Jeg har fått meg ny “baby”… nemlig en skinnende, blank og fin laptop. Hurra!
Dessuten har jeg en så snill far som har lånt meg penger til nytt kamera. Jeg har bestilt et stykk Canon EOS 400D og jeg gleder meg SÅNN til det kommer i posten om noen dager. Hipp, hipp hurra!
Lykken er ikke nye dingser, det bare virker sånn noen ganger. 
Når formen er som den er, blir det lite internett og blogging på meg. Derimot blir det mer filmtitting. Ettersom jeg har blitt så fan av Stephen Fry (åh, sukk hjerte, men brist ikke…) kjøpte jeg en film bare fordi han var med i den; V for Vendetta. Og hvilken film! Jeg greier dessverre ikke samle følelsene mine og gjøre dem om til ord, men filmen er verdt å sees for den som ikke alt har gjort det. Den er britisk, dermed er kvalitetsstempelet på plass (okay, litt generalisering) og Stephen Fry er som sagt med. Dessuten gjør Natalie Portman en flott rolle og egentlig ble jeg litt forelska i henne også. Kanskje jeg skal barbere huet mitt?
Filmen minner litt om Orwells 1984, den gir assosiasjoner til Hitler og nazi-Tyskland og egentlig til alle andre land styrt av despoter. Det er frigjøringskamp og litt historie, samtidig som det er sci-fi.
Filmen er basert på en tegneserie med samme navn. Her har jeg rappa litt tekst om filmen fra Filmweb. Jeg synes de forklarer det bedre enn dette ME-huet mitt klarer:
I et framtidig totalitært England finnes det én mann som kan antenne en revolusjon og tvinge diktaturet i kne: V. Sammen med unge Evey oppildner han en kuet befolkning til å stå opp mot makten. Men møtet mellom de to innebærer mer enn politisk opprør.
Han kommer ut av skyggene, i en virvel av grasiøs knivteknikk, med en blek maske stivnet i et smil. Personen V blir navngjeten i et England som tråkkes under diktatoren Sutlers jernhæl.
Landet med lange demokratiske tradisjoner har latt seg styrte ut i et Storebrorsamfunn etter at Sutler kom til makten med løfter om å gjøre England stabilt i en verden av krig og konflikter. Folket ble forført; Sutlers talegaver hadde sendt ham til regjeringstoppen. Nå er folket undertrykt. Åpen kritikk kan føre til forfølgelse og kanskje døden.Så begynner landet sakte å tine. Maskerte V gir håp om endring. Med sin mystiske framtoning, finslepne formuleringer og prinsippfaste politikk er V motvekten folket behøver for å vippe Sutler ut av balanse. V bærer en maske av Guy Fawkes, katolikken som ledet den såkalte Kruttsammensvergelsen 5. november 1605. Planen var å sprenge nasjonalforsamlingen under åpningen, da regjering og konge var til stede.
V har lignende planer. Han får en alliert i unge og modige Evey når han presser henne til å lære seg selv å kjenne. Det er ingen vei tilbake…
Jeg så filmen sammen med 12-åringen min og dermed fikk vi snakket litt om undertrykking, konsentrasjonsleire og andre temaer som hvorfor man klipper håret av fanger. (Ja, hvorfor gjør man det, handler det kun om ydmyking?)
Dessuten har vi lært oss første vers av diktet om Guy Fawkes, mannen som prøvde å sprenge parlamentsbygningen i lufta på 1600-tallet.
Remember remember the fifth of November
Gunpowder, treason and plot.
I see no reason why gunpowder, treason
Should ever be forgot…
Her er en YouTube-sak jeg fant. Den inneholder en del klipp fra filmen, samtidig som det er brukt en absolutt nydelig sang som tonefølge:
Jeg er her altså. Jeg lever, om enn ikke i beste velgående, men lever gjør jeg. Og det er jeg glad for. Alternativet er liksom ikke særlig fristende.
For noen dager siden var jeg med klassen til sønnen min på bytur. Lærerne skulle på kurs og noen av foreldrene tok seg av klassen den dagen. Jeg var med som “ekstrahjelp”, ettersom det alltid er vanskelig å planlegge hvordan formen min skal være. Det ble en skikkelig kulturell dag, noe jeg satte pris på. Først fikk vi omvisning på museet til Filmens hus. Absolutt verdt et besøk.
Så tok vi turen hundre meter borti gata og fikk guidet omvisning på Astrup Fearnley-museet. Utstillingen “Lights On” har Bharfot skrevet om før. Det var spennende å se hva unge, norske kunstnere driver med. Enkelte av ungene ga på forhånd uttrykk for at kunst er “boring”, men det virka som de satte pris på i hvert fall det kunstverket de fikk lov å ta del i selv; et slags moderne trehus.
Dette er forøvrig det eneste bildet jeg stjal meg til å ta på utstillingen. Jeg er’kke så tøff som Bahrfot, dessuten hadde jeg ørten unger med som sa fra at “det er ikke lov å ta bilder, altså”. Nemlig.
Det var en fin utflukt, klassen oppførte seg bra og sola skinte. Det gjør at det var verdt en mørbanka kropp som gikk mer på en dag enn jeg vanligvis gjør på en uke (eller to?). Nå er det vondt omtrent overalt, selv i tenna, men jeg har vært på bytur!
Siste kommentarer