Luringer på nett

Jeg kom tilfeldigvis over en blogg jeg ikke har besøkt før og et blogginnlegg som fenget. Ogjegbare forteller om en bekjent som traff drømmemannen på nett, men det gikk ikke helt som hun ønsket. Faktisk endte det riktig ille, men vi som leser skjønner jo at dama ble lurt.

Det minner meg om noe som skjedde meg på nettet for en del år siden. Det var da jeg var syk og trodde det var psykisk. Jeg fant et lukket treffsted for andre «psykiske» og ble kjent med en rekke nye, stort sett hyggelige mennesker. Spesielt var det ei dame (xx) som jeg fant tonen med og som jeg etter hvert hadde mye kommunikasjon med. Jeg følte jeg hadde fått en ny venninne og syntes det var strålende. Damen fortalte at hun var gift med en riking og bodde på beste kant av Oslo. Bildet vi fikk se var av ei vakker, utenlandsk dame, noe som bekreftet historien hun fortalte om at hun hadde flyttet hit fra sydligere strøk.

Vi snakket på telefon flere ganger og jeg tvilte ikke et øyeblikk på at hun var den hun sa hun var. Vi avtalte møter et par ganger, men det ble avlyst på kort varsel. Hun ble plutselig syk eller det dukket opp noe annet.

Så kom det inn ei dame til (yy) i denne gruppa, ei som var totalt ulik fra denne første damen – på alle måter. Utseende, bosted, bakgrunn, alt. Men de to var venner fra før av, sa de. De likte samme fotballag og var svorne tilhengere.

Denne nye damen virket som hun gjerne ville ha kontakt med meg. Det ble til at vi skulle treffes i byen en dag og da hun åpnet munnen, utbrøt jeg med en gang «jøss, du høres jo akkurat ut som xx!» Hun kunne ikke skjønne det, og jeg tenkte ikke mer på det akkurat da.

Men senere tenkte jeg mye på det. Det var vi flere som gjorde og til slutt ble til og med folkeregisteret koblet inn, uten at det var mulig å finne fram til xx. Ikke så rart, kanskje. Fantasifostre blir som oftest ikke tatt med i offentlige registre. Husker jeg opplevde en slags sorg da jeg endelig forsto sammenhengen, for jeg følte at jeg mista ei god venninne.

Så jeg kjenner at jeg føler litt med Amélie, selv om hun burde ha luktet lunta for lengst. Den hodeløse motorsykkellegen er nok bare en dust som gjemmer seg bak dataskjermen og ikke greier opprette forhold i den virkelige verden. Sånne er det jo egentlig synd på.

13 thoughts on “Luringer på nett”

  1. Hjelp! Så ekkelt!…en smule schitzofren :-? eller på det stadie vi var når vi ringte kontaktelefonen som 14 åringer å sa vi var 18 år og Vouge modeller…..vel, skal snakke for meg selv :D…..

  2. Det var ekkelt, ja. Følte meg faktisk litt paranoid en stund, turte ikke ha kontakt med yy, for hun må jo ha vært litt psykere enn det jeg følte meg.

    Jeg husker kontakttelefonen! Haha, ringte masse dit. Men jeg løy ikke, altså. ;)

  3. Veldig rart? Jeg tror den hodeløse motorsykkellegen må ha vært et par fjortiser, men dette mennesket snakket du jo med på telefonen, så da var det en voksen… Folk altså.

  4. ogjegbare: Hei og velkommen hit! Du har muligens rett i at det var noen fjortiser som sto bak… men jeg frykter at det kan ha vært en voksen. Det er nok av gærninger. Min «venninne» xx var voksen, ja… eldre enn meg. Og jeg traff henne jo også (som yy)… voksen, men ikke helt som hun skulle være i topplokket, kanskje? :)

  5. Jeg er glad vi møttes i virkeligheten Lothi!

    Det er vel nokså snart et år siden den fine fotoutstillingen din.
    Jeg kontakter deg igjen – om noe helt annet

  6. Tonita: Stemmer, det er omtrent et år siden nå. Det var hyggelig å treffes den gangen – jeg satte veldig pris på at du dukket opp selv om du ikke kjente meg særlig godt. :)

    Sender du meg en epost?

  7. Samme her! Jeg eksisterer både som pixler og av virkelige celler med DNA og alt, men pixlene stemmer sånn noenlunde med cellene i hvertfall! ;) Veldig glad for at du er ordentlig også!

    Jeg har aldri (tror jeg, nå ble jeg også paranoid) opplevd å bli lurt sånn på nett, men jeg har møtt veldig mange som er totalt annerledes enn sin nettversjon. Men de har i hvertfall ikke gitt seg ut for noe verre enn å være kulere og mer sprudlende enn i virkeligheten, og det får man vel tåle.

  8. Trips: Du er enda bedre i virkeligheten, såh! :) Har møtt flere som var veldig annerledes enn de var på nettet, men heldigvis aldri støtt på problemer.

  9. Det høres ekkelt ut, ja!
    Faktisk er jeg litt overrasket over hvor stor andel (100%) av mennesker jeg først har møtt på nettet som var helt normale. Det skyldes kanskje at de fleste, tross alt, er normale?

  10. Tordenlill: Det var ekkelt den gangen… Heldigvis langt tilbake i tid nå.

    Marina: Det tror jeg du har rett i. De fleste er nok normale. :)

  11. Huff, det må være skikkelig ekkelt! Noen mennesker bare er helt snåle! Og av den grunn så tørr jeg ikke helt å treffe mennesker jeg bare har hatt kontakt med på nett, jeg er pysete sånn

  12. Sissel: Det finnes nok noen snålinger, men jeg har møtt ganske mange fra nettet og stort sett alle har vært minst like hyggelige som de virket fra før av. :)

Kommentarer er stengt.