus og det gjorde vi sammen med veldig mange andre. Jeg har ikke tenkt å gi noen anmeldelse, men bare si at dette synes jeg er en svært god film. Det var gripende å se dramaet utspille seg og sitte der og vite at dette faktisk har skjedd. Tenk at det finnes folk som har slikt mot og en dumdristighet som gjør at de tør slåss mot en fiende som overgår dem i antall og styrke.
Det er en film som satt i meg etterpå og ga meg lyst til å lese bøkene til Max Manus. Jeg har fått med meg at Erling Fossen synes det hele er sprøyt, men det får stå for hans regning. Selv har jeg ikke nok innsikt til å si om han har rett i det han hevder om at motstandskampen ikke var å regne som mer enn myggstikk i det tyske krigsmaskineriet. Derimot har jeg tro på at arbeidet var med på å holde motet oppe hos befolkningen. Mener egentlig Fossen at det er bedre å ikke gjøre motstand i en krigssituasjon? Dersom folk hadde ment at motstandsbevegelsen skadet mer enn de gavnet, hadde de neppe klart å gjøre arbeidet sitt. Da hadde de trolig blitt angitt og skutt alle sammen. Dessuten tenker jeg at de 70-80.000 unge mennene som egentlig skulle tvangssendes i krigen på tysk side, var rimelig takknemlige for at disse mennene ofret livene sine for å sprenge registrene i lufta. Det er sannsynligvis mange nordmenn som ikke ville vært her i dag om tyskerne hadde fått gjennomført den planen. Jeg anbefaler å lese Gunnar Sønstebys svar til Fossens kronikk.
Jeg sitter igjen og føler meg ydmyk fordi jeg har sluppet å leve i et hærtatt land og ikke har behøvd å risikere livet for friheten som jeg tar sånn for gitt.
Filmen anbefales, men kanskje ikke til de aller yngste. Det er ikke uten grunn at filmen fikk 15-årsgrense.
Da er jeg ferdig med å snufse og ser på disse kommende fridagene som et lite pluss, siden jeg helt sikkert trenger å gjøre noe annet enn å se Buffy med Poden dagen lang. Ikke at jeg klager, vi har kost oss skikkelig disse dagene og jeg er skremmende hekta på den gamle serien.
Men… det var ikke det jeg skulle skrive om nå. Tvert imot. Jeg pratet bort store deler av natten med min nærmeste dataguru, en riktig hyggelig ting å bedrive natten med når man ikke kan bruke den til (enda) bedre ting. Vi satt og mimret om de gode, gamle dagene da hjemme-pc’ene gjorde sitt inntog; du vet, den tiden da vi programmerte i Basic og spilte Snake på pc’en. Jeg var circa 13 år da vi fikk en Tiki 100 i hus og mitt kjærlighetsforhold til pc-bruk begynte.
Siden ballet det på seg og i 1995 eide jeg plutselig min egen pc. Det vil si, jeg delte den med min daværende mann og jeg tror nok det eneste vi kranglet om var hvem som hadde rett på tid foran skjermen. Før den tid hadde jeg spilt Doom i nettverk på jobben (etter arbeidstid så klart) og drømte om at jeg gikk rundt og skjøt på alt som rørte på seg. Jeg humret for meg selv da de til stadighet trakk fram dette spillet som eksempel på All Verdens Ondskap som de stakkars ungdommene kunne utsettes for hvis ikke foreldre passet på.
Men spillet over alle spill er og blir Lemmings. Lemmings kom i 1991, ifølge Wikipedia, og det stemmer sikkert. Jeg husker ikke hvor jeg spilte det, jeg husker bare hvor utrolig hekta jeg ble – og hvor fantastisk søte de små Lemmingsene var. Spillet var virkelig populært og har siden kommet i nye versjoner og kan nå spilles på Nintendo, Playstation og sikkert andre spillemaskiner, i tillegg til PC.
Selv hadde jeg ikke spilt det på fryktelig mange år og jeg begynte å fable høylydt og ivrig på telefonen med ovennevnte dataguru at dette spillet MÅTTE jeg bare kjøpe meg. Hvordan har jeg egentlig greid å leve alle disse årene uten?
“Men da har jeg noe til deg”, hører jeg plutselig i telefonen. Han greide bryte inn i alt babbelet mitt og det er ikke verst. Pling, der kom det en link inn i msn’en min og skjelvende klikket jeg på den. Og der… der var de jo. Mine gode, gamle, søteste-søte venner med grønt hår og blå overaller, travende i taktfast, glad marsj mot undergangen (om ikke jeg hjalp til). Lemmings online, helt gratis og med den eldgamle grafikken intakt. Hurra! Eller Jippi! som Lemmingsene sier så blidt når de endelig finner utgangen og er trygge for fare en stakket stund.
Har du lyst å prøve du og? Vær så god.
Jeg er trist og lei meg. Barnet mitt har reist og jeg ser ham ikke før neste år. 
Siden romjulen er i gang og jeg setter pris på stillhet akkurat nå, skal jeg bare hviske fram noen ord om at dagen i går var veldig god, at svoren var perfekt, gavene mange og fine og at selskapet var koselig.
Dessuten har jeg, takket være Aftenpostens julaftenutgave, funnet ut at jeg har en språklig alder på 60 år. Tenk det. Også jeg som bare er 37. Jeg forsøkte finne testen på aftenposten.no, men fant den ikke der. Hvis noen har en link så blir jeg glad for den. Hvis ikke håper jeg andre interesserte finner fram til avisen og kan studere testen og kommentarene nærmere.
Det er interessant å se at “ungdommen” tror en bjørnetjeneste er en veldig stor tjeneste og at å gråte krokodilletårer betyr å gråte veldig mye. Dessuten har de begynt å si ting som “Carl kjøper Maja en bil”. Tsk. (<– ovenifra og ned-holdning)
Jeg håper alle er godt fornøyde med gårsdagen. I dag frister det lite med ribbefett, jeg tror jeg skal ta fram noe fullkorn og gulrøtter.
Sånn, da trekker jeg meg tilbake fra nett og ser Buffy med mitt snart reisende barn.
Midt i juleforberedelsene tok jeg meg tid til litt dans på låven sammen med noen andre bloggere. Mayra var selvsagt også med, bare se!
Lille julaften alt. Hui hvor tiden flyver, og det så altfor fort. Men altså, i dag har jeg fått unna det viktigste. Gaver er innpakket, oppvasken er tatt (men den har allerede formert seg så jeg får ta den en gang til senere i kveld). Senger er skiftet på og hjemmehjelpmannen har vasket badet og gulvene mine. Da er det vel ganske bra.
Podens vannkopper er på retur og siden han var så veldig i form i går, fikk jeg avlevert ham hos besteforeldrene slik at jeg kunne få litt privatliv. Det var igrunn veldig ålreit. Snart kommer han hjem igjen og da tenkte jeg bruke opp et par til av TT-turene mine så ikke bydelen skal synes jeg har brukt for få og bestemmer seg for å ta fra meg godene. Jeg kan kjøre mye taxi i romjulen om jeg skulle få lyst til det…
Turen skal gå til kirkegården så jeg får tent lys hos Podens storebror. Det må liksom gjøres, ellers føles ting feil.
Jeg er særdeles lite julete av meg og i år er jeg verre enn noensinne. Esken med julepynt har blitt hentet opp fra sin mørke plass i kjellerboden, men det eneste jeg ville henge opp var julestjerna mi. Det ble gjort, men så viste det seg at den ikke virker lenger og da er det liten vits i ha den hengende i vinduet. Det er mørkt nok som det er, liksom. Dermed havnet den i søpla og resten av julepynten ligger stadig i esken. Jeg får la Poden ta en kikk på innholdet og bestemme om noe av det faktisk skal få lov å pynte opp i stua. For min del kan vi gjerne la være, men jeg vil jo ikke traumatisere barnet mer enn nødvendig. Lurer på om han føler noe av denne magien mange forbinder med barndommens juler? Det har jeg litt hardt for å forestille meg, siden han allerede som ganske liten fikk klar beskjed fra besteforeldrene på farssiden om at julenissen ikke finnes. Ikke tannfeen heller. Likevel forlanger han julegaver og tannpenger. Ungdommen nå til dags.
Jeg har spist kylling tikka med en av mine gode portvinsvenner og det smakte veldig godt. Nå er jeg stappmett og sitter her og vil ikke røre meg før jeg må. Det er igrunn en julefølelse jeg gjenkjenner.
I morgen blir det familiehygge og så er det romjul og det gleder jeg meg mest til. Ro… ikke stress. Aahhhh.
Jeg vet ikke hva jeg rekker i morgen, så jeg ønsker dere alle en god jul nå. Tusen takk for følget i år, det har vært riktig hyggelig med kommentarer og besøk av dere! Jeg er veldig glad i bloggevennene mine og trives stadig bedre i Bloggeland. Kanskje ikke et godt tegn, hvem vet?
Uansett – håper dere får den julaften dere ønsker dere, alle sammen! Dette siste desemberbildet (tror jeg da) er spesielt til dere som sitter alene julaften. For noen er det kanskje det som skal til for å få en god kveld…
Peace & love ♥
God jul!
Siste kommentarer