Det er på tide med litt undulatblogging igjen. Det er sånn en deilig motvekt til alt det seriøse som vanligvis står i denne bloggen. Jah.
Mayra har blitt riktig tam. Så tam at han ser det som sin rett å være ute av buret mesteparten av dagen (jeg skjønner den, egentlig), tråkke oppi tastaturet på laptopen (absolutt ikke lov!) eller sitte på hodene våre uansett hva vi driver med. Blir han jaget vekk fordi det ikke passer så bra akkurat da er det masse kjeft å få. Og så: nytt forsøk. En sta liten fuggel.
For tiden er det myting på gang. Om jeg så støvsuger to ganger om dagen er det uansett alltid en drøss med små, hvite fjør rundt på gulvet. Det går forhåpentligvis over snart. Mayra gjør sitt for å bli kvitt de små hvite (ikke de små grå altså, som enkelte andre prøver å bli kvitt): Hvert ledige øyeblikk blir brukt til å lete rundt på kroppen etter fjær å nappe ut. Ja, unntatt når det er en laptop som er framme, eller middagstallerkener som må utforskes. Forrige dagen fikk vi vaniljeisflekker på den rene klesvasken og på tv-skjermen, etter et lite fall ned i en dessertskål.
Men tam er fuggærn altså blitt. Det er stor stas å sitte på hoder, på skuldre, på hender, på føtter og aller helst skal det smakes litt på hår, klær og hud. Lekeslåssing driver vi også med og jaggu har det lille kreket lært seg å bruke nebbet.
I dag ble vi uvenner en stund. Det var ikke min feil, men tror du fuggærn hører på det? Jeg sto der helt rolig og uskyldig og vasket opp. Mayra kom flygende og satte seg på hodet mitt. Ja ja, tenkte jeg, du får bare sitte der. En kort stund var alt bra, men så…
Mayra fant plutselig ut at oppvaskvannet så spennende ut. Det hvite skummet på toppen lar seg sikkert lande på. Men selv for en bitteliten fugl er det ikke lett å gå på vannet, og dermed ble det ufrivillig bading. Gudskjelovogtakk for at vannet ikke lenger var brennvarmt, men det var tydelig ille nok. Skrikende fløy han rundt i leiligheten før skrivebordslampa ble inntatt (fast plass). Der satt det lille kreket og så fullstendig sjokkert ut, mens det dryppet såpevann. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å fange han inn så jeg kunne få gitt ham et lite bad – i såpefritt vann. Det gikk til slutt, men etter det var det ingen tilgivelse å få. Mayra fløy inn i buret sitt og satt der lenge og bare så hatefullt ut på oss og verden.
Et par timer etter virket det som alt var bra igjen. Mayra fikk sin hevn ved å bæsje i mitt nyvaskede hår og dermed er vi visst skuls.
Og sånn går altså dagene…
Siste kommentarer