Okay, så har jeg landet (litt)

På tide å skrive litt i bloggen igjen! Jeg kom hjem mandag kveld og har ikke helt landet ennå. Denne jetlag’en er slitsom, altså. Jeg lever fortsatt på engelsk tid.

Fem dager var altfor lite, både i forhold til å være sammen med Mark og i forhold til å bli kjent i området. Det er jo egentlig fint, for da vet jeg det er mye mer å se når jeg drar dit neste gang. Jeg tror jeg må få meg klippekort hos KLM, men aller helst ser jeg de setter opp direktefly til Newcastle!

Det ble en tårevåt avskjed på mandagen. Grusomt var det, men det er jo noe bra i det også. Jeg kunne reist hjem og tenkt at det ikke var noe å satse på - men det gjorde jeg altså ikke. Nå må jeg bare lære meg å leve med avstanden, samt finne lure måter å skaffe penger til ny tur. Men først ser det ut til at jeg får besøk her i Oslo og det gleder jeg meg veldig til!

Det ble noen hundre bilder på disse dagene. Mange av dem har jeg lagt ut på Facebook, så for dem som kjenner meg der er det bare å bla igjennom de tre albumene jeg har lagt ut. Det blir et lite utdrag i bloggen også.

Som jeg har skrevet tidligere, ble det noen turer til Skottland som ligger bare en times kjørevei unna der jeg har oppholdt meg. Jeg har alltid likt bilturer og det var innmari artig å bli tatt med på tur uten at jeg visste hvor vi skulle. Vi kjørte gjennom nydelig, vidstrakt landskap og mange koselige små landsbyer. Plutselig sier privatsjåføren min; “Look, hinny!” og plutselig ser jeg et skilt som sier “Welcome to Scotland”. Moro!

På en av turene havnet vi i Gretna Green, en liten landsby helt på grensen mellom Skottland og England. Gretna er kjent for sine mange brylluper, ettersom ekteskapsreglene er noget friere i Skottland. Tidligere trengte man ikke være mer enn 14 år (gutter) og 12 år (jenter) for å gifte seg der - og det helt uten tillatelse fra noen. Nå er det blitt “mye” strengere; aldersgrensen er 16 år med foreldres tillatelse og 18 år uten.

På 1700-tallet begynte man å bli bekymret i England på grunn av de mange ekteskapene som ble inngått uten kirkas eller foreldres aksept. Derfor innførte man i 1754 en ny lov om at partene måtte være over 21 år for å gifte seg uten foreldres godkjennelse. Men i Skottland gjaldt ikke loven, dermed var det mange unge par som rømte dit for å gifte seg. Ofte ble de forfulgt av foreldre som ville hindre barna sine i å gifte seg med “feil” person, men rakk paret først å gifte seg var det ikke mye de kunne gjøre med det. Gretna Green var det første stedet de kom til i Skottland og ble dermed et populært sted å gifte seg. Vielsen ble visst ledet av en smed og han markerte med å slå et slag på ambolten når et par var lovlig gift. (Prest eller fogd trengte man tydeligvis ikke.)

Amboltene er fortsatt i bruk. Hvert år blir over 4000 par viet i Gretna Green, ifølge en av nettsidene jeg besøkte. I tillegg kan man bli liksom-viet for en sum penger. Vi fikk tilbud om dette, men takket pent nei. Hvis den dagen kommer at jeg skal gifte meg, foretrekker jeg å gjøre det uten ørten turister tilstede.

Gretna Green er virkelig verdt et besøk uansett om du ønsker å gifte deg eller ei. De har et flott museum som tar for seg historien på en grundigere måte enn jeg har gjort her. De har også koselige butikker der de selger typisk skotske produkter. Jeg forsøkte å ikke gå helt i spinn og klarte det (nesten). Stedet er velholdt og pent og heldigvis ikke helt overlesset med turistting, slik man ofte ser.

Jeg kommer tilbake med mer fra turen, men dette får holde for nå.

Post-post: Jeg fant denne videosnutten på YouTube. Slik kan det altså foregå hvis man velger å la seg vie i Gretna Green. Det ser jo virkelig romantisk ut. Eller kanskje ikke.