Jeg kom tilfeldigvis over en blogg jeg ikke har besøkt før og et blogginnlegg som fenget. Ogjegbare forteller om en bekjent som traff drømmemannen på nett, men det gikk ikke helt som hun ønsket. Faktisk endte det riktig ille, men vi som leser skjønner jo at dama ble lurt.

Det minner meg om noe som skjedde meg på nettet for en del år siden. Det var da jeg var syk og trodde det var psykisk. Jeg fant et lukket treffsted for andre “psykiske” og ble kjent med en rekke nye, stort sett hyggelige mennesker. Spesielt var det ei dame (xx) som jeg fant tonen med og som jeg etter hvert hadde mye kommunikasjon med. Jeg følte jeg hadde fått en ny venninne og syntes det var strålende. Damen fortalte at hun var gift med en riking og bodde på beste kant av Oslo. Bildet vi fikk se var av ei vakker, utenlandsk dame, noe som bekreftet historien hun fortalte om at hun hadde flyttet hit fra sydligere strøk.

Vi snakket på telefon flere ganger og jeg tvilte ikke et øyeblikk på at hun var den hun sa hun var. Vi avtalte møter et par ganger, men det ble avlyst på kort varsel. Hun ble plutselig syk eller det dukket opp noe annet.

Så kom det inn ei dame til (yy) i denne gruppa, ei som var totalt ulik fra denne første damen – på alle måter. Utseende, bosted, bakgrunn, alt. Men de to var venner fra før av, sa de. De likte samme fotballag og var svorne tilhengere.

Denne nye damen virket som hun gjerne ville ha kontakt med meg. Det ble til at vi skulle treffes i byen en dag og da hun åpnet munnen, utbrøt jeg med en gang “jøss, du høres jo akkurat ut som xx!” Hun kunne ikke skjønne det, og jeg tenkte ikke mer på det akkurat da.

Men senere tenkte jeg mye på det. Det var vi flere som gjorde og til slutt ble til og med folkeregisteret koblet inn, uten at det var mulig å finne fram til xx. Ikke så rart, kanskje. Fantasifostre blir som oftest ikke tatt med i offentlige registre. Husker jeg opplevde en slags sorg da jeg endelig forsto sammenhengen, for jeg følte at jeg mista ei god venninne.

Så jeg kjenner at jeg føler litt med Amélie, selv om hun burde ha luktet lunta for lengst. Den hodeløse motorsykkellegen er nok bare en dust som gjemmer seg bak dataskjermen og ikke greier opprette forhold i den virkelige verden. Sånne er det jo egentlig synd på.

About these ads

Skrevet av i drama i hverdagen, mimring