En tenortrommis’ bekjennelser

For et par uker siden traff jeg igjen Løvekusinen min for første gang siden 1984. Det var stor stas; det ble timesvis med skravling før jeg brått måtte skynde meg hjem for å rekke vaskeriet. (Noe jeg så vidt klarte ettersom jeg traff på Oslo Taxis tregeste sjåfør den dagen. Minst.) Det var utrolig koselig for to kusiner å møtes igjen etter så mange år, spesielt siden vi kommer så godt overens. Det er jo slett ingen selvfølge at man gjør det uansett hvor mange kilo gener man deler. Jeg er slett ikke sikker på at dette med at ‘blod er tjukkere enn vann’ stemmer bestandig. Men altså, her var det full klaff, noe som ikke overrasket så veldig etter en del måneder med intens skravling via epost og bloggkommentarfelt.

Få dager etter møtet vårt befant jeg meg på øving i sekkepipebandet, og siden Løvekusinen oppholdt seg i nærheten og hadde litt tid til overs, inviterte jeg henne like gjerne over. Kort tid etter ankom hun skolen vi øver på og jeg introduserte henne til den brokete forsamling individer som tilsammen utgjør Oslo Caledonian Pipe Band.

tenortrommingDe fleste satt og øvde. Den umiskjennelige rautingen fra dusinvis (vel, det var i hvert fall åtte) øvelsesfløyter fylte korridoren, men jeg trakk henne med meg videre bortover til et klasserom kun for tenortrommisene: Vårt eget lille fristed, lengst unna de andre. Her trodde sikkert Løven at hun skulle få innsyn i noe som ikke så mange andre har fått, nemlig hvordan man øver når man spiller dette musikkinstrumentet. Men nei. Etter noen minutters intens skravling, samt litt kjapp gjennomgang av «hva er det vi spiller igjen på medley’en?», måtte vi ha pause. Så Løven ble igjen trukket nedover korridoren og ut døra til friluft, slik at medtrommisene mine kunne ta seg en velfortjent røyk. (Jeg røyket selvsagt ikke, jeg har jo sluttet må vite.)

Da vi kom inn igjen måtte jeg bare skravle litt med Dr. Borg og siden hun ikke hadde vært med på røykepausen vår ble vi nødt til å ta en ny. Det var flere som ville være med på den og igjen sto vi altså ute og nøt den friske kveldsluften. Skravla gikk og latterbrølene lød stadig høyere, slik det ofte gjør når man er på øving med denne gjengen.

Alle pauser må en gang ta slutt, ellers kan de ikke kalles pauser, så vi trakk oss nok en gang tilbake til det bortgjemte klasserommet vårt. Men øving skal jeg ikke påstå det ble så mye av. I stedet skravlet vi videre og ikke så lenge etterpå; nok en røykepause. Nå kunne jeg se at Løvekusinen min hadde fått et forvirret uttrykk i ansiktet. «Dere har jo pauser hele tida, når øver dere egentlig?» Et godt spørsmål, faktisk.

(Saken var at vi ikke hadde med oss vår eminente tenortrommelærer denne kvelden, og når katten er borte danser musene på bordet. Det vet jo alle.)

Så var det endelig tid for samspillet. Sekkepipene ble varmet opp, i klasserom, i korridoren, på do: overalt. Det var klarsignalet for oss tenorer: Fram med ørepropper og på tide med en (røyke)pause!

(Sekkepiper må blåses i over en periode på minst 10-15 minutter, helst lenger, før de er spilleklare. Den tiden kan benyttes til å stå og kjede seg, eller den kan brukes til noe mer fornuftig. Altså pause. Eventuelt øving, men ikke denne kvelden.)

Endelig, etter lang tids venting var tiden endelig inne for ukens høydepunkt. Trommene var på i løpet av få sekunder, øreproppene satt allerede der de skulle. Det var spilletid! Og godt var det, så vi fikk igjen varmen etter all utetiden.

9 tanker på “En tenortrommis’ bekjennelser”

  1. Ha,ha,ha! Herlig og riktig beskrivelse! Selvfølgelig snakker jeg fortsatt med deg, hadde jo ikke vært så sosialt og hyggelig uten alle pausene. Men lurte fremdeles etter jeg kom hjem – hvordan klarte de å spille så bra, når de aldri øver! Ha,ha! Herlig og sosial gjeng, og takk for at jeg fikk komme :D

  2. ….og takk for at du ikke nevnte at du måtte gå skrubbsulten hjem fra løvehulen :D Men ja, det var full klaff, og da glemmer løver verden rundt seg, primærbehovene og normal høflighet ;)

  3. Heeeehehehe

    Jeg tror OCPB og BPB er ganske ulike når det kommer til øvelsene..

    For det første er det ingen av oss som røyker.. INGEN!

    Vi pleide å ha pause sånn ca en time inn i øvelsen før, da lagde Mr. Jones kaffe på kontoret, og folk hadde med massevis av kjeks, kaker og brus. Da var det pause til vi måtte gå.

    Vi fant ut at denne kanskje ikke var den beste måten å øve på.

  4. Løven: Jeg kan jo røpe hemmeligheten bak vår suksess; vi øver masse hjemme. Når vi har bandøving er det jo veldig koselig å prate litt. ;) Og nei, selvsagt nevner jeg ikke at jeg holdt på å sulte ihjel hos deg, jeg har nemlig lært at 1) man skal være høflig og 2) man har selv ansvar for å si fra hvis man sulter ihjel. ;) Jeg glemte det helt selv, men kjente det da jeg kom hjem. Det går nok bra, jeg har ikke fått noen mén. ;)

    FruJones: Jøss, ingen røykere?! Erre mulig? Vi har ikke så mange igjen, men noen er det fortsatt. :)

    Haha, pause til dere måtte gå..! Så bra! *fnis* Litt ulik organisasjonskultur altså, men det gikk jo fint da vi traff hverandre. Og jaggu jobba vi hardt på workshopen! Det var en tøff, men innmari fin dag. Savner å høre The Gael… nydelige melodien.

  5. Ja, selv om jeg er enig at blod ikke alltid er tjukkere enn vann, bør blod kunne be om mat når det er hjemme hos blod hi,hi :D

  6. Haha, ja jeg skal be om blodpudding. :P Iiih det hørtes litt ekkelt ut. :-?

    Jeg skal i hvert fall hjelpe deg å huske på det med mat neste gang, eventuelt ta med noe litt sunnere enn sjokoladekjeks. :D

Det er stengt for kommentarer.